Legen sa "du gjør det jo aldri" selvmord

[girlinyellow]

Når man har vært på legevakten over 50 ganger på fire måneder, skjønner jeg at helsepersonell ikke tar selvmordstruslene like seriøst, og at oppførselen kanskje er et uttrykk for noe annet enn det pasienten sier. Man skal selvfølgelig aldri si aldri, men det er forståelig, synes jeg. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Legen hadde jo helt rett hun hopper ikke fra brua selv om hun har stått på den flere ganget. Hun gjør det for oppmerksomhet, at noen skal oppdage henne å kontakte helsevesenet.  Målet er innleggelse.  Så blir hun sur for at legen avslører bløffen hennes. 

Sånne personer, typisk unge jenter, burde få klar beskjed om at innleggelse er uaktuelt alltid.  De med denne type problematikk vil være innlagt og bli tatt vare på hele tiden.  De bør kun få poliklinisk behandling sånn at de må lære å finne omsorg og trøst utenfor helsevesenet. Før vis de får innleggelse blir det bare en evig runddans.  

Det står også i retningslinjene for denne type personlighetsforstyrrelser at innleggelse skal unngås. 

Anonymkode: 70880...f68

Er enig i dette. Man kan jo ikke bli innlagt hver gang man har det forferdelig vondt heller når det er sånn at man har det så vondt nesten hele tiden.. De som er så heldige at de har poliklinisk oppfølging og behandling er jo nødt til å bruke den hjelpen som de får derifra. Men hvis man ikke har noen hjelp hjemme så er det jo innleggelser som er eneste måten å få hjelp på. Noen vet jeg er også rett og slett for syke til å kunne gå i poliklinisk behandling og da skal man ikke nektes hjelp når det står på som verst. Nå snakker jeg mer generelt da og ikke angående det blogginnlegget.

Anonymkode: 02104...ad7

[frosken]

3 timer siden, ISW skrev:

Jeg tror at dersom man begynner å lære seg at man får hjelp ved å gjøre suicidale handlinger, så er man inne på et enda farligere spor. Poenget mitt er at man må avlæres at det skal ligge en belønning i destruktive handlinger. 
 

Man kan ikke være innlagt hele tiden. Om vi liker det eller ikke, så handler helse om prioritering av små ressurser. Satt helt på spissen så hadde det vært fint hvis alle nordmenn hadde hatt en livlege som sørger for god helse, en politimann som sørger for personlig trygghet, en brannmann som kunne sørge for at ingenting brenner, osv. osv. Men samfunnet er ikke sånn. Det er knappe ressurser, de må brukes riktig, og alle må akseptere en viss risiko. 
 

En person som har 20 selvmordsforsøk bak seg må nødvendigvis selv ta et valg rundt om vedkommende vil leve eller dø. Hvis vedkommende bestemmer seg for å leve, må han finne mer hensiktsmessige mestringsmekanismer, og det er det konstruktivt å få hjelp til. Det kan ikke ligge en belønning i å gjøre noe uhensiktsmessig. 

Dette er en av flere artikler i  legetidsskriftet, som drøfter dette på en nyansert måte: https://tidsskriftet.no/2019/10/kronikk/pasienter-med-emosjonelt-ustabil-personlighetsforstyrrelse-trenger-tilpasset

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Ingen regler (retningslinjer) uten unntak. Hvis det er en kjent pasient hvor det har vist seg at det er tomme trusler/ord og ikke reelt, så ja da er nok det rette veien å gå. Men noen har alvorlig problematikk hvor helsevesenet har sett at det blir livsfarlig dersom de ikke får hjelp. Utfordringen er jo å skille på disse gruppene hvis det ikke er noen som kjenner til pasienten som tar de i mot på legevakt, fastlege eller i psykiatrien. 

Jeg mener selvfølgelig de som er god kjente fra før.

Anonymkode: 70880...f68

[AnonymBruker]

På 24.5.2020 den 21.35, AnonymBruker skrev:

Jeg mener selvfølgelig de som er god kjente fra før.

Anonymkode: 70880...f68

De aller aller fleste selvmordsforsøk er jo ikke ekte selvmordsforsøk når de f.eks steller seg ved en bro og venter på at noen skal se dem, ringer 113 og forteller selv at de har tatt overdose eller at de tar overdoser på steder der de vet at de kommer til å bli oppdaget. Det er trist at noen ser seg nødt til å ta masse overdoser og kutter seg for å bli sett og få hjelp 😥

Anonymkode: 02104...ad7

[frosken]

På 24.5.2020 den 20.34, Glitter skrev:

Ingen regler (retningslinjer) uten unntak. Hvis det er en kjent pasient hvor det har vist seg at det er tomme trusler/ord og ikke reelt, så ja da er nok det rette veien å gå. Men noen har alvorlig problematikk hvor helsevesenet har sett at det blir livsfarlig dersom de ikke får hjelp. Utfordringen er jo å skille på disse gruppene hvis det ikke er noen som kjenner til pasienten som tar de i mot på legevakt, fastlege eller i psykiatrien. 

