Depresjon... manglende empati...

[Janvl]

Hei! Jeg har engstelig og unnvikende Pf, og har lenge slitt med tung depresjon. 

Jeg syns selv jeg har forandret min personlighet mye. Min evne til å vise interesse og omsorg for de rundt meg, ha empati, har blitt veldig redusert. Det meste av min mentale energi går med å engste meg for ting i hverdagens, unngå alt som kan trigge uro og angst, samtidig ned at jeg er tungg deprimert og vanskelig får å engasjere meg andre. 

Hvem liker en slik person? Jeg liker i hvert fall ikke denne versjonen av meg. Jeg gir intet til andre og blir mer og mer urelevant for både familie og venner. Og det bidrar til å forsterke depresjon og håpløshet. Jeg merker at flere venner rett og slett holder seg på avstand og snur ryggen til, og jeg skjønner dem godt. 

Likevel ser jeg ingen løsning for å komne ut av denne onde sirkelen som forsterker seg selv hele tiden. Tvangstanker har blitt for sterke og styrer alle mine tanker og handlinger.

Er det flere som opplever det slik? 

[AnonymBruker]

Ja er vel derfor det er så vanlig at man mister venner og relasjoner under tunge, langvarige depresjoner. Det var akkurat det som skjedde med meg. Nå har jeg ingen. 

Anonymkode: 5022b...f65

[Fru2020]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. På mitt tyngste hadde jeg ingen overskudd til verken venner eller familie. Ikke engang til min sønn. Jeg hadde mer enn nok med meg selv.

Nå som jeg begynner å bli bedre har dette gradvis endret seg. Jeg ser mer og mer utover. Alt handler ikke bare om meg og mitt eget hode lenger.

 

[UtakknemligDiva]

Vanlig når man er deprimert. Alle andre og problemene deres blir bare irriterende i veien. 

[Eva Sofie]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Vanlig når man er deprimert. Alle andre og problemene deres blir bare irriterende i veien. 

Ja, og nettopp derfor forsøker de på psykiatriske avdelinger å få oss ut av sengen og ut av rommet. Sitte litt i miljøet. Delta litt i samtalene. Gå litt turer. De vet at det nytter å ikke bare isolere seg og være navlebeskuende, selv om det føles mest bekvemt der og da. For vi er jo fullstendig tappet for energi og livsglede. Da må vi ha noen som maser og drar i oss, og som tåler litt sure miner...  Jeg tror de vet at det er depresjonen som snakker.

Jeg husker jeg hadde vært innlagt i lengre tid, dvs. et par måneder, og hatt lite fremgang. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror de fravek en del fra ordinære regler - det var en svært streng lukket avdeling, nesten mer lukket og streng enn akuttavdelingen slik jeg oppfattet den. Selv om jeg hadde fastvakt, fikk jeg lov å være med kjæresten min ut, men fastvakten holdt seg i nærheten og kunne se oss. Jeg ble tatt med ut på aktiviteter som kostet penger for avdelingen (reisebilletter). Jeg fikk også være med på kjøkkenet og bl.a. kna noe deig og dele opp noe frukt (mulig jeg husker feil - dette er jo nå 10 år siden). Jeg følte at avdelingen og personalet til sist, på tross av svært strenge rammer rundt oss pasienter, strakte seg svært langt for å hjelpe meg ut av atter en dyp depressiv dal. Og jeg kom meg ut av den - igjen.

[Janvl]

Jeg prøver å holde fast ved både jobb og sosiale aktiviteter, men det koster mye energi og kamp med mine tvangstanker som pøser på med forlokkende argumenter for å holde seg hjemme. 

Men det er nok riktig det flere sier her, man må bare sette det ene benet foran det andre og komme seg ut..... 

[Eva Sofie]

Janvl skrev (10 minutter siden):

Jeg prøver å holde fast ved både jobb og sosiale aktiviteter, men det koster mye energi og kamp med mine tvangstanker som pøser på med forlokkende argumenter for å holde seg hjemme. 

Men det er nok riktig det flere sier her, man må bare sette det ene benet foran det andre og komme seg ut..... 

Stå på. Det blir ikke nødvendigvis bedre på sikt om du følger den lille forlokkende stemmen som sier at det er best å isolere seg og grave seg ned hele døgnet (eller hva den sier til deg). Det beste middel mot depresjon, selv om det ikke føles slik når man står midt i det, er å forsøke å komme seg litt ut og opprettholde det vanlige livet.

Men, på den annen side, om du tappes for mye av krefter, er ikke det bra heller. Mulig det kunne være en fordel for deg med en gradert sykemelding en periode? Senke skuldrene litt en tid. Ingen, aller minst du, er tjent med at du bruker opp alt av krefter du har på å holde deg oppegående. Så det er absolut avgjørende for deg og de rundt deg å finne en balansegang der. Lykke til med det som passer best for deg - det vet du kun selv  

[Rotund]

Det blir bedre etterhvert, hold ut! Heier på deg