Vennines vekt bekymrer meg

[AnonymBruker]

En venninne av meg er sykelig overvektig, og det blir ikke bedre... hun blir faktisk bare større og større, og nå begynner jeg virkelig å bli redd for henne og fremtiden hennes.

I fjor sa hun at hun lå på rundt 150kg, (og hun er høy, rundt 175-178, vil jeg tro). Hun er 27 år, og jeg vil tro hun har gått opp minst 10kg siden i fjor. Hun avfeier alt om vekt, gjerne med spøk og vitser selv om egen størrelse. Til tross for at hun sliter med å gå trapper og gå lengre turer. I det siste er det også slik at hun dropper alt av venneaktivitieter med fysisk aktivitet, men har vært med på fester, med mat og drikke og spillkvelder. Jeg blir bare redd for at hun nå spiser seg alvorlig syk... eller overtenker jeg rett og slett her? Hva tenker dere andre?

Anonymkode: 71a81...99e

[stjernestøv]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En venninne av meg er sykelig overvektig, og det blir ikke bedre... hun blir faktisk bare større og større, og nå begynner jeg virkelig å bli redd for henne og fremtiden hennes.

I fjor sa hun at hun lå på rundt 150kg, (og hun er høy, rundt 175-178, vil jeg tro). Hun er 27 år, og jeg vil tro hun har gått opp minst 10kg siden i fjor. Hun avfeier alt om vekt, gjerne med spøk og vitser selv om egen størrelse. Til tross for at hun sliter med å gå trapper og gå lengre turer. I det siste er det også slik at hun dropper alt av venneaktivitieter med fysisk aktivitet, men har vært med på fester, med mat og drikke og spillkvelder. Jeg blir bare redd for at hun nå spiser seg alvorlig syk... eller overtenker jeg rett og slett her? Hva tenker dere andre?

Anonymkode: 71a81...99e

Jeg tenker at vekt er personlig, men forstår at man kan bli bekymret og man bryr seg om en overvektig person. Man kan jo få mange sykdommer pga overvekt, men det er noe hun må stå til ansvar for selv. Det er hennes liv. 

[Eva Sofie]

Dette må hun jo finne ut av selv. Ingen kan gjøre noe med en annens vekt og livsstil før personen selv innser at det må en endring til, enten motivasjonen ligger i økt helsegevinst, kroppsutseende, selvfølelse osv. Hun har nok en BMi som ligger på 47 eller mer, noe som er svært alvorlig, og dersom hun ikke gjør grep, kan det på sikt føre til hjerte og karlidelser, diabetes 2, leddsmerter m.m. om hun ikke har det allerede. Jeg tror det beste du kan gjøre som venninne er å oppfordre. Å si at hun er overvektig er hun fullt ut klar over fra før - hun er ikke dum.

Det å avfeie det hele, med spøk og vitser, er manges mestringsmåter når man ikke ønsker å forholde seg til et problem. Jeg hadde en nær person som gjorde noe lignende av dette du beskriver, h*n puttet tomlene i ørne og viftet med fingrene som å si at "dette gidder jeg ikke høre på", og jeg så meg til slutt lei på det, og sa det til slutt: Jeg synes du skal slutte å oppføre deg som en 1. klassing hver gang jeg forsøker å ta opp dette temaet som faktisk er alvorlig ment og ikke til å spøke med. Jeg synes du rett og slett oppfører deg barnslig. Som nevnt var dette en nær person jeg kjenner godt, men generelt har jeg det også med å være ærlig mot andre. Vedkommende tok det pent etter å ha fordøyd det, tenkte alvorlig over saken og vi hadde mange fine samtaler rundt emnet og det endte med at h*n gikk til legen og fikk nødvendig behandling for problemet. I dag er h*n takknemlig for at jeg var så direkte, selv om det er lite hyggelig å høre der og da at man er barnslig. Jeg har i ettertid roset vedkommende for å håndtert saken bra.

