Kan jeg ha ADHD?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 24 år, som aldri har vært en «troublemaker», men når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt har vært, fra liten til nå, så mistenker jeg fortsatt at det er noe som ikke stemmer helt med meg. 

Helt siden jeg var liten, så har mamma sagt at jeg kunne bli så sint at jeg slang meg med hodet først ned i gulvet fordi jeg ikke fikk til noe, og at jeg kunne være så utrøstelig lei meg at mamma ble bekymret. Når jeg ble litt eldre (7-15 år kanskje), så har jeg flere minner av hvor illsint jeg kunne bli, enten når jeg ikke fikk til noe, eller når lillesøsteren min ertet meg. Det var helt grusomt for meg, fordi alt gikk i svart og enten så slo jeg/kløp jeg, eller så jagde jeg søsteren min inn på badet hvor hun låste seg inne og jeg sto og skrek og hamret på døren. Og når situasjonen roet seg så var jeg så lei meg og følte meg så unormal. Jeg vet det er vanlig for søsken å krangle, men det var en utrolig ekkel følelse å ikke føle at man hadde kontroll over kropp og hode fordi man ble så sint. 

I følge mamma var jeg en gang så lei meg at jeg ønsket meg en boksesekk til bursdag, fordi jeg ble så sliten av å ikke få ut følelsene mine. Da var jeg kanskje 11 år. 

Som liten var jeg en guttejente, likte å løpe rundt i skogen og bygge hytter i friminuttene eller å spille fotball. Jeg hadde nesten bare guttevenner, men stortrivdes med det. Jeg var «fryktløs» og kunne finne på å gjøre ting som potensielt kunne være farlig sammen med gutta. 

Men jeg hadde også fått meg noen venninner gjennom håndballen og når puberteten kom i 6.klasse, forandret jeg meg veldig. Jeg fikk lyst til å være med jentene, ble interessert i gutter og jeg «roet meg ned». Jeg sleit fortsatt mye med ekstremt sinne og tristhet, men jeg ble brått mer normal i den forstand at jeg begynte å interessere meg for mer jentete greier og hadde ikke lenger behov for å gjøre alt det guttevennene gjorde. 

Det er viktig å få frem at jeg ikke utagerte rundt venner eller på skolen, der var jeg nok mer stille og forsiktig. Barneskolen var ikke veldig tøff, faglig sett, men jeg interesserte meg lite og hadde en lesehastighet litt under normalen. 

På ungdomsskolen og videregående var jeg veldig mye mer interessert i det sosiale enn i skolen. Jeg var ute og fartet hele tiden (spesielt på ungdomsskolen), og jeg skulket en del, var ikke interessert og brydde meg lite om undervisning. På ungdomsskolen gjorde jeg det greit, jeg var veldig dårlig på å forberede meg til prøver eller å gjøre lekser, i hvert fall ordentlig, men kom meg gjennom med helt middelmådige karakterer. 

På videregående ble livet litt rart, mamma sleit en del med alkohol, vi flyttet utenlands når jeg skulle begynne i andre klasse på vgs, og livet ble bare rart. Noe som førte til at fokuset på skolen ble enda mindre og jeg ble deprimert i tillegg.  Jeg flyttet hjem til Norge når jeg skulle begynne på siste året på videregående, og da var jeg så ødelagt i hodet at jeg var borte fra skolen flere ganger i uken. Møtte ikke opp på prøver, og det er såvidt med litt snille lærere at jeg klarte å få vitnemål. Jeg klarte ikke å bry meg, mye fordi jeg var deprimert, men også fordi jeg sliter med å tenke konsekvenser. Jeg innså ikke hvor mye jeg ødela for meg selv. 

Jeg fikk meg en jobb som lærervikar og sfo ansatt etter videregående, og det traff meg midt i blinken. Å ha en jobb hvor man slapp å sitte å stirre på en skjerm og fokusere på den måten, gjorde at jeg ble veldig flink og engasjert i jobben min. Dette er en jobb jeg har hatt i mange år nå, og det er første gangen jeg har følt at jeg har mestret noe ordentlig. 

Jeg prøvde å studere et år, noe som gikk sånn halvveis. Jeg var flink til å bidra på gruppeeksamener, fordi jeg jobber bedre når jeg er rundt mennesker og kan snakke om det som skal gjøres. Men jeg sleit med å forberede meg på eksamener, klarte ikke å lese på noe som ikke interesserte meg, og jeg endte opp med å få dårlige karakterer og å ikke ta to eksamener. Jeg sliter oppriktig med selvdisiplin, og jeg blir så lei meg og oppgitt av meg selv når jeg ikke får til å gjøre det jeg vet jeg burde gjøre. Jeg var nesten ikke i forelesninger heller, fordi jeg må ta det på dagsformen om jeg klarer å sitte i ro i mange timer eller ikke. Jeg kan bli fysisk urolig og dårlig av å sitte i en forelesningssal og føle at jeg ikke kan «slippe unna». Det førte rett og slett til en følelse av angst. 

Nå tre år senere, har jeg faktisk klart å fullføre første året av bachelor i psykologi. En retning jeg synes er veldig spennende. Men jeg tror mye av grunnen til at jeg har klart det, er at jeg studerer på nett. Noe som gir meg muligheten til å utnytte de gode dagene mine så godt som mulig, fordi jeg selv kan velge når jeg skal se forelesninger eller lese. Jeg sliter fortsatt med å ikke forberede meg så godt som jeg burde, men jeg klarer å få med meg nok i løpet av et semester til at jeg består eksamener med greie karakterer. 

