Sitter og venter på psykologen, men jeg er sint og irritert!! Dette tenker jeg på:

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (Akkurat nå):

Tror du virkelig at vi over 35 ikke bruker sosiale medier? Følte meg med ett så gammel.

Ser liksom ikke poenget med å holde på der og fiske etter likes.

Anonymkode: 5f0df...297

[Glitter]

Er ikke så ofte jeg legger ut noe selv, men får innimellom snap fra et par andre. Insta bruker jeg nesten ikke tid på. Er nok noen mnd siden sist jeg gikk inn der. Selv om det stadig kommer varsler (av at folk har lagt ut ting. Ikke at de har henvendt seg til meg).

La ut et bilde av en fin regnbue på snap i forrige uke. Tror jeg fikk en eller to respons. Ene var pappa. Så er ikke slik at jeg får masse respons på det. Det går helt fint for min del. Er ikke slik at jeg alltid gir respons på andre sin snap heller liksom. 

Jeg er 30. Tlf min er ganske stille den også. Går noen uker mellom hver gang, og det er i hovedsak to barndomsvenninner. Som oftest er det jeg som sender melding først. Det går fint det. De har travle liv. Kan innimellom føle det et sårt, men jeg tar det ikke personlig. Når det er sårt så er det fordi jeg tenker de synes det er tøft at jeg har det så vanskelig. Og jeg passer helst på å ikke belaste de så med mitt. 

Endret 14. september 2021 av Glitter

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Er ikke så ofte jeg legger ut noe selv, men får innimellom snap fra et par andre. Insta bruker jeg nesten ikke tid på. Er nok noen mnd siden sist jeg gikk inn der. Selv om det stadig kommer varsler (av at folk har lagt ut ting. Ikke at de har henvendt seg til meg).

La ut et bilde av en fin regnbue på snap i forrige uke. Tror jeg fikk en eller to respons. Ene var pappa. Så er ikke slik at jeg får masse respons på det. Det går helt fint for min del. Er ikke slik at jeg alltid gir respons på andre sin snap heller liksom. 

Jeg er 30. Tlf min er ganske stille den også. Går et noen uker mellom hver gang, og det er i hovedsak to barndomsvenninner. Som oftest er det jeg som sender melding først. Det går fint det. De har travle liv. Kan innimellom skjønne det et sårt, men jeg tar det ikke personlig. Når det er sårt så er det fordi jeg tenker de synes det er tøft at jeg har det så vanskelig. Og jeg passer helst på å ikke belaste de så med mitt. 

Min venninne vet nok ikke at jeg har det så ille som jeg har det, men det trenger hun ikke heller. Jeg skal være en glede å være sammen med, ikke en belastning. Hun har et travlere liv enn meg. Men hun har hatt det veldig mye vondt i sitt liv så hun har forståelse. Hun var med og satte på plass en av mobberne mine på skolen. 
Hun er slik sjelden, sterk personlighet som tør å stå opp mot «de sterke/kule» hvis du skjønner. Ikke en av sauene som bare følger etter fordi de ikke har ryggrad (som de fleste er). 
 

Men jeg lurer på hvordan disse med store nettverk har det. Det må være deilig å ikke føle seg annerledes? Å alltid føle seg ønsket. Å få lett kjemi med andre. 
For meg virker alt så meningsløst når mine eneste stabile personer er mamma og mine søsken. Alle andre har blitt byttet ut hele livet. Så jeg føler jeg bare plasseres tilfeldig et sted og så begynner jeg å kjede meg og blir deprimert igjen fordi livet er tomt. 
 

 

[Glitter]

90tallsbarn skrev (14 minutter siden):

Min venninne vet nok ikke at jeg har det så ille som jeg har det, men det trenger hun ikke heller. Jeg skal være en glede å være sammen med, ikke en belastning. Hun har et travlere liv enn meg. Men hun har hatt det veldig mye vondt i sitt liv så hun har forståelse. Hun var med og satte på plass en av mobberne mine på skolen. 
Hun er slik sjelden, sterk personlighet som tør å stå opp mot «de sterke/kule» hvis du skjønner. Ikke en av sauene som bare følger etter fordi de ikke har ryggrad (som de fleste er). 
 