[frosken]

På 24.7.2020 den 13.08, AnonymBruker skrev:

En venninne av meg er sykelig overvektig, og det blir ikke bedre... hun blir faktisk bare større og større, og nå begynner jeg virkelig å bli redd for henne og fremtiden hennes.

I fjor sa hun at hun lå på rundt 150kg, (og hun er høy, rundt 175-178, vil jeg tro). Hun er 27 år, og jeg vil tro hun har gått opp minst 10kg siden i fjor. Hun avfeier alt om vekt, gjerne med spøk og vitser selv om egen størrelse. Til tross for at hun sliter med å gå trapper og gå lengre turer. I det siste er det også slik at hun dropper alt av venneaktivitieter med fysisk aktivitet, men har vært med på fester, med mat og drikke og spillkvelder. Jeg blir bare redd for at hun nå spiser seg alvorlig syk... eller overtenker jeg rett og slett her? Hva tenker dere andre?

Anonymkode: 71a81...99e

Jeg synes man skal la være å kommentere på andres vekt. Dersom hun selv tar opp temaet, så kan du jo minne om at det går an å få hjelp fra helsevesenet når man har høy bmi.

Det er uhyre sjelden folk ikke selv er klar stor overvekt, så de trenger ikke at folk i omgivelsene forteller dem det.

[AnonymBruker]

På 24.7.2020 den 13.13, stjernestøv skrev:

Jeg tenker at vekt er personlig, men forstår at man kan bli bekymret og man bryr seg om en overvektig person. Man kan jo få mange sykdommer pga overvekt, men det er noe hun må stå til ansvar for selv. Det er hennes liv. 

🌸

Anonymkode: b734f...757

[AnonymBruker]

Tro meg, venninna di er 100% klar over både hvor overvektig hun er og hvor farlig det er. Hun både vet det og får sikkert høre det stadig vekk. Så det er virkelig ikke din jobb å fortelle henne det. Med mindre hun tar initiativ rundt tema og ber deg om råd.

Din jobb først og fremst å være ei god venninne og vise at du setter pris på henne og er glad i henne🌸

Anonymkode: b734f...757

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tro meg, venninna di er 100% klar over både hvor overvektig hun er og hvor farlig det er. Hun både vet det og får sikkert høre det stadig vekk. Så det er virkelig ikke din jobb å fortelle henne det. Med mindre hun tar initiativ rundt tema og ber deg om råd.

Din jobb først og fremst å være ei god venninne og vise at du setter pris på henne og er glad i henne🌸

Anonymkode: b734f...757

*Er glad i henne som hun er*

Skulle der stå🌸

Anonymkode: b734f...757

[AnonymBruker]

Jeg er fortvilet på vegne av min datter som er sykelig overvektig. Hun må tåle mye synsing og kommentarer fra mennesker rundt seg. Folk mener på en måte de har rett til å kommentere en overvektig. De som ikke har kjent dette på kroppen selv har lettvinte løsninger på saken. Som på dette forumet har jeg flere ganger lest at der er jo bare å spise mindre og trene. Og jeg opplever det skrevet med litt forakt mot den overvektige. Det er som å si til en alkoholiker at det er bare å slutte å drikke det. Jeg har tatt min datter med til utallige leger. De sier bare det åpenbare. Vært på overvektspoliklinikk og de sier bare det åpenbare. Hjelpen overvektige får er minimal. En psykolog på poliklinikken mente hun hadde en spiseforstyrrelse og at problemet var psykisk men at de ikke hadde noe psykologtilbud til denne gruppen. Man er enig om at hun hadde trengt en ernæringsekspert eller personlig trener men det må man finne og betale selv. Noe hun ikke har råd til. Jeg har prøvd i mange , mange år å hjelpe min datter men ser mer og mer at det er en psykologisk problemstilling bak. Det er ikke mangel på kunnskap om at man er overvektig og at man trenger å spise mindre og være mer aktiv. Dette er en gruppe som er overlatt til seg selv og menneskers forakt. Som blir sett på som svake, late og mindre attraktive.

