Jeg sover om dagen og er våken på natten

[AnonymBruker]

Herlig. Andre som liker det sånn?

Anonymkode: f0c1e...35d

[AnonymBruker]

Jeg sover stort sett de timene andre er på jobb, og er våken om natta. Liker det? nei, egentlig ikke. Men døgnrytmen min forskyver seg hele tiden.

Anonymkode: f74d7...a8f

[AnonymBruker]

Ny herlig natt. Stille og fredelig, da kan man virkelig stresse ned.

Anonymkode: f0c1e...35d

[AnonymBruker]

Jeg elsker natta. Stillheten og alenetiden. Liker at det er mørkt ute og det må gjerne være litt surt og kaldt i tillegg;) På samme måte misliker jeg morgenen/formiddagen. Rushet, alle de stressede folkene, larmen (bor i storby) med biler og maskiner som durer. Syns det er veldig ok å sove når dette pågår. Av samme grunn jobber jeg som nattevakt.
 

Jeg har alltid vært et b-menneske så lenge jeg kan huske. Allerede fra førskolealder. Men i voksen alder har det sakte men sikkert beveget seg til ‘Å-varianten’. Jeg kan bevisst være oppe hele natten og til morgengry, fo så å kunne sove vekk absolutt hele dagen. Jeg har ikke så stort sosialt behov, så denne rytmen går stort sett helt greit. Men klart det kjennes når jeg må på møter og avtaler til normale tider. Feks kan jeg slite om jeg ikke får legetime senere enn kl 14 og trist å alltid må takke nei til lunsjavtaler med familie og venner fordi jeg ikke føler meg i form sosialt dagtid. Har også mistet kontakten med de fleste venner som har små barn, fordi de ikke har overskudd til å treffes kveldstid og jeg ikke har overskudd dagtid. Har også hatt venner som har fallt ifra fordi de ikke liker denne måten jeg foretrekker å leve livet på.

Del gjerne dine erfaringer om hvorfor du foretrekker nettene og hvordan hverdagen din er ift dette. Kjekt å dele erfaringer med andre nattugler☺️

Anonymkode: 3c703...8fe

[Eva Sofie]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid vært et b-menneske så lenge jeg kan huske. Allerede fra førskolealder. Men i voksen alder har det sakte men sikkert beveget seg til ‘Å-varianten’. Jeg kan bevisst være oppe hele natten og til morgengry, fo så å kunne sove vekk absolutt hele dagen. Jeg har ikke så stort sosialt behov, så denne rytmen går stort sett helt greit. Men klart det kjennes når jeg må på møter og avtaler til normale tider. Feks kan jeg slite om jeg ikke får legetime senere enn kl 14 og trist å alltid må takke nei til lunsjavtaler med familie og venner fordi jeg ikke føler meg i form sosialt dagtid. Har også mistet kontakten med de fleste venner som har små barn, fordi de ikke har overskudd til å treffes kveldstid og jeg ikke har overskudd dagtid. Har også hatt venner som har fallt ifra fordi de ikke liker denne måten jeg foretrekker å leve livet på.

Anonymkode: 3c703...8fe

Det virker som om du forherliger en destruktiv livsførsel slik jeg leser dette. Den virker i hvert fall ikke særlig oppbyggende når det går utover f.eks. ditt sosiale liv og at du sliter med å gjennomføre avtaler på dagtid. Jeg tenkte en tid som deg, at dette må jo være livet, men jeg tenkte meg om en gang til og tenkte at jeg ikke ønsket å leve som en sær einstøing. Det får holde at jeg er det i korte perioder  

