Jeg holder ikke ut så veldig mye lenger..

[AnonymBruker]

Hei dere, 

Er så veldig lei av livet. Bor fortsatt hjemme da jeg ikke klarer meg selv. Har ingenting å fylle livet med, ingenting gir mening. Jeg skal vel starte å jobbe en dag i uken men får lyst til å skade meg selv bare ved tanken på det. Prøver å ha hobbyer, som strikking, maling, gå tur, høre på musikk osv. men det er bare ett ork. Har prøvd å reise, finne på ting men det tar så ufattelig mye mer enn det gir. Har kuttet ut alle venner og familie bortsett fra foreldrene mine da de gjør husarbeid for meg og kjøper inn mat, hender jeg får lagd. Ligger i sengen hele tiden og alt bare føles så meningsløst. Hva skal jeg gjøre? Dette kan jo ikke være meningen med livet. Jeg kjeder meg så sinnsykt! 

Anonymkode: 2c683...a46

[AnonymBruker]

Flytt ut. 

Anonymkode: 6875b...1ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hei dere, 

Er så veldig lei av livet. Bor fortsatt hjemme da jeg ikke klarer meg selv. Har ingenting å fylle livet med, ingenting gir mening. Jeg skal vel starte å jobbe en dag i uken men får lyst til å skade meg selv bare ved tanken på det. Prøver å ha hobbyer, som strikking, maling, gå tur, høre på musikk osv. men det er bare ett ork. Har prøvd å reise, finne på ting men det tar så ufattelig mye mer enn det gir. Har kuttet ut alle venner og familie bortsett fra foreldrene mine da de gjør husarbeid for meg og kjøper inn mat, hender jeg får lagd. Ligger i sengen hele tiden og alt bare føles så meningsløst. Hva skal jeg gjøre? Dette kan jo ikke være meningen med livet. Jeg kjeder meg så sinnsykt! 

Anonymkode: 2c683...a46

Må da være bedre å ha sitt eget sted, så du kan fylle dagene med vanlige rutiner i stedet for å bare ligge i sengen.

Anonymkode: 99fe2...f9b

[ISW]

Jeg forstår ikke tråden din.

Du kjeder deg, men orker ikke tanken på å jobbe. Du vil finne på ting men du kutter ut vennene dine. Du synes livet er meningsløst men du gjør ingenting for å gi livet mening.

Begynn å jobbe 5 dager i uken og flytt ut. Livet gir ikke mer mening enn du gir det selv.

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hei dere, 

Er så veldig lei av livet. Bor fortsatt hjemme da jeg ikke klarer meg selv. Har ingenting å fylle livet med, ingenting gir mening. Jeg skal vel starte å jobbe en dag i uken men får lyst til å skade meg selv bare ved tanken på det. Prøver å ha hobbyer, som strikking, maling, gå tur, høre på musikk osv. men det er bare ett ork. Har prøvd å reise, finne på ting men det tar så ufattelig mye mer enn det gir. Har kuttet ut alle venner og familie bortsett fra foreldrene mine da de gjør husarbeid for meg og kjøper inn mat, hender jeg får lagd. Ligger i sengen hele tiden og alt bare føles så meningsløst. Hva skal jeg gjøre? Dette kan jo ikke være meningen med livet. Jeg kjeder meg så sinnsykt! 

Anonymkode: 2c683...a46

Går du til noen behandling? Ettersom du skriver på forum for psykiatri og sier at du ikke klarer deg selv, mener jeg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Flytt ut. 

Anonymkode: 6875b...1ed

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Må da være bedre å ha sitt eget sted, så du kan fylle dagene med vanlige rutiner i stedet for å bare ligge i sengen.

Anonymkode: 99fe2...f9b

Nå skal det sies at jeg har bodd alene før og det gikk ikke så veldig bra, ble mye verre. 

 

ISW skrev (6 minutter siden):

Jeg forstår ikke tråden din.

Du kjeder deg, men orker ikke tanken på å jobbe. Du vil finne på ting men du kutter ut vennene dine. Du synes livet er meningsløst men du gjør ingenting for å gi livet mening.

Begynn å jobbe 5 dager i uken og flytt ut. Livet gir ikke mer mening enn du gir det selv.

Forstår ikke meg selv heller. Jobbe 5 dager i uken klarer jeg hvert fall ikke, men må begynne en plass. Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre? Hva skal gi livet mening når jeg prøver å gjøre ting som jeg likte for mange år siden. Er jeg med noen så gleder jeg meg veldig til å komme hjem. Ingenting, selv ting som skal være koselige, gir mening. Jeg hater det så mye og gjør alt motsatt av hva jeg vil. Vil jeg isolere meg prøver jeg dra ut osv.

