Kan man leve lykkelig alene?

[AnonymBruker]

Jeg er født med et annerledes utseende, noe jeg har blitt litt mobbet for gjennom barndommen. Jeg har prøvd meg litt på «dating» men usikkerheten i meg ødelegger for meg tror jeg. Og jeg vet ikke om det er min usikkerhet, eller utseendet mitt som gjør at jeg blir avvist. Jeg har lenge hatt et håp om å finne noen, men etter å ha prøvd og feilet mange ganger, begynner jeg og tenke at for mitt eget beste bør jeg mentalt forberede meg på å ende opp alene. Usikkerheten min går også utover vennskapene jeg har og jeg har en tanke om at kanskje hvis jeg bare lever helt isolert, uten noen, så slipper jeg å forholde meg til følelsen av å være mindre verdt enn andre. Og jeg slipper å være til bry for dem rundt meg, for det blir jeg med usikkerheten min og at jeg rett og slett har en dårlig personlighet. Noen ganger vil jeg si at jeg føler meg giftig. Er det mulig å trives i et liv hvor man er helt alene? Jeg føler jeg må forberede meg på å miste dem rundt meg, for jeg er ikke noe godt menneske og det er et under at noen holder ut. 

Anonymkode: 8eb39...bc0

[Glitter]

Det kommer an på personen tror jeg. Noen sliter langt mer enn andre med å være alene, også er det nok forskjell på å velge det selv fordi man trives med det, eller det er fordi man rett og slett ikke har en eneste person. 

Når det er sagt så tviler jeg på at du er et så forferdelig menneske som du føler at du er. Alle har sine sterke og svake sider. Hvorfor du ikke har funnet kjæreste kan være så enkelt (og vanskelig) som at du har vært uheldig med å ikke møte noen som passer deg. Kjemi og alt det der. 

[aa-k-j]

Jeg tror man kan leve lykkelig alene. Jeg lever alene og trives veldig godt slik. Har vært i noen få forhold selv om utseende mitt ikke er så bra og ble mye mobbet for det til jeg ble voksen. Har fått høre at det er fordi jeg er grei, ærlig og real at de ha villet være sammen med meg og det er jo det indre som teller. Kanskje de merker usikkerheten din eller kanskje det er kjemien som ikke stemmer så bra? Er over 10 år siden jeg var i et forhold og kan ikke påstå jeg savner det. Kanskje du bør fokusere litt på å bli mer trygg på deg selv og ikke tenke på at du ikke er i et forhold? Og jeg tror det er viktig å ikke være desperat uten å påstå at jeg tror du gjør det. Har bare hørt litt om hva kvinner og menn mener om de som er mye pågående. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (7 timer siden):

Det kommer an på personen tror jeg. Noen sliter langt mer enn andre med å være alene, også er det nok forskjell på å velge det selv fordi man trives med det, eller det er fordi man rett og slett ikke har en eneste person. 

Når det er sagt så tviler jeg på at du er et så forferdelig menneske som du føler at du er. Alle har sine sterke og svake sider. Hvorfor du ikke har funnet kjæreste kan være så enkelt (og vanskelig) som at du har vært uheldig med å ikke møte noen som passer deg. Kjemi og alt det der. 

Takk for et fint svar. Det er sant som du sier tror jeg at om man tar et valg om at man vil være alene, så er det enklere å forholde seg til. Og frykten for å være alene er ødeleggende. Jeg har jo likt å være alene tidligere, så jeg må nok jobbe med å finne igjen den følelsen. 

Anonymkode: 8eb39...bc0

[AnonymBruker]

aa-k-j skrev (4 timer siden):

Jeg tror man kan leve lykkelig alene. Jeg lever alene og trives veldig godt slik. Har vært i noen få forhold selv om utseende mitt ikke er så bra og ble mye mobbet for det til jeg ble voksen. Har fått høre at det er fordi jeg er grei, ærlig og real at de ha villet være sammen med meg og det er jo det indre som teller. Kanskje de merker usikkerheten din eller kanskje det er kjemien som ikke stemmer så bra? Er over 10 år siden jeg var i et forhold og kan ikke påstå jeg savner det. Kanskje du bør fokusere litt på å bli mer trygg på deg selv og ikke tenke på at du ikke er i et forhold? Og jeg tror det er viktig å ikke være desperat uten å påstå at jeg tror du gjør det. Har bare hørt litt om hva kvinner og menn mener om de som er mye pågående. 

Takk for et fint svar. Godt å høre at det går an å trives godt med det😊 Du har nok rett i det du skriver om at fokuset ikke bør være på at jeg ikke er i et forhold, men heller jobbe med å bli trygg på seg selv. Jeg har en mistanke om at jeg nok kan fremstå som litt desperat, selv om det er noe jeg prøver å skjule. Men det skinner nok litt igjennom og jeg vil virkelig ikke oppfattes som pågående. 