Anonymkode: c49d5...1ed

[Thebutterfly]

På 24.7.2020 den 13.13, stjernestøv skrev:

Jeg tenker at vekt er personlig, men forstår at man kan bli bekymret og man bryr seg om en overvektig person. Man kan jo få mange sykdommer pga overvekt, men det er noe hun må stå til ansvar for selv. Det er hennes liv. 

Jeg er enig med deg. Jeg tenker også at vekt er personlig og at enhver voksen må ta ansvar for det selv. 

Jeg hadde selv en periode der jeg lå på meg en del kilo. De fleste sa ingenting om det. Men det kom plutselig en kommentar på det. Jeg ble fornærmet av kommentaren men den hjalp meg til å se at jeg burde endre litt på kosthold og trening. Tok av 6 kilo på kort tid med litt småjusteringer. Og det ble ikke gjort for å gjøre den som ga meg kommentaren fornøyd,  men jeg innså at jeg måtte tenke helse. Jeg hadde lagt på meg litt for mye rundt magen. Noe som nå er blitt bra igjen. Men jeg synes det er ufint å kommentere andres vekt/ figur i utgangspunktet selv om den kommentaren som jeg fikk var til veldig god hjelp til å innse at jeg burde gjøre noe. 

Endret 26. juli 2020 av Thebutterfly

[Glitter]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er jo selv overvektig derfor angår jo dette så klart deg, hvordan lever du med din overvekt og ville ikke åpenhet fra venner vært viktig for å hjelpe med å få til en positiv endring?

Anonymkode: 136f8...bfd

Fint å kunne komme med stikk? 

______ 

Alle som er overvektig er klar over det selv. Noen har kanskje sett seg blind i speilet og er ikke bevisst på at det er gått over til direkte helsefarlig og er i en slags benektelse fordi det tross alt krever mye å gå ned feks 80 kg. En ting er det fysiske med å spise mindre, kjenne på sult osv. Men det psykiske rundt det hele kan være svært krevende. Det er ulike grunner til overvekt. Noen er bare jævlig glad i god mat, men noen har faktisk en overspisingslidelse som er en spiseforstyrrelse. Det være seg at de må småspise gjennom hele dagen for å holde følelser på avstand, eller at de overspiser store mengder på en gang med den funksjon å "spise vekk følelsene" sine. Slik som bulumi bare uten oppkast eller avføringsmiddel. Noen har opplevd overgrep i oppveksten og går inn for å spise seg stor slik at de kan bruke kroppen som et skjold mot å bli utsatt for det samme på nytt. Det finnes til og med de som blacker ut, som en form for dissosiasjon hvor de plutselig har spist store mengder uten å huske det. Ja grunnene til overvekt er mange, og man skal være forsiktig med å kommentere dette og komme med velmenende råd. "Det er jo bare å spise mindre". Det er jo ikke bare det da. Da hadde de jo ikke blitt så store i utgangspunktet. Det er en misoppfatning at alle overvektige bare er latsabber som ikke gidder å ta tak i eget liv. Å få alle disse kommentarene må være utrolig belastende. Jeg tror en person i kategorien fedme opplever mye mere negative kommentarer, blikk og fordømmelse enn en person som er undervektig. Overvektige ses ned på av mange. Det er faktisk mer vanskelig å få jobb som svært overvektig, mange opplever å ikke bli tatt seriøst osv. 

