Flashbacks?

[AnonymBruker]

Jeg havner i dype kriser. Alt blir helt mørkt og jeg blir redd. Jeg blir det lille, livredde barnet som befant seg i utrygge omgivelser da jeg vokste opp, der jeg ikke hadde noen. Jeg kunne ikke snakke med noen. 

 Det er helt forferdelig, og jeg føler at jeg ikke møter noen forståelse for hvordan jeg har det. Jeg føler at jeg fortjener å lide og har gjort meg fortjent til hard straff. 

Det er bare følelser og det går over, får jeg høre. Det er bare ubehagelig noen dager. Men ingen forstår den voldsomme psykiske smerten jeg får, den som kan vare i flere dager og som sliter meg ut. Det er noe annet enn «ubehag». 

Er det flashbacks jeg opplever? Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: baedb...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg havner i dype kriser. Alt blir helt mørkt og jeg blir redd. Jeg blir det lille, livredde barnet som befant seg i utrygge omgivelser da jeg vokste opp, der jeg ikke hadde noen. Jeg kunne ikke snakke med noen. 

 Det er helt forferdelig, og jeg føler at jeg ikke møter noen forståelse for hvordan jeg har det. Jeg føler at jeg fortjener å lide og har gjort meg fortjent til hard straff. 

Det er bare følelser og det går over, får jeg høre. Det er bare ubehagelig noen dager. Men ingen forstår den voldsomme psykiske smerten jeg får, den som kan vare i flere dager og som sliter meg ut. Det er noe annet enn «ubehag». 

Er det flashbacks jeg opplever? Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: baedb...e37

Flashbacks er det vel neppe. Flashbacks er sånn at du reopplever traumene. Syn, ting du hører, lukter etc. minner deg om en eller flere traumatiske hendelser og setter deg tilbake der du befant seg da det skjedde. Har du PTSD så skjønner du hva jeg mener. 

Anonymkode: 629a8...1e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Flashbacks er det vel neppe. Flashbacks er sånn at du reopplever traumene. Syn, ting du hører, lukter etc. minner deg om en eller flere traumatiske hendelser og setter deg tilbake der du befant seg da det skjedde. Har du PTSD så skjønner du hva jeg mener. 

Anonymkode: 629a8...1e3

Jeg har ikke diagnosen, men trekk av den.  Det som skjer føles og oppleves  som reellt, akkurat som at det skjer på nytt. Jeg befinner meg ikke her og nå. Det er som om jeg har mareritt.

Anonymkode: baedb...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har ikke diagnosen, men trekk av den.  Det som skjer føles og oppleves  som reellt, akkurat som at det skjer på nytt. Jeg befinner meg ikke her og nå. Det er som om jeg har mareritt.

Anonymkode: baedb...e37

Går du i terapi og hva har du lært der?

Anonymkode: 629a8...1e3

[Eva Sofie]

Først: Nei, du har ikke grunn til å lide eller få har straff. Den straffen og lidelsen har du allerede gjennomgått som barn - det får holde. Nå som voksen er det din oppgave å vise deg selv omsorg om ikke andre gjør det. Du fortjener det og du er verdt det. Mer enn noen - siden du ikke fikk det som barn.

Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du beskriver. Jeg har også trekk av PTSD, men har den ikke på papiret. Derimot har jeg en kompleks dissosiativ lidelse. Vet du om du har noe av dette? Da kan man bli hensatt tilbake til fortiden og være der i kortere eller lengre perioder av gangen. Mye ligner på flashbacks, men jeg tror forskjellen er at man lever lengre i flashbacket og lever i fortiden som om den skulle være nåtid. Litt vanskelig å forklare på vettugt vis - for ingenting av dette virker fornuftig - i hvert fall ikke om en selv ikke har opplevd det. Derfor opplever du dessverre uforstand fra dine omgivelser er jeg redd. Og det er dessverre mye uforstand i hjelpeapparatet den dag i dag.

Selv, i terapitimene, har jeg en stein tilgjengelig, som jeg ofte kan ta tak i når jeg dissosierer i terapitimene, og terapeuten kan gi meg instruksjoner om å kjenne på steinen, klemme på den, ta på overflaten o.l. for å holde meg her og nå, og deretter går vi videre i terapitimene. Det er litt varierende i hvor stor grad vi bruker den, for ofte glemmer jeg at jeg har den - men den er alltid med i vesken... Jeg bruker den i hverdagen også for å holde meg her og nå om jeg merker jeg er på vei bort.

