Er det flere her som sitter å ler av å se folk få det skikkelig vondt?

[AnonymBruker]

Er det normalt at man sitter å ler så man griner når man ser folk få det vondt mens de skriker og hopper av smerte? Eller er man veldig syk i hodet om man ler da? 

Tenker på det tv-programmet huskestue på tv2 når deltagerne får støt altså. 

Anonymkode: bcbf1...322

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det normalt at man sitter å ler så man griner når man ser folk få det vondt mens de skriker og hopper av smerte? Eller er man veldig syk i hodet om man ler da? 

Tenker på det tv-programmet huskestue på tv2 når deltagerne får støt altså. 

Anonymkode: bcbf1...322

Det er et humorprogram så at en ler av noe så uskyldig det er ganske normalt. 

Hadde stusset mer hvis noen hadde ledd i alvorlige situasjoner/skader. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Er det normalt at man sitter å ler så man griner når man ser folk få det vondt mens de skriker og hopper av smerte? Eller er man veldig syk i hodet om man ler da? 

Tenker på det tv-programmet huskestue på tv2 når deltagerne får støt altså. 

Anonymkode: bcbf1...322

Nok av videos på you tube hvor folk ler seg skakke av andre som faller og slår seg etc.

Anonymkode: 23e62...6e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er det normalt at man sitter å ler så man griner når man ser folk få det vondt mens de skriker og hopper av smerte? Eller er man veldig syk i hodet om man ler da? 

Tenker på det tv-programmet huskestue på tv2 når deltagerne får støt altså. 

Anonymkode: bcbf1...322

Folk som faller og slår seg er alltid god humor. Bare se på noen av de britiske humor-seriene. Der skjer det hele tiden 😛 

Anonymkode: 93a6a...e85

[Eva Sofie]

Det er mulig det er jeg som er i ferd med å bli for traust og gammel og tar livet for alvorlig, men jeg tenker at å ha det morsomt på andres bekostning med å late som om du dør av å få elektrisk støt er vel å gå litt over grensen slik det ble gjort i en episode av "Prænkesisten" på NRK for litt siden.

 

https://tv.nrk.no/serie/praenkesisten/sesong/1/episode/5/avspiller

 

De fleste andre var morsomme og til vanlig er jeg egentlig en som foretrekker dokumentarer o.l., så her måtte til og med jeg smile og le litt. Her er foreløpig alle 7 episodene - mulig det ble gjort i agurknytt-tidene, selv om en skulle ikke tro at det var de tider i år...

https://tv.nrk.no/serie/praenkesisten

 

[aa-k-j]

Jeg ler lite av sånt. Jeg ler mer hvis jeg selv er uheldig og ramle og slår meg. Da kan jeg få latterkrampe 😅 vet ikke hvorfor. 

[Eva Sofie]

aa-k-j skrev (5 timer siden):

Jeg ler lite av sånt. Jeg ler mer hvis jeg selv er uheldig og ramle og slår meg. Da kan jeg få latterkrampe 😅 vet ikke hvorfor. 

En gang falt jeg og hadde en del teknisk utstyr på meg fordi jeg ble observert på lang avstand av flere mennesker  (trenger ikke gå inn i detalj i det nå), men uansett klarte jeg å snuble i en vannrenne på fortauet og føk virkelig fremover i et svalestup, og mye av utstyret flakset av meg. Når en av folkene som observerte på avstand kom løpende til for å hjelpe meg, var han opptatt av hvordan det var gått med meg, men selv var jeg mest opptatt av om det tekniske utstyret hadde tatt skade. Det lå jo strødd rundt meg  

Men jeg kan også lett le om jeg slår meg. Galgenhumor, humor og ironi er en del av min viktigste overlevelsesstrategi. Om man klarer det f.eks. som syk. kronisk syk eller med en funksjonsnedsettelse, gjør det hverdagen din og møte med andre en del enklere i mange situasjoner, men det forutsetter at du klarer å forsone deg og dota egen situasjon. Jeg var på et rehabiliteringssenter for epilepsipasienter og der fleipet jeg, personalet og andre medpasienter med både mine funksjonsnedsetelser og det å ha epilepsi. Jeg merket at de straks senket skuldrene da de merket at jeg kunne flire og le av egen situasjon og tilstand og at jeg roste de for etter hvert å gjøre det samme  

[Martine]