Jeg tenker at er man veldig nær personen type nærmeste familie eller en svært nær venn så kan man heller spørre personen om hvordan hn har det. Om det er noe hn sliter med og tilby støtte. Uten å ta opp vekten. Snakker vi type 200 kg bør man kanskje fortelle at man er skikkelig bekymret fordi man er redd for å miste vedkommende, men her bør man trå varsomt for det kan faktisk føre til at personen blir så skamfull at i stedet for å få opp øynene og bli motivert til å gå til legen for å få hjelp så skjer det motsatte. Det er dessuten lite god behandling for sykelig overvektige. Mye av den hjelpen de kan få går kun på det fysiske med å gå ned i vekt, men får de ikke adekvat hjelp til å håndtere det som ligger bak overvekten så er sjansen for å lykkes i det lange løp forsvinnende liten. Faktisk lavere enn for rusavhengige hvor statistikken ligger på at to år etter endt behandling er bare 10% fortsatt rusfri. Det sier jo sitt om hvor omfattende det er å komme seg varig ned i vekt. 

Jeg har aldri vært alvorlig undervektig, men nok til at jeg var beinete og mistet menstruasjonen. Da fikk jeg høre at jeg så syk ut, at jeg var alt for tynn osv. For meg som jo har spiseforstyrrelse så ble det bare en positiv forsterkelse på at jeg var flink og tynn. Og det fikk meg til å ville presse kroppen ennå mer ned i vekt. Det kom absolutt ingenting godt ut av at venner og familie tok opp sin bekymring med meg. Jeg visste jo selv at jeg var undervektig. Men jeg fikk i hvertfall hjelp til å jobbe med HVORFOR jeg hadde begynt å regulere følelser med mat. Blant annet forstod jeg at jeg også brukte kroppen som et skjold mot verden. Jeg ville være usynlig. Ville ikke ha pupper eller andre kvinnelige former. Nå gikk jo jeg over i bulumi da og la på meg 30 kg på kort tid. Så gikk jeg ned i vekt igjen og nå er det tilbake til å få høre at jeg hadde hatt godt av å gå opp 5 kg. Og igjen kjenner jeg på mestring fordi for meg er det å være tynn det samme som å ha kontroll. Men når det gjelder kommentarer rettet mot sykelig overvektige så tror jeg det er ennå verre for det kan trigge skam, mislykkethet, avsky til seg selv osv. 

Jeg visste jeg var undervektig da jeg var det. Jeg visste jeg var overvektig da jeg var det (ikke ekstremt, hadde 30 i BMI). Og jeg vet jeg er i tynneste laget nå også. Behandleren min trodde jeg var undervektig hun, men ifølge BMI er jeg ikke det. Poenget er; Vi vet hva vi er og ikke er. Vi vet hva vi burde gjøre og ikke gjøre. Vi trenger ikke å få høre det av andre. Det kan man heller overlate til legen. Man må selv ville ha hjelp og være motivert for endring. Det er lite til ingen fokus på min spiseforstyrrelse i terapien fordi jeg er faktisk ikke motivert for å jobbe med det. For i mitt hode betyr det automatisk at jeg vil miste kontrollen og gå opp i vekt. Så jeg lever nå i mitt mentale fengsel med regler og regimer og jeg takket nei til å reise til Bergen med bestekompisen min fordi jeg orket ikke tanken på alle kaloriene det ville medføre. Det har absolutt ingen hensikt å prakke på behandling og endring hos noen som har en spiseforstyrrelse. Det er så krevende å få til i det lange løp at en MÅ finne sin indre motivasjon. 

Jeg skjønner godt du er bekymret, men i stedet for å si at nå er hun så stor at hun må gjøre noe med det, så spør henne om hun har det bra med seg selv. Kanskje vil hun da selv belyse sitt problem med vekt og følelser, og i så fall har hun jo åpnet opp for at dere kan snakke om det. Er jo forøvrig også enkelte som liker seg selv best som stor. Men der er jeg usikker på om det bare er en slags benektelse eller rettferdiggjøring. De skader jo kroppen og forkorter og begrenser livet sitt. 

Dette ble langt, men jeg synes det er et veldig viktig og engasjerende tema. Som er så mye mer komplisert enn mange kan begripe. På KG er det stadig vekk et tema og hundre bedrevitere som nedlatende forteller at overvektige er bare late og det er jo bare å spise mindre og bevege seg mer. Hadde det vært SÅ lett hadde vel det ikke vært så vanskelig å gå ned i vekt og holde seg der. Ikke alle overvektige har psykiske problemer, men man kan ikke se hvem som har det og hvem som ikke har det. Men alle vet selv at de er overvektig. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Fint å kunne komme med stikk? 

