Jobbe innen helse som psykisk syk?

[Anonym2345]

Hei!

Jeg har en bipolar lidelse og jeg utdanner meg for å bli vernepleier. Jeg vil gjerne høre deres mening om det er positivt eller negativt? 
Har bekymringer om jeg kommer til å klare yrke uten å bli sykemeldt i perioder, og at sykdommen kommer til å være for begrensende for yrkesvalget? Jeg har opplevd å være psykisk syk i ca 10 år og kanskje det vil være til gode?

Vil gjerne høre deres ærlige mening!

[AnonymBruker]

1 time siden, Anonym2345 skrev:

Hei!

Jeg har en bipolar lidelse og jeg utdanner meg for å bli vernepleier. Jeg vil gjerne høre deres mening om det er positivt eller negativt? 
Har bekymringer om jeg kommer til å klare yrke uten å bli sykemeldt i perioder, og at sykdommen kommer til å være for begrensende for yrkesvalget? Jeg har opplevd å være psykisk syk i ca 10 år og kanskje det vil være til gode?

Vil gjerne høre deres ærlige mening!

Jeg ville tenkt meg om, men dersom du kan få tilrettelegging på arbeidsplassen i forhold til arbeidstid og oppfølging så er det absolutt mulig. Det er mange bipolare som jobber både i helsevesenet og mange steder hvor det kreves høyere utdanning og hvor de jobber med mennesker og jeg tenker at man som psykisk syk har en stor fordel dersom man f.eks jobber på et dps eller andre steder hvor man trenger kunnskap om psykiske lidelser. Selv jobbet jeg mange år som vernepleier, men jeg var også mye sykemeldt og ble fort utbrent etter hvert som tiden gikk. Alle er vi forskjellige og selv om det ikke går for noen er det ikke dermed sagt at det ikke går for deg. Hvordan er funksjonsnivået ditt?

Anonymkode: 25954...cfc

[Anonym2345]

Funksjonsnivået mitt er at jeg opplever «normale» perioder kanskje 2 uker hver 6mnd. Resten er jeg depressiv med milde symptomer som jeg kanskje ikke føler på selv, men som jeg ser i etterkant. Når bunnen hver 3-4 måned der det tar 2 uker for jeg kommer meg på «beina» igjen. Etter jeg når bunnen opplever jeg hypomani i ca en uke. Så vet faktisk ikke hvor jeg godt kommer til å fungere i jobben. Jeg har fagbrev som helsefagarbeider som bakgrunn med 3 års annsenitet, har fungert nokså greit vil jeg påstå selv. Men det har vært med deltid studie og helgestillig og tatt ekstravakter etter funksjonsnivå.

takk for et godt svar!

Er du selv uføretrygded?

[Anonym2345]

Er diagniosert med bipolar lidelse type to btw.

[AnonymBruker]

Du kan fint jobbe innenfor helse ,men kanskje en dag jobb er det beste,selv om det kan være vanskelig å finne. Ville ikke jobbet innenfor psykiatri ,det å gå oppi folk med lignende problemer som en selv kan trigge tanker på egne problemer. Siden du sliter selv hadde jeg styrt unna steder du selv kan komme til å bruke, det kan være negativt å være pasient på sin egen arbeidsplass. 

 

Anonymkode: 07ca9...b7f

[UtakknemligDiva]

Hvis dette er et arbeid du ønsker og vil trives med ser jeg ingenting galt i å ha bipolar. 

[AnonymBruker]

Er veldig bra med mennesker som vet hva det er å slite selv som jobber innen helsevesenet.

Anonymkode: e4b6b...27b

[AnonymBruker]

16 timer siden, Anonym2345 skrev:

Hei!

Jeg har en bipolar lidelse og jeg utdanner meg for å bli vernepleier. Jeg vil gjerne høre deres mening om det er positivt eller negativt? 
Har bekymringer om jeg kommer til å klare yrke uten å bli sykemeldt i perioder, og at sykdommen kommer til å være for begrensende for yrkesvalget? Jeg har opplevd å være psykisk syk i ca 10 år og kanskje det vil være til gode?

Vil gjerne høre deres ærlige mening!

Hva innen helse kunne du tenke deg å jobbe med ? ser for meg det vil bli problematisk i psykiatri nr du er så mye depressiv: opplever «normale» perioder kanskje 2 uker hver 6mnd. Resten er jeg depressiv med milde symptomer som jeg kanskje ikke føler på selv

du kan fint jobbe med helse men når du svinger mye bør du nok ikke jobbe med de aller mest sårbare

Anonymkode: ba345...0a7

[AnonymBruker]

Håper ikke du skal jobbe innen psykiatri. 

