Press fra alle kanter

[AnonymBruker]

På tide å sette barna først og deg selv sist.Så ikke  barna dine også får store psykiske problemer. 

Anonymkode: dae3e...2a8

[AnonymBruker]

8 minutes ago, AnonymBruker said:

På tide å sette barna først og deg selv sist.Så ikke  barna dine også får store psykiske problemer. 

Anonymkode: dae3e...2a8

hvorfor?

Anonymkode: 7bc73...c21

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor?

Anonymkode: 7bc73...c21

Har ikke noe for seg å svare en som ikke klarer å formulere spørsmålet sitt i en hel setning. 

Anonymkode: dae3e...2a8

[Marye]

Føler press fra alle kanter selv. Til å ta medisiner som gir meg enorme smerter og kramper. Vurderer skifte telefonnr så de ikke får tak i meg

[Glitter]

3 timer siden, frosken skrev:

I rettssaker om ordninger rundt barn, så er det barnas behov som skal stå i sentrum. Siden det vanskelige som nå skjer, er konsekvens av noe som ligger langt tilbake i tid, så er det hvordan du velger/klarer å håndtere livet ditt nå, som også ville blitt vektlagt i en rettssak. Du ville neppe bli gitt den daglige omsorgen for barna, men det ville du heller ikke blitt gitt de siste månedene, fordi du fortsatt er for ustabil til at det vil være barnas beste å bo hos deg mesteparten av tiden. Derimot skal det ekstremt mye til, for at en av foreldrene fradømmes foreldreansvar eller ikke gis rett til samvær med barna. 

Det er forståelig at du synes nåværende situasjon er vanskelig, men den er ikke umulig og det er delvis opp til deg hvor mye negativt som kommer ut av dette, 

Ja det er selvsagt barnas behov som vektlegges, men jeg har hørt om rettsaker hvor det er konflikt mellom mor og far, hvor retten da må "velge", så velger de jo den som er mest stabil. Og det er jo der jeg blir sjanseløs. Jeg har ikke noe ønske om å ha barna mest heller. Planen før jeg knakk sammen var at de etter hvert skulle være 50/50, men selv det vet jeg ikke om jeg noen gang vil være i stand til dessverre. Jeg er så sårbar for stress og slikt. Men hvem vet. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

På tide å sette barna først og deg selv sist.Så ikke  barna dine også får store psykiske problemer. 

Anonymkode: dae3e...2a8

Jeg har satt de først hele veien. Skånet de fra alt som har skjedd, gitt de tilpasset informasjon, aldri hatt de alene når jeg har kjent at jeg ikke har klart det og holdt meg helt vekke den lille tiden jeg har vært i aktiv rus. Det er jo en grunn til at barnevernet ikke er interessert i å følge opp. Jeg ønsket ikke at de skulle trekke seg ut da de gjorde det. 

Så du trenger ikke komme hit og fortelle meg at det er på tide å sette de først. 

58 minutter siden, Marye skrev:

Føler press fra alle kanter selv. Til å ta medisiner som gir meg enorme smerter og kramper. Vurderer skifte telefonnr så de ikke får tak i meg

Det er jo leit, men jeg tror ikke det å kutte kontakten med psykiatrien er løsningen for deg. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Glitter skrev:

Ja det er selvsagt barnas behov som vektlegges, men jeg har hørt om rettsaker hvor det er konflikt mellom mor og far, hvor retten da må "velge", så velger de jo den som er mest stabil. Og det er jo der jeg blir sjanseløs. Jeg har ikke noe ønske om å ha barna mest heller. Planen før jeg knakk sammen var at de etter hvert skulle være 50/50, men selv det vet jeg ikke om jeg noen gang vil være i stand til dessverre. Jeg er så sårbar for stress og slikt. Men hvem vet. 

Jeg har satt de først hele veien. Skånet de fra alt som har skjedd, gitt de tilpasset informasjon, aldri hatt de alene når jeg har kjent at jeg ikke har klart det og holdt meg helt vekke den lille tiden jeg har vært i aktiv rus. Det er jo en grunn til at barnevernet ikke er interessert i å følge opp. Jeg ønsket ikke at de skulle trekke seg ut da de gjorde det. 

Så du trenger ikke komme hit og fortelle meg at det er på tide å sette de først. 

Det er jo leit, men jeg tror ikke det å kutte kontakten med psykiatrien er løsningen for deg. 

Synes du virkelig at dette er å sette barna først.
Første prioritet er jo deg selv.

Anonymkode: 91290...9e5

[Glitter]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes du virkelig at dette er å sette barna først.
Første prioritet er jo deg selv.

Anonymkode: 91290...9e5

Ja jeg setter de først. Fordi jeg blir _dårligere_ av mye stress, lite søvn og mye belastning. Når jeg er dårlig så er det ikke til deres beste å bo hos meg halve tiden. Jeg er helt alene og vil ikke klare å følge de opp godt nok. Per nå har de det stabilt hos far og stemor og de har samvær med meg. Det er det beste for de slik situasjonen er med meg og min(e) sykdom. 

