Press fra alle kanter

[Glitter]

Når man blir presset fra alle kanter til å ikke skrive seg ut, men bli værende på avdeling, hvordan skal man klare å finne motivasjon til det fordi alle mener at det er nødvendig? Har forsøkt å skrive meg ut to ganger denne uken, blir så presset at pliktoppfyllende meg lystrer. Nå har jeg lyst til å skrive meg ut igjen, men kjenner på nytt på presset. Leter etter motivasjon til å være enig i at det er rett, framfor å bare bli her fordi alle vil det. 

Noen som har hatt det på samme måte? Jeg føler meg på en måte fanget, selv om jeg egentlig ikke er det. I utgangspunktet får jeg lov til å skrive meg ut så lenge de ikke ser at det er akutt selvmordsfare, men jeg må vurderes av vakthavende og hver gang blir jeg presset til å bli her. Derfor føler jeg meg fanget selv om psykiatrien nok vil ta en "kalkulert risiko" og skrive meg ut da de ikke vil bruke tvang på meg med mindre det er ytterst nødvendig. 

Så hvordan kan jeg finne en indre motivasjon framfor all den ytre? 

[AnonymBruker]

Jeg også ønsker å skrive meg ut men kan ikke fordi de mener jeg er ustabil

Anonymkode: 7bc73...c21

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Når man blir presset fra alle kanter til å ikke skrive seg ut, men bli værende på avdeling, hvordan skal man klare å finne motivasjon til det fordi alle mener at det er nødvendig? Har forsøkt å skrive meg ut to ganger denne uken, blir så presset at pliktoppfyllende meg lystrer. Nå har jeg lyst til å skrive meg ut igjen, men kjenner på nytt på presset. Leter etter motivasjon til å være enig i at det er rett, framfor å bare bli her fordi alle vil det. 

Noen som har hatt det på samme måte? Jeg føler meg på en måte fanget, selv om jeg egentlig ikke er det. I utgangspunktet får jeg lov til å skrive meg ut så lenge de ikke ser at det er akutt selvmordsfare, men jeg må vurderes av vakthavende og hver gang blir jeg presset til å bli her. Derfor føler jeg meg fanget selv om psykiatrien nok vil ta en "kalkulert risiko" og skrive meg ut da de ikke vil bruke tvang på meg med mindre det er ytterst nødvendig. 

Så hvordan kan jeg finne en indre motivasjon framfor all den ytre? 

hva haster du ut etter ? kan du ikke bare bli værende og ta ting litt med ro  

Anonymkode: a254f...238

[Glitter]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også ønsker å skrive meg ut men kan ikke fordi de mener jeg er ustabil

Anonymkode: 7bc73...c21

Ja, jeg fikk heller ikke lov tidligere denne uken. Nå har jeg fått ansvaret "tilbake", men med sterk oppfordring, og egentlig avtale om å bli. Fordi behandler mener at selv om det er risikofylt å skrive meg ut nå, så må det fokuseres på hva som hjelper meg på lang sikt og det er å unngå tvang. Noe jeg er enig i. Har vært mye på tvang før, men det er ikke det beste for meg bortsett fra en sjelden gang og da over veldig kort tid. 

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hva haster du ut etter ? kan du ikke bare bli værende og ta ting litt med ro  

Anonymkode: a254f...238

Nei det var det da. Hele kroppen min skriker etter å ikke ta ting med ro. Det har skjedd noe i livet mitt som er særdeles ødeleggende for framtiden min på flere plan. 

Men det handler ikke om bare akkurat det og reaksjoner rundt den saken. Jeg bare er mektig lei av å være her i tillegg. 

Endret 13. juni 2020 av Glitter

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Glitter skrev:

 

Nei det var det da. Hele kroppen min skriker etter å ikke ta ting med ro. Det har skjedd noe i livet mitt som er særdeles ødeleggende for framtiden min på flere plan. 

Men det handler ikke om bare akkurat det og reaksjoner rundt den saken. Jeg bare er mektig lei av å være her i tillegg. 

at du er lei er jo bare et sunnhetstegn og kanskje et signal på at du begynner å komme til hektene  slapp nå av i helgen, så kan du planlegge mer hvordan du skal angripe situasjonen/problemet fremover

Anonymkode: a254f...238

[stjernestøv]

13 minutter siden, Glitter skrev:

Når man blir presset fra alle kanter til å ikke skrive seg ut, men bli værende på avdeling, hvordan skal man klare å finne motivasjon til det fordi alle mener at det er nødvendig? Har forsøkt å skrive meg ut to ganger denne uken, blir så presset at pliktoppfyllende meg lystrer. Nå har jeg lyst til å skrive meg ut igjen, men kjenner på nytt på presset. Leter etter motivasjon til å være enig i at det er rett, framfor å bare bli her fordi alle vil det. 

