Hyperårvåkenhet

[ISW]

Jeg tenker dette er et tema jeg skal diskutere litt med behandleren min når jeg skal tilbake dit over sommeren. Men før det, så lurte jeg litt på hvordan dette best kan håndteres, det er jo igrunn det som er min største utfordring som gjenstår.

Jeg er veldig "på vakt" ovenfor symptomer, fysisk såvel som psykisk. Det gjør at jeg registrerer veldig godt objektivt sett uskyldige symptomer, eksempelvis:

Fysisk: Ekstraslag, hjertebank/endringer i pulsen, ubehag i brystet, osv

Psykisk: Angsttilløp, (normale) negative tanker, (normal) kortvarig nedstemthet, emosjonell reaktivitet, osv.

En annen utfordring er at jeg gjerne "overbehandler" plagene, f.eks. med mye medisiner. Det virker som jeg har som mål å aldri ha symptomer igjen.

Det jeg egentlig lurer på, er hvordan jeg kan gi slike symptomer mindre plass? Jeg erkjenner at jeg (som de fleste andre) alltid vil kunne ha slike symptomer, men jeg vil gi de mindre oppmerksomhet når de oppstår og ikke være så på vakt. Hvordan gjør man det?

[AnonymBruker]

ISW skrev (14 minutter siden):

Jeg tenker dette er et tema jeg skal diskutere litt med behandleren min når jeg skal tilbake dit over sommeren. Men før det, så lurte jeg litt på hvordan dette best kan håndteres, det er jo igrunn det som er min største utfordring som gjenstår.

Jeg er veldig "på vakt" ovenfor symptomer, fysisk såvel som psykisk. Det gjør at jeg registrerer veldig godt objektivt sett uskyldige symptomer, eksempelvis:

Fysisk: Ekstraslag, hjertebank/endringer i pulsen, ubehag i brystet, osv

Psykisk: Angsttilløp, (normale) negative tanker, (normal) kortvarig nedstemthet, emosjonell reaktivitet, osv.

En annen utfordring er at jeg gjerne "overbehandler" plagene, f.eks. med mye medisiner. Det virker som jeg har som mål å aldri ha symptomer igjen.

Det jeg egentlig lurer på, er hvordan jeg kan gi slike symptomer mindre plass? Jeg erkjenner at jeg (som de fleste andre) alltid vil kunne ha slike symptomer, men jeg vil gi de mindre oppmerksomhet når de oppstår og ikke være så på vakt. Hvordan gjør man det?

Jeg har,  forenklet sagt, lært å observere at symptomene/tankene er der, men å la de passere.

Anonymkode: 74bf9...06d

[Vendi]

ISW skrev (4 timer siden):

Jeg tenker dette er et tema jeg skal diskutere litt med behandleren min når jeg skal tilbake dit over sommeren. Men før det, så lurte jeg litt på hvordan dette best kan håndteres, det er jo igrunn det som er min største utfordring som gjenstår.

Jeg er veldig "på vakt" ovenfor symptomer, fysisk såvel som psykisk. Det gjør at jeg registrerer veldig godt objektivt sett uskyldige symptomer, eksempelvis:

Fysisk: Ekstraslag, hjertebank/endringer i pulsen, ubehag i brystet, osv

Psykisk: Angsttilløp, (normale) negative tanker, (normal) kortvarig nedstemthet, emosjonell reaktivitet, osv.

En annen utfordring er at jeg gjerne "overbehandler" plagene, f.eks. med mye medisiner. Det virker som jeg har som mål å aldri ha symptomer igjen.

Det jeg egentlig lurer på, er hvordan jeg kan gi slike symptomer mindre plass? Jeg erkjenner at jeg (som de fleste andre) alltid vil kunne ha slike symptomer, men jeg vil gi de mindre oppmerksomhet når de oppstår og ikke være så på vakt. Hvordan gjør man det?