Jeg mener i utgangspunktet at hvor dramatiske virkemidler/handlinger den enkelte tar i bruk, ikke bør forstås som uttrykk for mer eller mindre alvorlig underliggende problematikk. Hvor ekstreme handlinger som tas i bruk, har like mye med personlighet og ressurser å gjøre, som  med "sykdom". Det er derfor svært ugreit om de som bruker sterke virkemidler gis  større tilgang til  behandlingstilbud enn de som begrenser virkemiddelbruken. En konsekvens av at det dessverre ofte allikevel blir slik, er at mange av de med mye ressurser i kombinasjon med sterkt symptomtrykk, også velger ekstreme uttrykksmåter. 

Dette er noe jeg mener generelt og er ikke rettet spesifikt mot din situasjon. 

[Glitter]

3 minutter siden, frosken skrev:

Jeg mener i utgangspunktet at hvor dramatiske virkemidler/handlinger den enkelte tar i bruk, ikke bør forstås som uttrykk for mer eller mindre alvorlig underliggende problematikk. Hvor ekstreme handlinger som tas i bruk, har like mye med personlighet og ressurser å gjøre, som  med "sykdom". Det er derfor svært ugreit om de som bruker sterke virkemidler gis  større tilgang til  behandlingstilbud enn de som begrenser virkemiddelbruken. En konsekvens av at det dessverre ofte allikevel blir slik, er at mange av de med mye ressurser i kombinasjon med sterkt symptomtrykk, også velger ekstreme uttrykksmåter. 

Dette er noe jeg mener generelt og er ikke rettet spesifikt mot din situasjon. 

Ja det er jeg enig i. Jeg mente bare at det er et skille på å bruke trusler om, eller handlinger som er selvskadende som et virkemiddel og på å ikke gjøre det. Det er ikke slik at alle som selvskader eller forsøker å ta livet sitt gjør det som et kommunikativt virkemiddel for å få hjelp. Men det er selvsagt mer akutt farlig for de (slik som meg da) som sliter med å faktisk skade seg alvorlig kontra de som sier de vil gjøre det, men aldri gjør det. Lidelsestrykket emosjonelt sett kan selvsagt være like ille eller til og med verre, men det er farligere å et slikt symptombilde som jeg har.  

Jeg kommenterte bare på hvorfor det hos noen blir vurdert til at det kun skal gis poliklinisk behandling og hvorfor noen, blant annet meg får innleggelse ved behov. Når helsesektoren har lært en pasient å kjenne så vet de vel hvor inngripende hjelp som må til.

Mener ikke å undergrave noens lidelse eller alvorlighet i seg selv, bare prøvde å poengtere hvorfor jeg tror det gis forskjellig behandling. Hvis jeg hadde hatt bedre kontroll på impulsiviteten og handlingene mine og sånn sett ikke satt meg selv i livstruende situasjoner så hadde sikkert jeg også kun fått poliklinisk behandling, men jeg bruker ikke disse tingene som virkemiddel. Jeg får hjelp uansett, men noen ganger blir det så tungt og voldsomt at jeg ikke greier å be om hjelp for å forebygge noe alvorlig. 

De er veldig flinke de som klarer å ikke skade seg når det er det de kjenner trang til. 

Føler dette bare ble kaos egentlig. Jeg tror begge "gruppene" kan ha det like vondt, men det er jo mer farlig for de som faktisk skader seg selv. 

[Hodestups]

På 24.5.2020 den 14.25, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer også på hva dem er ute etter å oppnå? Ikke mye en legevakt får gjort,når en er ut å inn på samme grunnlag,de har kanskje ikke kompetansen?

Anonymkode: e38de...321

Selvsagt har de ikke kompetansen. 

[Hodestups]

På 24.5.2020 den 20.49, girlinyellow skrev:

Når man har vært på legevakten over 50 ganger på fire måneder, skjønner jeg at helsepersonell ikke tar selvmordstruslene like seriøst, og at oppførselen kanskje er et uttrykk for noe annet enn det pasienten sier. Man skal selvfølgelig aldri si aldri, men det er forståelig, synes jeg. 

Jeg er enig med deg, men det er noe med måten man sier ting på også. 

Jeg var innlagt på sykehuset en gang etter en alvorlig, kraftig allergisk reaksjon. Jeg har traumer relatert til sykehus (DÉT sykehuset) og hadde med meg en pc for å avlede tankene.