Anonymkode: 8eb39...bc0

[UtakknemligDiva]

Jeg føler det på mange måter som deg. Jeg også føler meg giftig. Selv om jeg sitter der og bestemmer meg for at jeg skal ha en bra dag/kveld, være positiv og se positivt på folk så føler jeg at de ikke liker meg. At de lurer på hva jeg gjør der. 
Ikke blir det noen sterke bånd heller

Jeg også føler at jeg bare blir en byrde for alle rundt meg fordi jeg er så usikker. Jeg er usikker på hvem jeg skal forholde meg til, hva jeg skal si. Det er som om jeg spiller skuespill for ALLE! Bortsett fra moren min. Det er faktisk ikke nok å bare ha 1 person i livet sitt som kjenner seg! 

jeg tror det går an å ha det fint alene ja. Jeg kjenner folk som ikke vil ha noen kjæreste overhodet. Jeg lever fint alene. For meg er det bare umulig å innlede noe med noen. Hva er vitsen liksom? Når vi ikke skal bygge et liv sammen? 
Dessuten vil jeg føle at selv om jeg får meg kjæreste så vil de i nettverket hans ønske meg bort. »hvordan kan du være sammen med hun der».

 

Endret 8. august 2021 av 90tallsbarn

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (Akkurat nå):

Jeg føler det på mange måter som deg. Jeg også føler meg giftig. Selv om jeg sitter der og bestemmer meg for at jeg skal ha en bra dag/kveld, være positiv og se positivt på folk så føler jeg at de ikke liker meg. At de lurer på hva jeg gjør der. 
Ikke blir det noen sterke bånd heller

Og i går tror jeg kanskje at jeg tok et veldig dumt valg💔

Du avviste fyren?

Anonymkode: 7373d...4eb

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du avviste fyren?

Anonymkode: 7373d...4eb

Ja en kan vel si det. Men måten han viser interesse på.... jeg blir for usikker. Men seriøst, han kan jo finne noe bedre. Han kommer jo til å bli mobba om folk skulle funnet ut noe

[Worrisome Plenty]

Jeg trives  i eget selskap. Men jeg er glad jeg har opplevd kjærlighet ett par ganger i mitt liv. Om jeg opplever det igjen er ikke så viktig. Men det er viktig for meg å HA opplevet den. Forelskelse, sex og slike ting. Nå som jeg har det i min livshistorie er det ikke så nøye om jeg får det igjen. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (6 timer siden):

Jeg føler det på mange måter som deg. Jeg også føler meg giftig. Selv om jeg sitter der og bestemmer meg for at jeg skal ha en bra dag/kveld, være positiv og se positivt på folk så føler jeg at de ikke liker meg. At de lurer på hva jeg gjør der. 
Ikke blir det noen sterke bånd heller

Jeg også føler at jeg bare blir en byrde for alle rundt meg fordi jeg er så usikker. Jeg er usikker på hvem jeg skal forholde meg til, hva jeg skal si. Det er som om jeg spiller skuespill for ALLE! Bortsett fra moren min. Det er faktisk ikke nok å bare ha 1 person i livet sitt som kjenner seg! 

jeg tror det går an å ha det fint alene ja. Jeg kjenner folk som ikke vil ha noen kjæreste overhodet. Jeg lever fint alene. For meg er det bare umulig å innlede noe med noen. Hva er vitsen liksom? Når vi ikke skal bygge et liv sammen? 
Dessuten vil jeg føle at selv om jeg får meg kjæreste så vil de i nettverket hans ønske meg bort. »hvordan kan du være sammen med hun der».

 

Godt jeg ikke er den eneste som føler det sånn, selv om det selvfølgelig er fælt at du også har det sånn. Jeg håper det ordner seg for deg og at du klarer å bli glad i deg selv. Og ting kan jo forandre seg, heldigvis. Det er nok ikke sånn at noen ville ha ønsket deg bort, jeg tror det er lett å tenke sånn hvis man har litt lav selvfølelse. 

Anonymkode: 8eb39...bc0

[AnonymBruker]

Worrisome Plenty skrev (2 timer siden):

Jeg trives  i eget selskap. Men jeg er glad jeg har opplevd kjærlighet ett par ganger i mitt liv. Om jeg opplever det igjen er ikke så viktig. Men det er viktig for meg å HA opplevet den. Forelskelse, sex og slike ting. Nå som jeg har det i min livshistorie er det ikke så nøye om jeg får det igjen. 

Ts her: 
Godt å høre at det går an å trives i eget selskap:) Det skjønner jeg er viktig å ha opplevd, ellers går man jo og lurer på hva man går glipp av. 

Anonymkode: 8eb39...bc0

[Grendel]

90tallsbarn skrev (14 timer siden):

Ja en kan vel si det. Men måten han viser interesse på.... jeg blir for usikker. Men seriøst, han kan jo finne noe bedre. Han kommer jo til å bli mobba om folk skulle funnet ut noe

Det er altså din egen lave selvfølelse som ødelegger for deg. 

[Grendel]

Jeg er helt sikker på at det går an å leve lykkelig som single, men jeg tror veldig få kan være lykkelige helt uten sosial kontakt med andre.