Noen som har hatt det på samme måte? Jeg føler meg på en måte fanget, selv om jeg egentlig ikke er det. I utgangspunktet får jeg lov til å skrive meg ut så lenge de ikke ser at det er akutt selvmordsfare, men jeg må vurderes av vakthavende og hver gang blir jeg presset til å bli her. Derfor føler jeg meg fanget selv om psykiatrien nok vil ta en "kalkulert risiko" og skrive meg ut da de ikke vil bruke tvang på meg med mindre det er ytterst nødvendig. 

Så hvordan kan jeg finne en indre motivasjon framfor all den ytre? 

Har opplevd det selv og jeg syns det er feil, man må bestemme selv når man skal hjem. Har til og med blitt nektet permisjon,og jeg var der frivillig. Det er bare tåpelig det der, var mer fast bestemt sist jeg var innlagt. Da ble det bare to uker og ei som jobbet der sa "Bare reis hjem for de kan ikke holde deg her". Da fikk jeg inntrykk av at hun ville jeg skulle reise. 

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

at du er lei er jo bare et sunnhetstegn og kanskje et signal på at du begynner å komme til hektene  slapp nå av i helgen, så kan du planlegge mer hvordan du skal angripe situasjonen/problemet fremover

Anonymkode: a254f...238

Ja jeg var lei før denne tingen skjedde og planlagt utskrivelse var dagen etter, men så skjedde den tingen og da endret situasjonen seg. 

Det er det jeg forsøker, men jeg finner liksom ingen klar motivasjon for det. Føler meg bare presset. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Glitter skrev:

Ja jeg var lei før denne tingen skjedde og planlagt utskrivelse var dagen etter, men så skjedde den tingen og da endret situasjonen seg. 

Det er det jeg forsøker, men jeg finner liksom ingen klar motivasjon for det. Føler meg bare presset. 

Synes ikke du at det er mere lurt å være der med tanken på at noe nylig har skjedd? Når triste eller dumme ting skjer mens man er innlagt, så bør man holde seg der og snakke om det tenker jeg. Gjorde noe lignende selv da det skjedde noe fælt mens jeg var innlagt. Skrev meg ut. Havnet i en psykose og endte opp tvangsinnlagt. 

Anonymkode: 52b6c...fec

[frosken]

33 minutter siden, Glitter skrev:

Når man blir presset fra alle kanter til å ikke skrive seg ut, men bli værende på avdeling, hvordan skal man klare å finne motivasjon til det fordi alle mener at det er nødvendig? Har forsøkt å skrive meg ut to ganger denne uken, blir så presset at pliktoppfyllende meg lystrer. Nå har jeg lyst til å skrive meg ut igjen, men kjenner på nytt på presset. Leter etter motivasjon til å være enig i at det er rett, framfor å bare bli her fordi alle vil det. 

Noen som har hatt det på samme måte? Jeg føler meg på en måte fanget, selv om jeg egentlig ikke er det. I utgangspunktet får jeg lov til å skrive meg ut så lenge de ikke ser at det er akutt selvmordsfare, men jeg må vurderes av vakthavende og hver gang blir jeg presset til å bli her. Derfor føler jeg meg fanget selv om psykiatrien nok vil ta en "kalkulert risiko" og skrive meg ut da de ikke vil bruke tvang på meg med mindre det er ytterst nødvendig. 

Så hvordan kan jeg finne en indre motivasjon framfor all den ytre? 

Her får jeg lyst til å si at nå må du bare fortsette å ta deg sammen og følge de rådene du får mht behandling. Det kan jo ikke være sånn at du alltid skal bli hørt dersom du ønsker en innleggelse, men at du så skriver deg ut midt i en krise og så må få komme inn igjen om noen dager etter at du gjerne har gjort et eller annet dumt. 

Den perioden jeg har sett det du skriver her på dol, så ender de aller fleste vanskelige situasjoner med en akutt-innleggelse. Da gir det ingen mening at du skal være opptatt av å dra hjem for så å lage kaos og så komme inn igjen. 

Skjønner at det har skjedd noe som kommer til å bli vanskelig i fremtiden, men du har fortsatt ansvar i forhold til både deg selv og dine barn. 

