Tenk om det ikke er Asperger, men noe annet?

[UtakknemligDiva]

Ingenting er mistenkt. Ocd har jeg ikke og det er ikke personlighetsforstyrrelser eller psykoser. 
Men måten jeg har blitt snakket til på har jo ikke løfter meg opp. Jeg har følt meg som en feilvare hele livet så mulig selvhatet kommer fra der. Men det er jo andre barn som får mye kjeft, eller også opplever andre ting som kan skade selvbildet og de blir ikke nødvendigvis personer med dårlig selvbilde. 
Jeg har kanskje bare tålt ekstra lite da? 
Jeg følte jo aspergersen som et nederlag å få. Men så har jeg jo hørt om de som ikke har et vondt liv? Skal jeg heller bare sette meg ned og game? Sjelden jeg hører om folk som drømmer om at barna deres skal det altså men beskjeder til meg pleier å være annerledes.. jeg vil egentlig ikke det da. 
Har jeg kanskje bare dårlig personlighet? Kjedelig personlighet? 
Jeg er utrolig sint på meg selv for at jeg ikke klaffer så lett med folk, ikke sprudler mer, blir lettere negativ enn positiv. 
og for at jeg ikke klarer så mye karrieremessig.

[Drømmeautomat]

Det har jeg også tenkt noen ganger når jeg har lest innleggende dine, at det største problemet ditt kanskje er et kraftig selvhat mer enn Asperger. Jeg tror psykoanalyse kan hjelpe for mye. Det er nokså upopulært i dag, men jeg tror det kan være meget effektivt hvis du finner en terapeut du liker og stoler på. 

[UtakknemligDiva]

Jeg blir jo som et monster. Jeg har skrevet nesten stygge meldinger til moren min. Men vet jeg angrer når jeg er «frisk» på dagtid og har bare sådd et ekstra negativt frø. «Vil ikke være din datter» typisk sånn, samme til faren min. Jeg vil liksom ikke ha noe av mammas gemytt, og synes jeg har arvet irriterende mye fra pappa. 
Jeg blir jo valgt bort enda. Jeg er alltid den som tar initiativ. Jeg tenker at hvis jeg hadde vært en glede å være sammen med så hadde folk inkludert meg mer. Men nå blir jeg slik unnvikende på en måte. Jeg tør ikke fortelle så mye om meg selv for jeg føler meg som en taper gjennomgripende sett. Jeg haven’t i nav til slutt, jeg har få interesser, jeg finner sjelden glede/mening i ting. 

[Drømmeautomat]

Du fordømmer deg selv i nesten hvert innlegg du skriver. Det er mange som har et vanskelig forhold til foreldrene sien, av gode grunner. En god terapeut kan hjelpe deg til å finne ut av hvorfor. 

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (1 minutt siden):

Du fordømmer deg selv i nesten hvert innlegg du skriver. Det er mange som har et vanskelig forhold til foreldrene sien, av gode grunner. En god terapeut kan hjelpe deg til å finne ut av hvorfor. 

Du er en ny i rekken av et 20talls antall personer som har forsøkt å hjelpe. Det nytter nok ikke denne gangen heller selv om det er du nå som prøver. 

Anonymkode: 57355...117

[UtakknemligDiva]

Drømmeautomat skrev (37 minutter siden):

Du fordømmer deg selv i nesten hvert innlegg du skriver. Det er mange som har et vanskelig forhold til foreldrene sien, av gode grunner. En god terapeut kan hjelpe deg til å finne ut av hvorfor. 

Gode terapauten virker veldig vanskelige å finne. Og egentlig synes jeg såkalt psykisk helsehjelp er meget oppskrytt. 
Jepp, jeg føler meg ensporet og til overs.

[AnonymBruker]

Schizofreni? 

Anonymkode: dc143...2fb

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Schizofreni? 

Anonymkode: dc143...2fb

Jeg har avkreftet psykoser

[UtakknemligDiva]

Drømmeautomat skrev (14 timer siden):

Det har jeg også tenkt noen ganger når jeg har lest innleggende dine, at det største problemet ditt kanskje er et kraftig selvhat mer enn Asperger. Jeg tror psykoanalyse kan hjelpe for mye. Det er nokså upopulært i dag, men jeg tror det kan være meget effektivt hvis du finner en terapeut du liker og stoler på. 