Men jeg lurer på hvordan disse med store nettverk har det. Det må være deilig å ikke føle seg annerledes? Å alltid føle seg ønsket. Å få lett kjemi med andre. 
For meg virker alt så meningsløst når mine eneste stabile personer er mamma og mine søsken. Alle andre har blitt byttet ut hele livet. Så jeg føler jeg bare plasseres tilfeldig et sted og så begynner jeg å kjede meg og blir deprimert igjen fordi livet er tomt. 
 

 

Det er en fin balanse da. Jeg har alltid vært der for mine barndomsvenninner. I tykt og tynt. Hun ene snakket jeg med natt og dag da vi gikk i tiende klasse og Hebnes kjæreste var voldelig, så tilbydde jeg meg å være surrogatmor for da hun muligens ikke kunne bli gravid selv for 8 år siden (men det gikk!), og ellers skulle de fått flyttet inn hos meg tvert hvis de trengte. De vet jeg ville flyttet fjell for de. Vi har et forhold hvor vi er åpen med hverandre om hvordan vi har det. Men det er en balanse når det gjelder hvor mye en fokuserer på det vonde. Hvis de spør så svarer jeg, men det er fortsatt ikke alltid jeg forteller. Vi har også hatt en prat om hvordan det er for de, at jeg forteller litt, og at de vet jeg sliter sånn. De ønsker jeg skal fortelle. De spurte meg om jeg ville ønsket de skulle vært ærlig, og da var svaret lett. Men dette er 28-17 år gamle vennskap. Jeg har ikke klart å holde på nye vennskap. Selv om jeg ikke har vært like åpen. Poenget mitt er bare at det skal være rom for å dele de vanskelige tingene. Men det er en balanse der også. På hva som blir for mye, og hvilken funksjon vennskapet har. Det første året jeg var syk så var jeg helt blind og delte for mye. Så skjønte jeg at jeg måtte skjerme både de og meg litt. For jeg også ønsker at det skal være mest positivt. Men så spør de ganske direkte også da. Dessverre bor to av de i utlandet, hun ene i Afrika. Og hun tredje i Trondheim. 

Skjønner hvordan det føles. Kan føle det slik jeg også. Samtidig har jeg ikke energi til å ha et stort nettverk. Skulle ønske jeg hadde 2-3 stk her i byen. Det ville vært nok. Min søster er slik du beskriver da. Hun har aldri vært alene, og hun har det så bra. Det er veldig bra. Men det har også gjort at hun har ikke så mye forståelse for at jeg periodevis er så distansert fra henne som jeg er. Hun kan bli sint på meg osv. Men det er greit. Det er fordi det gjør henne vondt at jeg har det sånn og hun vet ikke hvordan håndtere det. Selv om ting hun sier kan såre meg. 

Vi er alle ulike og vi har alle vårt i ulik grad. Det gagner ingen å bruke mye tid på å ønske de var en annen person. Bortsett fra å forsøke å jobbe med sitt. Men å jobbe med sitt gjør deg ikke til en annen. Hvis du skjønner. 

Endret 14. september 2021 av Glitter

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (23 minutter siden):

 

Skjønner hvordan det føles. Kan føle det slik jeg også. Samtidig har jeg ikke energi til å ha et stort nettverk. Skulle ønske jeg hadde 2-3 stk her i byen. Det ville vært nok. Min søster er slik du beskriver da. Hun har aldri vært alene, og hun har det så bra. Det er veldig bra. Men det har også gjort at hun har ikke så mye forståelse for at jeg periodevis er så distansert fra henne som jeg er. Hun kan bli sint på meg osv. Men det er greit. Det er fordi det gjør henne vondt at jeg har det sånn og hun vet ikke hvordan håndtere det. Selv om ting hun sier kan såre meg. 

