Ansatte på psykiatrisk gikk gjennom huset mitt for å se etter gjenstander jeg kunne ta selvmord med, er det egentlig lov?

[kupton]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vet ikke hva du vil frem til med dette.

Det jeg vil med dette er at energien brukes feil. Hvorvidt det var riktig eller ikke riktig av personalet å lete etter medisin, er et blindspor. Jeg anbefaler pasienten å bruke energien sin på å få mest mulig ut av terapien.

[AnonymBruker]

kupton skrev (1 time siden):

Det jeg vil med dette er at energien brukes feil. Hvorvidt det var riktig eller ikke riktig av personalet å lete etter medisin, er et blindspor. Jeg anbefaler pasienten å bruke energien sin på å få mest mulig ut av terapien.

Det handler jo litt om egenverd. Hvis jeg ble skrevet ut fra psyk med lav selvmordsfare, ville jeg følt det noe ydmykende å få huset ransaket for gjenstander. 
Hvis selvmordsfaren fremdeles var høy ved utskrivelse burde jeg vel ikke bli skrevet ut i utgangspunktet?

Anonymkode: e1992...664

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det handler jo litt om egenverd. Hvis jeg ble skrevet ut fra psyk med lav selvmordsfare, ville jeg følt det noe ydmykende å få huset ransaket for gjenstander. 
Hvis selvmordsfaren fremdeles var høy ved utskrivelse burde jeg vel ikke bli skrevet ut i utgangspunktet?

Anonymkode: e1992...664

Blir så jæ... irritert på denne hangen til å legge ansvaret for eget liv over på sykehuspersonell eller i hendene på andre. Vil noen ta livet av seg, så ja værsågod! Er vel ikke noe noen har noe med og noe en må redde en fra! Vil en dø, så dø da. 

Anonymkode: fdfb2...c96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det handler jo litt om egenverd. Hvis jeg ble skrevet ut fra psyk med lav selvmordsfare, ville jeg følt det noe ydmykende å få huset ransaket for gjenstander. 
Hvis selvmordsfaren fremdeles var høy ved utskrivelse burde jeg vel ikke bli skrevet ut i utgangspunktet?

Anonymkode: e1992...664

Helsepersonell gjør ikke dette fordi de ikke har annet å ta seg til, det skal være en åpenbar grunn.

Anonymkode: 09975...49b

[AnonymBruker]

Hadde helsepersonell sluttet å bry seg av lovfestede paragrafgrunner, så hadde det plutselig ikke blitt så mange selvmordskandidater. Da med ett er det ikke så gjevt å være suicidal. Det er denne følelsen av og ønsket om å ha noen som skal bry seg om en som er årsaken til selvmordsforsøk i 80% av tilfellene. Det er de siste 20 % som en bør sette ressursene inn på. Det bør bli lovfestet at en ikke skal bry seg. 

 

Anonymkode: fdfb2...c96

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (7 timer siden):

Hva hadde du gjort om de ikke gjorde noe? De fratok deg alt ansvar fra egen vurdering og handleevne. Jeg tenker du kanskje hadde lært mer av å bli behandlet som ansvarsfull, der du måtte ta et ansvar for egne handlinger og eget valg. Tenke at enten "velger jeg å gi fra meg det jeg vurderer å ta livet mitt med om jeg er redd for å miste kontrollen" eller selv ta ansvar for det du ev vurderte å gjøre - ikke la helsevesenet ordne opp.

Men, ja, de kan gjennomsøke dine eiendeler og eiendom med begrunnelse i nødrett-paragrafen så vidt jeg vet. Men er du ikke i psykiatrien for å få hjelp. Ikke for å motarbeide de og leke katt og mus, nærmest, og det stygge om noe slikt starter er at det bare eskalerer.

Jeg tror ikke de brukte nødrett-paragrafen i dette tilfelle. Nødrett er jo noe som kan brukes når det er akutt fare for liv og helse slik at man lovlig kan bryte seg inn i et hus ved mistanke om selvmord, brann, osv. TS har skrevet at hen sa at dette skjedde en stund etter selvmordet og at hen sa at det var greit at de ble med hjem. 

Jeg personlig ville opplevd det som krenking av privatlivet mitt om noen begynte å lete gjennom tingene mine uten at det var akutt fare for liv der og da. 