Eva Sofie skrev (8 minutter siden):

En gang falt jeg og hadde en del teknisk utstyr på meg fordi jeg ble observert på lang avstand av flere mennesker  (trenger ikke gå inn i detalj i det nå), men uansett klarte jeg å snuble i en vannrenne på fortauet og føk virkelig fremover i et svalestup, og mye av utstyret flakset av meg. Når en av folkene som observerte på avstand kom løpende til for å hjelpe meg, var han opptatt av hvordan det var gått med meg, men selv var jeg mest opptatt av om det tekniske utstyret hadde tatt skade. Det lå jo strødd rundt meg  

Men jeg kan også lett le om jeg slår meg. Galgenhumor, humor og ironi er en del av min viktigste overlevelsesstrategi. Om man klarer det f.eks. som syk. kronisk syk eller med en funksjonsnedsettelse, gjør det hverdagen din og møte med andre en del enklere i mange situasjoner, men det forutsetter at du klarer å forsone deg og dota egen situasjon. Jeg var på et rehabiliteringssenter for epilepsipasienter og der fleipet jeg, personalet og andre medpasienter med både mine funksjonsnedsetelser og det å ha epilepsi. Jeg merket at de straks senket skuldrene da de merket at jeg kunne flire og le av egen situasjon og tilstand og at jeg roste de for etter hvert å gjøre det samme  

Det er sant 🙂 

Det minner meg om de gangene jeg  har gått rett i en stolpe o.l fordi jeg har vært så fokusert på å snakke med den jeg har gått med. Siden jeg er døv og  derfor  avhengig av se på dem jeg snakker med, - både  pga tegnspråk og munnavlesning. Da har jeg av og til ikke sett stolpen som har vært rett foran meg og så har jeg kræsjet rett inn i den. Dette er noe jeg og andre har ledd av flere ganger, for situasjonen er  jo komisk, men også litt flaut. Da er det godt at vi kan le av det, spesielt når det skjer med noen jeg ikke kjenner så godt. 

 

 

[Eva Sofie]

Martine skrev (15 timer siden):

Det er sant 🙂 

Det minner meg om de gangene jeg  har gått rett i en stolpe o.l fordi jeg har vært så fokusert på å snakke med den jeg har gått med. Siden jeg er døv og  derfor  avhengig av se på dem jeg snakker med, - både  pga tegnspråk og munnavlesning. Da har jeg av og til ikke sett stolpen som har vært rett foran meg og så har jeg kræsjet rett inn i den. Dette er noe jeg og andre har ledd av flere ganger, for situasjonen er  jo komisk, men også litt flaut. Da er det godt at vi kan le av det, spesielt når det skjer med noen jeg ikke kjenner så godt. 

 

Jeg tror jeg har nevnt på mannen jeg så på avstand nå før covid kom over oss, der han i rullestol med et uhel hadde klart å velte noe som sto uheldig utplassert i butikken. Mannen i rullestol var svært lei seg. Jeg har ofte tenkt tilbake på ham. for det. Det kunne ha vært meg, men jeg hadde trolig vært oppgitt over at butikken kunne være så tankløse å plassere noe på et slikt sted som gjør det så ufremkommelig for folk - ikke bare rullestolbrukere, men også de med rullator, barnevogn o.l. Min reaksjon hadde muligens vært å smile litt mens jeg forsøkte å rydde opp, noe som ville ha medført at andre folk ønsket å assistere.

Og igjen handler jo dette om trygghet og fortrolighet i egen rolle som funksjonshemmet. Jeg vet jo at hadde det der vært meg selv som 16-åring og usikker der jeg helst ville gjemme meg bort om noe uforutsett skjedde, hadde jeg hatt samme reaksjon sommannen. I dag vet jeg at det ikke er jordens undergang og jeg tenker at det ikke er min skyld/ansvar, men andre som i utenksomhet gjør det utilgjengelig for grupper som har andre behov for tilrettelegging enn dem selv. Du kjenner til det - å komme på møter eller arrangement arrangert av andre som ikke kjenner til dine behov der ting ikke er tatt hensyn til for deg som er en minoritet  Jeg har vært der mange, mange ganger... Og vil fortsette å komme i situasjonen mange ganger fremover  Som funksjonshemmet eller som syk for en liten gruppe er man en ambasadør eller utsending enten man vil eller ikke. En kan velge å ta det som en utfordring eller se på det som noe negativt atter en gang...