Før jeg knakk i hop så var det jeg som hadde de mest og jeg var en veldig god mamma. Det er jeg nå også, når jeg har de. Men jeg klarer ikke være en god nok mamma når jeg blir utslitt og dermed psyken dårligere. 

Så selv om det er en sorg for meg og for de så er dette til det beste dessverre.

Endret 14. juni 2020 av Glitter

[stjernestøv]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes du virkelig at dette er å sette barna først.
Første prioritet er jo deg selv.

Anonymkode: 91290...9e5

Har du vært i denne situasjonen selv? Vet du hvordan vedkommende kjemper hver dag? Det er ikke alltid lett å forstå situasjonen uten å ha vært der selv, just telling. 

[Glitter]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Har du vært i denne situasjonen selv? Vet du hvordan vedkommende kjemper hver dag? Det er ikke alltid lett å forstå situasjonen uten å ha vært der selv, just telling. 

Nei det er helt sant. At jeg ikke fungerer slik jeg burde for de er en stor skam og sorg for meg. Men jeg får høre av behandler at jeg gjør så godt jeg kan. 

[stjernestøv]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Ja jeg setter de først. Fordi jeg blir _dårligere_ av mye stress, lite søvn og mye belastning. Når jeg er dårlig så er det ikke til deres beste å bo hos meg halve tiden. Jeg er helt alene og vil ikke klare å følge de opp godt nok. Per nå har de det stabilt hos far og stemor og de har samvær med meg. Det er det beste for de slik situasjonen er med meg og min(e) sykdom. 

Vil bare si at jeg forstår og det du gjør er nok det beste for barna, det at de bor hos faren betyr at du setter barna før deg selv. Du innser at du ikke klarer å ta vare på dem, det viser at du har selvinnsikt. 

[stjernestøv]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Nei det er helt sant. At jeg ikke fungerer slik jeg burde for de er en stor skam og sorg for meg. Men jeg får høre av behandler at jeg gjør så godt jeg kan. 

Ja du gjør så godt du kan i den situasjonen du befinner deg i, og det er bra. 

[Glitter]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Vil bare si at jeg forstår og det du gjør er nok det beste for barna, det at de bor hos faren betyr at du setter barna før deg selv. Du innser at du ikke klarer å ta vare på dem, det viser at du har selvinnsikt. 

Takk. Ja, det er rett og slett det som er best for de. Og de har det bra. Selv om ting ikke er optimalt. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, frosken skrev:

I rettssaker om ordninger rundt barn, så er det barnas behov som skal stå i sentrum. Siden det vanskelige som nå skjer, er konsekvens av noe som ligger langt tilbake i tid, så er det hvordan du velger/klarer å håndtere livet ditt nå, som også ville blitt vektlagt i en rettssak. Du ville neppe bli gitt den daglige omsorgen for barna, men det ville du heller ikke blitt gitt de siste månedene, fordi du fortsatt er for ustabil til at det vil være barnas beste å bo hos deg mesteparten av tiden. Derimot skal det ekstremt mye til, for at en av foreldrene fradømmes foreldreansvar eller ikke gis rett til samvær med barna. 

Det er forståelig at du synes nåværende situasjon er vanskelig, men den er ikke umulig og det er delvis opp til deg hvor mye negativt som kommer ut av dette, 

Hvis du synes det er best med den ordningen som er rundt barna.

Hva er det ved nåværende situasjon som er så vanskelig? Dette er jo ikke noe nytt.
 

 

 

 

 

Anonymkode: 91290...9e5

[Glitter]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du synes det er best med den ordningen som er rundt barna.

Hva er det ved nåværende situasjon som er så vanskelig? Dette er jo ikke noe nytt.
 

 

 

 

 

Anonymkode: 91290...9e5

Hva mener du?

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Ja det er selvsagt barnas behov som vektlegges, men jeg har hørt om rettsaker hvor det er konflikt mellom mor og far, hvor retten da må "velge", så velger de jo den som er mest stabil. Og det er jo der jeg blir sjanseløs. Jeg har ikke noe ønske om å ha barna mest heller. Planen før jeg knakk sammen var at de etter hvert skulle være 50/50, men selv det vet jeg ikke om jeg noen gang vil være i stand til dessverre. Jeg er så sårbar for stress og slikt. Men hvem vet. 

Jeg har satt de først hele veien. Skånet de fra alt som har skjedd, gitt de tilpasset informasjon, aldri hatt de alene når jeg har kjent at jeg ikke har klart det og holdt meg helt vekke den lille tiden jeg har vært i aktiv rus. Det er jo en grunn til at barnevernet ikke er interessert i å følge opp. Jeg ønsket ikke at de skulle trekke seg ut da de gjorde det. 

