Flere som har hatt en sånn her dag idag?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Om man er så syk at man «ikke klarer eller orker noen ting» er det kanskje ikke bare negativt å være alene? Jeg har selv et sosialt nettverk, men det kan være belastende å forholde seg til, ettersom jeg ofte ikke klarer eller orker så mye, grunnet vedvarende depresjon ++. Jeg presser meg til å være sosial litt innimellom, fordi jeg føler jeg må, men det gir meg svært lite, og jeg har angst i forkant og er utmattet etterpå. Jeg kan også føle det er belastende ovenfor familien at jeg er som jeg er. For meg kan tanken på å være alene, uten familie og venner, virke befriende. Så deilig, å kunne slippe sosialt press og forventninger! Jeg vet imidlertid at det ville hatt en nedside: Opplevelsen av økt ensomhet og meningsløshet. 

Å være alene eller omgitt av andre, har både fordeler og ulemper om man er psyk og liksom ikke orker livet. Det er psyken som er problemet man må ta fatt i, venner eller ei. Og som RamonaK påpeker, har man alltid et valg. Om ikke annet, så kan man i hvert fall velge hvordan man vil forholde seg til de ulike mulighetene og begrensningene en selv og omgivelsene byr på. 

Anonymkode: 275e4...c57

Du skriver at tanken på å være alene uten familie og venner virker befriende. Men at du presser deg til å være sosial innimellom. Men du vet at du har noen i livet ditt, du har muligheten til å velge enten og være alene eller sammen med familie/ venner.
Å ta fatt i psyken er alltid enklere når man har mennesker i livet sitt som støtter og hjelper en.

Dette er noe de som er dønn alene og ensomme  ikke har. De har ikke dette valget. De har ingen i livet sitt.

Anonymkode: c0638...ac2

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver at tanken på å være alene uten familie og venner virker befriende. Men at du presser deg til å være sosial innimellom. Men du vet at du har noen i livet ditt, du har muligheten til å velge enten og være alene eller sammen med familie/ venner.
Å ta fatt i psyken er alltid enklere når man har mennesker i livet sitt som støtter og hjelper en.

Dette er noe de som er dønn alene og ensomme  ikke har. De har ikke dette valget. De har ingen i livet sitt.

Anonymkode: c0638...ac2

Akkurat. Helt enig. 

Anonymkode: 242f6...0f1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver at tanken på å være alene uten familie og venner virker befriende. Men at du presser deg til å være sosial innimellom. Men du vet at du har noen i livet ditt, du har muligheten til å velge enten og være alene eller sammen med familie/ venner.
Å ta fatt i psyken er alltid enklere når man har mennesker i livet sitt som støtter og hjelper en.

Dette er noe de som er dønn alene og ensomme  ikke har. De har ikke dette valget. De har ingen i livet sitt.

Anonymkode: c0638...ac2

åikke ha noen er for mange også et valg, man kan velge å skrive noen meldinger på face. 

Anonymkode: a8f99...f4c

[AnonymBruker]

Ensomhet er et stort tabu i vårt samfunn.

Det virker som om det er vanskelig for enkelte å ta innover seg at det er mennesker som ikke har noen i livet sitt.
At noen er helt alene og har ingen å dele sorger og gleder med.
Det er ikke like enkelt, av forskjellige grunner, og skaffe seg familie og venner. 

At man velger å være alene, er noe annet. Det er selvvalgt. 

Anonymkode: c0638...ac2

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ensomhet er et stort tabu i vårt samfunn.

Det virker som om det er vanskelig for enkelte å ta innover seg at det er mennesker som ikke har noen i livet sitt.
At noen er helt alene og har ingen å dele sorger og gleder med.
Det er ikke like enkelt, av forskjellige grunner, og skaffe seg familie og venner. 

At man velger å være alene, er noe annet. Det er selvvalgt. 

Anonymkode: c0638...ac2

Tror du misforstår , alle vet at ensomhet finnes og at mange sliter med det. Det er likevel et valg å velge andre bort. Alle kan sende en sms eller noen meldinger på face , eller ta kontakt med noen. Gode vennskap ramler ikke ned i hue på noen, vi må alle jobbe for å vedlikeholde dem og fortsette å prioritere dem.

Anonymkode: a8f99...f4c

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du misforstår , alle vet at ensomhet finnes og at mange sliter med det. Det er likevel et valg å velge andre bort. Alle kan sende en sms eller noen meldinger på face , eller ta kontakt med noen. Gode vennskap ramler ikke ned i hue på noen, vi må alle jobbe for å vedlikeholde dem og fortsette å prioritere dem.