Kjenner meg litt igjen. Når det gjelder meg så kan jeg f.eks være hyperoppmerksom på endringer i stemningsleiet og bli engstelig av det. Jeg har funnet ut at det da gjerne hjelper å snakke strengt til seg selv av typen: "Nei, nå må du kutte ut!", "Dette betyr ingenting", osv. Da klarer jeg å skyve det bort litt og ta meg sammen litt. Kanskje kan det hjelpe litt for deg også noen ganger? (Vet ikke om det var et så godt råd, men det var i alle fall en tanke jeg fikk). 

[ISW]

Takk for svar, begge to.

Kanskje dette er en ting jeg bare må bygge ubevisst kompetanse på. Men sånn det er nå så kjennes det ut som jeg har blitt enormt kompetent på å ubevisst kjenne etter. Jeg har i samråd med lege redusert dosen betablokker ganske mye (også fordi etter en del trening ble hvilepulsen vel lav) og det gir jo noe mer hjertebank. Men jeg vet jo at det ikke er farlig. 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har,  forenklet sagt, lært å observere at symptomene/tankene er der, men å la de passere.

Anonymkode: 74bf9...06d

Enig, jeg aksepterer også situasjonen sånn den er og har tillit til at det ordner seg til det beste. 

[Glitter]

Tror det er lurt å forsøke å ikke sjekke seg når du kjenner på ubehag. Ikke ta pulsen, ikke vi oppmerksomheten din til hjertebanken. Bytt sittestilling (hjelper for meg med hjertebank) og fokuser på noe annet. 

Ikke som en sammenligning, men et slags poeng likevel. Før da jeg ruset meg på amfetamin/Ritalin så kunne jeg få angst etter å ha injisert det. Så jeg tok blodtrykket, tok pulsoksymeteret på fingeren og overvåket metning og regelmessighet på pulsbølgene, jeg lyttet på hjertet med stetoskopet mitt og slik satt jeg og jeg ble jo bare mer engstelig for puls og blodtrykk blir jo høyere ved inntak av sentralstimulerende. Den sjekkingen/overvåkningen ble en ond sirkel hvor jeg noen ganger fikk så panikk at jeg oppsøkte legevakten for å få tatt EKG. Da jeg tvang meg til å slutte å sjekke så sank angstnivået gradvis i den type situasjon og jeg sluttet å trenge vival for å roe nervene når jeg ruset meg. 

Og meningen med den historien var bare at jeg tror det blir verre når du følger sånn med, når du må gjøre ting for å bekrefte for deg selv at ingenting du kjenner er farlig. Prøv å registrer tanken, men så la den fare og evt gjøre noe fysisk for å bryte litt ut av det. Det hjelper for meg i alle fall når jeg får mye ekstraslag eller annet ubehag. Hvis jeg begynner å sjekke meg så blir det bare verre for jeg får angst av å kjenne på pulsen at den er hoppende/uregelmessig også blir jeg nervøs noe som fører til økning av ekstraslag også blir det bare en ond sirkel. 

[Drømmeautomat]

Regner med det er kognitiv terapi du har prøvd. Som et alternativ kan du forsøke IFS-teknikker. (IFS = internal family systems) Du kan google IFS-øvelser eller instruere ChatGPT om å agere som IFS-terapeut og bruke disse teknikkene for å komme i kontakt med delen(e) i deg som er hyperårvåkne. 

[nachnoo]

Det er ikke hyperårvåkenheten som er problemet, men fortolkningen av det du observerer. Det første svaret du fikk i denne tråden er inne på det vesentlige. Du trenger ikke hoppe på alle busser som stopper foran deg.

[ISW]

Glitter skrev (1 time siden):

Tror det er lurt å forsøke å ikke sjekke seg når du kjenner på ubehag. Ikke ta pulsen, ikke vi oppmerksomheten din til hjertebanken. Bytt sittestilling (hjelper for meg med hjertebank) og fokuser på noe annet. 