Anonymkode: ca98a...48b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hadde helsepersonell sluttet å bry seg av lovfestede paragrafgrunner, så hadde det plutselig ikke blitt så mange selvmordskandidater. Da med ett er det ikke så gjevt å være suicidal. Det er denne følelsen av og ønsket om å ha noen som skal bry seg om en som er årsaken til selvmordsforsøk i 80% av tilfellene. Det er de siste 20 % som en bør sette ressursene inn på. Det bør bli lovfestet at en ikke skal bry seg. 

 

Anonymkode: fdfb2...c96

Ja enig i det. De fleste såkalte selvmordsforsøk folk gjør er vel heller oppmerksomhetsforsøk. De gjør det for å bli sett, få omsorg eller komme på sykehus. De tar overdoser de vet man ikke dør av og ender alltid opp med å sende en eller annen sms til en venn om hva en har gjort slik at denne ringer ambulansen for en. 

Anonymkode: ccb39...ff4

[AnonymBruker]

kupton skrev (4 timer siden):

Det jeg vil med dette er at energien brukes feil. Hvorvidt det var riktig eller ikke riktig av personalet å lete etter medisin, er et blindspor. Jeg anbefaler pasienten å bruke energien sin på å få mest mulig ut av terapien.

Du er veldig provoserende.  Det å ha noen som roter i ens privatsaker er ikke en bagatell.  Jeg ville ikke likt å ha noen som grafset i mitt skitne undertøy.  Ikke det rene heller.  Du får ikke mest mulig ut av terapi med å se blindt fremover og ikke ense omgivelsene.

Anonymkode: 63a39...7ce

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg personlig ville opplevd det som krenking av privatlivet mitt om noen begynte å lete gjennom tingene mine uten at det var akutt fare for liv der og da. 

Anonymkode: ca98a...48b

Ja, det er krenkende. Jeg opplevde at et familiemedlem som for mer enn 15 år siden da hadde nøkkel til min leilighet, låste seg inn mens jeg var innlagt og begynte å gjennomsøke leiligheten. H*n fant bare selvskadingsutstyr, for 300 tabletter var gjemt godt. Da ble jeg så rasende da jeg fikk telefon og fikk vite om at personen var der at jeg kastet PC-en i gulvet - og på den tiden hadde man ikke SSD-disker... Så det var litt korttenkt og det gikk bare utover meg selv - og fortjent var det vel også.

I det tilfellet husker jeg at de snakket om å bli med meg og ta fra meg medisinene mot min vilje fordi de ikke kunne skrive meg ut til hjemmet med visshet om at jeg hadde tabletter. Jeg tror vi kom til enighet om at jeg skulle gi det til min da psykiatriske hjemmesykepleier som jeg hadde ukentlige samtaler med. Jeg orket ikke enda en gjennomsøking av huset.

Jeg tenker tilbake - det har skjedd enormt mye i livet mitt. Jeg har brukt enormt mye krefter på å motarbeide meg selv og min egen tilheling. Jeg så det på den tiden som motstand mot systemet, men det eneste jeg gjorde, var jo å sabotere for meg selv. F.eks. det å forhindre at fastlegen skulle få vite at jeg hadde vært på legevakten for behandling av selvskading. Jeg husker ikke lenger hva jeg tenkte i hodet mitt, men jeg hadde det for meg at det var best at fastlegen var uvitende. Men fastlegen er den som burde og skal vite alt om hva som skjer med meg. Dessverre tror jeg at ønsket mitt ble etterkommet også. Jeg krevde at det skulle skrives in i journalen og jeg ønsket selv å få utskrift av journalen for å påse at de ikke løy. Dessverre kan jeg være sta og jeg kan i blant bruke den staheten feil og destruktivt. Nå de siste 5 1/2 årene har jeg valgt å bruke den kun fokusert med det for mål å bli friskere og en dag komme meg ut av det psykiatriske helsevesenet. Jeg aner å se slutten langt der fremme og det gir meg bare ytterligere motivasjon til å gi mer gass...

[emilie321]

Eva Sofie skrev (51 minutter siden):

Ja, det er krenkende. Jeg opplevde at et familiemedlem som for mer enn 15 år siden da hadde nøkkel til min leilighet, låste seg inn mens jeg var innlagt og begynte å gjennomsøke leiligheten. H*n fant bare selvskadingsutstyr, for 300 tabletter var gjemt godt. Da ble jeg så rasende da jeg fikk telefon og fikk vite om at personen var der at jeg kastet PC-en i gulvet - og på den tiden hadde man ikke SSD-disker... Så det var litt korttenkt og det gikk bare utover meg selv - og fortjent var det vel også.