[emilie321]

Er selv singel og har tenkt til å forbli det, men hvis drømmeprinsen skulle dukke opp, så ville jeg vært særboer.  Nå greier jeg meg bra alene fordi jeg har en viss sosial kontakt. Hadde tørna hvis jeg bare skulle gått i mitt eget selskap. 

[AnonymBruker]

Synes det høres trist ut at du holder deg borte fra andre rundt deg, at du er misfornøyd med utseendet ditt burde ikke gå ut over vennskap. Dersom de ønsker å være vennene dine, hvorfor skulle de ikke trives i ditt selskap? 
 

Hvor gammel er du? Kjønn?

Anonymkode: 1ffbc...544

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Synes det høres trist ut at du holder deg borte fra andre rundt deg, at du er misfornøyd med utseendet ditt burde ikke gå ut over vennskap. Dersom de ønsker å være vennene dine, hvorfor skulle de ikke trives i ditt selskap? 
 

Hvor gammel er du? Kjønn?

Anonymkode: 1ffbc...544

Jeg prøver å være litt sosial nå og da. 
Det er ikke det at jeg er misfornøyd med utseendet mitt som går utover vennskap. Det er usikkerheten jeg har rundt min egen personlighet. Var kanskje litt utydelig der. Når det gjelder vennskap tenker jeg ikke mye på utseendet. Selv velger jeg i alle fall ikke venner på grunnlag av hvordan de ser ut. Det er mer at jeg merker at angsten og usikkerheten smitter over på de jeg er med. 

Anonymkode: 8eb39...bc0

[AnonymBruker]

Er dette gamle, gode venner som du er trygg på? Er vennene dine mennesker du føler du må gjøre inntrykk på, eller er det mulig å slappe av sammen med dem? 

Du trenger ikke å oppgi kjønn, men hvor gammel er du? Det kan ha litt å si for hvilke arenaer du kan ha for å møte folk...

Anonymkode: 1ffbc...544

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-7 den 23.16):

Jeg føler jeg må forberede meg på å miste dem rundt meg, for jeg er ikke noe godt menneske og det er et under at noen holder ut. 

Hvis dette er noe du er klar over , så er det vel noe du kan prøve å endre på?

[morsan]

Glitter skrev (På 2021-8-8 den 8.16):

Det kommer an på personen tror jeg. Noen sliter langt mer enn andre med å være alene, også er det nok forskjell på å velge det selv fordi man trives med det, eller det er fordi man rett og slett ikke har en eneste person. 

 

Grendel skrev (7 timer siden):

Jeg er helt sikker på at det går an å leve lykkelig som single, men jeg tror veldig få kan være lykkelige helt uten sosial kontakt med andre.

Jeg er veldig enig med de to siterte. Jeg tror man absolutt kan leve bra som singel, men man må være tilfreds med at man er det, og ikke ønske seg noe annet. Man trenger ikke bevisst ha valgt singellivet, men at man trives med status quo og ikke gjør noe nevneverdig for å endre på det.

Som for eksempel en venninne av meg, som både er pen, hyggelig, morsom, smart, velutdannet og i god jobb (og slank, i tilfelle det betyr noe), men som har vært singel siden tidlig i tredveårene. Hun er nå midt i 50-årene. Hun bruker tiden sin på jobb, venner, kolleger, hobbyer og familie (hun er bl. a. supertante). Hun har ikke gjort noen spesiell innsats for å finne seg kjæreste eller vært opptatt av det eller oppsøkt situasjoner/steder der det kan være en mulighet. Men hun hadde nok ikke takket nei om drømmeprinsen plutselig sto på trappa (noe de svært, svært sjelden gjør sånn helt uten egeninnsats).  Hun virker veldig fornøyd med livet. Men jeg har også en annen omtrent jevnaldrende venninne, med omtrent lik "merittliste", men som savner kjæreste og er lei seg og skuffet over at hun ikke har noen, og som lurer på hva som er "feil" med henne ettersom hun aldri lykkes. Så det kommer helt an på.

Og det var svaret mitt til overskriften i tråden din og det som er formulert som et hovedspørsmål. Men den underliggende problemstillingen i ditt tilfelle er jo om dette er noe du er "nødt" til å godta, for å skjerme deg selv og andre, ettersom du etter det du forteller ødelegger også vennskap med usikkerheten din. Jeg kan naturlig nok ikke uttale meg verken om ditt utseende eller om din grad av usikkerhet, men på mer generell basis mener jeg usikkerhet er verre for andre å forholde seg til enn eventuelle ufordelaktige sider ved utseendet. Så dersom dette er noe du kan jobbe med, eventuelt med hjelp fra profesjonelle, ville det vært til stor fordel for deg - singel eller ei. Ville en isolering fra også venner bedre på usikkerheten din? Du vil riktignok slippe unna en del situasjoner knyttet tilvenner/familie som kan gnage hos deg, men vil du bare flytte usikkerheten over til de situasjonene du fortsatt vil være oppe i, som hva bussjåføren eller personen i kassa tenker og mener om deg?