Å ansette en person med psykiske utfordringer (OBS! Langt!)

[Gjest Naana47]

10 minutter siden, XbellaX skrev:

Det er helt ok å ikke føle at den type helserelatert arbeid (sykehjem) er noe du føler for, men ikke dra din mann inn i dette. Å pleie sine egne kommer med en kolossal nærhetsfaktor som kan være ganske tung å bære til tider. Det er fullt forståelig at du overlater hans pleie til hjemmesykepleien, jeg synes det fremstår ganske sunt både for han og for deg.

 

Tygg litt på det. Tenk igjennom om du har en hobby du kan spinne videre på. Om du liker kjøre bil kan du kanskje hjelpe nærbutikken med matutkjøring til eldre og corona-risikogrupper. Det finnes muligheter, i blant må man bare vri hodet i alle vinkler for å se dem :- )

 

Ta en dag om gangen. Mål 1 er å komme seg på jobb når du skal og jobbe med hva det er som gjør det vanskelig for deg å dra.

Tusen takk for at du er så snill og prøver å hjelpe meg 🙂

Tusen takk til dere andre også for svar og innspill, @RamonaK, @Eva Sofie, @cathlin, @Glitter og @frosken 🙂

Jeg avslutter nå. Det rare med meg er at jeg kan være optimistisk en stund, for så å bli pessimistisk. 

PS! @XbellaX: Jeg synes det var en knakende god idé dette med utkjøring av matvarer til folk. Kanskje jeg skal forhøre meg litt omkring det. 🙂

Endret 24. juni 2020 av Naana47

[frosken]

1 time siden, Naana47 skrev:

Når du sier "der jeg er nå", mener du da der jeg nå jobber? Ja, tanken har vært å trene meg opp vha den jobben til å bli sterkere sånn at jeg etterhvert kan søke ordinært arbeid. Men tror det er lurere å først fokusere på å bli friskere før jeg søker ordinært arbeid. Det tror jeg er det beste både for arbeidsgiver og meg. 

Ja, jeg tenkte på den jobben du har nå. 

Er ikke nødvendigvis helt enig i at det er lurt å kun fokusere på å bli friskere før man forsøker å komme tilbake i arbeid, det kan være lettere å få økt funksjonsnivå dersom man er i situasjoner hvor man må strekke seg litt. Kanskje du med fordel kan snakke om i terapien hva det er som hindrer deg i å komme deg på jobb de dagene i uken det er planlagt?

[Gjest Naana47]

Jeg fortsetter tråden mitt til jeg visst, for nå ville jeg svare deg. 🙂

Ja, jeg tror du har rett i det du sier her. Og som både du og XbellaX sier, så bør jeg nok finne ut av hva det er som hindrer meg i å gå på jobb når jeg lar være. Jeg tror det har å gjøre med at jeg noen ganger blir så usikker og utrygg på meg selv og får både prestasjonsangst og eksponeringsangst. Jeg får tanker om at jeg ikke kommer til å klare å utføre jobben min bra nok, og at JEG ikke er bra nok. At alle skal synes at jeg er dum og ser stygg ut og sånne ting. Så gjelder det vel å finne ut av hvorfor jeg får det sånn av og til da, og jobbe med det i terapi. Men jeg tror at jeg også der er et lost case. Jeg har jo alltid vært sånn, så om jeg gikk i terapi til jeg ble 100 så hadde det nok ikke hjulpet. Jeg har bare en grunnleggende forståelse og oppfatning av meg selv som "ikke bra nok", selv om den tidvis kan endres hvis jeg er høyere enn normalt i en bipolar svingning. Da kan jeg bli tøffere enn toget.. Huff, når jeg tenker gjennom nå (mens jeg skriver) hvordan jeg er og fungerer, blir jeg rett og slett litt nedfor og tenker at alt er håpløst og "hvorfor gidder jeg å fortsette dette miserable livet", og sånne ting. Og nå griner jeg. Faen.. ta! 

Men jeg må jo bare fortsette, det er ingen vei utenom! 😢 

[XbellaX]

4 minutter siden, Naana47 skrev:

Jeg fortsetter tråden mitt til jeg visst, for nå ville jeg svare deg. 🙂

Ja, jeg tror du har rett i det du sier her. Og som både du og XbellaX sier, så bør jeg nok finne ut av hva det er som hindrer meg i å gå på jobb når jeg lar være. Jeg tror det har å gjøre med at jeg noen ganger blir så usikker og utrygg på meg selv og får både prestasjonsangst og eksponeringsangst. Jeg får tanker om at jeg ikke kommer til å klare å utføre jobben min bra nok, og at JEG ikke er bra nok. At alle skal synes at jeg er dum og ser stygg ut og sånne ting. Så gjelder det vel å finne ut av hvorfor jeg får det sånn av og til da, og jobbe med det i terapi. Men jeg tror at jeg også der er et lost case. Jeg har jo alltid vært sånn, så om jeg gikk i terapi til jeg ble 100 så hadde det nok ikke hjulpet. Jeg har bare en grunnleggende forståelse og oppfatning av meg selv som "ikke bra nok", selv om den tidvis kan endres hvis jeg er høyere enn normalt i en bipolar svingning. Da kan jeg bli tøffere enn toget.. Huff, når jeg tenker gjennom nå (mens jeg skriver) hvordan jeg er og fungerer, blir jeg rett og slett litt nedfor og tenker at alt er håpløst og "hvorfor gidder jeg å fortsette dette miserable livet", og sånne ting. Og nå griner jeg. Faen.. ta! 