Ikke som en sammenligning, men et slags poeng likevel. Før da jeg ruset meg på amfetamin/Ritalin så kunne jeg få angst etter å ha injisert det. Så jeg tok blodtrykket, tok pulsoksymeteret på fingeren og overvåket metning og regelmessighet på pulsbølgene, jeg lyttet på hjertet med stetoskopet mitt og slik satt jeg og jeg ble jo bare mer engstelig for puls og blodtrykk blir jo høyere ved inntak av sentralstimulerende. Den sjekkingen/overvåkningen ble en ond sirkel hvor jeg noen ganger fikk så panikk at jeg oppsøkte legevakten for å få tatt EKG. Da jeg tvang meg til å slutte å sjekke så sank angstnivået gradvis i den type situasjon og jeg sluttet å trenge vival for å roe nervene når jeg ruset meg. 

Og meningen med den historien var bare at jeg tror det blir verre når du følger sånn med, når du må gjøre ting for å bekrefte for deg selv at ingenting du kjenner er farlig. Prøv å registrer tanken, men så la den fare og evt gjøre noe fysisk for å bryte litt ut av det. Det hjelper for meg i alle fall når jeg får mye ekstraslag eller annet ubehag. Hvis jeg begynner å sjekke meg så blir det bare verre for jeg får angst av å kjenne på pulsen at den er hoppende/uregelmessig også blir jeg nervøs noe som fører til økning av ekstraslag også blir det bare en ond sirkel. 

Tusen takk for fint svar

Ja, jeg vet jo at jeg egentlig er ganske frisk, så jeg forstår liksom ikke hvorfor jeg har vendt meg så til å følge med på disse tingene. Men jeg vet at det er mot sin hensikt, for det man øver på, blir man flink til. Jeg ser nesten med misunnelse på de som går til legen og oppdager ved en tilfeldighet at de har atrieflimmer. For meg høres det nesten helt uforståelig ut. Hvis jeg fikk atrieflimmer ville jeg blitt avhengig av benzo  

[ISW]

Drømmeautomat skrev (1 time siden):

Regner med det er kognitiv terapi du har prøvd. Som et alternativ kan du forsøke IFS-teknikker. (IFS = internal family systems) Du kan google IFS-øvelser eller instruere ChatGPT om å agere som IFS-terapeut og bruke disse teknikkene for å komme i kontakt med delen(e) i deg som er hyperårvåkne. 

Jeg skal se litt på det. Skal medgå at det har jeg aldri hørt om!

[ISW]

nachnoo skrev (34 minutter siden):

Det er ikke hyperårvåkenheten som er problemet, men fortolkningen av det du observerer. Det første svaret du fikk i denne tråden er inne på det vesentlige. Du trenger ikke hoppe på alle busser som stopper foran deg.

Hmm.

Jeg opplever at jeg har blitt ganske flink til å redusere bekymringene mine (jeg antar du refererer til Bekymringsbussene). Det er ikke sånn at jeg bruker mye tid på å bekymre meg for om ett eller annet usannsynlig scenario vil finne sted. Men som jeg skrev til Glitter ovenfor, så ser jeg nesten med misunnelse på de som klarer å betrakte sitt hjerte eller sin psyke som en nyre (eller et annet "uinteressant" organ). Eller de som går til legen og på en helsesjekk fanger opp at de har atrieflimmer. For meg virker det helt vannvittig å ha et så distansert forhold til sånt. 

Kan du konkretisere litt hvordan jeg unngår disse bussene? For det er som sagt ikke sånn at jeg bekymrer meg så mye, det er bare en slags reaksjon som kommer i kroppen og hjernen. Er den egentlig viljestyrt?

Det eneste hjertesymptomet som jeg er bekymret for, er SVT (atrietakykardi). Nå er også disse anfallene ganske kortvarige og går raskt over. Men det bekymrer meg jo litt.

