Å gråte foran psykologen

[AnonymBruker]

Jeg er veldig redd for å begynne å gråte foran psykologen jeg går til. Jeg er også veldig redd for hvordan hun eventuelt hadde taklet det. Hva er deres erfaring? Noen som har gjort det? Hvordan reagerte behandler?

Anonymkode: 08191...901

[kupton]

Kanskje 80% av pasientene gråter, og alle behandlere tåler det. 

[AnonymBruker]

kupton skrev (1 minutt siden):

Kanskje 80% av pasientene gråter, og alle behandlere tåler det. 

Det er jo bra. Men hva er din erfaring med hvordan behandler reagerer? Sitter han eller hun der bare eller sier eller gjør de noe? Såfall hva?

Anonymkode: 08191...901

[kupton]

Jeg brukte bare å sitte der til pasienten kunne fortsette samtalen. 

[Fru2020]

Det er ikke ofte jeg gråter, men av og til. Hun pleier å vente til jeg roer meg litt og så spør hun:"Hva skjedde nå?"

[Drømmeautomat]

Min erfaring er at det er som kupton sier. De er stille og lar deg gråte, er der sammen med deg, men forsøker ikke å trøste deg eller få deg til å slutte å gråte. De venter bare til du begynner å snakke igjen. 

[AnonymBruker]

Takk for svar. Er fortsatt veldig redd for at det skal skje, men hjelper litt å vite hva en kan forvente skjer. 

Anonymkode: 08191...901

[FjellOgDalar]

Det er en god grunn til at det så godt som alltid står papirlommetörklär på bordet hos psykologer :). Jeg har ikke grått mye i terapi (eller til andre tider), men når det har skjedd har de värt stille og latt meg få styre om jeg var i stand til å fortsette. 

[AnonymBruker]

FjellOgDalar skrev (På 2021-8-15 den 23.05):

Det er en god grunn til at det så godt som alltid står papirlommetörklär på bordet hos psykologer :). Jeg har ikke grått mye i terapi (eller til andre tider), men når det har skjedd har de värt stille og latt meg få styre om jeg var i stand til å fortsette. 

Ja, jeg regner med det er ganske så vanlig å gråte. Men det skremmer meg likevel en del. Virker som å sitte stille og vente er den typiske måten å reagere på for behandler...

Anonymkode: 08191...901