Anonymkode: a8f99...f4c

Det er mennesker som ikke har noen å velge bort. 

Anonymkode: c0638...ac2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mennesker som ikke har noen å velge bort. 

Anonymkode: c0638...ac2

Jo , med mindre vi snakker om fyll psykose ol så er man Istand til å velge å ta kontakt og si hei til andre msk, eller velge bort å ha/ta kontakt med andre .

Anonymkode: a8f99...f4c

[RamonaK]

11 timer siden, slabbedask skrev:

Det er ikke alt det finnes medisiner eller terapi for. Og venner på nettet kan være like vanskelig som i RL.

Det finnes mange medisiner og terapier for alle mulige sykdommer. Alt funker ikke like bra på alle selvsagt. Hvis man vil ha eller få venner er man nødt til å gjøre en innsats selv, og være villig til å jobbe for det. Jeg sier ikke det er enkelt. 

11 timer siden, slabbedask skrev:

Som sagt, det vet du ikke noe om.

Ikke si noe om hva jeg vet eller ikke. Det er absolutt alltid et valg, selvom noen hadde holdt en pistol til hodet mitt å sagt, hvis du reiser deg så skyter jeg har jeg fortsatt et valg. Selvom man pga sykdom finner det vanskelig, betyr det ikke at det er umulig og man ikke har noe valg. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, RamonaK skrev:

Det finnes mange medisiner og terapier for alle mulige sykdommer. Alt funker ikke like bra på alle selvsagt. Hvis man vil ha eller få venner er man nødt til å gjøre en innsats selv, og være villig til å jobbe for det. Jeg sier ikke det er enkelt. 

Ikke si noe om hva jeg vet eller ikke. Det er absolutt alltid et valg, selvom noen hadde holdt en pistol til hodet mitt å sagt, hvis du reiser deg så skyter jeg har jeg fortsatt et valg. Selvom man pga sykdom finner det vanskelig, betyr det ikke at det er umulig og man ikke har noe valg. 

Det finnes folk som ikke finner venner, det finnes folk som andre folk ikke vil være venner med. 

Anonymkode: 9e7c0...467

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror du misforstår , alle vet at ensomhet finnes og at mange sliter med det. Det er likevel et valg å velge andre bort. Alle kan sende en sms eller noen meldinger på face , eller ta kontakt med noen. Gode vennskap ramler ikke ned i hue på noen, vi må alle jobbe for å vedlikeholde dem og fortsette å prioritere dem.

Anonymkode: a8f99...f4c

Det er der psykiske lidelser kommer inn. Mange av oss her har alvorlige psykiske problemer som i sin tur gjør vennskap og sosiale relasjoner alt for vanskelig. 

Anonymkode: 242f6...0f1

[RamonaK]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes folk som ikke finner venner, det finnes folk som andre folk ikke vil være venner med. 

Anonymkode: 9e7c0...467

Hvis man prøver hardt og er snill og hyggelig mot andre. Skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å ikke få venner. Det er jo mange muligheter, til og med på dette forumet kan man få seg venner. 

[Eva Sofie]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det spørs på diagnosen og alvorlighetsgraden din tenker jeg. 

Hvis man som deg, har bipolar, så er man kun syk i perioder og ellers helt oppegående.. Men det finnes faktisk diagnoser som hemmer en 24/7 året rundt og ikke bare i perioder. 

Anonymkode: 242f6...0f1

Dette "fenomenet" på DOL har jeg observert litt undrende en stund. Det kan utad se ut som om det blant en del knives om å ha de mest alvorlige og hemmende diagnosene og ha et lavest mulig funksjonsnivå. Slik som jeg gjorde i denne tråden, nevnte at jeg faktisk syntes det var behagelig å ha noen dager for meg selv, fikk jeg tilbakemelding om at jeg umulig kunne vite hvordan det var å streve med ensomhet. Der ble min gode fungering bevisst brukt mot meg og hva jeg uttalte meg om ang. emnet. Men jeg vet en del om det ettersom jeg har vært uten venner i mer enn 10 år av min barndom.

I dag har jeg brukt litt tid på å klikke meg fra artikkel til artikkel på Dagbladet, på godt norsk surfing, og jeg kom til sist inn på Pluss-artikkelen "Et konstant mørke" hvor Kevin Vågenes forteller litt om livet sitt. Kevin Vågenes er bl.a. med "Parterapi" på NRK. I en bildetekst står det: "Han mener den farligste følelsen man kan ha, er å tro at man er alene om vanskelige ting." I et avsnitt står det også: "Vågenes sier han føler ambivalens ved å snakke om hvordan han hadde det, samtidig har han et ønske om å nå fram til andre som sliter med noe av det samme, slik Marlin gjorde for ham. Han tror den farligste følelsen er å tro at vi er de eneste i verden som går gjennom noe vanskelig. Det var sånn han tenkte selv."