Min døgnrytme har de siste 4-5 årene vært i konstant endring. Det har kanskje vært det eneste positive med å gå på høye doser antipsykotisk (uten å ha et reelt behov for det), nemlig at nedsløvende medisiner tvang meg inn i en naturlig døgnrytme. Jeg tok medisiner kl. 22.00 og sov kl. 23.00 i 8-10 timer. Og slik gikk dagene. Når jeg selv trappet ned på medisinene i 2015, begynte døgnet å bevege på seg sakte men sikkert av ulike grunner. Angst for å sove, angst for natten, angst for sengen, angst for mareritt osv. Angsten måtte jeg lære å beherske og leve med om jeg ville leve med minst mulig medisiner. Sammen med psykologen min, får jeg tips om og tester ut ulike mentaliseringsøvelser som virker overraskende godt. Akkurat nå det siste halve året har jeg virkelig blitt et A-menneske hvor jeg legger meg i 20.00-22.00-tiden og våkner og står opp kl. 4.00-6.00 om morgenen. Jeg får likevel 5-6 timers søvn hver natt, noe som er tilstrekkelig for meg. Jeg foretrekker lege- og psykologtimer tidlig om morgenen for å bli ferdig med det og kunne bruke resten av dagen til annet. Det plagsomme, er at kvelden blir kort og at jeg har lagt meg når familie og venner forventer at man egentlig er våken. For bare halvannet år siden var jeg et B-menneske og la meg kl. 2.00-5.00 hver natt, og de dagene jeg hadde avtaler på dagtid valgte jeg å døgne. Det føltes ikke bra. Jeg visste det var en dårlig håndtering av søvnen på. Da foretrekker jeg heller å være et ekstremt A-menneske.

Rart at søvn, en av de mest grunnleggende funksjonene i livene våre, skal være så vanskelig å få til for enkelte - og det kan gjøre livet så innviklet når det ikke fungerer...

[Trine]

Jeg liker egentlig ikke å sove hverken på natten eller dagen. Jeg er mest produktiv før kl 16 på ettermiddagen, så da er det jo dumt å sove til kl 11. Men så liker jeg natten for da er det mørkt og stille og ikke noe mas. Så jeg har problemer med å få lagt meg før kl 2-3 (3-4 hvis jeg ikke får melding kl 12 om å gå å legge meg), men vil helst ikke sove lenger enn til kl 8. Jeg bør ha 7-8 timer søvn, men det blir mer 6-7 timer, før jeg plutselig tar igjen noe av det tapte.

[AnonymBruker]

God morgen folkens, har vært oppe en time allerede.

Ha en sprudlende dag.

Anonymkode: f0c1e...35d

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med søvn og har lett for å forskyve søvnen hele tiden.  I dag våknet jeg om formiddagen pga. jobbmøte online.  Jeg la meg rett i senga etterpå og sov i tre timer.  Jeg regner med å være våken i natt, og i morgen må jeg være på jobb fra 8.30 - 15.00.  Dette skjer ofte og da er jeg våken i mer enn et døgn.  Dette sliter på meg, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre.  Når jeg er trøtt så er jeg så trøtt at mitt eneste ønske er å sove.

Jeg har alltid vært b-menneske og likt å være oppe til ut på natta, men dette er noe annet

Anonymkode: ced29...c28

[AnonymBruker]

På 5.8.2020 den 5.26, Eva Sofie skrev:

Det virker som om du forherliger en destruktiv livsførsel slik jeg leser dette. Den virker i hvert fall ikke særlig oppbyggende når det går utover f.eks. ditt sosiale liv og at du sliter med å gjennomføre avtaler på dagtid. Jeg tenkte en tid som deg, at dette må jo være livet, men jeg tenkte meg om en gang til og tenkte at jeg ikke ønsket å leve som en sær einstøing. Det får holde at jeg er det i korte perioder  