Lillemus skrev (8 minutter siden):

Går du til noen behandling? Ettersom du skriver på forum for psykiatri og sier at du ikke klarer deg selv, mener jeg. 

Ja, men det hjelper ikke så mye på energinivået.

Jeg har jobbet 100% i noen måneder, jeg har bodd i utlandet, har prøvd å ha venner og kjæreste for noen år siden. Til syvende og sist så har depresjonen (har alvorlig depresjon men den er behandlingsresistent), spiseforstyrrelsen og angsten tatt fullstendig overhånd. Så når alle sier til meg - det er bare å… Så har jeg prøvd det. Jeg prøver hver eneste dag men det er tydeligvis ikke bra nok. Presser jeg meg for mye så ender det bare i at jeg vil dø, prøver ta det gradvis. Trodde ikke psykisk sykdom var noen man kunne velge selv å komme ut fra? Men det høres jo sånn ut  Selvsagt kan man gjøre ting for å få det bedre, men når man har prøvd? For om jeg ville valgt selv, da hadde ikke jeg vært her. Takker uansett for svar, gir livet noen måneder til, flytter ut også håper jeg at det går bedre.

Anonymkode: 2c683...a46

[UtakknemligDiva]

ISW skrev (19 minutter siden):

Jeg forstår ikke tråden din.

Du kjeder deg, men orker ikke tanken på å jobbe. Du vil finne på ting men du kutter ut vennene dine. Du synes livet er meningsløst men du gjør ingenting for å gi livet mening.

Begynn å jobbe 5 dager i uken og flytt ut. Livet gir ikke mer mening enn du gir det selv.

Det dummeste svaret jeg ser. Livet kan gi mindre mening enn man forsøker å gi det. Men jeg vet ikke svaret før..tja, kanskje aldri. Enten er alt tilfeldigheter, da må vi vel alle bare repetere og stå på og håpe på flaks. Eller ta til takke med det vi får.

Er det energier, altså hvis noen bare er født med en sterk energi så vil disse alltid ha mye inni seg som vil ut og tiltrekker seg beundring fra andre og dermed vil verden alltid søke dem. Så er det slike som «oss» (ikke ta det bokstavelig) som kanskje bare blir litt til overs og bare må stjele en plass eller godta at vi ikke kan gjøre annet enn å eksistere.

Ellers er det en sykdom i hjernen. Da er det også vanskelig. Kanskje hjernen bare ikke produserer lykkehormonet da.

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (1 minutt siden):

Det dummeste svaret jeg ser. Livet kan gi mindre mening enn man forsøker å gi det. Men jeg vet ikke svaret før..tja, kanskje aldri. Enten er alt tilfeldigheter, da må vi vel alle bare repetere og stå på og håpe på flaks. Eller ta til takke med det vi får.

Er det energier, altså hvis noen bare er født med en sterk energi så vil disse alltid ha mye inni seg som vil ut og tiltrekker seg beundring fra andre og dermed vil verden alltid søke dem. Så er det slike som «oss» (ikke ta det bokstavelig) som kanskje bare blir litt til overs og bare må stjele en plass eller godta at vi ikke kan gjøre annet enn å eksistere.

Ellers er det en sykdom i hjernen. Da er det også vanskelig. Kanskje hjernen bare ikke produserer lykkehormonet da.

Takk ❤️ har lest mye av det du har skrevet her inne og kjenner meg mye igjen i det. 

Jeg har aldri kjent på glede i hele mitt liv, selv ikke som barn. Så det er vanskelig å starte med å være lykkelig - finne mening med noe nå..

Anonymkode: 2c683...a46

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk ❤️ har lest mye av det du har skrevet her inne og kjenner meg mye igjen i det. 

Jeg har aldri kjent på glede i hele mitt liv, selv ikke som barn. Så det er vanskelig å starte med å være lykkelig - finne mening med noe nå..