En lege kommer dagen etter og nekter å ta prøver av meg, nekter ct, nekter alt mulig og sier bare surt at jeg har ikke noe der å gjøre. Og at jeg ikke skulle bruke pcen, for det var teit. Ja - hun hadde jo allerede konkludert med at dette bare var angst. Jeg klaget i etterkant, og det har vist seg i etterkant at det faktisk IKKE var angst. 

Jeg driter i hva hun trodde, men MÅTEN det ble sagt på var så gjennomført stygg. Det er ikke greit, det er det aldri!

Endret 27. mai 2020 av Hodestups

[girlinyellow]

2 timer siden, Hodestups skrev:

Jeg er enig med deg, men det er noe med måten man sier ting på også. 

Jeg var innlagt på sykehuset en gang etter en alvorlig, kraftig allergisk reaksjon. Jeg har traumer relatert til sykehus (DÉT sykehuset) og hadde med meg en pc for å avlede tankene.

En lege kommer dagen etter og nekter å ta prøver av meg, nekter ct, nekter alt mulig og sier bare surt at jeg har ikke noe der å gjøre. Og at jeg ikke skulle bruke pcen, for det var teit. Ja - hun hadde jo allerede konkludert med at dette bare var angst. Jeg klaget i etterkant, og det har vist seg i etterkant at det faktisk IKKE var angst. 

Jeg driter i hva hun trodde, men MÅTEN det ble sagt på var så gjennomført stygg. Det er ikke greit, det er det aldri!

Ja, det er jeg enig med deg i. Helsepersonell bør alltid møte pasienten på en respektfull måte.

[AnonymBruker]

Tror også det er viktig at helsevesenet er klar over at det ikke nødvendigvis er de som velger å bruke de mest drastiske virkemidlene som er sykest. Ofte er det like godt de "stille" som er de som ender opp med å ta selvmord til slutt heller enn de som gang på gang står på broa, selvskader eller overdoserer. Jeg tror også at helsevesenet ofte "belønner" slik ustabil oppførsel litt for mye, sånn at det blir en evig runddans med ustabilitet. 

Anonymkode: 02104...ad7

[frosken]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror også det er viktig at helsevesenet er klar over at det ikke nødvendigvis er de som velger å bruke de mest drastiske virkemidlene som er sykest. Ofte er det like godt de "stille" som er de som ender opp med å ta selvmord til slutt heller enn de som gang på gang står på broa, selvskader eller overdoserer. Jeg tror også at helsevesenet ofte "belønner" slik ustabil oppførsel litt for mye, sånn at det blir en evig runddans med ustabilitet. 

Anonymkode: 02104...ad7

Det er en betydelig økt risiko for selvmord hos de som har gjort tidligere "forsøk", så det er heller ikke noen grunn til å undervurdere lidelsen til de som selvskader. I en ideell verden så hadde man kunnet gitt det man tenker er optimal behandling til den enkelte, uavhengig av mye eller lite dramatiske uttrykksformer. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, frosken skrev:

Det er en betydelig økt risiko for selvmord hos de som har gjort tidligere "forsøk", så det er heller ikke noen grunn til å undervurdere lidelsen til de som selvskader. I en ideell verden så hadde man kunnet gitt det man tenker er optimal behandling til den enkelte, uavhengig av mye eller lite dramatiske uttrykksformer. 

Selvsagt det er jo ingen som selvskader som ikke sliter psykisk. Men man burde ikke "belønne" slike gjentatte selvmordsforsøk og selvskadingsadferd ved å alltid innlegge personen da det vil kunne føre til en evig runddans på jakt etter omsorg og ivaretakelse. Da burde de heller oppmuntres til å ta i bruk den hjelpen som tilbys hjemme. Jeg mener også sterkt det at det IKKE skal være sånn at jo mer du skader der og utviser ustabil oppførsel jo mer hjelp får du. En som ikke kutter seg eller har masse selvmordsforsøk bak seg kan slike like mye som en som har 50 selvmordsforsøk bak seg, de bare velger gjerne å lide i stillhet ☺

Anonymkode: 02104...ad7

[AnonymBruker]

*slite like mye

Anonymkode: 02104...ad7

[frosken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt det er jo ingen som selvskader som ikke sliter psykisk. Men man burde ikke "belønne" slike gjentatte selvmordsforsøk og selvskadingsadferd ved å alltid innlegge personen da det vil kunne føre til en evig runddans på jakt etter omsorg og ivaretakelse. Da burde de heller oppmuntres til å ta i bruk den hjelpen som tilbys hjemme. Jeg mener også sterkt det at det IKKE skal være sånn at jo mer du skader der og utviser ustabil oppførsel jo mer hjelp får du. En som ikke kutter seg eller har masse selvmordsforsøk bak seg kan slike like mye som en som har 50 selvmordsforsøk bak seg, de bare velger gjerne å lide i stillhet ☺

Anonymkode: 02104...ad7

Jeg tror det er uhyre sjelden at selvskadere alltid blir innlagt, det vanligste er det motsatte. 

