Å reagere dårlig på medisiner?

[Glitter]

Uansett var tema her hvorfor jeg er så følsom for medikamenter og rusmidler. Og forsåvidt hvorfor det tar så lang tid å komme til en viss grad av vater i hvert fall, etter at medisiner er seponert? Det er jo noe skikkelig galt med meg. Og å ha blitt satt på to medikamenter jeg ikke tåler i løpet av sånn tre uker har gjort kjemien i hjernen min skakkjørt. Jeg er helt på bærtur.

[Eva Sofie]

Glitter skrev (På 28.8.2021 den 20.36):

Uansett var tema her hvorfor jeg er så følsom for medikamenter og rusmidler. Og forsåvidt hvorfor det tar så lang tid å komme til en viss grad av vater i hvert fall, etter at medisiner er seponert? Det er jo noe skikkelig galt med meg. Og å ha blitt satt på to medikamenter jeg ikke tåler i løpet av sånn tre uker har gjort kjemien i hjernen min skakkjørt. Jeg er helt på bærtur.

Det er jo nå et tilbakevendende tema som diskuteres blant fagfolk. Når en pasient mottar behandling som ikke virker, er det viktig å ikke kommunisere til pasienten at det nødvendigvis er pasienten det er noe galt med. Det kan like gjerne være behandlingen eller terapien som ikke passer/er den riktige for pasienten. Dette har vært altfor lite i fokus i lang, lang tid og har vært til en ufortjent belastning for mange av oss pasienter som føler vi har gått i terapi og påtatt oss skyld som vi ikke har skyld for.

Det kan bli litt lettere om vi sammenligner det psykiatriske med det somatiske. Hvis du tenker deg at dette kunne være en fysisk lidelse. Enten det er høyt blodtrykk, diabetes, epilepsi, stoffskifte eller hva som helst annet. Du får utskrevet en medisin og tar den, men den gjør bare tilstanden din betydelig mer ustabil og forverret. Legger du da skylden på deg selv og sier at "det er min skyld"? Mest trolig ikke om du tar medisinene som foreskrevet og gjør ellers som anbefalt. Det er da oftest medisinen som ikke er riktig nettopp for deg. Om antibiotikakuren ikke tar knekken på bakteriene du har et eller annet sted, er det da din subjektive skyld? Selvsagt ikke. På samme måte er du like lite skyld i hvordan du reagerer på de medisinene du har fått tildelt frem til nå. At du kanskje er et komplisert tilfelle fordi du har flere diagnoser, er du ikke skyld i selv. Det må i så fall flere ansvarliggjøres for samt arvelige komponenter av hva jeg har forstått. La psykiaterene arbeide og ta ansvaret for medisineringen din.

Et annet eksempel: Det finnes ca. 45.000 mennesker med epilepsi i Norge. Ca. 40% av disse kan ikke hjelpes tilstrekkelig med en eller flere medisiner. Det er jo ikke da deres skyld, er det? Var det min skyld all den tid nevrologene testet ut medisintype på medisintype samt ulike kombinasjoner på meg? Og da de endelig fant riktig type sa de "nå var du flink Eva Sofie som responderte slik vi ønsket på disse medisinene". Placeboeffekt spiller en viss rolle, men den behandler ingen sykdom.

[Eva Sofie]

Jeg synes for øvrig du har fått mange ufine kommentarer i denne tråden og jeg lurer på hvor mange som hadde ville sagt det samme til deg om de snakket med deg face to face. Det er ofte en fin kjøreregel at om du ikke ønsker å si noe til en person om du hadde sittet ved siden av det mennesket på en buss eller et tog med nærmeste tilhørere, burde du også ha latt være å skrive det i innlegg i sosiale medier.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (4 minutter siden):

Det er jo nå et tilbakevendende tema som diskuteres blant fagfolk. Når en pasient mottar behandling som ikke virker, er det viktig å ikke kommunisere til pasienten at det nødvendigvis er pasienten det er noe galt med. Det kan like gjerne være behandlingen eller terapien som ikke passer/er den riktige for pasienten. Dette har vært altfor lite i fokus i lang, lang tid og har vært til en ufortjent belastning for mange av oss pasienter som føler vi har gått i terapi og påtatt oss skyld som vi ikke har skyld for.

Det kan bli litt lettere om vi sammenligner det psykiatriske med det somatiske. Hvis du tenker deg at dette kunne være en fysisk lidelse. Enten det er høyt blodtrykk, diabetes, epilepsi, stoffskifte eller hva som helst annet. Du får utskrevet en medisin og tar den, men den gjør bare tilstanden din betydelig mer ustabil og forverret. Legger du da skylden på deg selv og sier at "det er min skyld"? Mest trolig ikke om du tar medisinene som foreskrevet og gjør ellers som anbefalt. Det er da oftest medisinen som ikke er riktig nettopp for deg. Om antibiotikakuren ikke tar knekken på bakteriene du har et eller annet sted, er det da din subjektive skyld? Selvsagt ikke. På samme måte er du like lite skyld i hvordan du reagerer på de medisinene du har fått tildelt frem til nå. At du kanskje er et komplisert tilfelle fordi du har flere diagnoser, er du ikke skyld i selv. Det må i så fall flere ansvarliggjøres for samt arvelige komponenter av hva jeg har forstått. La psykiaterene arbeide og ta ansvaret for medisineringen din.

Et annet eksempel: Det finnes ca. 45.000 mennesker med epilepsi i Norge. Ca. 40% av disse kan ikke hjelpes tilstrekkelig med en eller flere medisiner. Det er jo ikke da deres skyld, er det? Var det min skyld all den tid nevrologene testet ut medisintype på medisintype samt ulike kombinasjoner på meg? Og da de endelig fant riktig type sa de "nå var du flink Eva Sofie som responderte slik vi ønsket på disse medisinene". Placeboeffekt spiller en viss rolle, men den behandler ingen sykdom.

Hm, ja det gir jo mye mening det du sier. Jeg kan i hvert fall ikke noe for diagnosene mine og at jeg tåler enkelte medisiner dårlig og blir skikkelig ustabil av de. Men jeg har jo vært helt ustyrtelig i det siste. Kun destruktive greier. Det eakalerte veldig da jeg begynte på de medisinene. Er ikke første gang jeg reagerer slik. Men tingene jeg gjør er jo min feil da. Det vet jeg jo.

Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Jeg synes for øvrig du har fått mange ufine kommentarer i denne tråden og jeg lurer på hvor mange som hadde ville sagt det samme til deg om de snakket med deg face to face. Det er ofte en fin kjøreregel at om du ikke ønsker å si noe til en person om du hadde sittet ved siden av det mennesket på en buss eller et tog med nærmeste tilhørere, burde du også ha latt være å skrive det i innlegg i sosiale medier.

Ja, det er et godt poeng. Jeg har så mye selvhat nå at jeg lot det ikke gå negativt inn på meg. Jeg tenkte jo så mye stygt på egenhånd.