[Glitter]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Jeg tror jeg har nevnt på mannen jeg så på avstand nå før covid kom over oss, der han i rullestol med et uhel hadde klart å velte noe som sto uheldig utplassert i butikken. Mannen i rullestol var svært lei seg. Jeg har ofte tenkt tilbake på ham. for det. Det kunne ha vært meg, men jeg hadde trolig vært oppgitt over at butikken kunne være så tankløse å plassere noe på et slikt sted som gjør det så ufremkommelig for folk - ikke bare rullestolbrukere, men også de med rullator, barnevogn o.l. Min reaksjon hadde muligens vært å smile litt mens jeg forsøkte å rydde opp, noe som ville ha medført at andre folk ønsket å assistere.

Og igjen handler jo dette om trygghet og fortrolighet i egen rolle som funksjonshemmet. Jeg vet jo at hadde det der vært meg selv som 16-åring og usikker der jeg helst ville gjemme meg bort om noe uforutsett skjedde, hadde jeg hatt samme reaksjon sommannen. I dag vet jeg at det ikke er jordens undergang og jeg tenker at det ikke er min skyld/ansvar, men andre som i utenksomhet gjør det utilgjengelig for grupper som har andre behov for tilrettelegging enn dem selv. Du kjenner til det - å komme på møter eller arrangement arrangert av andre som ikke kjenner til dine behov der ting ikke er tatt hensyn til for deg som er en minoritet  Jeg har vært der mange, mange ganger... Og vil fortsette å komme i situasjonen mange ganger fremover  Som funksjonshemmet eller som syk for en liten gruppe er man en ambasadør eller utsending enten man vil eller ikke. En kan velge å ta det som en utfordring eller se på det som noe negativt atter en gang...

Dette kjente jeg selv på den perioden jeg var på mitt mest funksjonshemmet. Først var det å bli vant til noe så grunnleggende som å måtte bli dusjet, og trenge hjelp til å komme seg på do osv. Men da jeg begynte å dra alene med rullestolen til kiosken og inn og ut hovedinngangen så kjente jeg på frustrasjon rundt hvor dårlig tilrettelagt det faktisk var. Altså selv hovedinngangen til sykehuset var trang og jeg kom meg bare så vidt inn og ut. Og på kiosken var jeg hele tiden redd for å rive noe ned. Innimellom spurte noen om jeg trengte hjelp, men jeg følte på at å ta i mot hjelp var skikkelig vanskelig. Man vil jo gjerne klare seg selv og heller ikke være til bry for andre mennesker.

I den sammenheng tenkte jeg en del på hvordan det er for dere som er mer varig funksjonshemmet. Jeg beundrer dere for hvordan dere klarer å fungere i hverdagen, for det er bra mange situasjoner som ikke er godt tilrettelagt.

Endret 7. september 2021 av Glitter

[morsan]

Glitter skrev (På 2021-9-5 den 20.45):

Det er et humorprogram så at en ler av noe så uskyldig det er ganske normalt. 

Hadde stusset mer hvis noen hadde ledd i alvorlige situasjoner/skader. 

Helt enig i at det er forskjell på situasjonene. Da jeg så overskriften på tråden, tenkte jeg at jeg skulle svare at jeg ikke synes det er noe å le av at folk har det skikkelig vondt, men da jeg så at trådstart gjaldt støt i huskestue, så synes jeg det er en ganske annen sak. Det er jo ikke farlige støt de utsettes for akkurat, og de er med på det frivillig. Jeg reagerer ikke på at deltakerne ler av dette. 

I riktig gamle dager, da Americas Funniest Homevideos var en greie på TV, så klarte jeg aldri å le av filmer der folk f eks tryner på skateboard eller sykkel på en måte som åpenbart må være vondt. Tilsvarende om folk deler videosnutter av ditt og datt i dag. 

Eva Sofie skrev (På 2021-9-6 den 9.00):

Det er mulig det er jeg som er i ferd med å bli for traust og gammel og tar livet for alvorlig, men jeg tenker at å ha det morsomt på andres bekostning med å late som om du dør av å få elektrisk støt er vel å gå litt over grensen slik det ble gjort i en episode av "Prænkesisten" på NRK for litt siden.

Huff ja, det er ikke morsomt å lage en prank ut av det.