Anonymkode: 2c683...a46

Du har ikke kjent på glede? Hvordan kan du da vite at du ikke har vært glad? Dumt spørsmål kanskje, men jeg møtte ei dame mye på kafe før. Hun reiste alene og var fra Russland. Jeg følte hun leste meg, hun sa at hvis du alltid føler deg tom og nedfor så er kanskje livet ditt for lett. Har egentlig lurt litt på det med meg selv. Alt jeg savner er slike ting som ikke er en menneskerett. Jeg har folk i livet, men det er nærmeste slekt og dette med venner er kanskje bare en illusjon fordi samfunnet hjernevasker oss til at vi skal sitte hver sommer og invitere til grillfest og delta på alt hvor vi forteller om alt det nye vi har gjort og opplevd siden sist (pusser opp, kjøpt leilighet, skal gifte meg, snart eksamen.... osv)

Jeg har kjent på glede, men det kommer gjerne fra ytre stimuli. Alt jeg har hver dag drømmer andre om å ha. Jeg har penger nok til mat og drikke, jeg har nok klær, jeg har et sted å bo, jeg har en kropp som beveger seg dit jeg vil, jeg har en kropp som ikke trenger å passe kalorier.. likevel er jeg passiv aggressiv, engstelig og urolig ofte. Føler meg ikke bra nok. 
 

Jeg vet ikke hva du kan gjøre. Hvorfor er du deprimert tror du? hvordan var oppveksten? Hvordan er foreldrene dine? 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (28 minutter siden):

Du har ikke kjent på glede? Hvordan kan du da vite at du ikke har vært glad? Dumt spørsmål kanskje, men jeg møtte ei dame mye på kafe før. Hun reiste alene og var fra Russland. Jeg følte hun leste meg, hun sa at hvis du alltid føler deg tom og nedfor så er kanskje livet ditt for lett. Har egentlig lurt litt på det med meg selv. Alt jeg savner er slike ting som ikke er en menneskerett. Jeg har folk i livet, men det er nærmeste slekt og dette med venner er kanskje bare en illusjon fordi samfunnet hjernevasker oss til at vi skal sitte hver sommer og invitere til grillfest og delta på alt hvor vi forteller om alt det nye vi har gjort og opplevd siden sist (pusser opp, kjøpt leilighet, skal gifte meg, snart eksamen.... osv)

Jeg har kjent på glede, men det kommer gjerne fra ytre stimuli. Alt jeg har hver dag drømmer andre om å ha. Jeg har penger nok til mat og drikke, jeg har nok klær, jeg har et sted å bo, jeg har en kropp som beveger seg dit jeg vil, jeg har en kropp som ikke trenger å passe kalorier.. likevel er jeg passiv aggressiv, engstelig og urolig ofte. Føler meg ikke bra nok. 
 

Jeg vet ikke hva du kan gjøre. Hvorfor er du deprimert tror du? hvordan var oppveksten? Hvordan er foreldrene dine? 

Du er så flink til å formulere deg!  Det er helt sant, hvordan kan man vite det. Har følt en slags lettelse i sinnsstemning, men det er det. Skjønte aldri hvorfor noen gledet seg til jul eller bursdag. Prøvde å ta livet mitt i veldig ung alder (barneskolen).

Kanskje er livet for lett, ja. Kjenner på en stor sorg over og ikke ha fått til det jeg ønsket siden skolen har alltid vært veldig lett for min del (kun det teoretiske, ikke alt det andre). Har likevel akseptert at livet er slik nå. Hadde en gang en drøm om å reise verden rundt, men nå har jeg vært stort sett over alt i mitt korte liv og det ga meg rett og slett ingenting. Dissosierte bort hele turene.. det er akkurat det man har alt likevel så er det på en måte ikke det som skal til? Vet ikke.

Vokste opp med en veldig psykisk syk mor som  jeg måtte ta vare på, er litt derfor jeg er hjemme også ettersom jeg føler stor skyldfølselse overfor henne. Min far var voldelig og ekstremt sint. Opplevde overgrep i veldig ung alder (barneskole, 7-9 år). Jeg har aldri lært meg å ha rutiner, jeg har aldri fått lov til å føle på glede, jeg har vært så alene og selvstendig hele livet at jeg nå føler kroppen min er ferdig. Jeg har ikke mer å gi. Har også opplevd overgrep senere i livet, pluss vært gjennom et drapsforsøk. Så er veldig paranoid og redd hele tiden, som er slitsomt. Hater meg selv av hele mitt hjerte, forakter absolutt alt.

Det er ikke synd på meg, jeg vil ikke være til bry for samfunnet, skulle helst forsvunnet. Det er veldig lett å si at man skal skjerpe seg, men jeg har gjort det hele livet. Og jeg prøver fortsatt  som jo er bra, noe holder meg her. Beklager dette ble langt, men at man bare skal skjerpe seg - det er lettere sagt enn gjort. (Har også noen fysiske sykdommer som preger hverdagen, men psyken kom først)..

Anonymkode: 2c683...a46