Vi er alle ulike og vi har alle vårt i ulik grad. Det gagner ingen å bruke mye tid på å ønske de var en annen person. Bortsett fra å forsøke å jobbe med sitt. Men å jobbe med sitt gjør deg ikke til en annen. Hvis du skjønner. 

Ja vi har alle vært. Det bare virker som å bli såpass introvert og få autisme er noe av det mest uattraktive du kan bære. 

Jeg har også slik veldig utadvendt søster og hun har hatt det mye vondt fordi jeg ikke har vært den storesøsteren hun ønsket. Og det er også vondt for meg fordi jeg føler meg enda mer som en feilvare. Og mamma har forklart henne litt om meg og jeg er livredd for at hun sier det til vennene sine. Det at noen må forklare hvorfor jeg er som jeg er viser at jeg er en feil det og. Jeg føler det er litt sånn «søsteren din ble dessverre ikke helt som hverken jeg eller noen av oss håpet. Så vi må bare ta til takke med den hun er selv om det er kjipt». 

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser liksom ikke poenget med å holde på der og fiske etter likes.

Anonymkode: 5f0df...297

Det kan ikke være andre grunner altså? At man sender søte / morsomme / rare snapper til slekt / venner / søsken / barn f.eks.? 

På insta følger jeg flere som legger ut ting jeg interesserer meg for, bilder, oppskrifter, tips og sånt.

[Glitter]

90tallsbarn skrev (29 minutter siden):

Ja vi har alle vært. Det bare virker som å bli såpass introvert og få autisme er noe av det mest uattraktive du kan bære. 

Jeg har også slik veldig utadvendt søster og hun har hatt det mye vondt fordi jeg ikke har vært den storesøsteren hun ønsket. Og det er også vondt for meg fordi jeg føler meg enda mer som en feilvare. Og mamma har forklart henne litt om meg og jeg er livredd for at hun sier det til vennene sine. Det at noen må forklare hvorfor jeg er som jeg er viser at jeg er en feil det og. Jeg føler det er litt sånn «søsteren din ble dessverre ikke helt som hverken jeg eller noen av oss håpet. Så vi må bare ta til takke med den hun er selv om det er kjipt». 

Synes det er trist du hele tiden tenker du er en feilvare. Å fungere annerledes betyr ikke at du er det. Senest for noen timer siden sa mamma noe, så svarte jeg henne helt seriøst, også lo hun. Jeg spurte hva hun lo av, og hun sa at jeg er bare lik meg selv. Da skjønte jeg jo at jeg på nytt hadde vært litt "typisk" AS, også lo jeg litt jeg også. 

Det er slik jeg, min familie og mine få venner er i lag. For øvrig også de i helsevesenet som kjenner mer. Vi ler av mine korka måter å tolke og svare på. Jeg har for leeenge siden, før jeg fikk diagnosen, skjønt at jeg er litt rar/sær, og lært meg til å bruke humor og til å le av det. Herlighet så mye vi har ledd. Og det er faktisk veldig fint. Jada det oppstår situasjoner jeg overhodet ikke ler av, men det er ikke med mine nærmeste som vet jeg er rar. Er det en ting jeg faktisk har lært, så er det å se det humoristiske i når jeg trener litt sosialt. Faktisk er min humor noe av det lille jeg faktisk liker med meg selv, og det folk kan finne sjarmerende. Det er så befriende å ikke ta seg selv høytidelig. Jeg vet godt jeg har diverse sosiale begrensninger, men noe av det har jeg lært å bare le av. Etter mange år med øving. Før ønsket jeg at jeg kunne falle ned i et sort hull. Nå avvæpner jeg situasjonen ved å le. Og de som kjenner meg vet at de kan le før jeg også gjør det. De vet jeg ikke tar ting i verste mening. 

Galgenhumor, å ikke ta seg selv høytidelig og å prøve (klarer det ikke alltid, i hvert fall ikke med fremmede) å ikke være så selvkritisk kommer man langt med. 