I det tilfellet husker jeg at de snakket om å bli med meg og ta fra meg medisinene mot min vilje fordi de ikke kunne skrive meg ut til hjemmet med visshet om at jeg hadde tabletter. Jeg tror vi kom til enighet om at jeg skulle gi det til min da psykiatriske hjemmesykepleier som jeg hadde ukentlige samtaler med. Jeg orket ikke enda en gjennomsøking av huset.

Jeg tenker tilbake - det har skjedd enormt mye i livet mitt. Jeg har brukt enormt mye krefter på å motarbeide meg selv og min egen tilheling. Jeg så det på den tiden som motstand mot systemet, men det eneste jeg gjorde, var jo å sabotere for meg selv. F.eks. det å forhindre at fastlegen skulle få vite at jeg hadde vært på legevakten for behandling av selvskading. Jeg husker ikke lenger hva jeg tenkte i hodet mitt, men jeg hadde det for meg at det var best at fastlegen var uvitende. Men fastlegen er den som burde og skal vite alt om hva som skjer med meg. Dessverre tror jeg at ønsket mitt ble etterkommet også. Jeg krevde at det skulle skrives in i journalen og jeg ønsket selv å få utskrift av journalen for å påse at de ikke løy. Dessverre kan jeg være sta og jeg kan i blant bruke den staheten feil og destruktivt. Nå de siste 5 1/2 årene har jeg valgt å bruke den kun fokusert med det for mål å bli friskere og en dag komme meg ut av det psykiatriske helsevesenet. Jeg aner å se slutten langt der fremme og det gir meg bare ytterligere motivasjon til å gi mer gass...

Jeg vet ikke om noen nære har ransaket hjemmet mitt, men et nært familiemedlem åpnet noe av posten min en gang. Det var av pur nysgjerrighet og overhode ikke nødvendig. Det var overhode ikke greit, men greide dessverre ikke å si noe den gangen.

[Eva Sofie]

emilie321 skrev (30 minutter siden):

Jeg vet ikke om noen nære har ransaket hjemmet mitt, men et nært familiemedlem åpnet noe av posten min en gang. Det var av pur nysgjerrighet og overhode ikke nødvendig. Det var overhode ikke greit, men greide dessverre ikke å si noe den gangen.

Slikt er ikke greit nei. Jeg opplevde under min første inleggelse da jeg hadde vært innlagt i 7 uker og ikke sagt ett ord annet enn at jeg hørte stemmer og ville dø, at foreldrene mine åpnet dagboken min som lå på PC-en hjemme. Da fikk de åpnet en verden for seg de ikke kjente igjen hos sin egen datter. Jeg forstår i dag hvorfor de gjorde det selv om det var å tråkke langt inn på en annens område og privatliv. De var fortvilet over at en 19-åring som utad smilte og var lykkelig ble tvangsinnlagt og hadde fotfølging i 4 av 5 måneder jeg var innlagt. Jeg vet at de ikke gjorde det med et lett hjerte, men i forsøk på å hjelpe meg og behandlerne på å komme videre.

Men at noen åpner dine private brev bare av nysgjerrighet - det er fullstendig respektløst og uakseptabelt. Mine foreldre gjorde det jo med en tanke om å hjelpe mine behandlere og meg til å komme videre i terapien og det skjedde jo virkelig. Det at de grafset i dine private brev hjalp deg jo ikke - det gir jo bare en svekket tillit til de det gjelder. Veldig beklagelig at du opplevde det. Det raserer tillit til andre mennesker. Særlig om de står en nærme.

 

[AnonymBruker]

Går det ikke bare an å svare på om de har lov til å gjennomsøke leiligheten? 

Anonymkode: 7c258...334

[kupton]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Går det ikke bare an å svare på om de har lov til å gjennomsøke leiligheten? 

Anonymkode: 7c258...334

Her er det ikke åpenbart at en kan svare ja eller nei.

Jeg har definitivt ikke lov til å kaste meg over en jente på fortauet og legge meg på henne for å holde henne fast. Men om situasjonen var at hun sto på yttersiden av rekkverket på en høy bro, blir vurderingen en annen.

