Vet ikke hva jeg vil her livet

[AnonymBruker]

ALT er meningsløst. Jeg har ingenting å bidra med her i livet. Ikke har jeg jobb, venner eller noe meningsfullt å gjøre. Familie har jeg dårlig relasjon til. Er ofte innlagt. Er på vei til å bli svingdørpasient. Det var meg som skrev at jeg elsket å være syk, og det stemmer. Men ærlig talt tror ikke jeg innerst inne ønske å være syk. Det er bare det at ting er utolig vanskelig akkurat nå. Jeg har litt håp, men pessimistiske tanker tar over. Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og jeg øsnker å bli uføretrygdet, det må fortelle hvor fortvilet jeg virkelig er. For ingen, spesielt i så ung alder, ønsker å bli stempelet som ufør. Men jeg har gitt opp samtidig som jeg har drømmer og mål her i livet. Det er bare det at jeg ikke orker å jobbe hardt. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg sliter med traumer, personlighetforstyrrelser, angst, og i tillegg er jeg uteledning, som har opplevd mobbing og rasisme på grunn av det. Er tvangsinnlagt per dags dato. Har hatt flere selvmordsforsøk de siste dagene. Livet føles veldig ond. I de neste årene vil jeg enten begå selvmord eller bli gal. Jeg er forvirret rett og slett.

Også har jeg lest på sykepleien.no at pasienter med EUPF ofte går inn i et offerrolle. Og det stemmer. Men hva skal vi gjøre annet enn å gå i et offerrolle? Det er det vi har lært å bruke som mestringsmekanisme siden vi utviklet personlighetsforstyrrelsen i tidlig alder.

Anonymkode: 85299...b2a

[XbellaX]

På 1.3.2020 den 20.08, AnonymBruker skrev:

ALT er meningsløst. Jeg har ingenting å bidra med her i livet. Ikke har jeg jobb, venner eller noe meningsfullt å gjøre. Familie har jeg dårlig relasjon til. Er ofte innlagt. Er på vei til å bli svingdørpasient. Det var meg som skrev at jeg elsket å være syk, og det stemmer. Men ærlig talt tror ikke jeg innerst inne ønske å være syk. Det er bare det at ting er utolig vanskelig akkurat nå. Jeg har litt håp, men pessimistiske tanker tar over. Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og jeg øsnker å bli uføretrygdet, det må fortelle hvor fortvilet jeg virkelig er. For ingen, spesielt i så ung alder, ønsker å bli stempelet som ufør. Men jeg har gitt opp samtidig som jeg har drømmer og mål her i livet. Det er bare det at jeg ikke orker å jobbe hardt. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg sliter med traumer, personlighetforstyrrelser, angst, og i tillegg er jeg uteledning, som har opplevd mobbing og rasisme på grunn av det. Er tvangsinnlagt per dags dato. Har hatt flere selvmordsforsøk de siste dagene. Livet føles veldig ond. I de neste årene vil jeg enten begå selvmord eller bli gal. Jeg er forvirret rett og slett.

Også har jeg lest på sykepleien.no at pasienter med EUPF ofte går inn i et offerrolle. Og det stemmer. Men hva skal vi gjøre annet enn å gå i et offerrolle? Det er det vi har lært å bruke som mestringsmekanisme siden vi utviklet personlighetsforstyrrelsen i tidlig alder.

Anonymkode: 85299...b2a

Hvordan ville livet ditt sett ut om du ikke hadde diagnoser? Hvor vil du?

[RamonaK]

På 1.3.2020 den 20.08, AnonymBruker skrev:

ALT er meningsløst. Jeg har ingenting å bidra med her i livet. Ikke har jeg jobb, venner eller noe meningsfullt å gjøre. Familie har jeg dårlig relasjon til. Er ofte innlagt. Er på vei til å bli svingdørpasient. Det var meg som skrev at jeg elsket å være syk, og det stemmer. Men ærlig talt tror ikke jeg innerst inne ønske å være syk. Det er bare det at ting er utolig vanskelig akkurat nå. Jeg har litt håp, men pessimistiske tanker tar over. Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og jeg øsnker å bli uføretrygdet, det må fortelle hvor fortvilet jeg virkelig er. For ingen, spesielt i så ung alder, ønsker å bli stempelet som ufør. Men jeg har gitt opp samtidig som jeg har drømmer og mål her i livet. Det er bare det at jeg ikke orker å jobbe hardt. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg sliter med traumer, personlighetforstyrrelser, angst, og i tillegg er jeg uteledning, som har opplevd mobbing og rasisme på grunn av det. Er tvangsinnlagt per dags dato. Har hatt flere selvmordsforsøk de siste dagene. Livet føles veldig ond. I de neste årene vil jeg enten begå selvmord eller bli gal. Jeg er forvirret rett og slett.

Også har jeg lest på sykepleien.no at pasienter med EUPF ofte går inn i et offerrolle. Og det stemmer. Men hva skal vi gjøre annet enn å gå i et offerrolle? Det er det vi har lært å bruke som mestringsmekanisme siden vi utviklet personlighetsforstyrrelsen i tidlig alder.

Anonymkode: 85299...b2a

Så trist at du har det sånn. Men ikke gi opp, noen får mer dritt i livet enn andre, men ingen får en større bør enn de klarer å bære. 

Jeg har selv eupf , og det finnes behandling for det, Ikke i form av medisiner, men i terapi hos psykolog. 

Akkurat når det kommer til jobb osv, ta det rolig og vær snill mot deg selv. Du er jo innlagt, tror du trenger å fokusere på å bli bedre. Mange av de tingene du beskriver som mangel på tiltakslyst osv er en del av sykdomsbildet og det kommer tilbake igjen når man blir bedre.