 

[Hodestups]

10 timer siden, girlinyellow skrev:

Ja, det er jeg enig med deg i. Helsepersonell bør alltid møte pasienten på en respektfull måte.

Ja.. Men dessverre opplever jeg sjeldent det. Og jeg vet mange flere har hatt lignende opplevelser

[Eva Sofie]

8 timer siden, frosken skrev:

Jeg tror det er uhyre sjelden at selvskadere alltid blir innlagt, det vanligste er det motsatte. 

 

Og ønsker en selvskader alltid selv å bli innlagt? Jeg har sjelden ønsket meg innleggelse de siste 15 årene, men de gangene det har skjedd, er det legen som har tatt avgjørelsen mot min egen vilje.

[AnonymBruker]

På 24.5.2020 den 20.34, Glitter skrev:

Ingen regler (retningslinjer) uten unntak. Hvis det er en kjent pasient hvor det har vist seg at det er tomme trusler/ord og ikke reelt, så ja da er nok det rette veien å gå. Men noen har alvorlig problematikk hvor helsevesenet har sett at det blir livsfarlig dersom de ikke får hjelp. Utfordringen er jo å skille på disse gruppene hvis det ikke er noen som kjenner til pasienten som tar de i mot på legevakt, fastlege eller i psykiatrien. 

Har en alvorlig problematikk? Hvorfor blir det livsfarlig da? Jo fordi de skaper jo slike situasjonene selv ,de har den ikke.  De har ofte en problematikk/sykdom som ikke blir regnet som blant de alvorlig syke,som eksempel alvorlig depresjon, bipolar eller psykoselidelser.  Men de har en høy følelse av lidelse og håpløshet . De ønsker mer hjelp fra helsevesenet og innleggelse, så skaper  de selv med vilje  situasjoner som gjør at de får innleggels . Ofte så er innleggelsen kort så er det ut igjen, så bygger følelsene seg opp igjen, så nye trusseler om selvmord, så innleggelse.  Og  sånn går årene.

Anonymkode: 70880...f68

[Glitter]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en alvorlig problematikk? Hvorfor blir det livsfarlig da? Jo fordi de skaper jo slike situasjonene selv ,de har den ikke.  De har ofte en problematikk/sykdom som ikke blir regnet som blant de alvorlig syke,som eksempel alvorlig depresjon, bipolar eller psykoselidelser.  Men de har en høy følelse av lidelse og håpløshet . De ønsker mer hjelp fra helsevesenet og innleggelse, så skaper  de selv med vilje  situasjoner som gjør at de får innleggels . Ofte så er innleggelsen kort så er det ut igjen, så bygger følelsene seg opp igjen, så nye trusseler om selvmord, så innleggelse.  Og  sånn går årene.

Anonymkode: 70880...f68

Nei det er faktisk ikke alle det er sånn med. Jeg truer absolutt aldri med selvmord og jeg bruker ikke selvskading som virkemiddel for å få hjelp, men hjelp får jeg fordi jeg blir veldig dårlig og da trenger jeg hjelp til å komme meg over den fasen. Ikke blir det bare korte innleggelser heller. Fordi jeg vurderes til å være veldig dårlig når jeg kommer inn. Har en avtale om lav terskel for innleggelse og det er nettopp fordi jeg har alvorlig problematikk som blir livstruende. Jeg spør ikke om hjelp når jeg ikke virkelig trenger det og jeg kjemper veldig hardt for å fungere hjemme så lenge jeg kan. Men jeg har lært meg bedre å kjenne når jeg begynner å miste kontroll og da ber jeg om hjelp for å unngå å skade meg alvorlig. Jeg har flere lidelser enn bare borderline og det er nok mye av grunnen til at jeg får den oppfølgingen jeg har. Psykiatrien vurderer jo hvert menneske individuelt og bra er jo det. Da kan hver enkelt få den hjelpen de trenger. Enten det er poliklinisk, innleggelse i akuttpsykiatrien, på DPS eller annen behandling. 

Det er kjempesynd at noen opplever at de ikke får hjelpen de føler de har behov for. I noen tilfeller får de feil hjelp av psykiatrien, men jeg har tro på at det i de fleste tilfeller handler om en uenighet mellom pasient og psykiatrien, men hvor psykiatrien har vurdert riktig. Har fått avslag på diverse ting jeg også, som ikke har vært søkt om på mitt initiativ en gang, men som har gitt meg håp. Så når avslaget da har kommet så har det gjort veldig vondt. Likevel kan det jo ha vært riktig beslutning. 

Men jeg føler virkelig med de som ikke får hjelpen de trenger. Slik skal det ikke være. Og å bli møtt med de ordene som TS beskriver er virkelig ikke greit.