[stjernestøv]

13 minutter siden, frosken skrev:

Her får jeg lyst til å si at nå må du bare fortsette å ta deg sammen og følge de rådene du får mht behandling. Det kan jo ikke være sånn at du alltid skal bli hørt dersom du ønsker en innleggelse, men at du så skriver deg ut midt i en krise og så må få komme inn igjen om noen dager etter at du gjerne har gjort et eller annet dumt. 

Den perioden jeg har sett det du skriver her på dol, så ender de aller fleste vanskelige situasjoner med en akutt-innleggelse. Da gir det ingen mening at du skal være opptatt av å dra hjem for så å lage kaos og så komme inn igjen. 

Skjønner at det har skjedd noe som kommer til å bli vanskelig i fremtiden, men du har fortsatt ansvar i forhold til både deg selv og dine barn. 

Du har vel rett i dette når en er ganske så ustabil. 

[Glitter]

29 minutter siden, stjernestøv skrev:

Har opplevd det selv og jeg syns det er feil, man må bestemme selv når man skal hjem. Har til og med blitt nektet permisjon,og jeg var der frivillig. Det er bare tåpelig det der, var mer fast bestemt sist jeg var innlagt. Da ble det bare to uker og ei som jobbet der sa "Bare reis hjem for de kan ikke holde deg her". Da fikk jeg inntrykk av at hun ville jeg skulle reise. 

Hehe, kan skjønne den, men hun mente nok bare at du kunne velge selv. 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke du at det er mere lurt å være der med tanken på at noe nylig har skjedd? Når triste eller dumme ting skjer mens man er innlagt, så bør man holde seg der og snakke om det tenker jeg. Gjorde noe lignende selv da det skjedde noe fælt mens jeg var innlagt. Skrev meg ut. Havnet i en psykose og endte opp tvangsinnlagt. 

Anonymkode: 52b6c...fec

Ja, er det jeg prøver på, men akkurat nå er det bare den ytre motivasjonen som motiverer meg. 

7 minutter siden, frosken skrev:

Her får jeg lyst til å si at nå må du bare fortsette å ta deg sammen og følge de rådene du får mht behandling. Det kan jo ikke være sånn at du alltid skal bli hørt dersom du ønsker en innleggelse, men at du så skriver deg ut midt i en krise og så må få komme inn igjen om noen dager etter at du gjerne har gjort et eller annet dumt. 

Den perioden jeg har sett det du skriver her på dol, så ender de aller fleste vanskelige situasjoner med en akutt-innleggelse. Da gir det ingen mening at du skal være opptatt av å dra hjem for så å lage kaos og så komme inn igjen. 

Skjønner at det har skjedd noe som kommer til å bli vanskelig i fremtiden, men du har fortsatt ansvar i forhold til både deg selv og dine barn. 

De fleste vanskelige situasjoner ender ikke med innleggelse. Det blir feil å si. Dessuten kan det ikke sammenlignes med det som har skjedd nå. 

Jeg vet jeg fortsatt har et ansvar, og jeg prøver å bære det. Problemet er at jeg nå står i en situasjon det ikke er mulig å komme ut av. Men jeg prøver altså å lete etter motivasjon og grunn til å bli værende her, og jeg har ikke tenkt å lage kaos. Da hadde jeg bare stukket av herfra. Hvis jeg skulle skrive meg ut så gjør jeg det jo på rett måte. Det var ikke noe kaos som skjedde før denne innleggelsen heller. Det var en helt rolig innleggelse hvor jeg dro til fastlegen på formiddagen også ble jeg sendt videre hit. 

Jeg blir provosert av ordene "ta deg sammen". Hadde jeg kunnet si hva denne saken dreier seg om så hadde du forstått hvor ille det er, og selv den friskeste person hadde slitt med å håndtere denne krisen...

Jeg gjør så godt jeg kan akkurat nå. Jeg bare leter etter en måte å finne roen i at dette er rett. Sånn fra innsiden. 

[frosken]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Hehe, kan skjønne den, men hun mente nok bare at du kunne velge selv. 

Ja, er det jeg prøver på, men akkurat nå er det bare den ytre motivasjonen som motiverer meg. 

De fleste vanskelige situasjoner ender ikke med innleggelse. Det blir feil å si. Dessuten kan det ikke sammenlignes med det som har skjedd nå. 

