Mistet gnisten

[AnonymBruker]

Hei jeg bare lurer på om hvordan har dere som har mistet gnisten tidligere, klart å fått den tilbake? 

Har mistet meg selv og livsgnisten. Alt går egentlig bare på autopilot. Interesser og det som en gang var mine lidenskaper har bare blitt helt borte de siste årene. Kjenner ut som jeg rett og slett har mistet meg selv, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å lete🙄

Anonymkode: f2208...c96

[kupton]

Du kan be fastlegen være med på letinga. 

[Glitter]

Jeg gnister litt til innimellom, men da er det mer en type oppspilthet som de ikke vet om er pga borderline eller bipolaritet. Scorer innenfor hypomani i hvert fall. Så vet egentlig ikke om det teller at jeg av og til får tilbake gnisten da det nok er sykdomsbetinget? 

Sånn ellers har jeg det slik som deg. Enten jeg er i en alvorlig depresjon eller dystymisk av meg. Jeg går på autopilot ja. Trener, lager meg enkel middag av og til, men blir mye fjordland (er egentlig glad i matlaging) osv osv. 

Tror kanskje at for å finne tilbake til gnisten så må man finne det som gir mening for en selv? Det er jo veldig vanskelig føler jeg da. Så er det mange som har sagt til meg at det gjelder å sette pris på de små tingene. Som fuglekvitter og vårsola. Det er vel noe i det. Jeg liker jo mye bedre finvær enn dritvær, men opplever ikke å få samme gleden av det slik mange andre får. 

Dessuten kan det jo være at det handler om mye mer enn at du har mistet gnisten. Å miste gnisten er jo bare ett av flere symptomer på depresjon. For å få tilbake gnisten må du altså få hjelp og råd/veiledning til å komme deg ut av depresjon. Mange ulike tiltak en kan gjøre for å øke sjansen for å klare det. 

[Gammel_doler]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei jeg bare lurer på om hvordan har dere som har mistet gnisten tidligere, klart å fått den tilbake? 

Har mistet meg selv og livsgnisten. Alt går egentlig bare på autopilot. Interesser og det som en gang var mine lidenskaper har bare blitt helt borte de siste årene. Kjenner ut som jeg rett og slett har mistet meg selv, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å lete🙄

Anonymkode: f2208...c96

Vet ikke om jeg kan si at jeg noen gang har fått den tilbake, men det har vært perioder i livet hvor ting er lettere og mer intenst. For min del er det ofte enten høyt oppe eller lavt nede og det kan vare i flere måneder om gangen. 
 

Er også i en periode nå hvor jeg har «mistet meg» selv som du skriver. Den har vart i 3 år og blir bare verre og verre. Derimot får jeg mer hjelp nå enn hva jeg har tillatt tidligere så kanskje det stabiliserer seg og blir et ok liv som er verdt å leve på sikt.

 

Som Kupton skriver så kan du be fastlegen om hjelp. Det er en god start hvertfall.

[AnonymBruker]

Been there. Jeg mistet gnisten i flere år. Alvorlig depresjon. Det tok lang tid å å gnisten tilbake. Flere år. Måtte ha hjelp til det.

Anonymkode: a335a...7a3

[tiny88]

Prøv å finn en mening med livet å legg en plan, ellers blir du en del av noen andres plan. Vi vet alt for lite om vår eksistens til å bekymre oss. Det er lett å skrive det, men skjønner hvordan det et å miste gnisten, ta det som en utfordring.                                 

Take it easy, but take it! Klem

Endret 11. april 2020 av tiny88

[Gjest Fastnick]

Jeg er nok ikke representativ for hvordan man finner gnisten igjen. Mine depresjoner hvor gnisten mistes, stopper ofte like fort som de starter. Når depresjonen er over, er gnisten tilbake. Så jeg tror det går av seg selv hos meg. Men bruker jo medisiner da. 

Får du noe hjelp og oppfølging? Hvis ikke bør du ta det opp med fastlegen som andre sier her. Det finnes god hjelp for å komme seg ut av en depresjon, både vha medisiner og samtaler. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, kupton skrev:

Du kan be fastlegen være med på letinga. 

Både fastlegen og psykiater har lett, uten hell 🤷‍♂️

Anonymkode: f2208...c96

[AnonymBruker]

Jeg var et friluftsmenneske før, gikk mye på tur på fjellet. Overnattet i telt. Bikkja var med. Det var livet å våkne ute i naturen, pause fra hverdagen. Blodet bruser og sommerfugler i magen. 

