Helseangst : har du det, eller får du det iblant?

[AnonymBruker]

Jeg har noe som skal sjekkes av legen. Jeg har vel hatt det i 2 år. Men jeg trodde det var bare noe  ufarlig og har derfor ikke gjort noe med det. Men i senere tid så kom plutselig angsten som sier. : "dette kan være kreft, dette kan være livsfarlig , jeg kan dø av det osv. ". Og innimellom så tror jeg at dette er bare en liten uskyldig sak. Og det er vel det jeg tror mest på egentlig, men helseangsten kan iblant tenke katastrofe.  

Søkte på nettet om dette. Og begynte å undersøke saken. Men det hjalp ikke stort. Jeg fant helt ufarlige forklaringer til plagen min men det sto at i ytterst sjeldne tilfeller så kunne man ha kreft og. Så hva gjorde jeg da? Begynte å gruble og bekymre meg og tenke det verste igjen. 

Neste var at jeg søkte helseangst. Og dermed kom denne videoen og siden til hjelp: Jeg ble mer avslappet og tenkte at jeg må bare legge det til side til legen har sett på det. Linken under hjalp mot håndteringen og angsten. 

https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/helseangst/helseangst-selvhjelpskurs/

Har du slik angst iblant? Hvordan tenker du for å håndtere den? 

Det dummeste er også at jeg ikke liker å gå til lege  og er redd for at det som jeg skal gå til lege anngående er nesten borte når jeg kommer dit. Tror det er forårsaket av jobben jeg har. Og at det er bare helt ufarlig, men angsten kommer iblant da. 

Anonymkode: a08e3...ade

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Det dummeste er også at jeg ikke liker å gå til lege  og er redd for at det som jeg skal gå til lege anngående er nesten borte når jeg kommer dit. Tror det er forårsaket av jobben jeg har. Og at det er bare helt ufarlig, men angsten kommer iblant da. 

Anonymkode: a08e3...ade

Har ikke særlig til helseangst nei, men har ved et par anledninger bestilt time for noe som så har forsvunnet. Da har jeg bare ringt legekontoret minst 24 timer før og varslet om at behovet for legetimen har falt bort så jeg avbestiller den, går helt fint det.  Tipper de opplever det ganske ofte. Jeg har vel også en gang eller to tatt time og heller tatt opp noe annet enn jeg egentlig hadde tenkt, husker ikke akkurat hva, men da en mindre ting som har vært der lenge eller noe sånt.

[AnonymBruker]

Lillemus skrev (45 minutter siden):

Har ikke særlig til helseangst nei, men har ved et par anledninger bestilt time for noe som så har forsvunnet. Da har jeg bare ringt legekontoret minst 24 timer før og varslet om at behovet for legetimen har falt bort så jeg avbestiller den, går helt fint det.  Tipper de opplever det ganske ofte. Jeg har vel også en gang eller to tatt time og heller tatt opp noe annet enn jeg egentlig hadde tenkt, husker ikke akkurat hva, men da en mindre ting som har vært der lenge eller noe sånt.

Ser alltid ut som om mine problemer forsvinner etter at timen er bestillt .

Jeg har noen kuler/ hevelser oppå flere av fingerleddene. De er harde og buler ut. Men de blir alltid bløtere og senker seg litt når jeg tenker på å bestille time hos legen. Nå er de senket seg litt og blitt bløtere igjen. Men har hatt fri fra jobb i helgen og det er nok svaret på at de er bedre. Tror det skyldes at jeg kutter meg mye på fingrene på jobben, og at jeg vasker mye , pluss at det er veldig kjølig der. Så tror det har en enkel forklaring selv om jeg til tider begynner å tenke bein-kreft .. . 

Er redd for å dumme meg ut med å komme med dette til lege. Men hvis det ser enda bedre ut om noen dager så avbestiller jeg timen.  

Anonymkode: a08e3...ade

[UtakknemligDiva]

Sjelden. Men noen ganger kan jeg bli redd for at det jeg gjør nå kan få konsekvenser for fremtiden. Eller ting jeg gjorde i barndommen. Måten jeg bar sekken på, om jeg hørte på for høy musikk, om jeg spiste noe eller om medisinen jeg bruker av og til kan bruke opp ressursene mine så jeg mister livsgleden for fullt tidligere. 
 