Når vi ikke konkret kjenner situasjonen TS beskriver, og har forklaring fra begge parter, kan vi ikke gjøre en helt sikker vurdering av om dette var lov eller ikke.

[AnonymBruker]

kupton skrev (4 timer siden):

Her er det ikke åpenbart at en kan svare ja eller nei.

Jeg har definitivt ikke lov til å kaste meg over en jente på fortauet og legge meg på henne for å holde henne fast. Men om situasjonen var at hun sto på yttersiden av rekkverket på en høy bro, blir vurderingen en annen.

Når vi ikke konkret kjenner situasjonen TS beskriver, og har forklaring fra begge parter, kan vi ikke gjøre en helt sikker vurdering av om dette var lov eller ikke.

Denne historien om jenta på yttersiden av rekkverk er ikke helt sammenlignbar.  Det var riktig der og da, men ikke å holde henne for evig.  Hvis ts sa ja til letingen så er det greit, men hvis hun nektet så må det en ransakelsesordre til fra politiet.  Hvis hun ikke klarte seg hjemme alene så burde hun ha vært innlagt.  Personale rundt psykisk syke overskrider grenser hele tiden og legger ikke merke til det engang.  De hever seg så langt over pasientene noen ganger at de nærmer seg himmelen.

Anonymkode: 63a39...7ce

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2021 den 18.25):

Ansatte på psykiatrisk gikk gjennom huset mitt for å se etter gjenstander jeg kunne ta selvmord med, er det egentlig lov? Jeg er så klart takknemlig for hjelpen, det er ikke det, men opplevde det som ikke helt greit og litt som at de krysset en grense.

Anonymkode: 8b437...82e

Jeg forstår ikke hvorfor du bruker krefter og tid på denne saken i det hele tatt. Du slapp de inn i ditt eget hjem av fri vilje slik jeg har forstått det. Du satte deg heller ikke til aktivt motverge når det ble spørsmål om ransaking av dine eiendeler. Da synes jeg det ser åpenbart for meg at du selv har gitt de grønt lys for å se igjennom dine saker. Med andre ord har de hatt lov til det gjennom at du har gitt de tillatelse. Om du hadde aktivt sagt nei og hindret dem og de likevel hadde foretatt en husransakelse, hadde saken stilt seg anerledes og en kunne sett på hvilken paragraf i lovverket som var blitt benyttet.

Vær glad for at du har fagpersonell rundt deg som vil ditt beste og som ønsker å hjelpe deg når du har det vanskelig. Jeg håper du fremdeles har god hjelp rundt deg og at det går bra med deg  At du har kommet deg videre.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (21 minutter siden):

Jeg forstår ikke hvorfor du bruker krefter og tid på denne saken i det hele tatt. Du slapp de inn i ditt eget hjem av fri vilje slik jeg har forstått det. Du satte deg heller ikke til aktivt motverge når det ble spørsmål om ransaking av dine eiendeler. Da synes jeg det ser åpenbart for meg at du selv har gitt de grønt lys for å se igjennom dine saker. Med andre ord har de hatt lov til det gjennom at du har gitt de tillatelse. Om du hadde aktivt sagt nei og hindret dem og de likevel hadde foretatt en husransakelse, hadde saken stilt seg anerledes og en kunne sett på hvilken paragraf i lovverket som var blitt benyttet.

Vær glad for at du har fagpersonell rundt deg som vil ditt beste og som ønsker å hjelpe deg når du har det vanskelig. Jeg håper du fremdeles har god hjelp rundt deg og at det går bra med deg  At du har kommet deg videre.

Det er lov å stille spørsmål.  Ikke minst når man er i ferd med å komme seg videre.  Å bli krenket av helsepersonell er vanskelig.  Det er lett å si at vi vet ikke alt, men ts opplevde seg krenket.

Det er veldig lett å si til pasienter at de ikke skal bry seg, og at alle vil deg vel.  Det stemmer bare ikke alltid.

Anonymkode: 63a39...7ce

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det er lov å stille spørsmål.  Ikke minst når man er i ferd med å komme seg videre.  Å bli krenket av helsepersonell er vanskelig.  Det er lett å si at vi vet ikke alt, men ts opplevde seg krenket.

