Når bør man gi medisiner en sjanse?

[UtakknemligDiva]

Vet ikke hva folk med kronisk stress og angst bruker. Om det er benzo eller ad. Men jeg hater bevegelsene mine. Føler meg så stiv, vimsete, keitete, maskulin, autistisk. Vil være sensuell, selvsikker og rolig i bevegelsene. Er det noen ganger, men så er det tilbake, den originale meg. Er lei av å føle meg uelegant, høysensitiv, ta alt så jævla alvorlig. Jeg er lei av å ha ticks og tvangstanker. Jeg er totalt fanget. Jeg er lei av overananysering.
Kan man bli bedre av små doser benzo eller ad? I mitt tilfelle eller innhenter den jævla kroppen sitt originale jeg uansett så jeg må heve doser? 

[Duken]

90tallsbarn skrev (På 29.7.2021 den 0.43):

Vet ikke hva folk med kronisk stress og angst bruker. Om det er benzo eller ad. Men jeg hater bevegelsene mine. Føler meg så stiv, vimsete, keitete, maskulin, autistisk. Vil være sensuell, selvsikker og rolig i bevegelsene. Er det noen ganger, men så er det tilbake, den originale meg. Er lei av å føle meg uelegant, høysensitiv, ta alt så jævla alvorlig. Jeg er lei av å ha ticks og tvangstanker. Jeg er totalt fanget. Jeg er lei av overananysering.
Kan man bli bedre av små doser benzo eller ad? I mitt tilfelle eller innhenter den jævla kroppen sitt originale jeg uansett så jeg må heve doser? 

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Tvangstanker og overanalysering er et mareritt. 
Får du hjelp hos psykolog??

Eg får hjelp fra psykolog som har gitt meg verktøyene til å fikse det, men etter lengre tid i en mørk depresjon måtte eg til slutt prøve medisiner. Det tok meg lang tid å finne medisin og dose. 
 

For min del har psykolog og medisiner gjort at eg nå er i 50% jobb igjen. Og får tid til å samle krefter igjen. Eg sa nei til medisiner 2 ganger. Men såg ikke noe annen utvei i den mørke tida…

[UtakknemligDiva]

Duken skrev (18 timer siden):

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Tvangstanker og overanalysering er et mareritt. 
Får du hjelp hos psykolog??

Eg får hjelp fra psykolog som har gitt meg verktøyene til å fikse det, men etter lengre tid i en mørk depresjon måtte eg til slutt prøve medisiner. Det tok meg lang tid å finne medisin og dose. 
 

For min del har psykolog og medisiner gjort at eg nå er i 50% jobb igjen. Og får tid til å samle krefter igjen. Eg sa nei til medisiner 2 ganger. Men såg ikke noe annen utvei i den mørke tida…

Jeg begynner hos psykolog igjen og noen dager. 
Jeg føler meg så begrenset. Det er noe som har hindret meg, men jeg har ikke evnet å se det. Jeg hadde jo tvangstanker som barn også, så dette har fulgt meg. En har blitt byttet ut med en ny. Men så har jeg vært mye fri også. Det er med alderen jeg har fått mange «regler». Jeg har liksom ikke kunnet ha det morsomt. Jeg har blitt mer og mer opptatt av å være disiplinert og ikke gå for følelser. Følelser er feller, særlig gode. 
Jeg skulle ikke gi etter for sult, søvnbehov, måtte trene uansett form, møte på jobb syk. Osv. 
Har liksom bare blitt begrenset. Jeg sliter med å finne nye måter å tenke på. Hørte bare at jeg var feil, syntes ikke jeg passet inn noe sted. Så ble jeg mer og mer deprimert. Så kom Covid og alt ble stengt , jeg trengte ikke lenger å bortforklare hvorfor jeg ikke var i fast jobb osv. Så har jeg begynt å få penger hos nav, skal hjelpe meg i jobb/utdannelse. Har funnet fast sted å bo. Så kom den forelskelsen ut av det blå. Så har jeg plutselig ikke så lyst til det jeg til nå hadde lyst, men det er fremdeles det jeg innerst vil.

Nå er jeg forvirret. Jeg vet ikke hva jeg skal tro på og hvordan leve. 
Jeg har tenkt økonomi. Når jeg gjorde det lenge nok var det som om ingenting kom til meg heller. For jeg betalte bare det jeg måtte, gikk for billigste alternativ, reduserte alltid alt jeg kunne. Så har jeg «fulgt energien». Da blir alt lettere. Da går jeg for det jeg føler passer meg best, uten å henge meg opp i tallene (pris), da kommer det av en eller annen grunn mer penger også. 
Dette var bare et eksempel på hvordan jeg har opplevd ting. 
 

Jeg ser tilbake til ting også. Jeg hadde grunn til å være glad, men klarte ikke å være det der og da. Ikke så mye. Depresjonen tar jo nåtiden fra deg. Jeg har snakket med en psykolog om at jeg må prøve å ikke bry meg så om detaljer i alt, men hoppe mer i ting og ha det gøy. Men jeg er redd for reaksjonen i ettertid. Nå er det feks sex som er greia. Han fyren. Jeg vet ikke hva jeg vil og hva han vil. Bare sex eller forhold? Jeg lengter ikke etter et faktisk forhold hvor vi deler livet heller. Og om vi skulle bli noe, så finner jeg en ny måte å finne noe negativt på. «Liker han meg egentlig?» «skal han manipulere?» «kanskje han er en dårlig mann siden mamma bare fant seg dårlige menn?»