Min døgnrytme har de siste 4-5 årene vært i konstant endring. Det har kanskje vært det eneste positive med å gå på høye doser antipsykotisk (uten å ha et reelt behov for det), nemlig at nedsløvende medisiner tvang meg inn i en naturlig døgnrytme. Jeg tok medisiner kl. 22.00 og sov kl. 23.00 i 8-10 timer. Og slik gikk dagene. Når jeg selv trappet ned på medisinene i 2015, begynte døgnet å bevege på seg sakte men sikkert av ulike grunner. Angst for å sove, angst for natten, angst for sengen, angst for mareritt osv. Angsten måtte jeg lære å beherske og leve med om jeg ville leve med minst mulig medisiner. Sammen med psykologen min, får jeg tips om og tester ut ulike mentaliseringsøvelser som virker overraskende godt. Akkurat nå det siste halve året har jeg virkelig blitt et A-menneske hvor jeg legger meg i 20.00-22.00-tiden og våkner og står opp kl. 4.00-6.00 om morgenen. Jeg får likevel 5-6 timers søvn hver natt, noe som er tilstrekkelig for meg. Jeg foretrekker lege- og psykologtimer tidlig om morgenen for å bli ferdig med det og kunne bruke resten av dagen til annet. Det plagsomme, er at kvelden blir kort og at jeg har lagt meg når familie og venner forventer at man egentlig er våken. For bare halvannet år siden var jeg et B-menneske og la meg kl. 2.00-5.00 hver natt, og de dagene jeg hadde avtaler på dagtid valgte jeg å døgne. Det føltes ikke bra. Jeg visste det var en dårlig håndtering av søvnen på. Da foretrekker jeg heller å være et ekstremt A-menneske.

Rart at søvn, en av de mest grunnleggende funksjonene i livene våre, skal være så vanskelig å få til for enkelte - og det kan gjøre livet så innviklet når det ikke fungerer...

Denne leste jeg ikke før nå. Er ikke så ofte på DOL.
 

Må virkelig få takke for ett så fint og utfyllende svar, selv om det ikke er min tråd🙂 Svaret ditt fikk meg faktisk til å tenke litt. Nå jobber jeg jo som sagt nattevakter og det blir mer naturlig for meg å ‘ha lov’ til å ha litt skjev døgnrytme. Det er heller ikke lett for meg å få ny jobb i mer normal tidsramme (lang og komplisert forklaring). Men når jeg leser om dine erfaringer, så klarte jeg for første gang å se på de negative konsekvensene på en annen måte. Det at du har vært B-menneske som meg, men valgte å få hjelp til å gå over i en normal døgnrytme. Og nå til og med blitt ett a-menneske. Dette er noe jeg så for meg jeg aldri ville bli. Men du beviser jo at det faktisk er mulig. Kanskje jeg skulle søkt litt hjelp selv og forsøkt å snu. Blir ikke lett og jeg må nok ha hjelp både med terapi/kurs og medisiner i starten. Men ja, det du skrev her fikk meg som sagt ihvertfall på disse tankene☺️
 

Men først må jeg se meg om etter ny jobb (evt nytt yrke😅)

Anonymkode: 3c703...8fe

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne fått hjelp for å få en ordentlig døgnrytme, men jeg vet ikke hvor jeg skal søke den hjelpen.  Jeg jobber mye hjemme og da er det ingen som følger med når jeg sover.  Jeg kommer meg opp når jeg skal på jobb og har avtaler, og når jeg er sammen med andre.  Det er tungt, men jeg klarer det.  Jeg bor alene og da blir det noen dager hvor jeg sover til midt på dagen.  Det blir en ond sirkel for jeg sover da ikke om natta.

Jeg er ikke interessert i å sove fra 20 - 4 hver natt.  Det passer meg ikke.  Jeg har hatt perioder i livet hvor jeg sovnet om kvelden og våknet siden midt på natta.  Det var ikke noe greit.  Jeg vil sove om natta når andre sover.  Jeg tar vallergan, men det får jeg hangover av så hvis noen har noen forslag til noe som virker uten hangover så ville jeg bli takknemlig.

Anonymkode: ced29...c28

[AnonymBruker]

På 4.8.2020 den 4.05, AnonymBruker skrev:

Herlig. Andre som liker det sånn?

Anonymkode: f0c1e...35d

Høres jo ganske psykt ut da.

Anonymkode: 14171...2a0