Jeg har ofte kritiske og selvhatende tanker altså, men akkurat dette har hjulpet meg veldig. Ingen kan noen gang ta fra meg min humor. Og når jeg ikke skjønner humor, men tar det også bokstavelig eller tror helt på det som blir sagt, så ler jeg (og de) av det også.

Noen ganger skjønner jeg ikke om folk er seriøse, sarkastisk eller bare humoristisk. Da kan jeg svare først ut fra at det er seriøst, men hvis det viser seg at det var sarkastisk eller ikke seriøst, så kan vi så le av det. Det gjør jeg forøvrig rett som det er på DOL. Jeg kan være usikker, så jeg svarer på det seriøst. Hvis jeg får tilbakemelding på at det ikke var det, så kan jeg fint le av det selv. Men å misforstå humor på nett gjør nok de fleste.

Endret 14. september 2021 av Glitter

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Synes det er trist du hele tiden tenker du er en feilvare. Å fungere annerledes betyr ikke at du er det. Senest for noen timer siden sa mamma noe, så svarte jeg henne helt seriøst, også lo hun. Jeg spurte hva hun lo av, og hun sa at jeg er bare lik meg selv. Da skjønte jeg jo at jeg på nytt hadde vært litt "typisk" AS, også lo jeg litt jeg også. 

Det er slik jeg, min familie og mine få venner er i lag. For øvrig også de i helsevesenet som kjenner mer. Vi ler av mine korka måter å tolke og svare på. Jeg har for leeenge siden, før jeg fikk diagnosen, skjønt at jeg er litt rar/sær, og lært meg til å bruke humor og til å le av det. Herlighet så mye vi har ledd. Og det er faktisk veldig fint. Jada det oppstår situasjoner jeg overhodet ikke ler av, men det er ikke med mine nærmeste som vet jeg er rar. Er det en ting jeg faktisk har lært, så er det å se det humoristiske i når jeg trener litt sosialt. Faktisk er min humor noe av det lille jeg faktisk liker med meg selv, og det folk kan finne sjarmerende. Det er så befriende å ikke ta seg selv høytidelig. Jeg vet godt jeg har diverse sosiale begrensninger, men noe av det har jeg lært å bare le av. Etter mange år med øving. Før ønsket jeg at jeg kunne falle ned i et sort hull. Nå avvæpner jeg situasjonen ved å le. Og de som kjenner meg vet at de kan le før jeg også gjør det. De vet jeg ikke tar ting i verste mening. 

Galgenhumor, å ikke ta seg selv høytidelig og å prøve (klarer det ikke alltid, i hvert fall ikke mrd fremmede) å ikke være så selvkritisk kommer man langt med. 

Jeg har ofte kritiske og selvhatende tanker altså, men akkurat dette har hjulpet meg veldig. Ingen kan noen gang ta fra meg min humor. Og når jeg ikke skjønner humor, men tar det også bokstavelig eller tror helt på det som blir sagt, så ler jeg (og de) av det også.

Jeg eier ikke galgen. He prøvd, men tror dette er ganske genetisk. Jeg kjenner ei dame som har gjennomgått masse! Hun har hatt kreft, så fikk søsteren hennes kreft og døde og plutselig hadde ene sønnen fått det i en alder av 20, men han lever og er frisk da. Likevel har humøret hennes alltid vært oppe. Mitt derimot, på bunn selv om jeg har en kropp som kan gå ut av sengen, spise og spise uten å legge på seg og være aktiv lenge uten å bli sliten. 
Likevel er jeg tom innvendig. Man kan jo lure litt på hvorfor man blir så alene tross å være frisk. 
Jeg savner sånn å ha noen som også liker meg tilbake. Og jeg finner ikke mye trøst i det du skriver, men du skal ikke la være å skrive bare fordi jeg ikke synes det er behagelig altså. Det er bare at du bekrefter litt at vi er dømt til å være litt annerledes. Det at du tolker ting feil eller bokstavelig feks. Jeg blir irritert når folk skal tulle, og så skjønner ikke jeg at de tuller og så sier de «ikke ta alt så seriøst da» og så har jeg hverken tatt det seriøst eller ledd av det, men de ser med øynene de selv ønsker å se og bestemmer liksom hvordan jeg tar ting. Og så blir jeg sint på meg selv for at jeg ikke tar det med mer humor. Men jeg har prøvd det og men husker det endte med kjempe kjefting fordi da var det plutselig seriøst. Så uansett er jeg den som tar feil. Ler jeg så er det krenkende mot den, svarer jeg likegyldig eller uten energi tilbake så er jeg sur eller seriøs. Men det er vel mine irriterende speilnevroner som er ubrukelige. 
 