Det har i hvert fall hjulpet meg i mange av livets situasjoner, enten det gjelder somatisk eller psykisk, å tenke at det er noen som har det vanskeligere enn meg. Min erfaring er at jeg tror på et tidspunkt jeg ikke kan komme lenger ned, men så viser det seg med senere erfaring at det kunne jeg faktisk - og jeg overlevde til og med det.

[slabbedask]

1 time siden, RamonaK skrev:

Hvis man prøver hardt og er snill og hyggelig mot andre. Skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å ikke få venner. 

Det er åpenbart mye du ikke forstår da.

[slabbedask]

1 time siden, RamonaK skrev:

Det finnes mange medisiner og terapier for alle mulige sykdommer. 

Ikke for alle.

1 time siden, RamonaK skrev:

Ikke si noe om hva jeg vet eller ikke. Det er absolutt alltid et valg, selvom noen hadde holdt en pistol til hodet mitt å sagt, hvis du reiser deg så skyter jeg har jeg fortsatt et valg. Selvom man pga sykdom finner det vanskelig, betyr det ikke at det er umulig og man ikke har noe valg. 

Ingen ting er mer irriterende enn besserwissere som umiddelbart tror de har løsningen for alt og alle.

Ta deg en bolle.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, RamonaK skrev:

Hvis man prøver hardt og er snill og hyggelig mot andre. Skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å ikke få venner. Det er jo mange muligheter, til og med på dette forumet kan man få seg venner. 

Som en annen her skrev så er det mye du tydligvis ikke forstår. 

Mange diagnoser har isolering som symptom, f.eks schizofrene, deprimerte, folk med sosial angst mm. Autister isolerer seg gjerne fordi de ikke klarer å inngå i sosiale relasjoner. Og for å komme med et eksempel:  en som er alvorlig deprimert klarer ikke å ta vare på seg selv og sin egen helse, de orker ikke å dusje eller pusse tennene. Hvor mange tror du vil bli venn med en som stinker og har huset fullt av hybelkaniner og skitne tallerkner? 

Anonymkode: 242f6...0f1

[Fru2020]

45 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Dette "fenomenet" på DOL har jeg observert litt undrende en stund. Det kan utad se ut som om det blant en del knives om å ha de mest alvorlige og hemmende diagnosene og ha et lavest mulig funksjonsnivå. Slik som jeg gjorde i denne tråden, nevnte at jeg faktisk syntes det var behagelig å ha noen dager for meg selv, fikk jeg tilbakemelding om at jeg umulig kunne vite hvordan det var å streve med ensomhet. Der ble min gode fungering bevisst brukt mot meg og hva jeg uttalte meg om ang. emnet. Men jeg vet en del om det ettersom jeg har vært uten venner i mer enn 10 år av min barndom.

I dag har jeg brukt litt tid på å klikke meg fra artikkel til artikkel på Dagbladet, på godt norsk surfing, og jeg kom til sist inn på Pluss-artikkelen "Et konstant mørke" hvor Kevin Vågenes forteller litt om livet sitt. Kevin Vågenes er bl.a. med "Parterapi" på NRK. I en bildetekst står det: "Han mener den farligste følelsen man kan ha, er å tro at man er alene om vanskelige ting." I et avsnitt står det også: "Vågenes sier han føler ambivalens ved å snakke om hvordan han hadde det, samtidig har han et ønske om å nå fram til andre som sliter med noe av det samme, slik Marlin gjorde for ham. Han tror den farligste følelsen er å tro at vi er de eneste i verden som går gjennom noe vanskelig. Det var sånn han tenkte selv."

Det har i hvert fall hjulpet meg i mange av livets situasjoner, enten det gjelder somatisk eller psykisk, å tenke at det er noen som har det vanskeligere enn meg. Min erfaring er at jeg tror på et tidspunkt jeg ikke kan komme lenger ned, men så viser det seg med senere erfaring at det kunne jeg faktisk - og jeg overlevde til og med det.

Når jeg er innlagt så møter jeg som regel alltid noen som virker å ha det vanskeligere enn meg. Må innrømme at selv om jeg kan ha stor medfølelse med den det gjelder, så får det meg til å føle meg litt friskere. Andre ganger merker jeg at de andre ser på meg som den "sykeste"; det gjør ikke så godt. 