______ 

Alle som er overvektig er klar over det selv. Noen har kanskje sett seg blind i speilet og er ikke bevisst på at det er gått over til direkte helsefarlig og er i en slags benektelse fordi det tross alt krever mye å gå ned feks 80 kg. En ting er det fysiske med å spise mindre, kjenne på sult osv. Men det psykiske rundt det hele kan være svært krevende. Det er ulike grunner til overvekt. Noen er bare jævlig glad i god mat, men noen har faktisk en overspisingslidelse som er en spiseforstyrrelse. Det være seg at de må småspise gjennom hele dagen for å holde følelser på avstand, eller at de overspiser store mengder på en gang med den funksjon å "spise vekk følelsene" sine. Slik som bulumi bare uten oppkast eller avføringsmiddel. Noen har opplevd overgrep i oppveksten og går inn for å spise seg stor slik at de kan bruke kroppen som et skjold mot å bli utsatt for det samme på nytt. Det finnes til og med de som blacker ut, som en form for dissosiasjon hvor de plutselig har spist store mengder uten å huske det. Ja grunnene til overvekt er mange, og man skal være forsiktig med å kommentere dette og komme med velmenende råd. "Det er jo bare å spise mindre". Det er jo ikke bare det da. Da hadde de jo ikke blitt så store i utgangspunktet. Det er en misoppfatning at alle overvektige bare er latsabber som ikke gidder å ta tak i eget liv. Å få alle disse kommentarene må være utrolig belastende. Jeg tror en person i kategorien fedme opplever mye mere negative kommentarer, blikk og fordømmelse enn en person som er undervektig. Overvektige ses ned på av mange. Det er faktisk mer vanskelig å få jobb som svært overvektig, mange opplever å ikke bli tatt seriøst osv. 

Jeg tenker at er man veldig nær personen type nærmeste familie eller en svært nær venn så kan man heller spørre personen om hvordan hn har det. Om det er noe hn sliter med og tilby støtte. Uten å ta opp vekten. Snakker vi type 200 kg bør man kanskje fortelle at man er skikkelig bekymret fordi man er redd for å miste vedkommende, men her bør man trå varsomt for det kan faktisk føre til at personen blir så skamfull at i stedet for å få opp øynene og bli motivert til å gå til legen for å få hjelp så skjer det motsatte. Det er dessuten lite god behandling for sykelig overvektige. Mye av den hjelpen de kan få går kun på det fysiske med å gå ned i vekt, men får de ikke adekvat hjelp til å håndtere det som ligger bak overvekten så er sjansen for å lykkes i det lange løp forsvinnende liten. Faktisk lavere enn for rusavhengige hvor statistikken ligger på at to år etter endt behandling er bare 10% fortsatt rusfri. Det sier jo sitt om hvor omfattende det er å komme seg varig ned i vekt. 

Jeg har aldri vært alvorlig undervektig, men nok til at jeg var beinete og mistet menstruasjonen. Da fikk jeg høre at jeg så syk ut, at jeg var alt for tynn osv. For meg som jo har spiseforstyrrelse så ble det bare en positiv forsterkelse på at jeg var flink og tynn. Og det fikk meg til å ville presse kroppen ennå mer ned i vekt. Det kom absolutt ingenting godt ut av at venner og familie tok opp sin bekymring med meg. Jeg visste jo selv at jeg var undervektig. Men jeg fikk i hvertfall hjelp til å jobbe med HVORFOR jeg hadde begynt å regulere følelser med mat. Blant annet forstod jeg at jeg også brukte kroppen som et skjold mot verden. Jeg ville være usynlig. Ville ikke ha pupper eller andre kvinnelige former. Nå gikk jo jeg over i bulumi da og la på meg 30 kg på kort tid. Så gikk jeg ned i vekt igjen og nå er det tilbake til å få høre at jeg hadde hatt godt av å gå opp 5 kg. Og igjen kjenner jeg på mestring fordi for meg er det å være tynn det samme som å ha kontroll. Men når det gjelder kommentarer rettet mot sykelig overvektige så tror jeg det er ennå verre for det kan trigge skam, mislykkethet, avsky til seg selv osv. 