Anonymkode: 862d4...f04

[AnonymBruker]

Du bør være forsiktig med turnusarbeid når du har bipolar lidelse. Noen tenker at det er positivt med egenerfaring i psykiatrien, at de kan hjelpe andre fordi de har kommer gjennom det selv. Det kan være en uheldig tankegang. Da er det blant annet lett å tenke at det som hjalp for en selv, vil hjelpe pasientene. Jeg tror at det kan en ulempe i mange tilfeller. Jeg kjenner et par som vil bli sykepleier og vernepleiere og jobbe innen psykiatrier som selv har store psykiske vansker. Å ville jobbe på en post for pasienter med spiseforstyrrelser når man selv har hatt alvorlig anoreksi høres ikke lurt ut. Men man kan likevel være en god sykepleier/vernepleier selv om man har psykiske vansker. 

Anonymkode: 2f936...a5a

[Anonym2345]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva innen helse kunne du tenke deg å jobbe med ? ser for meg det vil bli problematisk i psykiatri nr du er så mye depressiv: opplever «normale» perioder kanskje 2 uker hver 6mnd. Resten er jeg depressiv med milde symptomer som jeg kanskje ikke føler på selv

du kan fint jobbe med helse men når du svinger mye bør du nok ikke jobbe med de aller mest sårbare

Anonymkode: ba345...0a7

Ja ser ikke for meg at jeg kommer til å jobbe innen psykiatri. Var innom psykiatri i læretiden som helsefagarbeider og der ble jeg veldig fort sliten og var helt utmattet etter bare en dag. Tenker at jeg kunne ha trivdes med å jobbe på skole, i bolig eller demensavdeling. Selv om jeg har mange depressive perioder klarer jeg å prestere på jobb, krever bare mye mer krefter så igjen kan gjøre at jeg havner på bunn. 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Anonym2345 skrev:

Ja ser ikke for meg at jeg kommer til å jobbe innen psykiatri. Var innom psykiatri i læretiden som helsefagarbeider og der ble jeg veldig fort sliten og var helt utmattet etter bare en dag. Tenker at jeg kunne ha trivdes med å jobbe på skole, i bolig eller demensavdeling. Selv om jeg har mange depressive perioder klarer jeg å prestere på jobb, krever bare mye mer krefter så igjen kan gjøre at jeg havner på bunn. 

Det høres veldig fornuftig ut, du må bare være varsom med å ikke overarbeide deg. Stress kan ha negativ effekt. Du er jo etter utdanning også egnet til saksbehandling om du kjenner det røyne rpå. Mennesker med egenerfaring er uansett nødvendig å ha i helsevesnet, dumå bare ta vare på deg selv også . 

Anonymkode: ba345...0a7

[AnonymBruker]

Hvis du er frisk nok til det, så hvorfor ikke?

Anonymkode: 4671a...7b7

[AnonymBruker]

Jeg er psykiatrisk sykepleier og har kompleks ptsd. Jeg har fungert veldig bra i jobb i mange år, men har nå vært sykmeldt over lengre tid. Er usikker på hvordan det vil gå å begynne å jobbe igjen. Fikk problemer av alt jeg fikk høre fra pasientene. 

Anonymkode: 536a6...2a7

[Eva Sofie]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er veldig bra med mennesker som vet hva det er å slite selv som jobber innen helsevesenet.

Anonymkode: e4b6b...27b

Ja, men en forutsetning for å kunne være til hjelp for andre, er at man er ferdig med å hjelpe seg selv eller har god nok sykdomsinnsikt, om man fremdeles har bedre og dårlige perioder, til å se at "nå bør jeg ikke gå på jobb" eller jobbe med noe annet enn pasienter. Dessuten ha en åpen og ærlig dialog med sin leder der det er et rom for at leder kan få lov til å si at du nå bør arbeide med andre ting eller ta en liten pause uten at det av den grunn føles ubekvemt for noen av dere. Det er ikke du og din psykdom det skal være fokus på i jobben, men at du gjør en god jobb og ivaretar arbeidsoppgavene på en best mulig måte.

Selv jobber jeg ikke med pasienter, men med mennesker, og jeg har kun en liten turnusjobb, og den er mye slik jeg beskriver den over. Jeg har et par ganger måttet melde forfall til å jobbe et par uker hvor jeg har begrunnet det med at jeg er redd jeg ikke har kunnet ivareta de jeg har ansvaret for på en tilfredsstillende måte. Min arbeidsleder vet ikke mer enn overskriften "traumer i oppveksten" og jeg har tilføyd betryggende at jeg får god hjelp i dag siden hun har sett en masse gamle arr på venstre arm, og føler ikke hun trenger vite mer, men det er tilstrekkelig. Jeg tenker det er bedre å gi et minimum av informasjon til sin egen leder, så slipper det å henge en rad av spørsmålstegn rundt og etter deg. Det er i hvert fall slik jeg forholder meg, men velger med omhu hvem som får vite hva. Privatlivet mitt er det svært få som har noe med når jeg er på jobb og mine kolleger kjenner egentlig ikke Eva Sofie...

