Hva gjør behandleren din om du begynner å gråte, får panikkanfall o.l i timen?

[AnonymBruker]

Hva gjør behandleren din om du begynner å gråte, får panikkanfall o.l i timen? Har alltid vært veldig redd for dette og lurer veldig på hvilken reaksjon behandleren hadde gitt. 

Anonymkode: 72530...33c

[usikker]

Prøvde å roe meg ned med å prate, pustet sammen med meg

[Marye]

Grounding øvelser 

[kupton]

Gråter: Lener meg tilbake og lar pasienten gråte ferdig. Det er helt ok.

Panikkanfall: Instruerer pusteøvelser slik at pasienten mestrer anfallet og faller til ro.

[Gjest]

For 100 år siden da jeg skulle ha min første time hos psykolog var jeg også redd for dette. Redd for å miste kontrollen og f. eks begynne å gråte. Jeg gråt allerede første time, og jeg kan berolige deg med at det gikk helt fint! 🙂 En profesjonell terapeut reagerer ikke negativt på pasientenes følelser så sant det ikke dreier seg om trusler, vold og annet fælt. Jeg opplevde en stille aksept for at det var helt ok å gråte. Siden har det ikke vært noe problem for meg. 

Har også et par ganger opplevd å hyperventilere og ha tilløp til panikkangst. Det gikk helt fint det også da terapeuten snakket rolig til meg og hjalp meg til å fokusere på pusten og liksom guidet meg gjennom det til det ga seg. Det finnes gode teknikker.

Så oppsummert har du ingenting å frykte. Prøv å slappe av og være deg selv så godt du kan og la følelser komme hvis de vil det. Til sist vil jeg si at man som regel har mer kontroll enn man frykter (å ikke ha). Lykke til!

Endret 12. mars 2021 av Gjest

[aa-k-j]

Jeg gråt en gang under samtale med AAT og fikk ikke noen god tilbakemelding. Fikk beskjed om at vonde ting skulle jeg ikke prate om for jeg ble så ustabil av det. De klaget før på at jeg viste lite følelser og da jeg gjorde det var det og feil. 

[Gjest]

merida skrev (13 minutter siden):

Jeg gråt foran en behandler en gang (en lege i spesialistering) og kommer aldri til å gjøre det igjen. Tårene mine er det nesten ingen som har fått og vil få se, de holder jeg for meg selv. 

🙂 angret svaret mitt, så slettet det igjen. (Får ikke bort emojien da.. 😅)

Endret 12. mars 2021 av Gjest

[frosken]

merida skrev (1 time siden):

Jeg gråt foran en behandler en gang (en lege i spesialistering) og kommer aldri til å gjøre det igjen. Han reagerte slik som kupton beskriver. Tårene mine er det nesten ingen som har fått og vil få se, de holder jeg for meg selv. 

Hvorfor er det et mål for deg å aldri gråte igjen i en terapitime? 

[Ikkeanonymnok]

Sjeldent jeg gråter i terapitimene men de gangene det har skjedd har behandler satt fram papir eller kleenex, ventet til jeg har roet meg og så prøvd å finne ut hva jeg tenker på og hvilke følelser som trigger gråtingen.

Har ikke hatt panikkanfall i timene men jeg har vært ganske nær. Da har jeg fått groundingøvelser slik som blir nevnt lenger opp i tråden her.

[AnonymBruker]

merida skrev (18 minutter siden):

Og fordi jeg generelt har mistet mye tillit til behandlere gjennom jobben min. 

Vasker du inne på kontorene til behandlere når de har pasienter inne siden du har sett gjennom jobben din hvordan de behandler pasienter? Eller mener du at det er deg de har behandlet dårlig når du har jobbet og av den årsak har mistet tilliten til dem? 

Anonymkode: ebb2e...9ac

[AnonymBruker]

Sitter helt rolig og venter til du er klar igjen.

Anonymkode: 707d9...27a

[frosken]

merida skrev (1 time siden):

Fordi jeg skammet meg veldig over det og fortsatt gjør det når jeg tenker på det og på at jeg lot det skje. Jeg kunne latt det være. 

Skamfølelse er ofte en veldig dårlig veiviser med tanke på hva som er konstruktivt. Det er ikke et mål å gråte i terapi, men det er i enda mindre grad et mål å la det være.

[frosken]

merida skrev (46 minutter siden):

Og fordi jeg generelt har mistet mye tillit til behandlere gjennom jobben min. 

Som pasient som møter behandleren til avtalte timer inne på et kontor, så er det lett å idealisere behandleren, lett å ikke fullt ut se at det er et ordinært menneske som sitter i den andre stolen. Som kollega på en arbeidsplass, så mister behandlere gjerne denne "glorien", de fremstår som folk med sterke og svake sider.  Det betyr ikke at de ikke kan være svært dyktige i sin jobb.  Kanskje er det du omtaler som at du har mistet tilliten, også en økt modenhet hos deg og evne til å ikke idealisere behandlere? Men det er synd om du ikke klarer å etablere tilstrekkelig tillit til de som fagpersoner til at du kan nyttiggjøre deg behandling. 

[MiaMaia]

Behandleren min bekrefter at hen forstår det vekker følelser og lar meg gråte ferdig        . 
ikke hatt panikkanfall der, men angstanfall. Da veileder hen meg til å puste og instruerer i stabiliseringsøvelse og gir meg den tiden jeg trenger. 