Men kjærlighet er mitt fokus nå. Det er bare litt kjipt at det ikke ble noe nå heller. Jeg savner å ha noen som har gjensidige følelser, men jeg vet jo ikke om jeg ønsker å bli sammen. Vi har ingenting å bli sammen for. Vi har forskjellig livsstil. Og det er greit. Men jeg ble tiltrukket. Det er jo ikke slik at vi passer med de vi blir forelsket i, men det er heller ikke slik at jeg føler noe for de jeg passer sammen med! Så hva gjør man da? Er det så viktig at man deler interesser? Jeg opplever å få interesser når jeg begynner å like noen. Det skyldes kanskje mangel på personlighet men hvor mange ganger skal det stoppe meg? 

Jeg følte meg gladere da han skrev mer til meg. Som å få gledespåfyll uten at det var noe rusmiddel jeg inntok. Er det feil? Har hørt at man skal ikke la noen avgjøre eget humør, men er ikke det slik utealistisk supermenneske forestilling? Like teit som å si «Ikke vær missunnelig». Det er menneskelig det og. Helt naturlig følelser som vi tror vi skal være supermennesker å styre.

[Glitter]

90tallsbarn skrev (12 minutter siden):

Jeg eier ikke galgen. He prøvd, men tror dette er ganske genetisk. Jeg kjenner ei dame som har gjennomgått masse! Hun har hatt kreft, så fikk søsteren hennes kreft og døde og plutselig hadde ene sønnen fått det i en alder av 20, men han lever og er frisk da. Likevel har humøret hennes alltid vært oppe. Mitt derimot, på bunn selv om jeg har en kropp som kan gå ut av sengen, spise og spise uten å legge på seg og være aktiv lenge uten å bli sliten. 
Likevel er jeg tom innvendig. Man kan jo lure litt på hvorfor man blir så alene tross å være frisk. 
Jeg savner sånn å ha noen som også liker meg tilbake. Og jeg finner ikke mye trøst i det du skriver, men du skal ikke la være å skrive bare fordi jeg ikke synes det er behagelig altså. Det er bare at du bekrefter litt at vi er dømt til å være litt annerledes. Det at du tolker ting feil eller bokstavelig feks. Jeg blir irritert når folk skal tulle, og så skjønner ikke jeg at de tuller og så sier de «ikke ta alt så seriøst da» og så har jeg hverken tatt det seriøst eller ledd av det, men de ser med øynene de selv ønsker å se og bestemmer liksom hvordan jeg tar ting. Og så blir jeg sint på meg selv for at jeg ikke tar det med mer humor. Men jeg har prøvd det og men husker det endte med kjempe kjefting fordi da var det plutselig seriøst. Så uansett er jeg den som tar feil. Ler jeg så er det krenkende mot den, svarer jeg likegyldig eller uten energi tilbake så er jeg sur eller seriøs. Men det er vel mine irriterende speilnevroner som er ubrukelige. 
 

Men kjærlighet er mitt fokus nå. Det er bare litt kjipt at det ikke ble noe nå heller. Jeg savner å ha noen som har gjensidige følelser, men jeg vet jo ikke om jeg ønsker å bli sammen. Vi har ingenting å bli sammen for. Vi har forskjellig livsstil. Og det er greit. Men jeg ble tiltrukket. Det er jo ikke slik at vi passer med de vi blir forelsket i, men det er heller ikke slik at jeg føler noe for de jeg passer sammen med! Så hva gjør man da? Er det så viktig at man deler interesser? Jeg opplever å få interesser når jeg begynner å like noen. Det skyldes kanskje mangel på personlighet men hvor mange ganger skal det stoppe meg? 