Så du trenger ikke komme hit og fortelle meg at det er på tide å sette de først. 

Det er jo leit, men jeg tror ikke det å kutte kontakten med psykiatrien er løsningen for deg. 

" Jeg satte dem først" . Så du gjorde det men gjør ikke nå. Sier bare hva du må gjøreis du vil ha friske unger ,da nytter det ikke å stadig være innlagt. Da må en ta seg sammen og la egne problemer komme sist. Ikke vondt ment men du vil vel ikke føre videre den ustabile være måten ?

Anonymkode: dae3e...2a8

[Glitter]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

" Jeg satte dem først" . Så du gjorde det men gjør ikke nå. Sier bare hva du må gjøreis du vil ha friske unger ,da nytter det ikke å stadig være innlagt. Da må en ta seg sammen og la egne problemer komme sist. Ikke vondt ment men du vil vel ikke føre videre den ustabile være måten ?

Anonymkode: dae3e...2a8

Nå synes jeg du går for langt. Jeg ønsket aldri å bli så syk. 

Jeg gjør alt jeg KAN for de. Dessverre kan jeg ikke så mye jeg vil. 

Tenker vi avslutter denne diskusjonen. Jeg skrev ikke denne tråden for å få høre at jeg setter mine egne behov foran barna. Du vet ikke hva du snakker om. 

Jeg presser meg faktisk til å følge opp samvær selv når jeg er så dårlig at jeg er innlagt. Bare en sjelden gang jeg rett og slett ikke klarer. 

Og ja. Jeg synes umåtelig synd på barna mine som ikke har mammaen sin mer enn de har...

Endret 14. juni 2020 av Glitter

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Glitter skrev:

Nå synes jeg du går for langt. Jeg ønsket aldri å bli så syk. 

Jeg gjør alt jeg KAN for de. Dessverre kan jeg ikke så mye jeg vil. 

Tenker vi avslutter denne diskusjonen. Jeg skrev ikke denne tråden for å få høre at jeg setter mine egne behov foran barna. Du vet ikke hva du snakker om. 

Jeg presser meg faktisk til å følge opp samvær selv når jeg er så dårlig at jeg er innlagt. Bare en sjelden gang jeg rett og slett ikke klarer. 

Og ja. Jeg synes umåtelig synd på barna mine som ikke har mammaen sin mer enn de har...

Håper du har noen der du er innlagt du kan snakke med om det nye som har skjedd. Det er vanskelig for oss når vi ikke vet hva det gjelder. Hjelper det å fokusere på det du kan gjøre noe med, og lage en plan for de mulige utfallene videre? Om du ikke kan endre det, få hjelp til å akseptere situasjonen?

Anonymkode: 2ab05...c0b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke noe for seg å svare en som ikke klarer å formulere spørsmålet sitt i en hel setning. 

Anonymkode: dae3e...2a8

Er du seriøs????

Hvorfor? Spørreordet står da i en kontekst, det peker på det som står i det innlegget hen svarer på.  Alle som vil,forstår det. Blir bare tungt språk å skulle gjenta alle ordene: som

Hvorfor har det ikke noe for seg å svare en som ikke klarer formulete spørsmålet sitt i en hel setning. Et enslig "Hvorfor" hadde holdt her også.

Anonymkode: 14467...d9b

[Glitter]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper du har noen der du er innlagt du kan snakke med om det nye som har skjedd. Det er vanskelig for oss når vi ikke vet hva det gjelder. Hjelper det å fokusere på det du kan gjøre noe med, og lage en plan for de mulige utfallene videre? Om du ikke kan endre det, få hjelp til å akseptere situasjonen?

Anonymkode: 2ab05...c0b

Ja jeg snakker med behandler om det og vennen min. Jeg gjør vel knapt annet enn å gruble på utfallene og hvordan jeg kan komme meg gjennom det. Å akseptere det hele er vanskelig, i hvert fall nå når utfallet er usikkert. Vel, ikke så veldig usikkert, men deler av det er det. Håper på å få litt mer svar i løpet av uken i alle fall. 

Om ikke annet har jeg klart å akseptere litt mer at akkurat nå er det ikke best å dra hjem. Selv om det er det jeg vil. Jeg har nå kommet meg gjennom helgen og det trodde jeg ikke at jeg skulle klare. Så må jeg nesten ta dag for dag. Tvinge meg selv til å bare følge det behandler mener er best uten å høre så mye på hva følelsene mine vil. 

Jeg har det bare så fryktelig vondt nå og klarer ikke å få utløp for det. Ingen gråt eller noen ting. Det bare bygger seg opp innvendig. Er helt nødt til å finne en måte å reagere på, som ikke er destruktiv. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes du virkelig at dette er å sette barna først.
Første prioritet er jo deg selv.

Anonymkode: 91290...9e5

Hva skulle hun gjøre for å sette barna først?

Anonymkode: 14467...d9b