De siste årene har jeg slitt mye med indre uro, jeg har følt meg ekstremt angstete, og det ble vanskeligere når jeg fikk meg kjæreste, som nå er samboeren min. Han er en veldig fin og snill fyr. Men han er også rene motsetningen av meg. Han har stålkontroll på alt han gjør, har selvdisiplin så det holder, og jeg tror det har gjort at jeg føler meg dårlig, fordi uansett hvor hardt jeg prøver, så vet jeg at jeg ikke klarer å gjøre det jeg burde. Han har ikke kritisert meg for det, men han forstår heller ikke hvor vanskelig det er for meg å ha kontroll. Jeg har også blitt veldig redd for å bli forlatt fordi jeg ikke er bra nok. Jeg føler på mye selvforakt. Dette har ført til mye gråting, panikktanker og håpløshet. 

Men jeg har blitt mye flinkere til å være helt åpen og ærlig om hvordan jeg er og hvordan hjernen min fungerer, og det har hjulpet mye. Jeg føler ikke like mye på presset, som jeg gjorde før. Jeg har sett at han elsker og aksepterer meg for den jeg er, og at det er meg selv jeg skuffer og ikke han, ved å ikke klare å gjennomføre det som burde gjennomføres. 

Jeg har det siste 1,5 året hatt det tøft, og har lenge følt at jeg har angst, noe jeg tror jeg har. Men det var en artikkel om kvinner med ADHD, som fikk meg til å tenke at jeg kjente meg mye igjen i det som sto der også. Før jeg leste om dette, har jeg også sagt at jeg har noen «ADHD dager». Det er de dagene i livet mitt hvor jeg har så mye overskudd og energi at det føles ut som at jeg skal eksplodere. Jeg har ikke sjans til å jobbe med skole på disse dagene, men jeg får et behov for å trene, vaske og bare ikke sitte i ro, fordi jeg er så rastløs. Det er overveldende, men samtidig gode dager å ha, fordi da har jeg energi til å gjøre «fysisk arbeid». Men av en eller annen grunn så gråter jeg uten grunn når en sånn dag er over, det er som at jeg føler meg så overstimulert at jeg bare må få ut litt følelser. Det er ofte sånn jeg har det, enten så føler jeg meg sliten, emosjonell og understimulert. Ellers føler jeg meg full av energi og overstimulert. Jeg føler meg sjeldent «akkurat passe». 

Men det var når mamma fortalte at hun hadde snakket med en psykiatrisk sykepleier, som uttrykte at hun syntes at mamma hadde mange tegn på ADHD at jeg faktisk begynte å lure på om det kan være det jeg har. Om mamma som er så rolig kan ha det, så burde vel jeg også kunne ha det?

Jeg har også skadet meg selv når jeg har følt meg så overveldet at hjernen min har kokt over. Da kan jeg plutselig finne på å slå en vegg eller klore meg selv til blods. Heldigvis skjer ikke det så ofte, men det skjer ofte nok til at jeg synes det er veldig ubehagelig og skummelt. Jeg kan også få sinneutbrudd uten grunn til mamma og søsteren min og da kan jeg si ekstremt slemme ting til dem, eller at jeg selv ønsker å dø. Men så roer jeg meg og blir så lei meg over ting jeg har sagt.

Jeg synes også det er vanskelig å legge planer med venner som ikke er spontane planer. Fordi jeg ofte ender opp med å måtte avlyse planene jeg har fordi jeg ikke har energi eller føler meg dårlig den dagen. Vennene mine er heldigvis forståelsesfulle og jeg prøver å være så ærlig med dem som mulig, men jeg synes fortsatt det er fælt å ikke kunne planlegge noe. 

Jeg sliter også med å planlegge fremtiden og se langsiktig på ting. Jeg virrer frem og tilbake på hva jeg vil gjøre hele tiden, og jeg takler dårlig å ikke vite hva fremtiden bringer og det å ta beslutninger. Jeg tror mye av grunnen til det er at jeg sliter med å jobbe mot ting som er for langt frem i tid. Jeg trenger belønning med en gang for å ha motivasjonen til å gjøre noe.

Men en ting som har hjulpet meg utrolig mye, er å male. Jeg begynte å male for et halvt år siden, og det er en helt fantastisk terapiform for meg. Hjernen skrur seg litt av og det gir meg så mye å skape noe med hendene. Så det skal jeg tviholde på og bruke så mye som mulig. 

Jeg har vært hos legen og skal endelig få henvisning til DPS. Jeg har prøvd noen timer hos rådgiver og terapeut før, men de har hatt for mye fokus på at «du skal ikke si at det er noe galt med deg, det er bare sånn du er» og jeg har følt meg lite forstått og ikke blitt tatt nok seriøst, når alt jeg vil er å faktisk forstå hvorfor jeg er som jeg er og kanskje kunne akseptere «at det er noe galt med meg» og at det ikke er min feil at jeg ikke klarer å ha selvdisiplin og at det handler om noe mer komplekst enn at jeg er lat. 

Jeg vet ikke om det er feil av meg å tro at jeg kan ha ADHD, men man begynner jo å gruble på hva som kan være galt, og jeg begynner å se mer og mer av et mønster som har vart lenger enn jeg først trodde. 

Er det noen som kjenner seg igjen eller som har noen tanker rundt det? 

Anonymkode: f2e2a...a90

[AnonymBruker]

ja, det kan du ha. du bør be om en utredning hos spesialist (gå til fastlegen din og legg frem det du skriver). Det finnes flere ulike medikamenter som kan være med på å gjøre hverdagen litt enklere for deg.

Anonymkode: 45c40...f7e