Jeg vet jeg fortsatt har et ansvar, og jeg prøver å bære det. Problemet er at jeg nå står i en situasjon det ikke er mulig å komme ut av. Men jeg prøver altså å lete etter motivasjon og grunn til å bli værende her, og jeg har ikke tenkt å lage kaos. Da hadde jeg bare stukket av herfra. Hvis jeg skulle skrive meg ut så gjør jeg det jo på rett måte. Det var ikke noe kaos som skjedde før denne innleggelsen heller. Det var en helt rolig innleggelse hvor jeg dro til fastlegen på formiddagen også ble jeg sendt videre hit. 

Jeg blir provosert av ordene "ta deg sammen". Hadde jeg kunnet si hva denne saken dreier seg om så hadde du forstått hvor ille det er, og selv den friskeste person hadde slitt med å håndtere denne krisen...

Jeg gjør så godt jeg kan akkurat nå. Jeg bare leter etter en måte å finne roen i at dette er rett. Sånn fra innsiden. 

Jeg skrev "_fortsette_ å ta deg sammen", - dvs. fortsette med å bli værende selv om du har lyst til å dra. 

Jeg betviler ikke at det har skjedd noe som objektivt sett er vanskelig, - men holder fortsatt fast ved det at vi i livet fra tid til annen  må akseptere at det skjer ting som er veldig vanskelig. 

[Glitter]

2 minutter siden, frosken skrev:

Jeg skrev "_fortsette_ å ta deg sammen", - dvs. fortsette med å bli værende selv om du har lyst til å dra. 

Jeg betviler ikke at det har skjedd noe som objektivt sett er vanskelig, - men holder fortsatt fast ved det at vi i livet fra tid til annen  må akseptere at det skjer ting som er veldig vanskelig. 

Ja jeg vet man må akseptere ting som er vanskelig, men dette er dessverre ikke ett av livets normale, vanskelige ting. Det er ikke noe normalt med dette i det hele tatt.

[frosken]

13 minutter siden, Glitter skrev:

Ja jeg vet man må akseptere ting som er vanskelig, men dette er dessverre ikke ett av livets normale, vanskelige ting. Det er ikke noe normalt med dette i det hele tatt.

Det var ikke normale utfordringer jeg tenkte på, men slike ting som at ens ektefelle dør eller barn blir alvorlig syke, Dersom man orker å ta inn over seg hva enkelte mennesker må tåle, som for eksempel å leve i en flyktningleir, så innser man at mye må - og kan - tåles. 

 

[Glitter]

25 minutter siden, frosken skrev:

Det var ikke normale utfordringer jeg tenkte på, men slike ting som at ens ektefelle dør eller barn blir alvorlig syke, Dersom man orker å ta inn over seg hva enkelte mennesker må tåle, som for eksempel å leve i en flyktningleir, så innser man at mye må - og kan - tåles. 

 

Den retorikken er jeg ikke tilhenger av. Type "dette er ikke så ille, det er sultne barn i Afrika". Ja det er grusomt, men det endrer ikke noe på mitt eget, eller andres liv. Jeg forstår hva du vil fram til, det er ikke det. Men jeg har de forutsetningene jeg har og framtiden jeg har kjempet for at ikke skulle fortsette å være vond slik som nåtiden og fortiden er og har vært, har nå blitt røsket vekk. Likevel prøver jeg jo. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg jo ikke vært her nå. Men det pågår en konstant kamp inni meg vedrørende om jeg skal gi helt opp nå eller om det på noen som helst måte er mulig å komme meg videre fra dette. Om det er mulig vet jeg ikke før om 3,5 mnd, dvs da vet jeg helt konkret hva som vil skje framover. Jeg vet dog fortsatt ikke da om det er mulig å komme opp fra dette hullet jeg er i. Blir helt dårlig bare av tanken på alt sammen. 

Jeg prøver å samarbeide med behandler da, men jeg skulle gjerne følt på en sterkere motivasjon eller kampvilje enn det jeg gjør. Fordi at siden jeg nå kun er drevet av å ville holde avtaler, samarbeide osv. Så er jeg i konstant krig med meg selv i forhold til om jeg ønsker/klarer det. Men jeg har en tendens til å klare å fortsette gang på gang. Har fått mange slag i trynet. Både bokstavelig talt og figurativt. Så ja. Jeg leter etter styrke og vilje. 

