Grønn av misunnelse

[AnonymBruker]

Fordi jeg ser andre begynner å forberede seg på å tilbake til sitt vanlige liv. Jeg holdt på med det samme og hadde vært i lykkerus om jeg hadde muligheten. Jeg var der, en lykkelig meg var bedre for andre og. Men jeg får ikke lov å være lykkelig. Jeg passet ikke inn i miljøet pga jeg er meg. Jeg har aldri skjønt hva jeg gjør galt. Men jeg får rett og slett ikke lov å være lykkelig. 
 

Og nå kjennes ingenting motiverende. Hvorfor skal jeg gidde å investere i fremtiden? Når ingenting er vits? Barn bør jeg ikke få, fattig mor liksom og de arver nok meg og. Og blir sinte på meg. 
Mann tror jeg ikke jeg bør tenke på mann heller. Men jeg er den eneste igjen i «min gjeng « som ikke har hatt partner nå. Men så er jeg sist med det meste. 
 

Jeg sitte bare her og har fremtidsplanene klare. Men de er kanskje ikke realistiske. De var kjempe realistiske, helt til folk tilbragte tid med meg. Og noe var «annerledes» DER OGSÅ. Med andre ord, en tabbe av meg å tro jeg hadde mestret noe og passet inn. Er tryggest å tenke dårlig om meg for da blir jeg ikke skuffa. Men hvor lenge holde ut slik? 

Anonymkode: 3fcf1...e10

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sikker på om du ønsker svar, eller hva du i så fall ønsker svar på.  Det er kun deg og deg alene som kan endre på situasjonen din.  INGEN ANDRE.  Tankene i hodet ditt f.eks.  Hvis du tenker hele tiden at ingenting er motiverende så blir ingenting det.  Hvorfor skulle ikke noen like deg?  Alle trenger ikke å like deg og du trenger ikke å like alle, men noen.

Hvorfor tenker du tanker som at du aldri finner deg en mann og aldri får barn?  Hvorfor ikke heller tenke:  komme de som komme vil og dra de som dra vil?  La livet komme til deg mens du er opptatt med morsomme ting.

Anonymkode: 474ee...eec

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke sikker på om du ønsker svar, eller hva du i så fall ønsker svar på.  Det er kun deg og deg alene som kan endre på situasjonen din.  INGEN ANDRE.  Tankene i hodet ditt f.eks.  Hvis du tenker hele tiden at ingenting er motiverende så blir ingenting det.  Hvorfor skulle ikke noen like deg?  Alle trenger ikke å like deg og du trenger ikke å like alle, men noen.

Hvorfor tenker du tanker som at du aldri finner deg en mann og aldri får barn?  Hvorfor ikke heller tenke:  komme de som komme vil og dra de som dra vil?  La livet komme til deg mens du er opptatt med morsomme ting.

Anonymkode: 474ee...eec

Takk. Men jeg har levd og hatt det morsomt men jeg blir på en måte nektet. Jeg blir påminnet at jeg er «feil».... så hvordan skal jeg da kjøre på? 

Anonymkode: 3fcf1...e10

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Men jeg har levd og hatt det morsomt men jeg blir på en måte nektet. Jeg blir påminnet at jeg er «feil».... så hvordan skal jeg da kjøre på? 

Anonymkode: 3fcf1...e10

Det er ingen som kan fortelle deg om du er feil eller ikke, så lenge du holder vanlig lov og regler.  Hvis du har begått alvorlige forbrytelser så er det noe annet.  Hvilken rolle spiller det hva andre tenker om måten nesa di er, eller hvordan du går`?  Bli glad i deg selv så kommer resten av seg selv.

Anonymkode: 474ee...eec

[AnonymBruker]

På 29.5.2020 den 2.39, AnonymBruker skrev:

Det er ingen som kan fortelle deg om du er feil eller ikke, så lenge du holder vanlig lov og regler.  Hvis du har begått alvorlige forbrytelser så er det noe annet.  Hvilken rolle spiller det hva andre tenker om måten nesa di er, eller hvordan du går`?  Bli glad i deg selv så kommer resten av seg selv.

Anonymkode: 474ee...eec

Nå starter ting opp igjen og jeg gruer meg sånn. For igjen kommer jeg mest sannsynlig til å påminnes om hvor feil jeg er. 

 

Var det ikke egentlig et selvfølge, at jeg av de andre jeg kjenner som er mer "normale" ble den som kom dårligst ut? Det er vel et selvfølge at jeg ikke før til ting så lett... hvordan bli glad i seg selv da?

Anonymkode: 3fcf1...e10

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå starter ting opp igjen og jeg gruer meg sånn. For igjen kommer jeg mest sannsynlig til å påminnes om hvor feil jeg er. 

 

Var det ikke egentlig et selvfølge, at jeg av de andre jeg kjenner som er mer "normale" ble den som kom dårligst ut? Det er vel et selvfølge at jeg ikke før til ting så lett... hvordan bli glad i seg selv da?

Anonymkode: 3fcf1...e10

Dårligst ut på hva?  Driver du med konkurranser hele tiden, og er alltid på siste plass?  Hvor mange ganger om dagen?  Hvem er dommeren andre enn deg selv?  Du selv/dommeren kan slutte å dømme deg så hardt, f.eks. starte med nest siste plass og så oppetter.

Ta tak i dette selv og bli glad i deg selv.  Du fortjener det.

Anonymkode: 474ee...eec

[AnonymBruker]

På 3.6.2020 den 0.32, AnonymBruker skrev:

Dårligst ut på hva?  Driver du med konkurranser hele tiden, og er alltid på siste plass?  Hvor mange ganger om dagen?  Hvem er dommeren andre enn deg selv?  Du selv/dommeren kan slutte å dømme deg så hardt, f.eks. starte med nest siste plass og så oppetter.

Ta tak i dette selv og bli glad i deg selv.  Du fortjener det.

Anonymkode: 474ee...eec

Hehe Neida jeg driver ikke med konkurranser. Men har alltid følt meg som et sistevalg. Har liksom aldri vært flink i noe. 
Men hvordan blir glad i seg selv når man ikke evner å bli noe annet? Jeg føler jeg blir stående igjen hele tiden fordi jeg ikke gjør hva andre gjør. Eller mestrer. Alle andre har noe bedre...... er de stille og virker alene så har de ofte en kjæreste/familie. Eller har masse venner et annet sted. 
Jeg er mer der at jeg ikke har noe et eneste sted. Jeg klarer ikke passe inn på nye steder og trives ikke på hjemstedet mitt pga fortiden og fordi det er for stille der. 
 

Jeg er så sint og irritert på meg. Jeg har jo liksom aldri planer. Det er ikke vits for meg å legge planer.

Og nå gruer jeg meg skikkelig til jeg skal sette i gang med livet, for jeg tror jeg kommer til å feile.

Anonymkode: 3fcf1...e10