Det sies at en ikke skal la andre styre humøret, men. Nå kjenner jeg visse tanker konmer tilbake

[UtakknemligDiva]

Hvordan skal jeg få dagene til å gå?? Det er ikke sikkert jeg får noen av jobbene jeg søkte. Men det er ikke nok å få jobb heller. En skal liksom føle en tilhørighet et sted. 
folk er så tause!! Og jeg føler kanskje at det bare er å glemme han fyren hva det nå enn var. Ikke at jeg har sett for meg at vi skulle bli sammen, men å ha en som bryr seg litt ekstra, gjengjelder spesielle følelser og få litt erfaring hvis dere skjønner. Jeg har vært ekstra glad i det siste pga jeg føler kjærlighetslivet gikk litt min vei. Men så er det kanskje allerede slutt? Jeg føler meg så ensom og til overs på kloden her. 
Jeg sitter her og bare føler meg dum. Selv om jeg har gjort en del. Kom meg opp tidlig, dusjet, ordnet meg og satte på klesvask. Gikk ut og gikk hjem igjen og hang klærne til tørk. Nå sitter jeg her, alt føles tomt. Jeg føler meg talentløs og en for mye på kloden. Ikke trenger jeg å ha tlf på lydløs heller, den er helt helt taus. 
 

ALT jeg gjør er for å få tiden til å gå. Som om jeg bare venter på å dø på en måte. 
 

Endret 13. september 2021 av 90tallsbarn

[UtakknemligDiva]

Slik helt seriøst så kjennes omverdnen så stengt! Jeg vurderer nesten å bare ta livet mitt likevel. Det er så lett å tro at disse tankene er borte, men så er de tilbake igjen for fullt når det kjipe har repetert seg lenge nok. ALT står stille rundt meg! Hva skal jeg egentlig med det livet her? Siden jeg tydeligvis er så kjedelig at ingen er interessert i kontakt, for talentløs til å klare mye og har ikke en eneste egenskap som er etterspurt i dagens samfunn. 
Seriøst ALT er stille. Jeg har ikke en eneste plan. Og jeg føler ikke jeg kan møte folk før jeg er i jobb heller for når de spør hva jeg driver med hva skal jeg liksom svare? Dette gjelder også dating. Jeg hadde endelig følelser for en og så treffes vi og kjemien virker bra, men så sitter jeg her nå igjen og er usikker. Skal livet være kjedelig IGJEN? Det er nettopp slike gleder jeg føler er så stengt. Jeg kommer nær, men i det grensen er i ferd med å brytes så er det som om alt bare pakker seg inn i en ball og forsvinner langt avgårde og jeg står igjen like alene, som om alenekortet var superkortet jeg trakk til livet.