Det å være innlagt gjør for meg at jeg unngår det som Vågenes beskriver som den farligste følelsen. Da møter man andre mennesker som ikke gjennomgår akkurat det samme som du, men som er i samme båt. Jeg har tatt med meg noen vennskap fra DPS/sykehuset utenfor og det gjør godt å snakke med noen som vet hva psykisk smerte kan være. For meg er det og godt å snakke med noen om opplevelsen av å være innlagt.

Jeg tror det gjør godt å snakke med noen som gjennomgår noe av det samme. DOL er jo en slik mulighet, selv om jeg ser det du skriver om at det er flere som fremstår med et veldig lavt funksjonsnivå (på mange måter er jeg en av dem) og kontrasten blir da stor til dem som har et høyere funksjonsnivå. Mental helse har jo også organisasjoner i mange kommuner hvor en driver med forskjellige aktiviteter. Der kan man jo både møte likesinnede og treffe potensielle venner.

 

[Grendel]

2 timer siden, RamonaK skrev:

Det finnes mange medisiner og terapier for alle mulige sykdommer. Alt funker ikke like bra på alle selvsagt. Hvis man vil ha eller få venner er man nødt til å gjøre en innsats selv, og være villig til å jobbe for det. Jeg sier ikke det er enkelt. 

Ikke si noe om hva jeg vet eller ikke. Det er absolutt alltid et valg, selvom noen hadde holdt en pistol til hodet mitt å sagt, hvis du reiser deg så skyter jeg har jeg fortsatt et valg. Selvom man pga sykdom finner det vanskelig, betyr det ikke at det er umulig og man ikke har noe valg. 

Asperger blir man ikke kvitt med verken medisiner eller terapi. Man kan i høyden lære å kompensere for det man er svak på. Det er folk med Asperger på DOL som har venner og familie, men det er unntaket. 

Nå har jeg lært i løpet av årene på DOL at noen med aspergers hater kaffeslabberas med fyrstekake og uendelige samtaler om dagliglivet ( korriger meg om jeg tar feil). Når man egentlig ikke liker å være med andre får man kanskje ikke så mange venner heller.

Like fullt tror jeg mange er deprimert for at de ikke får oppleve vennskap og familieliv som andre setter stor pris på. 

[RamonaK]

3 minutter siden, slabbedask skrev:

Det er åpenbart mye du ikke forstår da.

Forklar det for meg da. Jeg har jo full forståelse for at det kan være vanskelig å få venner, men skjønner ikke at det 

 

7 minutter siden, Grendel skrev:

Asperger blir man ikke kvitt med verken medisiner eller terapi. Man kan i høyden lære å kompensere for det man er svak på. Det er folk med Asperger på DOL som har venner og familie, men det er unntaket. 

Nå har jeg lært i løpet av årene på DOL at noen med aspergers hater kaffeslabberas med fyrstekake og uendelige samtaler om dagliglivet ( korriger meg om jeg tar feil). Når man egentlig ikke liker å være med andre får man kanskje ikke så mange venner heller.

Like fullt tror jeg mange er deprimert for at de ikke får oppleve vennskap og familieliv som andre setter stor pris på. 

Nei asperger går det ikke an å bli kvitt, men det er mulig å gå i terapi for å håndtere det så man kan leve så normalt som mulig. En kamerat av meg har diagnosen og har brukt mye tid og krefter på å bli bedre i sosiale relasjoner, han jobber og har et par gode venner. 

[RamonaK]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Som en annen her skrev så er det mye du tydligvis ikke forstår. 

Mange diagnoser har isolering som symptom, f.eks schizofrene, deprimerte, folk med sosial angst mm. Autister isolerer seg gjerne fordi de ikke klarer å inngå i sosiale relasjoner. Og for å komme med et eksempel:  en som er alvorlig deprimert klarer ikke å ta vare på seg selv og sin egen helse, de orker ikke å dusje eller pusse tennene. Hvor mange tror du vil bli venn med en som stinker og har huset fullt av hybelkaniner og skitne tallerkner? 

Anonymkode: 242f6...0f1

Jeg forstår det utrolig godt. Jeg skjønner at det er vanskelig men det betyr ikke at man ikke har et valg. 

Jeg har selv vært så deprimert at jeg ikke har pusset tennene, vært sengeliggende osv. Men i de siste årene har jeg tvunget meg selv til mange av disse tingene når jeg har vært deprimert fordi jeg vet det er bra for meg. 

[RamonaK]

1 time siden, slabbedask skrev:

Ikke for alle.

Ingen ting er mer irriterende enn besserwissere som umiddelbart tror de har løsningen for alt og alle.

Ta deg en bolle.

Jeg er ingen besserwisser, uttrykker kun min mening på et diskusjonsforum.

Tok meg en croissant istedenfor...