Det som ofte kan hjelpe når du er full av det du opplever som flashbacks eller gjenopplevelser, er å finne punkter som kan hjelpe deg tilbake (eller fremdeles holde deg) her og nå. Den mmest tradisjonelle en landingsøvelseJeg håper det går bra at jeg kopierer ut noen linjer av øvelsen fra "Tilbake til nåtid" som er en manual som brukes i gruppeterapi for traumatiserte pasienter ved Modum Bads poliklinikk:

Å være til stede i nåtid (her og nå-øvelse) 
1.    Legg merke til tre ting i rommet du befinner deg i. Fokuser på detaljene deres (form, farge, konsistens, størrelse etc.). Vær bevisst på at du ikke skynder deg igjennom denne delen av øvelsen. La blikket ditt hvile på hvert objekt. Si høyt til deg selv tre ting som beskriver objektet, for eksempel: ”Den er blå, den er stor, den er rund”. 

2.    Legg merke til tre lyder du hører her og nå (inne i eller utenfor rommet). Lytt til kvaliteten på lydene. Er de høye eller lave, konstante eller vekslende, behagelige eller ubehagelige? Igjen, si høyt tre beskrivelser av hver lyd, for eksempel: ”Den er høy, skjærende og absolutt ubehagelig”. 

3.    Ta deretter på tre objekter som befinner seg i nærheten av deg, og beskriv tre egenskaper ved tingen høyt for deg selv, for eksempel: ”Den er ruglete, hard og kald”. 

4.    Gå tilbake til de tre tingene du valgte å fokusere på med øynene. Se på dem og konsentrer deg om å være til stede her og nå sammen med disse objektene - i dette øyeblikket, i dette rommet. Legg deretter merke til lydene og konsentrer deg om at du er her i dette rommet sammen med disse lydene. Gjør til slutt det samme med objektene du tok på. Du kan fordype denne øvelsen ved å repetere den flere ganger og utforske andre sanser som smak og lukt. 

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Først: Nei, du har ikke grunn til å lide eller få har straff. Den straffen og lidelsen har du allerede gjennomgått som barn - det får holde. Nå som voksen er det din oppgave å vise deg selv omsorg om ikke andre gjør det. Du fortjener det og du er verdt det. Mer enn noen - siden du ikke fikk det som barn.

Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du beskriver. Jeg har også trekk av PTSD, men har den ikke på papiret. Derimot har jeg en kompleks dissosiativ lidelse. Vet du om du har noe av dette? Da kan man bli hensatt tilbake til fortiden og være der i kortere eller lengre perioder av gangen. Mye ligner på flashbacks, men jeg tror forskjellen er at man lever lengre i flashbacket og lever i fortiden som om den skulle være nåtid. Litt vanskelig å forklare på vettugt vis - for ingenting av dette virker fornuftig - i hvert fall ikke om en selv ikke har opplevd det. Derfor opplever du dessverre uforstand fra dine omgivelser er jeg redd. Og det er dessverre mye uforstand i hjelpeapparatet den dag i dag.

Selv, i terapitimene, har jeg en stein tilgjengelig, som jeg ofte kan ta tak i når jeg dissosierer i terapitimene, og terapeuten kan gi meg instruksjoner om å kjenne på steinen, klemme på den, ta på overflaten o.l. for å holde meg her og nå, og deretter går vi videre i terapitimene. Det er litt varierende i hvor stor grad vi bruker den, for ofte glemmer jeg at jeg har den - men den er alltid med i vesken... Jeg bruker den i hverdagen også for å holde meg her og nå om jeg merker jeg er på vei bort.

Det som ofte kan hjelpe når du er full av det du opplever som flashbacks eller gjenopplevelser, er å finne punkter som kan hjelpe deg tilbake (eller fremdeles holde deg) her og nå. Den mmest tradisjonelle en landingsøvelseJeg håper det går bra at jeg kopierer ut noen linjer av øvelsen fra "Tilbake til nåtid" som er en manual som brukes i gruppeterapi for traumatiserte pasienter ved Modum Bads poliklinikk:

Å være til stede i nåtid (her og nå-øvelse) 
1.    Legg merke til tre ting i rommet du befinner deg i. Fokuser på detaljene deres (form, farge, konsistens, størrelse etc.). Vær bevisst på at du ikke skynder deg igjennom denne delen av øvelsen. La blikket ditt hvile på hvert objekt. Si høyt til deg selv tre ting som beskriver objektet, for eksempel: ”Den er blå, den er stor, den er rund”. 

2.    Legg merke til tre lyder du hører her og nå (inne i eller utenfor rommet). Lytt til kvaliteten på lydene. Er de høye eller lave, konstante eller vekslende, behagelige eller ubehagelige? Igjen, si høyt tre beskrivelser av hver lyd, for eksempel: ”Den er høy, skjærende og absolutt ubehagelig”. 

3.    Ta deretter på tre objekter som befinner seg i nærheten av deg, og beskriv tre egenskaper ved tingen høyt for deg selv, for eksempel: ”Den er ruglete, hard og kald”. 

