Å akseptere situasjonenen.

[AnonymBruker]

Er i arbeidsutprøving i forbindelse med arbeidsavklaring, og nå har spørsmålet om gradert uføretrygd kommet opp. Jeg synes det er tungt og vanskelig å forholde seg til en mulig uføresøknad. Har alltid trodd at jeg skulle bli i stand til å jobbe 100% når tiden med AAP - i behandling og tiltak er over, men nå må jeg ta en "realitets sjekk" og sannheten er nok at jeg for tiden ikke er klar for full jobb. Føler en sorg over dette, og har aller mest lyst til å stikke hodet i sanden og unngå å forholde meg til det hele. Dessverre kan jeg ikke det da tiden for AAP snart er over.

Ble helt satt ut når spørsmålet kom opp, for har ikke orket å forholde meg til dette før, og har alltid trodd jeg skulle være klar for full jobb når jeg nå er ferdig i behandling. Er dette en normal reaksjon? - en form for sorgreaksjon? Og hvorfor er det så vanskelig for meg å akseptere situasjonen - at livet ikke ble slik jeg forventet, trodde og håpet på...?

Anonymkode: bc5d6...80b

[AnonymBruker]

Jeg får ikke hjulpet deg med følelsen, men ville bare si at jeg er i akkurat samme situasjon og føler det samme..

Anonymkode: 9c775...a31

[AnonymBruker]

Jeg har vært der, og kjenner følelsen. Redsel, skam og sorg var sentralt for meg, i tillegg til at det var belastende med uvissheten. For meg endte det med uføretrygd. Det å søke var det verste. Å få den innvilget ble en slags ekstern bekreftelse på at jeg ikke kan jobbe. Det er jo sånn, enten man vil eller ei. 

Det trenger derimot ikke være en livstids»dom». Ting kan endre seg, selv om statistikken dessverre viser at få kommer tilbake i jobb etter først å ha blitt uføretrygdet. Unntak finnes. I motsatt fall, får man bare prøve å lage seg en så god hverdag man kan. 

Anonymkode: f463c...79f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er i arbeidsutprøving i forbindelse med arbeidsavklaring, og nå har spørsmålet om gradert uføretrygd kommet opp. Jeg synes det er tungt og vanskelig å forholde seg til en mulig uføresøknad. Har alltid trodd at jeg skulle bli i stand til å jobbe 100% når tiden med AAP - i behandling og tiltak er over, men nå må jeg ta en "realitets sjekk" og sannheten er nok at jeg for tiden ikke er klar for full jobb. Føler en sorg over dette, og har aller mest lyst til å stikke hodet i sanden og unngå å forholde meg til det hele. Dessverre kan jeg ikke det da tiden for AAP snart er over.

Ble helt satt ut når spørsmålet kom opp, for har ikke orket å forholde meg til dette før, og har alltid trodd jeg skulle være klar for full jobb når jeg nå er ferdig i behandling. Er dette en normal reaksjon? - en form for sorgreaksjon? Og hvorfor er det så vanskelig for meg å akseptere situasjonen - at livet ikke ble slik jeg forventet, trodde og håpet på...?

Anonymkode: bc5d6...80b

en uføre er jo ikke skrevet i sten, det må jo være bedre å kunne jobbe noe enn ingenting

Anonymkode: dfb65...21e

[Fru2020]

Jeg har store vansker med å akseptere at jeg er på aap, og bruker endel tid på å tenke på hva som skjer når den tiden er over. Kan absolutt forstå at det er vanskelig å akseptere og at man får en sorgreaksjon. Det er jo svært få som ønsker uføretrygd. Jeh synes du skal gi deg selv tillatelse til å sørge over at arbeidslivet ikke har blitt som du tenkte.

Men jobber du noe nå i en jobb du kan beholde? Da blir det jo eventuelt enklere å komme seg tilbake i full jobb etterhvert.

[Glitter]

Tenker det er helt normale følelser.

Jeg har allerede akseptert at jeg i beste fall kan klare en deltidsstilling. Det er Nav enig i også og til høsten skal jeg i gang med arbeidstrening for å avklare hvor mye jeg kan og ikke kan jobbe. 

Likevel vet jeg at den dagen jeg sitter der med papirene i hånden så vil det sette i gang en sorgprosess. Det var jo ikke slik livet skulle bli? Da håper jeg at jeg greier å snu det om til at det er en seier at jeg (forhåpentligvis) greier å jobbe noe i det hele og store. Jeg har dessverre statistikken i mot meg mtp de diagnoser jeg har og det nivået av symptomtrykk jeg har. Likevel. Statistikk er bare statistikk. Jeg ønsker ikke 100% uføretrygd. Jeg ønsker å jobbe 30-40%. Det vet jeg ikke om er realistisk, men det er det som er håpet mitt. 

Jeg tenker det er viktig at du lar deg gå gjennom sorgpeosessen. For å komme til aksept må du gjennom ulike faser med reaksjoner. Både sorg, sinne, urettferdighet, skam og fortvilelse er helt normale reaksjoner. Etter hvert vil aksepten komme, og det er da du virkelig kan jobbe med å finne din plass i livet. En plass som til slutt kan bli meningsfull. Selv om du ikke jobber 100%. 

Jeg tror mange friske folk tror at "vi" jubler den dagen vi får uføretrygd. Det kan føles som en lettelse da økonomiske bekymringer og arbeidsavklaring tærer på når en sliter i utgangspunktet, men det er slettes ingen lettelse for alle og for mange føles det som et nederlag. En bekreftelse på at man er på siden av samfunnet ute av stand til å bidra slik som andre. Uføretrygd er virkelig ikke noe å trakte etter, men vi er heldig som har et slikt sikkerhetsnett.