[AnonymBruker]

Tenker det er positivt å ha egne erfaringer når en jobber med psykisk syke. Men det kommer kanskje litt an på diagnosen som andre her nevner. Bipolar, sf, depresjon, angst og psykose kan være en fordel å ha bakgrunns erfaring med. Det har jeg erfart selv fra kolleger og pasienter som har fortalt meg det. De føler seg bedre forstått og hører bedre på behandlerens råd fordi de vet at de har vært igjennom dette selv. Og blitt friske(re). 
 

Selv har jeg vært i behandling for spiseforstyrrelser i ungdommen og en del av denne behandlingen, feks gruppeterapien ble leder av personer som hadde slitt med spiseforstyrrelser selv. Det syntes jeg var bra.

Ei venninne av meg fikk borderline diagnose fra ungdommen (Eupf)  og jobber i dag som vernepleier på alderspsyk. Hun syns sine egne erfaringer er et gode i arbeidet sitt.

Konklusjon: Har du bipolar diagnose, som du holder greit i sjakk med medisiner selv, så er arbeid med psykisk syke bare en fordel vil jeg si. 
 

Sist men ikke minst, så er det jo en kjent sak at flertallet av psykologer og psykiatere sliter/har slitt med psyken selv;). Og de blir ikke dårligere psykiatere av den grunn. Tvert i mot vil jeg si.

Anonymkode: ee942...6a6

[Eva Sofie]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sist men ikke minst, så er det jo en kjent sak at flertallet av psykologer og psykiatere sliter/har slitt med psyken selv;). Og de blir ikke dårligere psykiatere av den grunn. Tvert i mot vil jeg si.

Anonymkode: ee942...6a6

Nei, men her skal en terapeut trå varsomt, for vi mennesker er forskjellige og responderer ulikt og hvordan akkurat en pasient vil reagere kan være vanskelig å forutsi. I hvert fall i begynnelsen av et terapiforløp. Leste nylig i en Facebook-gruppe for PTSD-pasienter om en overgrepsutsatt som hadde gått lenge i terapi og som nettopp fikk til å åpne seg av å ha en mannlig terapeut som valgte å være ærlig og fortalte at han også hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Tenker det er et sjansespill å ta fra terapeutens side, men trolig nøye vurdert. Hadde jeg fått vite noe slikt om min egen terapeut, hadde det låst seg fullstendig for meg og jeg selv har heller fått forsikringer om det motsatte i min nåværende terapirelasjon.

[emilie321]

24 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nei, men her skal en terapeut trå varsomt, for vi mennesker er forskjellige og responderer ulikt og hvordan akkurat en pasient vil reagere kan være vanskelig å forutsi. I hvert fall i begynnelsen av et terapiforløp. Leste nylig i en Facebook-gruppe for PTSD-pasienter om en overgrepsutsatt som hadde gått lenge i terapi og som nettopp fikk til å åpne seg av å ha en mannlig terapeut som valgte å være ærlig og fortalte at han også hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Tenker det er et sjansespill å ta fra terapeutens side, men trolig nøye vurdert. Hadde jeg fått vite noe slikt om min egen terapeut, hadde det låst seg fullstendig for meg og jeg selv har heller fått forsikringer om det motsatte i min nåværende terapirelasjon.

Helt enig. Det er et sjansespill hvis terapeuten velger å dele sine vonde opplevelser. Det kan slå helt feil ut. Pasienten kan f.eks få dårlig samvittighet fordi hen ikke takler sin egen situasjonen bedre.

 

[Eva Sofie]

2 minutter siden, emilie321 skrev:

Helt enig. Det er et sjansespill hvis terapeuten velger å dele sine vonde opplevelser. Det kan slå helt feil ut. Pasienten kan f.eks få dårlig samvittighet fordi hen ikke takler sin egen situasjonen bedre.

 

Ja, og på samme måte skal man være forsiktig med å bruke egen erfaring i profesjonell behandling. Her på forumet er det en ting. Dette ser jeg på som likepersonsarbeid og da er nettopp rollen å vise at man ikke er alene, men i profesjonell behandling skal man gi støtte og behandle, ikke dele egne erfaringer.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere med denne diagnosen. Tre jeg kjenner med diagnosen gav opp arbeidslivet etter hvert og er uføretrygdet. To venninner av meg jobber som lærer. De har litt kortere arbeidsdag og er ikke klasseforstander. Har perioder med sykemelding og en arbeidsgiver som er forståelsesfull. Jeg tror man kan fungere i en jobb der man ikke har for stort press og ansvar. Som vernepleier kan man jo evt jobbe i et bofelleskap med feks unge voksne som har en lettere grad av utviklingshemming. Nå vet jeg at i de seinere år har flere vernepleiere valgt psykiatrien pga at man ofte har praksis der det siste året. Det finnes jo også mindre belastende arbeidsplasser innen dette feltet. 

Anonymkode: 536d0...6a6