4.    Gå tilbake til de tre tingene du valgte å fokusere på med øynene. Se på dem og konsentrer deg om å være til stede her og nå sammen med disse objektene - i dette øyeblikket, i dette rommet. Legg deretter merke til lydene og konsentrer deg om at du er her i dette rommet sammen med disse lydene. Gjør til slutt det samme med objektene du tok på. Du kan fordype denne øvelsen ved å repetere den flere ganger og utforske andre sanser som smak og lukt. 

Tusen takk es, det er så godt å se at noen endelig forstår, har følt meg så alene om å ha det sånn. Det er grusomt å være i denne tilstanden, og jeg settes ute av funksjon mens det pågår. Når det opphører sliter jeg med ettervirkningene av det. Nå greier jeg i det minste å forstå hva som skjer litt mer selv.

Dette er noe annet enn «ubehag» og «emosjonelle stormer». Jeg befinner meg ikke i nåtiden når det skjer, jeg befinner meg i fortidens mørke verden full av frykt og smerte. Da jeg vokste opp beskyttet jeg meg selv ved å dissosiere (følelsene var avskrudd) og jeg trakk meg unna og gjorde meg usynlig, jeg hadde jo ingen som beskyttet meg da det var ene omsorgspersonen jeg var redd mens den andre omsorgspersonen hadde nok med å beskytte seg selv. Mens i nåtid er følelsene påskrudd og uhåndterlig ( men jeg prøver å håndtere dem og få kontroll på en dessverre feil måte).

Anonymkode: baedb...e37

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tusen takk es, det er så godt å se at noen endelig forstår, har følt meg så alene om å ha det sånn. Det er grusomt å være i denne tilstanden, og jeg settes ute av funksjon mens det pågår. Når det opphører sliter jeg med ettervirkningene av det.

Hva mener du med "ettervirkninger"?

Kom på en ting. Det virker som om det er vanlig å ha PTSD i tillegg til dissosiativ lidelse, men ikke et absolutt krav. Jeg har aldri blitt testet opp mot PTSD, men min psykolog er heller ikke svært opphengt i diagnoser. Tror han mer ser på hva jeg strever med og gir behandling deretter basert på nærmere 25 år innen fagområdet. Men, jo, jeg har PTSD på papiret fra den tiden de hev diagnoser etter meg uten at jeg gjennomgikk tester. Stemmer det. Det var denne avdiagnostiseringen eller om man skal samle på alle diagnoser som er satt. I så fall er jeg også bipolar og schizoaffektiv som tentative diagnoser.

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nå greier jeg i det minste å forstå hva som skjer litt mer selv.

Dette er noe annet enn «ubehag» og «emosjonelle stormer». Jeg befinner meg ikke i nåtiden når det skjer, jeg befinner meg i fortidens mørke verden full av frykt og smerte. Da jeg vokste opp beskyttet jeg meg selv ved å dissosiere (følelsene var avskrudd) og jeg trakk meg unna og gjorde meg usynlig, jeg hadde jo ingen som beskyttet meg da det var ene omsorgspersonen jeg var redd mens den andre omsorgspersonen hadde nok med å beskytte seg selv. Mens i nåtid er følelsene påskrudd og uhåndterlig ( men jeg prøver å håndtere dem og få kontroll på en dessverre feil måte).

Anonymkode: baedb...e37

Huff, det der høres veldig vondt ut. Om du ikke allerede får hjelp i form av samtaleterapi, vil jeg anbefale deg at du får en henvisning til en terapeut. Hvor i landet bor du om du ønsker å svare omtrentlig på det? Det kan ha svært mye å si for hvilken kompetanse hjelpeapparatet kan tilby deg, dessverre.

Jeg antar at du mener du forsøker å ha kontroll på følelsene vha. selvskading når du skriver "feil måte" (men det er mulig jeg tar feil og i så fall beklager jeg). Det viser jo bare at du har en enorm indre smerte inni deg, en trykkoker som det siver damp ut av, kombinert med at du i barndom og oppvekst ikke har lært å uttrykke følelser. Psykologen min ba meg senest i forige time å sette ord på følelser. Da følte jeg i det minste på frustrasjon, har jeg tenkt i etterkant, for jeg sa oppgitt og frustrert at "hvordan skal jeg kunne sette ord på følelser når jeg aldri har lært det - i min familie snakket vi aldri om  følelser, ikke egne og ikke andres følelser". Vi må bygge oss opp et ordforråd.

Det ordforrådet skaffes i hvert fall ikke gjennom selvskading. Jeg har brukt 10-12 år av livet mitt på selvskading og aldri har jeg stått mer på stedet hvil i egen utviklingsprosess i de årene. For min del var det en motivasjon å unngå og skade seg ved å tenke på alle ulempene det medførte både der og da, men også senere.

Første steget for din del må være å få en terapeut om du ikke har det allerede  Start i så fall med en time hos fastlegen.