Hvorfor er dette upopulært og hvilke terapauten praktiserer det?

[AnonymBruker]

Jeg tror du har asperger. Du mangler helt sosiale antenner, slik som du spammer forumet til tider. Selv om du ikke skjønner du saboterer for deg selv ved å gjøre det. Det virker ikke som du ønsker normal interaksjon med folkene her inne, eller prøver å få venner, det virker som du manisk tømmer deg for eder og galle og ikke ser att du støter andre bort fra å svare deg. Så sosiale ferdigheter har du ikke, og det er vel noe av det viktigste i asperger diagnosen?

 

Kommer noen med råd, så enser du det ikke, og er ikke villig til å ta det til deg. Dermed blir det konflikt rundt deg, og du føler alle er i mot deg, selv om det er mange som mener vel selv om vi sier du må kutte ned på spammingen.

Anonymkode: 2d1df...2b5

[Drømmeautomat]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Hvorfor er dette upopulært og hvilke terapauten praktiserer det?

Mange grunner til at det er upopulært, tror jeg. Freud har gått av moten for lengst, dessuten vil nok det offentlige helst ikke betale for en så langvarig behandling. Terapeuter er her https://www.psykoanalyse.no/wp-content/uploads/2021/06/Inntaksliste-2021.pdf Som du ser er du nesten nødt til å bo i Oslo for å kunne få psykoanalytisk terapi i Norge. Hvis du er god i engelsk er Skype-terapi med noen hvor som helst i verden også en mulighet, og som regel mye billigere enn å gå privat i Norge.

[UtakknemligDiva]

Drømmeautomat skrev (18 minutter siden):

Mange grunner til at det er upopulært, tror jeg. Freud har gått av moten for lengst, dessuten vil nok det offentlige helst ikke betale for en så langvarig behandling. Terapeuter er her https://www.psykoanalyse.no/wp-content/uploads/2021/06/Inntaksliste-2021.pdf Som du ser er du nesten nødt til å bo i Oslo for å kunne få psykoanalytisk terapi i Norge. Hvis du er god i engelsk er Skype-terapi med noen hvor som helst i verden også en mulighet, og som regel mye billigere enn å gå privat i Norge.

Bor i Oslo. Min psykolog har ikke sagt noe om dette. Kan du forklare kort hva som skjer under en slik behandling? 
Jeg prøver å være positiv hver dag. Så lenge det er dag og liv går det greit. Jeg tør ikke sitte hjemme bare. Det er jo selvsagt litt dyrere å holde på slik som jeg, men jeg må bare la psyken få litt pause. Jeg har periodebillett slik at jeg reiser, noen ganger uten noe mål, bare dit jeg ender opp. Så er det hjem igjen på kvelden. 
Jeg er noen ganger redd for å bli kjent igjen eller at jeg senere skal bli kjent igjen så noen husker «hun som alltid gikk alene». Så jeg tenker noen ganger veldig frem i tid og tenker alt jeg ikke bør gjøre. Men det går ikke det heller, da hindrer jeg meg selv.

Og så vet jeg ikke hva andre bærer på. Er de bedre skuespillere enn meg, har de det faktisk bedre enn meg? 

Jeg tenker stadig på at nå skulle jeg vært sammen med noen og hatt det gøy. Men jeg er alene. Jeg får angst noen ganger om jeg blir med folk, og det er også noe jeg har angst for skal vedvare. Kanskje det er aspergersen som snakker da? Jeg vil kanskje alltid føle ubehag på en eller annen måte av å tilbringe tid med folk? Jeg har det ikke enda, jeg er bare redd for at jeg ikke har det fordi jeg fortrenger sannheten i det og at kroppen likevel merker ubehaget. Som om jeg ikke er i ett med hjernen min. Altså, jeg er en person mens hjernen vil straffe meg for å følge mine lyster?Så jeg tenker kanskje jeg egentlig bør legge meg inn på et mørkt rom nå? Selv om jeg vil være ute, selv om jeg vil søke jobber, jobbe, sosialisere så bør jeg kanskje bare legge meg og sove igjen? Det høres så kjedelig ut. Og da er det liksom igang igjen. Alle skal vi ha en sykdom. Noen ganger kjennes det som om vi er født for å ha det vondt og vil straffes for hver gang vi har det fint.