Det er veldig lett å si til pasienter at de ikke skal bry seg, og at alle vil deg vel.  Det stemmer bare ikke alltid.

Anonymkode: 63a39...7ce

Ja, det er tillat å stille spørsmål, men når skal man til slutt si seg fornøyd med de svarene man får? Jeg mente ikke å være ufin, men jeg ser det lett kan oppfattes slik. Jeg forsøkte å gi ett svar. Vi alle er til syvende og sist ansvarlig for hva vi sier og gjør, de aller fleste av oss.

Beklagelig nok opplever altfor mange pasienter å bli krenket i psykiatrien - også i dag. Det kom ut en bok om det for ikke lenge siden med en sørgelig virkelighetsbeskrivelse. Selv har jeg også min "krenkeliste" i psykiatrien gjennom nå snart 20 år som pasient. En gang jeg ble bedt om å kle av meg alle klær ytterst til innerst frivillig mens to kvinnelige pleiere var til stede, om ikke så de seg nødt til å bruke tvang. Da jeg gjorde motstand fordi jeg fikk panikk (alvorlig og gjentakende overgrepshistorie i bagasjen fra oppveksten), ble romet fullt med 6-7 pleiere i løpet av få sekunder. En av pleierne løftet også på brystene mine - det var overhodet ikke nødvendig. Jeg har også blitt behandlet særs nedverdigende og dårlig av en pleieassistent og jeg vet svært, svært godt at slike hendelser sitter godt. Beklagelig vis sitter de veldig godt.

Om TS har behov for å snakke om hendelsene i dag og få slikt avklart mer detaljert, er et råd å ev. ta det opp med nåværende behandler uten å nevne nødvendigvis navn i saken. Det er jo ikke det som er hensikten, men å få snakket om følelsene og tankene man sitter inne med etter en slik hendelse. Sammen med en terapeut, kan TS være mer spesifikk om hva som skjedde og få et mer begrunnet og grundigere svar enn så generelt som det @kupton begrunner at er mulig å kun gi på et forum vor vi kun får vite noen få linjer.

Jeg har selv tatt opp et par hendelser med nåværende behandler og han sa at "jeg må bare beklage på vegne av det psykiatriske helsevesenet...". Det føltes godt nok for meg og jeg har kunnet legge sakene bak meg. Det er virkelig beklagelig at et helsevesen som skal hjelpe påfører ekstra belastninger, men de som arbeider der er bare mennesker. Noen ganger er de presset av tid. Noen ganger er de også presset av pasienten selv som sier noe og har en annen adferd. Ansatte i helsevesenet er jo ansvarlige for den behandling og de vedtak som gjøres. Om de gjør et vedtak kan pasienten eller pårørende bli misfornøyd og lar de være kan de også bli misfornøyd. Det er sannelig ikke lett å være helsetjenesten heller - tror jeg. Jeg merker det jo selv. Jeg arbeider selv der vi skal yte service og tjenester og samtidig forholde oss innenfor lover og rettigheter og folk vet hva de har krav på og ikke. Det er i blant en øvelse å få til i praksis som i de aller fleste tilfeller går svært bra, men noen få ganger slår uheldig ut dessverre for den som blir lidende.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er lov å stille spørsmål.  Ikke minst når man er i ferd med å komme seg videre.  Å bli krenket av helsepersonell er vanskelig.  Det er lett å si at vi vet ikke alt, men ts opplevde seg krenket.

Det er veldig lett å si til pasienter at de ikke skal bry seg, og at alle vil deg vel.  Det stemmer bare ikke alltid.

Anonymkode: 63a39...7ce

At TS føler seg KRENKET betyr ikke at det helsepersonellet gjorde var ulovlig eller feil.

Anonymkode: 09975...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At TS føler seg KRENKET betyr ikke at det helsepersonellet gjorde var ulovlig eller feil.

Anonymkode: 09975...49b

Jeg vet ingenting om det er ulovlig eller feil, men jeg ser at ts følte seg krenket.  Det bør vi kunne høre på på et forum som dette.

Anonymkode: 63a39...7ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg vet ingenting om det er ulovlig eller feil, men jeg ser at ts følte seg krenket.  Det bør vi kunne høre på på et forum som dette.

Anonymkode: 63a39...7ce

ser ikke noen som IKKE hører det, men å lytte til det betyr ikke at man trenger være enig.

Anonymkode: 09975...49b