Jeg visste jeg var undervektig da jeg var det. Jeg visste jeg var overvektig da jeg var det (ikke ekstremt, hadde 30 i BMI). Og jeg vet jeg er i tynneste laget nå også. Behandleren min trodde jeg var undervektig hun, men ifølge BMI er jeg ikke det. Poenget er; Vi vet hva vi er og ikke er. Vi vet hva vi burde gjøre og ikke gjøre. Vi trenger ikke å få høre det av andre. Det kan man heller overlate til legen. Man må selv ville ha hjelp og være motivert for endring. Det er lite til ingen fokus på min spiseforstyrrelse i terapien fordi jeg er faktisk ikke motivert for å jobbe med det. For i mitt hode betyr det automatisk at jeg vil miste kontrollen og gå opp i vekt. Så jeg lever nå i mitt mentale fengsel med regler og regimer og jeg takket nei til å reise til Bergen med bestekompisen min fordi jeg orket ikke tanken på alle kaloriene det ville medføre. Det har absolutt ingen hensikt å prakke på behandling og endring hos noen som har en spiseforstyrrelse. Det er så krevende å få til i det lange løp at en MÅ finne sin indre motivasjon. 

Jeg skjønner godt du er bekymret, men i stedet for å si at nå er hun så stor at hun må gjøre noe med det, så spør henne om hun har det bra med seg selv. Kanskje vil hun da selv belyse sitt problem med vekt og følelser, og i så fall har hun jo åpnet opp for at dere kan snakke om det. Er jo forøvrig også enkelte som liker seg selv best som stor. Men der er jeg usikker på om det bare er en slags benektelse eller rettferdiggjøring. De skader jo kroppen og forkorter og begrenser livet sitt. 

Dette ble langt, men jeg synes det er et veldig viktig og engasjerende tema. Som er så mye mer komplisert enn mange kan begripe. På KG er det stadig vekk et tema og hundre bedrevitere som nedlatende forteller at overvektige er bare late og det er jo bare å spise mindre og bevege seg mer. Hadde det vært SÅ lett hadde vel det ikke vært så vanskelig å gå ned i vekt og holde seg der. Ikke alle overvektige har psykiske problemer, men man kan ikke se hvem som har det og hvem som ikke har det. Men alle vet selv at de er overvektig. 

Mye bra her men likevel forvirrende. Tror det er litt forskjell på ulike spiseforstyrrelser. Når det gjelder overspising har man så vidt prøvd ut  å behandle folk. Problemet der er nok ikke at de blir prakket på behandling. Jeg hadde anorexi og alle var enig om at jeg trengte hjelp, så havnet jeg i andre grøften med overspising og ingen brydde seg. Jeg hadde det også svært ille psykisk da jeg overspiste. 

Anonymkode: c49d5...1ed

[Glitter]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mye bra her men likevel forvirrende. Tror det er litt forskjell på ulike spiseforstyrrelser. Når det gjelder overspising har man så vidt prøvd ut  å behandle folk. Problemet der er nok ikke at de blir prakket på behandling. Jeg hadde anorexi og alle var enig om at jeg trengte hjelp, så havnet jeg i andre grøften med overspising og ingen brydde seg. Jeg hadde det også svært ille psykisk da jeg overspiste. 

Anonymkode: c49d5...1ed

Ja det er det jeg mente. Var kanskje litt uklar. 

[Admin]

Tråden er ryddet for negativ brukerdebatt og svar til dette.

Admin