Jeg har mer angst rundt aspergersen og at ALT jeg har sett for meg mens jeg hadde mer livsglede vil gå i dass nettopp pga defekten. Og jeg synes folk her inne er passe frekke som ber meg gjøre det beste ut av det, for jeg tror ikke de aner hvilken nedtur det er å føle at livet bare plutselig legger seg til rette, men så opplever du det samme som du håpet var slutt, nemlig at du ikke lett får venner, får dårlige tilbakemeldinger og føler deg uønsket så er det tilbake til en uforivvilig kjedelig tilværelse
 

[Glitter]

90tallsbarn skrev (39 minutter siden):

Sjelden. Men noen ganger kan jeg bli redd for at det jeg gjør nå kan få konsekvenser for fremtiden. Eller ting jeg gjorde i barndommen. Måten jeg bar sekken på, om jeg hørte på for høy musikk, om jeg spiste noe eller om medisinen jeg bruker av og til kan bruke opp ressursene mine så jeg mister livsgleden for fullt tidligere. 
 

Jeg har mer angst rundt aspergersen og at ALT jeg har sett for meg mens jeg hadde mer livsglede vil gå i dass nettopp pga defekten. Og jeg synes folk her inne er passe frekke som ber meg gjøre det beste ut av det, for jeg tror ikke de aner hvilken nedtur det er å føle at livet bare plutselig legger seg til rette, men så opplever du det samme som du håpet var slutt, nemlig at du ikke lett får venner, får dårlige tilbakemeldinger og føler deg uønsket så er det tilbake til en uforivvilig kjedelig tilværelse
 

Du tror ikke vi andre som sliter aner hvordan det der er? Jeg kan fortelle deg det at jeg hadde et alvorlig og dramatisk funksjonsfall for snart fem år siden og livet jeg hadde bygget med blod, svette og tårer samtidig som jeg var psykisk syk, falt fullstendig i ruiner. 

Du får disse tilbakemeldingene fordi vi er mange som har erfart at det er sånn det er. Å kalle oss for passe frekke på grunn av det er vel det som faktisk er frekt. Det er mange her på forumet med masse erfaring. Som både står midt i det eller som har kommet seg langt på vei ut av det. Du er ikke den eneste som opplever at livet går i mot en gang på gang. 

[stjernestøv]

90tallsbarn skrev (46 minutter siden):

Sjelden. Men noen ganger kan jeg bli redd for at det jeg gjør nå kan få konsekvenser for fremtiden. Eller ting jeg gjorde i barndommen. Måten jeg bar sekken på, om jeg hørte på for høy musikk, om jeg spiste noe eller om medisinen jeg bruker av og til kan bruke opp ressursene mine så jeg mister livsgleden for fullt tidligere. 
 

Jeg har mer angst rundt aspergersen og at ALT jeg har sett for meg mens jeg hadde mer livsglede vil gå i dass nettopp pga defekten. Og jeg synes folk her inne er passe frekke som ber meg gjøre det beste ut av det, for jeg tror ikke de aner hvilken nedtur det er å føle at livet bare plutselig legger seg til rette, men så opplever du det samme som du håpet var slutt, nemlig at du ikke lett får venner, får dårlige tilbakemeldinger og føler deg uønsket så er det tilbake til en uforivvilig kjedelig tilværelse
 

Må si meg eng med Glitter her, vi er mange som har hatt det tøft i tjueårene og fremdeles sliter. Men forstår jo at du mener alt dreier seg om deg og ditt. 

[Ekstra]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har noe som skal sjekkes av legen. Jeg har vel hatt det i 2 år. Men jeg trodde det var bare noe  ufarlig og har derfor ikke gjort noe med det. Men i senere tid så kom plutselig angsten som sier. : "dette kan være kreft, dette kan være livsfarlig , jeg kan dø av det osv. ". Og innimellom så tror jeg at dette er bare en liten uskyldig sak. Og det er vel det jeg tror mest på egentlig, men helseangsten kan iblant tenke katastrofe.  

Søkte på nettet om dette. Og begynte å undersøke saken. Men det hjalp ikke stort. Jeg fant helt ufarlige forklaringer til plagen min men det sto at i ytterst sjeldne tilfeller så kunne man ha kreft og. Så hva gjorde jeg da? Begynte å gruble og bekymre meg og tenke det verste igjen. 

Neste var at jeg søkte helseangst. Og dermed kom denne videoen og siden til hjelp: Jeg ble mer avslappet og tenkte at jeg må bare legge det til side til legen har sett på det. Linken under hjalp mot håndteringen og angsten. 

https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/helseangst/helseangst-selvhjelpskurs/

Har du slik angst iblant? Hvordan tenker du for å håndtere den? 

Det dummeste er også at jeg ikke liker å gå til lege  og er redd for at det som jeg skal gå til lege anngående er nesten borte når jeg kommer dit. Tror det er forårsaket av jobben jeg har. Og at det er bare helt ufarlig, men angsten kommer iblant da. 

Anonymkode: a08e3...ade

Jeg tenker at det er helt normalt å føle en viss engstelse når man merker noe ved kroppen som KAN bety alvorlig sykdom. Vi har vel alle vært der. Det er helt menneskelig og jeg synes det blir feil å bruke ordet angst eller helseangst, som er en lidelse i seg selv.

