Oppsøke behandling på nytt eller "gi opp"?

[AnonymBruker]

Har diagnosen PTSD etter omsorgssvikt og vold. Kommer fra en rotete familie hvor det var mye bråk og jeg har blitt gjort en del stygge ting mot som barn. Men jeg klarte å få eget liv på stell og har flyttet langt vekk. Ikke noe særlig kontakt med familie i dag, kun av ren høflighet og over telefon.

Det var ikke før jeg begynte på folkehøyskole og kom meg vekk hjemmefra at jeg innså hvor skadelig familierelasjoner har vært for meg, og hvor lite jeg reagerte på heftige situasjoner. Jeg forsøkte terapi da jeg var 24 år, i til sammen 2 år. Hadde tre behandlere på disse årene, fordi behandlerne var i vikariat/måtte i permisjon/byttet jobb. Terapien ble derfor noe oppdelt, og jeg fikk tre ulike behandlingsstiler. Forsøkte kognitiv terapi (fungerte ganske greit), metakognitiv terapi (null effekt for meg, synes jeg ble verre) og emosjonsterapi (hvis det var det det het, men synes dette var det som fungerte best). 

Nå er jeg 27 år, så det er altså et år siden jeg var i terapi. Jeg er mye bedre enn da jeg oppsøkte terapi første gang, men har fortsatt en del vanskelige tanker og ser ikke så lyst på fremtiden. Jeg er singel, men tør ikke å date fordi jeg er redd for å åpne meg for andre og jeg frykter det å skulle få en familie i fremtiden, er redd for at jeg skal bli en like dårlig forelder som jeg har hatt. Har generelt en mistrivsel med livet, og selvmordstanker som varierer i styrke. Føler at ingen noensinne kan bli glad i meg. 

Jeg føler ikke at dette er nok å dra til legen for å få henvisning? Er det kanskje bare slikt man skal leve med? Jeg skjønner jo at jeg ikke kan bli kvitt alt av plager og vonde tanker, så hvor går grensen? Jeg har så langt forsøkt å begrave meg i arbeid, men er redd dette kan slå tilbake på meg senere. Er det noen med erfaring der ute, som har vært gjennom en lignende prosess?

Anonymkode: ac1c0...b42

[AnonymBruker]

Dette er nok til å gå til legen med! 
Prøv å få hjelp på ditt dps. Det kan ikke skade, kanskje du møter en behandler som du liker?
Ikke vær alene med disse tankene, bestill time til legen nå! 

Anonymkode: a3afc...940

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har diagnosen PTSD etter omsorgssvikt og vold. Kommer fra en rotete familie hvor det var mye bråk og jeg har blitt gjort en del stygge ting mot som barn. Men jeg klarte å få eget liv på stell og har flyttet langt vekk. Ikke noe særlig kontakt med familie i dag, kun av ren høflighet og over telefon.

Det var ikke før jeg begynte på folkehøyskole og kom meg vekk hjemmefra at jeg innså hvor skadelig familierelasjoner har vært for meg, og hvor lite jeg reagerte på heftige situasjoner. Jeg forsøkte terapi da jeg var 24 år, i til sammen 2 år. Hadde tre behandlere på disse årene, fordi behandlerne var i vikariat/måtte i permisjon/byttet jobb. Terapien ble derfor noe oppdelt, og jeg fikk tre ulike behandlingsstiler. Forsøkte kognitiv terapi (fungerte ganske greit), metakognitiv terapi (null effekt for meg, synes jeg ble verre) og emosjonsterapi (hvis det var det det het, men synes dette var det som fungerte best). 

Nå er jeg 27 år, så det er altså et år siden jeg var i terapi. Jeg er mye bedre enn da jeg oppsøkte terapi første gang, men har fortsatt en del vanskelige tanker og ser ikke så lyst på fremtiden. Jeg er singel, men tør ikke å date fordi jeg er redd for å åpne meg for andre og jeg frykter det å skulle få en familie i fremtiden, er redd for at jeg skal bli en like dårlig forelder som jeg har hatt. Har generelt en mistrivsel med livet, og selvmordstanker som varierer i styrke. Føler at ingen noensinne kan bli glad i meg. 

Jeg føler ikke at dette er nok å dra til legen for å få henvisning? Er det kanskje bare slikt man skal leve med? Jeg skjønner jo at jeg ikke kan bli kvitt alt av plager og vonde tanker, så hvor går grensen? Jeg har så langt forsøkt å begrave meg i arbeid, men er redd dette kan slå tilbake på meg senere. Er det noen med erfaring der ute, som har vært gjennom en lignende prosess?

Anonymkode: ac1c0...b42

Din bakgrunn og hvordan du har det i dag er det mer enn nok til å kvalifisere for hjelp

Anonymkode: 919ac...3b4