[AnonymBruker]

kupton skrev (6 timer siden):

Gråter: Lener meg tilbake og lar pasienten gråte ferdig. Det er helt ok.

Panikkanfall: Instruerer pusteøvelser slik at pasienten mestrer anfallet og faller til ro.

Det er en ting som jeg har lurt på. Da jeg angivelig hadde et panikkanfall da jeg var hos psykiateren min og det begynte å gi seg målte hen blodyrykket mitt. Hen sa at siden jeg ikke hadde forhøyet blodtrykk så dreide det seg ikke om et panikkanfall. Er det et kriterium at man må ha forhøyet blodtrykk under/rett etter et panikkanfall?

Anonymkode: 445f6...b2a

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva gjør behandleren din om du begynner å gråte, får panikkanfall o.l i timen? Har alltid vært veldig redd for dette og lurer veldig på hvilken reaksjon behandleren hadde gitt. 

Anonymkode: 72530...33c

Min bekrefter ofte at han ser jeg er lei meg og i blant kan han si at han forstår det. Sier at det er OK å gråte. Når gråten har gitt seg litt, spør han i blant hva tårene hadde fortalt om de kunne snakke eller spør hva jeg føler eller tenker på. Det er ikke alltid at gråten kommer direkte som følge av det vi snakker om, men ting som skjer inni meg. Men jeg kan stort sett snakke uanfektet mens tårene triller nedover kinnene, som om tårene og stemmen er upåvirket av hverandre. Det føles veldig falskt, men jeg har observert andre når de gråter på TV og i podcaster og det er flere som har det som meg, heldigvis...

Jeg har (heldigvis) aldri hatt panikkanfall, men det har til stadig hendt at jeg har dissosiert på ulike måter. Om det er kraftig dissosiasjon, spør han alltid om jeg vet hvor jeg er og hvem han er og deretter ber han meg fokusere på ting i rommet, som hva jeg ser, hva jeg hører, om jeg kan ta på ulike ting osv. Det hjelper alltid og får meg raskt på plass igjen - med få tilfeller. Det er ofte at jeg selv har med meg en stein i vesken som jeg aktivt bruker i terapi (i perioder) for å holde meg til stede i timene.

[Eva Sofie]

merida skrev (10 timer siden):

Fordi jeg skammet meg veldig over det og fortsatt gjør det når jeg tenker på det og på at jeg lot det skje. Jeg kunne latt det være. 

Jeg fikk lyst til å sitere Kristoffer Uppdal her: "Han som aldri syner seg veik, syner seg aldri heilt sterk."

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at nyutdannede psykologer har stresset litt med dette. Du ser at de ønsker å trøste men holder tilbake fordi man har lært at det er det man skal. Så har jeg opplevd mer erfarne terapeuter som noen ganger har trøstet og gitt respons på gråten og andre ganger ikke. Har den terapeutiske effekten liksom uteblitt hvis man gir respons på gråten egentlig?. For min del har alt å si hvor trygg jeg er på terapeuten og hva som utløser gråten. Jeg mener at man burde være litt mer dynamisk i møte med pasienter på dette området. At man kan høre på det pasienten selv føler nytte av og ikke bare det lærebøkene sier. Min første psykolog avviste meg strengt da jeg første gang spurte rett ut om hun kunne si noe til trøst. Som om jeg hadde brutt en regel. Men kanskje jeg trengte akkurat det fordi jeg hadde opplevd lite trøst i min oppvekst. Som at den manglende responsen jeg fikk da jeg gråt hos psykologen bekreftet min uverdighet og nesten manglende rett til å være til. Man føler seg naken og skamfull, for hvem er jeg som tror jeg fortjener varme og raushet fra et annet menneske. Selvfølgelig ville dette være en ypperlig anledning til å ta opp disse temaene men psykologer spurte aldri om hva jeg følte da jeg gråt. 

Anonymkode: 4ee40...8e8

[Glitter]

Jeg følte jeg mistet kontrollen fullstendig for et par måneder siden. Gråt og gråt, var sint, lei meg, fortvilet og var fullstendig ute av meg. I etterkant når jeg tok det opp at jeg mistet kontrollen så voldsomt så sa hun at hvis det var å miste kontrollen eller å være ufin (vi hadde en uenighet) så var det jammen ikke noen stor reaksjon. Hun mente det var helt forståelig at jeg reagerte og at det var ikke så voldsomt eller skamfullt slik jeg følte det. Hun syntes det var sunt og bra og ingen overreaksjon. Da det skjedde var hun helt rolig og hun lot meg ha de følelsene jeg hadde. 

Men nå føler jeg at det å reagere slik er å miste kontrollen og jeg prøver å unngå slikt. Men vi jobber jo med at jeg ikke skal unngå det da. 

Endret 13. mars 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Hvis jeg begynner å gråte gir hun meg kleenex/papir og sier "jeg skjønner at dette vekker vonde følelser hos deg" eller "nå tror jeg du er veldig sliten", eller sånne ting. Og så lar hun meg gråte ferdig før vi snakker mer om det som ligger bak. 

Det har hendt en gang at hun kom og satt seg på huk ved siden av meg og strøk meg over ryggen, men det var en spesiell situasjon der hun var årsaken til at jeg gråt og jeg tror hun fikk veldig dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 2f40e...177