 

Om du har gått med det i to år kan du vel ikke ha vært så veldig engstelig.

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (7 minutter siden):

Du tror ikke vi andre som sliter aner hvordan det der er? Jeg kan fortelle deg det at jeg hadde et alvorlig og dramatisk funksjonsfall for snart fem år siden og livet jeg hadde bygget med blod, svette og tårer samtidig som jeg var psykisk syk, falt fullstendig i ruiner. 

Du får disse tilbakemeldingene fordi vi er mange som har erfart at det er sånn det er. Å kalle oss for passe frekke på grunn av det er vel det som faktisk er frekt. Det er mange her på forumet med masse erfaring. Som både står midt i det eller som har kommet seg langt på vei ut av det. Du er ikke den eneste som opplever at livet går i mot en gang på gang. 

Hvorfor falt det i ruiner da? Jeg forveksler deg med en annen bruker her, var det du som hadde Asperger, EUPF /borderline? 
 

Det er bare så irriterende at vi med diagnoser oppfyller det typiske for diagnosene. Det er da faen meg ingenting å glede seg til å livet. 
Bare et kjedelig liv med begrenset økonomi og ikke vits å finne kjæreste. 
 

Hvorfan i helvete klarer dere å være glade med dette da? Du får diagnosen og er det egentlig noen vits å da tro at du kan noe som helst? Og så er jeg lei av alt maset om å godta de som er annerledes. Som annerledes mener jeg det er vår oppgave å passe inn, samfunnet kan ikke drive å redusere forventningene bare fordi vi er noen sveklinger som vil passe inn. 
 

Jeg skjønner heller ikke hvordan folk kan forvente at jeg skal glede meg til noe når jeg ikke tør å glede meg til noe. For når man gleder seg så får man svi for det etterpå, særlig oss med diagnoser. Forelskelse er ikke lov, dessuten føle jeg det er aldersgrenser på menn. Samme gjelder andre ting.. 

[UtakknemligDiva]

stjernestøv skrev (11 minutter siden):

Må si meg eng med Glitter her, vi er mange som har hatt det tøft i tjueårene og fremdeles sliter. Men forstår jo at du mener alt dreier seg om deg og ditt. 

Og jeg vet ikke om vi er for treige til å kaste vekk problemene eller om vi er så svake at vi bare får problemer. Og kanskje det er farlig å lese statistikk for meg, for så og si alle med Asperger havner på nav. Og da er det vel bare å innse at jeg selv gjør det og. Og on jeg så blir kvitt symptomer på Asperger så kommet nok ME i stedet, for å være lykkelig er strengt forbudt. 

[stjernestøv]

90tallsbarn skrev (4 minutter siden):

Og jeg vet ikke om vi er for treige til å kaste vekk problemene eller om vi er så svake at vi bare får problemer. Og kanskje det er farlig å lese statistikk for meg, for så og si alle med Asperger havner på nav. Og da er det vel bare å innse at jeg selv gjør det og. Og on jeg så blir kvitt symptomer på Asperger så kommet nok ME i stedet, for å være lykkelig er strengt forbudt. 

Nei livet er ikke lett, jeg har slitt psykisk hele livet og hatt et Helvete til tider. Men har aldri gitt opp og har hatt et håp om at ting kan bli bedre, og jeg har da hatt gode stunder innimellom. Det kan du få og på tross av asperger, jeg tror få folk går rundt og er lykkelig hele tiden. Vi har alle ting vi sliter med, sånn er livet. Men noen har det bedre enn andre og noen har det verre enn andre, vi må bare bruke de kortene vi har fått utdelt- 

[UtakknemligDiva]

stjernestøv skrev (1 minutt siden):

Nei livet er ikke lett, jeg har slitt psykisk hele livet og hatt et Helvete til tider. Men har aldri gitt opp og har hatt et håp om at ting kan bli bedre, og jeg har da hatt gode stunder innimellom. Det kan du få og på tross av asperger, jeg tror få folk går rundt og er lykkelig hele tiden. Vi har alle ting vi sliter med, sånn er livet. Men noen har det bedre enn andre og noen har det verre enn andre, vi må bare bruke de kortene vi har fått utdelt- 