Endret 31. juli av ISW

[Glitter]

ISW skrev (6 minutter siden):

Tusen takk for fint svar

Ja, jeg vet jo at jeg egentlig er ganske frisk, så jeg forstår liksom ikke hvorfor jeg har vendt meg så til å følge med på disse tingene. Men jeg vet at det er mot sin hensikt, for det man øver på, blir man flink til. Jeg ser nesten med misunnelse på de som går til legen og oppdager ved en tilfeldighet at de har atrieflimmer. For meg høres det nesten helt uforståelig ut. Hvis jeg fikk atrieflimmer ville jeg blitt avhengig av benzo  

Bare hyggelig.

Haha ja, tenk å leve så bekymringsfritt. Det er rart i min verden. Nå bekymrer jeg meg ikke kun for meg, men for min mor. Hun gir ikke uttrykk for at hun er bekymret, men mulig hun bare prøver å skåne meg. Hvis jeg var henne ville jeg vært veldig bekymret (hun skal til angio-noe for å sjekke blodårene i hjernen). 

Endret 31. juli av Glitter

[stjernestøv]

Glitter skrev (10 minutter siden):

Bare hyggelig.

Haha ja, tenk å leve så bekymringsfritt. Det er rart i min verden. Nå bekymrer jeg meg ikke kun for meg, men for min mor. Hun gir ikke uttrykk for at hun er bekymret, men mulig hun bare prøver å skåne meg. Hvis jeg var henne ville jeg vært veldig bekymret (hun skal til angio-noe for å sjekke blodårene i hjernen). 

En god ting jeg syns er er å gi slipp på det vi ikke kan kontrollere, da får man mer fred inni seg. 

[Glitter]

stjernestøv skrev (26 minutter siden):

En god ting jeg syns er er å gi slipp på det vi ikke kan kontrollere, da får man mer fred inni seg. 

Ja det er nok sant. Men vanskelig når det er min mor. Til å være 35 er jeg ganske avhengig av henne. 

Men jeg kan jo ikke gjøre noe så bør bare roe ned bekymringen. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (41 minutter siden):

Ja det er nok sant. Men vanskelig når det er min mor. Til å være 35 er jeg ganske avhengig av henne. 

Men jeg kan jo ikke gjøre noe så bør bare roe ned bekymringen. 

Ja vi kan ikke kontrollere utfallet uansett så det er best å akseptere det når det gjelder familie også, jeg tror ikke bekymring er bra for noen selv om jeg gjerne innrømmer at jeg var en mester i det. 

[nachnoo]

ISW skrev (3 timer siden):

Hmm.

Jeg opplever at jeg har blitt ganske flink til å redusere bekymringene mine (jeg antar du refererer til Bekymringsbussene). Det er ikke sånn at jeg bruker mye tid på å bekymre meg for om ett eller annet usannsynlig scenario vil finne sted. Men som jeg skrev til Glitter ovenfor, så ser jeg nesten med misunnelse på de som klarer å betrakte sitt hjerte eller sin psyke som en nyre (eller et annet "uinteressant" organ). Eller de som går til legen og på en helsesjekk fanger opp at de har atrieflimmer. For meg virker det helt vannvittig å ha et så distansert forhold til sånt. 

Kan du konkretisere litt hvordan jeg unngår disse bussene? For det er som sagt ikke sånn at jeg bekymrer meg så mye, det er bare en slags reaksjon som kommer i kroppen og hjernen. Er den egentlig viljestyrt?

Det eneste hjertesymptomet som jeg er bekymret for, er SVT (atrietakykardi). Nå er også disse anfallene ganske kortvarige og går raskt over. Men det bekymrer meg jo litt.

Antar du kan dette med automatiske tanker. Det er den umiddelbare tanke som vi får når vi opplever noe.

Slik du beskriver det i første innlegg, vil ekstraslag sette i gang tanker med negativt innhold. Andre som opplever det samme vil tenke "ops -et ekstraslag", de trekker på smilebåndet og to sekunder senere er det glemt. Ekstraslaget får ikke mer oppmerksomhet enn en bil på gata som tuter kort.