[frosken]

3 timer siden, Glitter skrev:

Den retorikken er jeg ikke tilhenger av. Type "dette er ikke så ille, det er sultne barn i Afrika". Ja det er grusomt, men det endrer ikke noe på mitt eget, eller andres liv. Jeg forstår hva du vil fram til, det er ikke det. Men jeg har de forutsetningene jeg har og framtiden jeg har kjempet for at ikke skulle fortsette å være vond slik som nåtiden og fortiden er og har vært, har nå blitt røsket vekk. Likevel prøver jeg jo. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg jo ikke vært her nå. Men det pågår en konstant kamp inni meg vedrørende om jeg skal gi helt opp nå eller om det på noen som helst måte er mulig å komme meg videre fra dette. Om det er mulig vet jeg ikke før om 3,5 mnd, dvs da vet jeg helt konkret hva som vil skje framover. Jeg vet dog fortsatt ikke da om det er mulig å komme opp fra dette hullet jeg er i. Blir helt dårlig bare av tanken på alt sammen. 

Jeg prøver å samarbeide med behandler da, men jeg skulle gjerne følt på en sterkere motivasjon eller kampvilje enn det jeg gjør. Fordi at siden jeg nå kun er drevet av å ville holde avtaler, samarbeide osv. Så er jeg i konstant krig med meg selv i forhold til om jeg ønsker/klarer det. Men jeg har en tendens til å klare å fortsette gang på gang. Har fått mange slag i trynet. Både bokstavelig talt og figurativt. Så ja. Jeg leter etter styrke og vilje. 

Jeg har ikke på noen måte antydet at "dette er ikke så ille". Derimot holder jeg fast ved at det er mye man kan komme seg gjennom, selv om det er langt fra ønskelig. Men jeg trenger jo ikke prøve å påvirke din virkelighetsoppfatning, kanskje har du det bedre med å fastholde hvor ille livet ditt kommer til å bli. 

[Glitter]

9 timer siden, frosken skrev:

Jeg har ikke på noen måte antydet at "dette er ikke så ille". Derimot holder jeg fast ved at det er mye man kan komme seg gjennom, selv om det er langt fra ønskelig. Men jeg trenger jo ikke prøve å påvirke din virkelighetsoppfatning, kanskje har du det bedre med å fastholde hvor ille livet ditt kommer til å bli. 

Nei jeg har ikke det, men jeg ser faktisk absolutt ingen lys i tunnelen nå. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Glitter skrev:

Nei jeg har ikke det, men jeg ser faktisk absolutt ingen lys i tunnelen nå. 

Barna dine er vel lys i tunnelen.

Anonymkode: 91290...9e5

[Glitter]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna dine er vel lys i tunnelen.

Anonymkode: 91290...9e5

Ikke akkurat nå. Er redd faren vil ta fra meg ungene på grunn av det som har skjedd. I en rettsak om foreldreansvar vil jeg være sjanseløs. Beskjeden jeg fikk på tirsdag er noe fra langt tilbake, men det henter meg inn nå. Eneste grunn til at han kanskje ikke gjør det er hans eget behov for avlastning. Han har hatet meg fra den dagen jeg gikk fra han. Og enda mer etter at jeg knakk sammen og ble så dårlig at jeg ikke har klart eller tidvis fått lov til å ha de boende hos meg. 

Endret 14. juni 2020 av Glitter

[frosken]

2 timer siden, Glitter skrev:

Ikke akkurat nå. Er redd faren vil ta fra meg ungene på grunn av det som har skjedd. I en rettsak om foreldreansvar vil jeg være sjanseløs. Beskjeden jeg fikk på tirsdag er noe fra langt tilbake, men det henter meg inn nå. Eneste grunn til at han kanskje ikke gjør det er hans eget behov for avlastning. Han har hatet meg fra den dagen jeg gikk fra han. Og enda mer etter at jeg knakk sammen og ble så dårlig at jeg ikke har klart eller tidvis fått lov til å ha de boende hos meg. 

I rettssaker om ordninger rundt barn, så er det barnas behov som skal stå i sentrum. Siden det vanskelige som nå skjer, er konsekvens av noe som ligger langt tilbake i tid, så er det hvordan du velger/klarer å håndtere livet ditt nå, som også ville blitt vektlagt i en rettssak. Du ville neppe bli gitt den daglige omsorgen for barna, men det ville du heller ikke blitt gitt de siste månedene, fordi du fortsatt er for ustabil til at det vil være barnas beste å bo hos deg mesteparten av tiden. Derimot skal det ekstremt mye til, for at en av foreldrene fradømmes foreldreansvar eller ikke gis rett til samvær med barna. 

Det er forståelig at du synes nåværende situasjon er vanskelig, men den er ikke umulig og det er delvis opp til deg hvor mye negativt som kommer ut av dette,