Nå er det borte..Ga bikkja mi bort til foreldrene mine også da jeg ikke følte jeg brydde meg nok om han. 

Har ikke hjulpet med å gå i behandling foreløpig.. 

 

Anonymkode: f2208...c96

[frosken]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var et friluftsmenneske før, gikk mye på tur på fjellet. Overnattet i telt. Bikkja var med. Det var livet å våkne ute i naturen, pause fra hverdagen. Blodet bruser og sommerfugler i magen. 

Nå er det borte..Ga bikkja mi bort til foreldrene mine også da jeg ikke følte jeg brydde meg nok om han. 

Har ikke hjulpet med å gå i behandling foreløpig.. 

 

Anonymkode: f2208...c96

Kanskje må du bare begynne å gjøre ting du likte før, så som å gå på tur på fjellet. Det er noe som heter "Fake it until you make it". 

[kupton]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Både fastlegen og psykiater har lett, uten hell 🤷‍♂️

Anonymkode: f2208...c96

Kanskje Wellbutrin finner veien :-)

[AnonymBruker]

3 timer siden, frosken skrev:

Kanskje må du bare begynne å gjøre ting du likte før, så som å gå på tur på fjellet. Det er noe som heter "Fake it until you make it". 

Jeg har jo selvfølgelig prøvd å fortsette som før. Man vet innerst inne at det er dette du elsker, men det er ikke det samme. Det føles meningsløst og vanskelig å fortsette som før når ingenting gir deg noe

2 timer siden, kupton skrev:

Kanskje Wellbutrin finner veien :-)

Jeg har faktisk brukt den medisinen og den fungerte faktisk ganske bra, til den sluttet å fungere. Så de siste 6 mnd jeg sto på den hadde den ikke effekt. Tok den i ca 1,5år.

Er det verdt å prøve den igjen da, evt kombinasjon med noe annet? 

 

Anonymkode: f2208...c96

[kupton]

Jeg antar at det du har er anhedoni som er kanskje det viktigste depresjonssymptomet. Ja, noe må du prøve. Du kan ikke bare fortsette slik. Dessverre er det ikke lov å si så mye om medisin her inne.

[Glitter]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jo selvfølgelig prøvd å fortsette som før. Man vet innerst inne at det er dette du elsker, men det er ikke det samme. Det føles meningsløst og vanskelig å fortsette som før når ingenting gir deg noe

 

Anonymkode: f2208...c96

Forstår hva du mener, samtidig er det så viktig å ikke slutte med det. I perioder er alt så tungt at jeg vil bare synke sammen, men jeg tvinger meg på trening uansett. Eller en gåtur. Jeg angrer aldri når jeg er ferdig og om det ikke gjør meg BEDRE så tror jeg da det er med på å forhindre at det blir enda verre. 

I mine mest deprimerte perioder så går det ut over fysikken også. Blir så bedøvet i kroppen at løpeturen blir både kortere og jeg får høyere puls enn vanlig, men jeg kommer meg ut og det er det viktigste. En lang fjelltur med telt og slikt kan føles uoverkommelig kan jeg tenke meg fordi det varer så lenge. Hva med å heller gå tur i nærområdet? Eller må det være telt og overnatting?

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Jeg antar at det du har er anhedoni som er kanskje det viktigste depresjonssymptomet. Ja, noe må du prøve. Du kan ikke bare fortsette slik. Dessverre er det ikke lov å si så mye om medisin her inne.

Takk for tilbakemelding. Får vel be fastlegen om å bli med på letinga igjen

1 time siden, Glitter skrev:

Forstår hva du mener, samtidig er det så viktig å ikke slutte med det. I perioder er alt så tungt at jeg vil bare synke sammen, men jeg tvinger meg på trening uansett. Eller en gåtur. Jeg angrer aldri når jeg er ferdig og om det ikke gjør meg BEDRE så tror jeg da det er med på å forhindre at det blir enda verre. 

I mine mest deprimerte perioder så går det ut over fysikken også. Blir så bedøvet i kroppen at løpeturen blir både kortere og jeg får høyere puls enn vanlig, men jeg kommer meg ut og det er det viktigste. En lang fjelltur med telt og slikt kan føles uoverkommelig kan jeg tenke meg fordi det varer så lenge. Hva med å heller gå tur i nærområdet? Eller må det være telt og overnatting?

Joda det blir jo ikke mye telttur lenger. Det er jo mest bare småturer osv det går i. Det er jo ikke så nøye lenger hva jeg gjør, det gir meg ikke noe uansett🤷‍♂️ 

Anonymkode: f2208...c96