Jeg følte meg gladere da han skrev mer til meg. Som å få gledespåfyll uten at det var noe rusmiddel jeg inntok. Er det feil? Har hørt at man skal ikke la noen avgjøre eget humør, men er ikke det slik utealistisk supermenneske forestilling? Like teit som å si «Ikke vær missunnelig». Det er menneskelig det og. Helt naturlig følelser som vi tror vi skal være supermennesker å styre.

Humor har blitt en måte å overleve på for meg. Og for å avvæpnede folk når jeg tråkker feil. De lærer at jeg er litt rar og korkete, men at det er helt innafor å le av. Det har faktisk også gjort meg flinkere til å skille når det er helt seriøst og ikke. Fordi egentlig er jeg naiv og tar alt seriøst, men så har de og jeg pga humor lært at jeg ikke alltid skjønner det.

for øvrig hadde ikke jeg og min eks mange like interesser. Vi likte mat og vi likte å se serier. Så lærte han meg å like å gå på tur. Jeg lærte han vel ingen av mine interesser. Men vi lærte at vi likte ulike ting. Det som gjorde at han likte meg så mye, var at jeg var faktisk annerledes. Jeg var ikke A4. Han så ikke etter det heller. At vi var en dårlig match og at han virkelig ikke behandlet meg bra hadde ikke med at jeg var en feilvare å gjøre. Jeg hadde mine problemer og han hadde hans. Som feks en slange av en mor. Hans far var snill som et lam. 

Du er veldig fokusert på at du er så pen. Det tror jeg er fordi du muligens har en spiseforstyrrelse, men også lav selvtillit/følelse. For dine indre verdier. Jeg var den "pene og veltrente" i min eks sin vennegjeng. Jeg følte et konstant press på å opprettholde det. Det var ikke bra. Jeg burde heller ha følt at mine indre verdier var viktig. Slik utviklet jeg spiseforstyrrelse. Pluss mobbing fram til jeg begynte å fikser selv på det ytre. Da fikk jeg plutselig oppmerksomhet, og den oppmerksomheten gjorde at jeg higet etter mer. Og det satt meg i kjipe situasjoner (16 år).

Tar du opp alt dette med din psykolog? Dette er mer viktig enn at du føler deg ensom etter min mening. For du kommer til å føle deg ensom så lenge du ser slik på deg selv. Du har jo snakket så lenge om han du liker. Men det eneste jeg ser er at du er den som saboterer det. Ikke han. Dette trenger du hjelp til. 

Endret 14. september 2021 av Glitter

[knas]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tror ikke voksne folk over 30-35 driver så mye på "snap" og "insta" .

Anonymkode: 5f0df...297

Jeg «bor» på snap og insta. Hilsen voksent folk

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (34 minutter siden):

Humor har blitt en måte å overleve på for meg. Og for å avvæpnede folk når jeg tråkker feil. De lærer at jeg er litt rar og korkete, men at det er helt innafor å le av. Det har faktisk også gjort meg flinkere til å skille når det er helt seriøst og ikke. Fordi egentlig er jeg naiv og tar alt seriøst, men så har de og jeg pga humor lært at jeg ikke alltid skjønner det.

for øvrig hadde ikke jeg og min eks mange like interesser. Vi likte mat og vi likte å se serier. Så lærte han meg å like å gå på tur. Jeg lærte han vel ingen av mine interesser. Men vi lærte at vi likte ulike ting. Det som gjorde at han likte meg så mye, var at jeg var faktisk annerledes. Jeg var ikke A4. Han så ikke etter det heller. At vi var en dårlig match og at han virkelig ikke behandlet meg bra hadde ikke med at jeg var en feilvare å gjøre. Jeg hadde mine problemer og han hadde hans. Som feks en slange av en mor. Hans far var snill som et lam. 