Jeg kaster fra meg kortene. De er ikke bra nok. Og hvorfor i helvete oppstår Asperger? Hva feiler det naturen som bare skaper mennesker med å irriterende mange særbehov? 
Jeg tror Asperger kortet kom fordi jeg ikke skal komme meg frem rett og slett. Og fordi mamma skulle slippe at jeg flyttet utenlands. For hele jævla familien min er nærmest naboer og så får de meg som bare vil reise. Men heldigvis så fikk jeg Asperger liksom så ting ble vanskeligere for meg. 
Jeg hadde tatt livet mitt om jeg visste at fremtiden var slik her. Jeg følte at livet endelig ble noe å leve for men så var det rett tilbake til kjelleren og enda lenger ned. Jo lykkeligere og jo mer jeg prøvde jo verre og langvarig ble straffen. 
Og så handler visst livet vare om å akseptere det kjedelige. Gud forby å ville reise(nei hold deg i Norge det er tryggest), synes man ser flott ut(husk at du skal bli gammel og da), å gå for drømmene sine (du er så mye bedre enn oss andre håper ikke du får det til) jævla folk. Ja jeg har en fiendtlig holdning fordi jeg føler at folk vil meg vondt hele tiden. hele livet har jeg følt det. Og så tilhørte jeg også gruppen som ble mobbet (typisk Asperger igjen). Jeg tilhører alltid det kjedelige og lite spenstige. 
Og når jeg endelig føler jeg treffer riktig folk og kommer meg frem nei da er det tilbake til Asperger tilværelsen og leve mer som de kjedelige tidligere mobberne gjør. Dumt det ikke var tyrkeren som ble værende i livet mitt, det var heller tilbake til disse kjedelige gamle folka...

[Glitter]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Hvorfor falt det i ruiner da? Jeg forveksler deg med en annen bruker her, var det du som hadde Asperger, EUPF /borderline? 
 

Det er bare så irriterende at vi med diagnoser oppfyller det typiske for diagnosene. Det er da faen meg ingenting å glede seg til å livet. 
Bare et kjedelig liv med begrenset økonomi og ikke vits å finne kjæreste. 
 

Hvorfan i helvete klarer dere å være glade med dette da? Du får diagnosen og er det egentlig noen vits å da tro at du kan noe som helst? Og så er jeg lei av alt maset om å godta de som er annerledes. Som annerledes mener jeg det er vår oppgave å passe inn, samfunnet kan ikke drive å redusere forventningene bare fordi vi er noen sveklinger som vil passe inn. 
 

Jeg skjønner heller ikke hvordan folk kan forvente at jeg skal glede meg til noe når jeg ikke tør å glede meg til noe. For når man gleder seg så får man svi for det etterpå, særlig oss med diagnoser. Forelskelse er ikke lov, dessuten føle jeg det er aldersgrenser på menn. Samme gjelder andre ting.. 

Hvorfor det ble som det ble er en veldig lang og vond historie som vil kreve en hel avhandling omtrent. Ja, Asperger og borderline er to av mine diagnoser. 

Jeg er jo ikke glad for at det er sånn, men jeg jobber veldig hardt for å akseptere det. Samtidig som jeg håper at det ikke vil være så mørkt som dette for alltid. Men jeg som mange andre må akseptere at jeg ikke vil komme til å leve "normalt". Jeg har begrensninger mange andre ikke har, men sånn er det bare. Så da må jeg bare kjempe for å en dag klare å gjøre det beste ut av det. Og det er ikke frekt av noen å påpeke det. 

[AnonymBruker]

Ekstra skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at det er helt normalt å føle en viss engstelse når man merker noe ved kroppen som KAN bety alvorlig sykdom. Vi har vel alle vært der. Det er helt menneskelig og jeg synes det blir feil å bruke ordet angst eller helseangst, som er en lidelse i seg selv.

 

Om du har gått med det i to år kan du vel ikke ha vært så veldig engstelig.

Skulle tro at jeg ikke var det. Men jeg er blitt flinkere til å velge å tro at det ikke er farlig osv. Har tidligere i livet mitt vært behandlet for helseangst / hyppkondri. Så er blitt flinkere å sortere tankene og velge hva jeg skal tenke. Jeg har et yrke der mange får skader på hender. Så prøver å tenke rasjonellt. Men i det siste er angsten blitt større igjen. Hevelsene kan skyldes at jeg kutter meg mye på huden i det området. Logikk egentlig. 

 

Anonymkode: a08e3...ade

[AnonymBruker]

Men de fleste har vel litt helseangst iblant... 

Anonymkode: a08e3...ade

[Glitter]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Men de fleste har vel litt helseangst iblant... 

Anonymkode: a08e3...ade

Kommer vel litt an på hva en legger i ordet helseangst. Kan ikke si jeg har hatt det før. Hadde utredning av hjertet for to år siden med døgnmåling av EKG og blodtrykk og ultralyd av hjertet. Jeg var egentlig likegyldig til det hele. Eller jeg syntes det var spennende. Utrolig nok. Men konklusjonen var bare at kroppen var svak etter rusmisbruk. Det ble gradvis bedre i hvert fall. 

Kan ikke huske å ha hatt angst for diverse fysiske plager før. Når det har vært noe spesielt så har jeg jo dratt til lege, men det har ikke utløst noen stor bekymring.