Prinsippet er det samme om det gjelder grubling i depresjon eller automatiske tanker om fare i en angstlidelse.

[AnonymBruker]

Ikke tenk på en hvit kanin! 

Anonymkode: 6f07d...30d

[ISW]

nachnoo skrev (11 timer siden):

Antar du kan dette med automatiske tanker. Det er den umiddelbare tanke som vi får når vi opplever noe.

Slik du beskriver det i første innlegg, vil ekstraslag sette i gang tanker med negativt innhold. Andre som opplever det samme vil tenke "ops -et ekstraslag", de trekker på smilebåndet og to sekunder senere er det glemt. Ekstraslaget får ikke mer oppmerksomhet enn en bil på gata som tuter kort.

Prinsippet er det samme om det gjelder grubling i depresjon eller automatiske tanker om fare i en angstlidelse.

Takk, da har jeg litt å ta videre med psykolog neste mandag.

Det samme gjelder jo igrunn denne angsten min. Jeg ønsker å tenke sånn at "der er du igjen, og du er ikke farlig" når jeg får disse angsttilløpene mine. Det øver jeg jo på, og jeg har merkbart mindre angst enn før. Når det gjelder ekstraslag, så er det litt ekstra nå fordi jeg som sagt trapper ned på betablokker (fikk etter seponering av Mounjaro og en del trening en hvilepuls ned mot 40). Vet du forresten hvor lang tid det tar før hjertet venner seg til den nye dosen og ikke er så sensitivt?

[frosken]

ISW skrev (På 31.7.2026 den 10.32):

Jeg tenker dette er et tema jeg skal diskutere litt med behandleren min når jeg skal tilbake dit over sommeren. Men før det, så lurte jeg litt på hvordan dette best kan håndteres, det er jo igrunn det som er min største utfordring som gjenstår.

Jeg er veldig "på vakt" ovenfor symptomer, fysisk såvel som psykisk. Det gjør at jeg registrerer veldig godt objektivt sett uskyldige symptomer, eksempelvis:

Fysisk: Ekstraslag, hjertebank/endringer i pulsen, ubehag i brystet, osv

Psykisk: Angsttilløp, (normale) negative tanker, (normal) kortvarig nedstemthet, emosjonell reaktivitet, osv.

En annen utfordring er at jeg gjerne "overbehandler" plagene, f.eks. med mye medisiner. Det virker som jeg har som mål å aldri ha symptomer igjen.

Det jeg egentlig lurer på, er hvordan jeg kan gi slike symptomer mindre plass? Jeg erkjenner at jeg (som de fleste andre) alltid vil kunne ha slike symptomer, men jeg vil gi de mindre oppmerksomhet når de oppstår og ikke være så på vakt. Hvordan gjør man det?

Hei, jeg har ikke så mange råd å komme med, - men synes det er bra at du innser tendensen du har til overbehandling. Du virker å ha veldig lav toleranse for alle mulige symptomer - og er kanskje for LITE bekymret med tanke på negative virkninger av medikamenter:-) Kan hende du bør snakke med fastlegen om dette og oppfordre henne til å gi deg motstand når du ønsker å prøve medikamenter for ting som med fordel kan ignoreres. 

[Vhanja]

ISW skrev (På 31.7.2026 den 18.12):

Jeg ser nesten med misunnelse på de som går til legen og oppdager ved en tilfeldighet at de har atrieflimmer. For meg høres det nesten helt uforståelig ut. Hvis jeg fikk atrieflimmer ville jeg blitt avhengig av benzo  

Jeg har gått til legen (dvs kardiologisk poliklinikk) og fått stadfestet flimmer og ble svært overrasket. Da jeg hadde flimmer tidligere var det særdeles merkbart og noe som påvirket hverdagen min kraftig. Men denne gang følte jeg meg helt fin og kjente ingenting.

Sykepleier sa at akkurat den type flimmer jeg hadde nå, var det vanlig at man ikke kjente så mye til. (Og neste gang jeg målte EKG så var den borte).