Utfordringer med å ha Asperger

[AnonymBruker]

Det var jo åpenbart at jeg slet allerede fra barnehagealder. Ble sendt til bup i den alderen pga mistanke om autisme, men jeg var ikke autist.

Mye har jeg «vokst av meg» med alderen og er nå voksen.

Først når jeg var 18 så hørte vi om Asperger. Jeg gikk på folkehøgskole og klarte bare ikke å få kontakten med folk jeg ønsket. Jeg prøvde veldig hardt, men hadde bare en følelse av at folk mislikte meg og at jeg rett og slett var dømt til å være annerledes. Livet gikk videre. Jeg hadde mange samtaler med lærer og mamma da jeg bodde borte, og det stakk igjen da mamma hadde funnet noe som heter Asperger syndrom. Syntes navnet var så flaut. Å få den diagnosen liksom. Hun prøvde å finne alt som kunne feile. Ikke var jeg autist, for jeg var jo interessert i å være sammen med andre, men jeg klarte liksom ikke denne biten med å bruke kroppsspråk, hadde uttrykksfattig ansikt og monoton stemme. 

ADHD er liksom greit. 
 

Fikk diagnosen i fjor i en alder av 27. Jeg har fått høre mange ganger i løpet av 20-årene at noe med meg er annerledes. Og det stikker hver gang fordi jeg vil ikke skille meg ut slik negativt. Hadde begynt i ny jobb når jeg var 23, så gikk det ikke lenge før sjefen spør «har du Asperger syndrom?» (da hadde keg ikke fått diagnosen). Og da tenkte jeg bare FAEN. Jeg er annerledes ENDA.

Og etter det har livet bare gått imot. Har hatt topper der jeg følte problemene var forsvunnet, men nedturene kom alltid brått og hardere. Alltid bekreftelse på at jeg ikke helt passer inn. Er sjelden førstevalget til folk. Og mine jevnaldrende og til og med yngre går videre med livet sitt og får familie/utdannelse. 
 

går med en evig følelse av at jeg er under ligaen til de fleste.
Jeg føler at nevrotypikere er supermennesker siden de 

Men så er det slik at alle er forskjellige uansett diagnose. Er så lei av å høre at man aldri kan få et bra liv med Asperger. 
 

en annen ting jeg har følt irriterende er den positive oppmerksomheten jeg har fått av mange eldre menn. De synes at mange av dagens kvinner er så pripne, mens jeg er visst veldig pen til å være så jordnær. Det er bare kjempe irriterende. 
 

Hvordan fremstå mindre jordnær? Bli mer kvinne osv? 
 

Anonymkode: 2ac0b...c58

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg hater også den forbanna autisthjernen min. Den har dratt meg inn i så mye slubbeduskerier med politiet at jeg er helt overgitt.

Anonymkode: b957f...c74

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg. Jeg hater også den forbanna autisthjernen min. Den har dratt meg inn i så mye slubbeduskerier med politiet at jeg er helt overgitt.

Anonymkode: b957f...c74

Er du sikker på at det er autismen din som er skyld i at du har vært i klammeri med politiet flere ganger? For meg høres det usannsynlig ut. 

Anonymkode: 3c2a4...21f

[Glitter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg. Jeg hater også den forbanna autisthjernen min. Den har dratt meg inn i så mye slubbeduskerier med politiet at jeg er helt overgitt.

Anonymkode: b957f...c74

Hva mener du med dette? Hvordan har din autisme skyld i din kontakt med politiet? Jeg har hatt ganske mange møter med politiet og ingen av de skyldes at jeg har Asperger syndrom. Tror det er mer sannsynlig at du har låst deg fast i et spor hvor alt negativt som skjer deg og alt negativt du gjør det tillegger du diagnosen. 

 

Til deg TS. Jeg er ganske sikker på at du er den personen som har skrevet om dette ganske mange ganger før på diverse forum. Det er noe med å akseptere det at du har diagnosen for å komme videre i livet. Klarer du ikke akseptere det så blir du på stedet hvil. Dessuten så er det ikke sånn at fordi man har Asperger så kan man aldri få et bra liv. Får du virkelig høre det hele tiden? Det virker litt rart. Kan det være at du feiltolker ulike utsagn som det? 

Jeg har forstått det slik at du ikke går til psykolog? I så fall, kanskje det ville vært et lurt sted å begynne. 

Det er mange utfordringer knyttet til å ha Asperger ja. Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver om å være annerledes allerede som lite barn, og det med å ha vokst av seg noe av det. Likevel vil det jo ikke bli helt "normalt" (hva er nå egentlig normalt i disse dager?), men det gjelder å finne ut av hvordan en kan leve på best mulig måte. Finne en balanse mellom å sette seg realistiske mål, men også akseptere at noen ting blir vanskelig å få til. Det er et stort spenn rundt funksjonsnivået til oss med AS. Det er folk med familie og høye stillinger, og det er de som er 100% ufør, ingen familie og som kommuniserer svært dårlig. Også er det alt i mellom! Mitt inntrykk er at du er absolutt ikke blant de dårligst fungerende. 

[AnonymBruker]

Takk til deg som svarte meg saklig.

Saken er at jeg vet ikke hva som er realistiske mål. Jeg gjør det jeg vil, men jeg klarer meg ikke bra med det. 

Anonymkode: 2ac0b...c58

[Glitter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk til deg som svarte meg saklig.

Saken er at jeg vet ikke hva som er realistiske mål. Jeg gjør det jeg vil, men jeg klarer meg ikke bra med det. 

Anonymkode: 2ac0b...c58

Det er jo nettopp det du må finne ut av. Det er ingen lett prosess, men det er noe du kan få hjelp til hos en psykolog eller evt. Habiliteringstjenesten hvis de har det der du bor. Jeg vet ikke hvilke tilbud de har der egentlig for jeg har ikke gått der selv, men. 

[Admin]

Tråden er ryddet for negativ brukerdebatt, personangrep og svar til dette.

Admin