Men jeg må jo bare fortsette, det er ingen vei utenom! 😢 

Du er ikke(!) en lost case :- ) 
Er du i behandling for tiden? Er du fornøyd med behandler/ fungerer dere samnen? Vet du hva slags type behandling du mottar? 

[Gjest Naana47]

26 minutter siden, XbellaX skrev:

Du er ikke(!) en lost case :- ) 
Er du i behandling for tiden? Er du fornøyd med behandler/ fungerer dere samnen? Vet du hva slags type behandling du mottar? 

Jeg har dessverre ikke terapi i ordets rette forstand, men "bare" støttesamtaler. Jeg synes det er veldig viktig og nyttig for meg å få, for jeg trenger virkelig mye støtte for å fungere i det hele tatt..  

Men med kun støttesamtaler får man jo ikke gravd så mye i hva som er årsaken til at jeg sliter sånn på en like god måte som en kanskje hadde gjort sammen med en profesjonell terapeut/psykolog. Og om jeg  så hadde funnet hele årsaken, så kan nok ikke en psykepleier hjelpe meg å endre meg/tankegang på en like god måte som en psykolog ville ha gjort. 

Men ja, jeg synes da at vi kommer overens og jeg er jo fornøyd med det tilbudet jeg har med støttesamtaler både på DPS (midlertidig) og i kommunen (langvarig). Jeg har nylig måttet bytte psykepleier i kommunen da, etter tre år med den samme. Jeg savner henne allerede! Og jeg vet ikke hvordan den nye er helt enda. I tillegg er det en mann..  så jeg vet ikke helt hvordan det vil bli. 

Endret 25. juni 2020 av Naana47

[XbellaX]

8 minutter siden, Naana47 skrev:

Jeg har dessverre ikke terapi i ordets rette forstand, men "bare" støttesamtaler. Jeg synes det er veldig viktig og nyttig for meg å få, for jeg trenger virkelig mye støtte for å fungere i det hele tatt..  

Men med kun støttesamtaler får man jo ikke gravd så mye i hva som er årsaken til at jeg sliter sånn på en like god måte som en kanskje hadde gjort sammen med en profesjonell terapeut/psykolog. Og om jeg  så hadde funnet hele årsaken, så kan nok ikke en psykepleier hjelpe meg å endre meg/tankegang på en like god måte som en psykolog ville ha gjort. 

Men ja, jeg synes da at vi kommer overens og jeg er jo fornøyd med det tilbudet jeg har med støttesamtaler både på DPS (midlertidig) og i kommunen (langvarig). Jeg har nylig byttet psykepleier i kommunen da, etter tre år med den samme. Jeg savner henne allerede! Og jeg vet ikke hvordan den nye er helt enda. I tillegg er det en mann..  så jeg vet ikke helt hvordan det vil bli. 

Årsaken er ikke så sentral, hvordan du skal håndtere det er langt viktigere i denne sammenheng. «Graving» kan være nyttig blant annet for å kunne forstå hvorfor du reagerer slik du gjør og på den måten å forsøke redusere noe av den byrden du bærer ved å iblant tenke at alt er din feil, men hjelper lite i en konkret «skal på jobb, men alt svikter»-dag.
 

Jeg er skeptisk til det meste av «støttesamtaler». Det kan ha sin verdi i perioder, men blir gjerne mye prat uten mål og mening og en slags hvilepute for både klient og behandler (selv det naturligvis kan kjennes godt og behagelig ut ......for både klient og behandler).

[Gjest Naana47]

15 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Jeg er skeptisk til det meste av «støttesamtaler». Det kan ha sin verdi i perioder, men blir gjerne mye prat uten mål og mening og en slags hvilepute for både klient og behandler (selv det naturligvis kan kjennes godt og behagelig ut ......for både klient og behandler).

Ja, jeg tror i alle fall at jeg kan slå fast med sikkerhet allerede nå, at det ikke vil bli mye koseprat/kjerringprat over en kopp kaffe med den nye behandleren i kommunen! Så hvordan skal det gå da? 😂 (Tuller jo litt nå, da)

Endret 25. juni 2020 av Naana47

[XbellaX]

11 minutter siden, Naana47 skrev:

Ja, jeg tror i alle fall at jeg kan slå fast med sikkerhet allerede nå, at det ikke vil bli mye koseprat/kjerringprat over en kopp kaffe med den nye behandleren i kommunen! Så hvordan skal det gå da? 😂 (Tuller jo litt nå, da)

Det høres betryggende ut :- )