Og så sliter jeg når ting strider mot det jeg finner logisk. Har lært å være snill og at vi skal dele og ta hensyn. Men virker mer som at hvis du gjør så vil bare andre tråkke over deg så egentlig bør jeg bli mer kynisk. Og så analyserer jeg hvorfor jeg er som jeg er. Er jeg slik eller er det oppdragelsen? Det er irriterende at jeg ikke kan «slette» oppdragelsen, på en måte. Skummelt å tenke på hvor styrt vi er av oppdragelsen da.. så ingen har skyld i sin religion for å si det slik.. 

[Drømmeautomat]

Psykoanalyse får først og fremst ut på at man snakker så fritt som mulig, uten å sensurere seg selv. Du snakker i utgangspunktet om det som faller deg inn, men psykoanalysen fokuserer mer på barndom, drømmer og fantasier enn andre terapier. I begynnelsen lytter terapeuten mest og stiller spørsmål, etter hvert tolker terapeuten mer. Du får lett sterke følelser for terapeuten, og du kan snakke om dem med terapeuten. Sånn sett får relasjonen et slags metanivå, fordi du snakker om hva som skjer mellom deg og terapeuten. Terapeuten sier lite eller ingenting om seg selv. 

 

[UtakknemligDiva]

Drømmeautomat skrev (29 minutter siden):

Psykoanalyse får først og fremst ut på at man snakker så fritt som mulig, uten å sensurere seg selv. Du snakker i utgangspunktet om det som faller deg inn, men psykoanalysen fokuserer mer på barndom, drømmer og fantasier enn andre terapier. I begynnelsen lytter terapeuten mest og stiller spørsmål, etter hvert tolker terapeuten mer. Du får lett sterke følelser for terapeuten, og du kan snakke om dem med terapeuten. Sånn sett får relasjonen et slags metanivå, fordi du snakker om hva som skjer mellom deg og terapeuten. Terapeuten sier lite eller ingenting om seg selv. 

 

Hvorfor er dette så upopulært?

Men hva tror du om at jeg reiser rundt hele dagen? Må jo spise et sted også, og kjøpe mat ute er jo ikke billig egentlig. Men psykologen har også sagt at siden jeg er så undervektig er mat veldig viktig og det merker jeg at det er. 
Nå er det kveld igjen og jeg føler dagen er slutt. Jeg er alene. 

[laban]

90tallsbarn skrev (2 timer siden):

Jeg er noen ganger redd for å bli kjent igjen eller at jeg senere skal bli kjent igjen så noen husker «hun som alltid gikk alene».

Akkurat den bekymringen trenger du ikke ha i Oslo.

[UtakknemligDiva]

laban skrev (34 minutter siden):

Akkurat den bekymringen trenger du ikke ha i Oslo.

Nei jeg håper det. Hele tiden er jeg redd for å kjennes igjen av bussjåfører, trikkeførere, folk i butikker osv. Jeg bare takler ikke å sitte hjemme 😕 men jeg blir jo sliten og. Innom butikker å kjøpe sånn billig musematte for å ikke sulte ihjel. Det er viktig for psyken min at jeg ikke kjører for lenge på sult. 
Er på en måte sent men likevel ikke slik at jeg må legge meg.... 

[UtakknemligDiva]

Altså jeg tenker og grubler så jeg blir jo gal. Hvorfor? Hvorfor ble jeg skapt slik? Hva slags organ er overaktiv? Og så tenker jeg at det er feil. Men hvem bestemmer feil? MÅ jeg forandre meg da? Hvorfor skal det være så vanskelig å bare få være den man er så lenge en ikke skader andre? Og så hvis jeg har det bra og faktisk er litt sånn jeg ønsker så kommer hele tiden en tanke og dreper det: «du prøver bare å rømme fra det du er. Du har autisme og kommer aldri til å klare å være slik over tid» «det er ikke gjort på en dag» og da er alt drept med en gang! 
Det kjennes som om det er forbudt å ha det bra 😕