Du er veldig fokusert på at du er så pen. Det tror jeg er fordi du muligens har en spiseforstyrrelse, men også lav selvtillit/følelse. For dine indre verdier. Jeg var den "pene og veltrente" i min eks sin vennegjeng. Jeg følte et konstant press på å opprettholde det. Det var ikke bra. Jeg burde heller ha følt at mine indre verdier var viktig. Slik utviklet jeg spiseforstyrrelse. Pluss mobbing fram til jeg begynte å fikser selv på det ytre. Da fikk jeg plutselig oppmerksomhet, og den oppmerksomheten gjorde at jeg higet etter mer. Og det satt meg i kjipe situasjoner (16 år).

Tar du opp alt dette med din psykolog? Dette er mer viktig enn at du føler deg ensom etter min mening. For du kommer til å føle deg ensom så lenge du ser slik på deg selv. Du har jo snakket så lenge om han du liker. Men det eneste jeg ser er at du er den som saboterer det. Ikke han. Dette trenger du hjelp til. 

Det er utseendet jeg har fått oppmerksomhet for hele livet. Det er det som har hjulpet meg å bli kjent. Hele tiden jeg var med ei ny venninne ut (i tenårene) så spurte hennes kompiser «hvem er venninna di?». Jeg hadde ny date hver uke om jeg ville men jeg ble ikke forelsket fordi jeg hadde jo en jeg var forelsket i da også som jeg ikke turte gjøre noe med. 
Jeg vet at utseende ikke er alt men jeg føler at man ikke skal gi dette oppmerksomhet i det hele tatt. Jeg klarer ikke la være. Jeg synes utseendet mitt er greit, og synes jeg skal få lov til det uten å høre sure megger i bakgrunnen si «men utseendet forfaller når du blir xx» og masse blabla om hvor overfladisk jeg er og stakkars meg når jeg blir eldre osv. Jeg tror ikke det blir så ille å bli 40-50 for da har jeg nok erfart mer og da jeg var 15 var jeg gammel når jeg var 30 og ferdig men nå er jeg her og det var ikke så ille å bli 30 likevel. 

Jeg har ikke spiseforstyrrelse. Jeg spiser hele tiden. Matbudsjettet mitt forrige mnd var 10.000 og noe. Men jeg er ganske aktiv fordi jeg ikke vil være hjemme da. 
Jeg er ikke redd for å legge på meg, for det gjør jeg ikke. I dag spiste jeg 2 speilegg på sånn steinalderbrød (som er av egg, frø, mandler, hasselnøtt og olje). 1 næringsdrikk så 2 store iskuler rett etterpå. Gikk en del og fløy på burger King og kjøpte en burger før jeg gikk hjem igjen. Spiste da såkalt supergrøt etterfulgt av ny næringsdrikk. Så 5 spiseskjeer honning. Ut og gå. Så var det på Peppes og kjøpe en liten pizza til meg selv. Men jeg lever ikke på burgerking eller Peppes altså. Det var bare at jeg rakk å bli litt for sulten og orket ikke gå på butikk og plukke ut mat jeg skulle lage selv. Hender seg også jeg går på sånne poke steder der du får store salatboller. Men bare for å vise at jeg ikke er redd for å legge på meg 😛 

[AnonymBruker]

knas skrev (32 minutter siden):

Jeg «bor» på snap og insta. Hilsen voksent folk

Det er mye rart. 

Anonymkode: 5f0df...297

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ser liksom ikke poenget med å holde på der og fiske etter likes.

Anonymkode: 5f0df...297

Å fiske etter likes er jeg definitivt for gammel til.

Snap brukes til å dele med nære venner det som jeg ikke vil annonsere på Facebook. Instagram brukes for å få ideer til hobbyen min.

[knas]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det er mye rart. 

Anonymkode: 5f0df...297

Mye hyggelig også. Det blir hva man gjør det til. 

[Pallida]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tror ikke voksne folk over 30-35 driver så mye på "snap" og "insta" .

Anonymkode: 5f0df...297

Joda!😉 Funker fint for oss på femti og eldre også.