Gamle foreldre

[påskelilje]

Jeg er forsåvidt heldig å ha foreldre som klarer seg fint i hverdagen, som kjører bil og som har venner og aktiviteter de fyller dagene med. 

Men jeg innser jo at litt etter litt vil det gå over i en ny fase. I dag avspaserer jeg 3 timer midt på dagen for å være med min mor til spesialist.  Tre kvarters kjøring hver vei pluss nå minst 1 time hos legen. Det går fint, og jeg er glad for å kunne hjelpe. 

Men det vil jo sikkert bli mer av dette fremover. Barna mine er store,  men den ene spesielt trenger meg fremdeles mye i hverdagen. Og mine foreldre vil jo helst ikke være til bry, men jeg hjelper jo når jeg kan. Hvordan har dere andre det, som har gamle foreldre samtidig som store barn ikke helt står på egne bein ennå?

[Ekstra]

påskelilje skrev (18 minutter siden):

Jeg er forsåvidt heldig å ha foreldre som klarer seg fint i hverdagen, som kjører bil og som har venner og aktiviteter de fyller dagene med. 

Men jeg innser jo at litt etter litt vil det gå over i en ny fase. I dag avspaserer jeg 3 timer midt på dagen for å være med min mor til spesialist.  Tre kvarters kjøring hver vei pluss nå minst 1 time hos legen. Det går fint, og jeg er glad for å kunne hjelpe. 

Men det vil jo sikkert bli mer av dette fremover. Barna mine er store,  men den ene spesielt trenger meg fremdeles mye i hverdagen. Og mine foreldre vil jo helst ikke være til bry, men jeg hjelper jo når jeg kan. Hvordan har dere andre det, som har gamle foreldre samtidig som store barn ikke helt står på egne bein ennå?

Ja, det er krevende med gamle foreldre av flere grunner, også den at det krever en del tid med oppfølging av ymse slag. Har selv hatt det slik i snart 10 år, først var det ene og nå den andre, og jeg stiller opp minst et par ganger i uka i tillegg til diverse telefoner. 

 

Nå høres dette litt klagende ut, men nå fokuserte jeg på "belastningen", alt i alt er jeg glad jeg fortsatt har en forelder i live 

 

(PST kan evt. utveksle mer info på PM, legger ikke ut flere detaljer her)

[AnonymBruker]

Jeg finn ansvar for gamle og syke foreldre tidlig. Jeg var i begynnelsen av tyveårene og søsteren min var i slutten av tenårene. Vi måtte sjonglere skolegang, jobb, nyetablerte samboerskap, nyfødte/småbarn sammen med at foreldrene våre trengte mer hjelp gjerne flere ganger i uka,

Jeg skal være brutalt ærlig og si at det er knalltøft. Nå er jeg 30 og mistet nylig faren min og ser min mor blir mer skrøpelig også. Eldstebarnet mitt er 8, og min lillesøster fikk nylig sitt første barn så dette kommer til å bli tøft, men jeg pleier å si at man klarer det man må. Det er ikke noe alternativ å ikke hjelpe, men jeg skal innrømme at jeg er misunnelig på venner som hadde yngre foreldre sånn at de fikk nyte studie og småbarnstiden  

Anonymkode: 53e23...0ae

[Nicklusheletida]

Jeg har det fint nå. Det er en veldig god periode her i heimen, men det har jo vært perioder hvor jeg har følt at det ene har avløst det andre. 

Nå har jeg 3 voksne barn hvor alle er friske , ambisiøse og selvstendige, men som du vet så var det jo en lang periode hvor jeg slet med den ene av dem. Det er heldigvis et tilbakelagt stadium. Han fikser et krevende studium pluss jobb innimellom. Nesten et mirakel som har skjedd med han.

Min far hadde blodforgiftning for mange år siden. Han fikk alvorlig hjertesvikt . Nyresvikt har han også, men tror ikke den er så alvorlig.  Som om ikke det er nok har han utposning på spiserøret, som gjør at han kaster opp maten og må ha en botoxsprøyte i halsen innimellom. Da har det skjedd et par ganger at han ble alt for tynn. Dette sammen med alle medisinene han tar, har ført han inn i delerium. Da blir moren min sliten og jeg har vært der for å avløse/nattskift for henne mens jeg hadde hjemmekontor. Han fantaserte, ropte og hallusinerte hele natta. Slitsomt når en skal på jobb dagen etter. Men også dette er tilbakelagt nå. Faren min er ikke fysisik sprek lenger, men sylskarp i hodet (når han ikke er i delir) så de greier seg fint enda. 

Egentlig føler jeg at faren min har våknet opp fra de døde igjen og igjen igjen. Det har vært noen runder hvor jeg i mitt stille sinn har tenkt at det nærmer seg slutten, men utrolig nok kommer han seg igjen, takk og pris 🙂 Nå er han over 80 år. 

Jeg har blitt så vant til at livet går opp og ned, så jeg synes jeg har blitt ganske flink til å takle det. Jeg tror man blir psykisk sterkere / mer herdet med årene.

Endret 20. september 2021 av Nicklusheletida
.

[cilie]

Akkurat dette jeg blant annet mener med FOGO. 

[Nicklusheletida]

Ekstra skrev (7 timer siden):

Ja, det er krevende med gamle foreldre av flere grunner, også den at det krever en del tid med oppfølging av ymse slag. Har selv hatt det slik i snart 10 år, først var det ene og nå den andre, og jeg stiller opp minst et par ganger i uka i tillegg til diverse telefoner. 

 

Nå høres dette litt klagende ut, men nå fokuserte jeg på "belastningen", alt i alt er jeg glad jeg fortsatt har en forelder i live 

 

(PST kan evt. utveksle mer info på PM, legger ikke ut flere detaljer her)

Og nå fikk jeg behov for å legge til litt også. Er så takknemlig for å ha dem begge i live enda, så vil ikke klage.  Jeg tar gjerne "belastningen" som kommer .  Jeg er veldig heldig.

[Nicklusheletida]

cilie skrev (1 minutt siden):

Akkurat dette jeg blant annet mener med FOGO. 

Jeg tror vi skjønte hva du mente. Alle tenker på dette, men alle lar det ikke bli en så stor del av livet som det virker å være hos deg.

[AnonymBruker]

cilie skrev (7 minutter siden):

Akkurat dette jeg blant annet mener med FOGO. 

Om det er lenge til foreldrene dine blir skrøpelige så ville jeg prøvd å ikke tenke så mye på det. Noen er jo så heldige og har friske foreldre til de er i 80 årene.

Anonymkode: 53e23...0ae

[cilie]

Nicklusheletida skrev (10 minutter siden):

Jeg tror vi skjønte hva du mente. Alle tenker på dette, men alle lar det ikke bli en så stor del av livet som det virker å være hos deg.

Det var et eksempel på at langt fra alt dreier seg om eget «forfall». 

[Nicklusheletida]

cilie skrev (4 minutter siden):

Det var et eksempel på at langt fra alt dreier seg om eget «forfall». 

Nei, jeg skjønte hva du mente. Livet er egentlig ganske brutalt når en tenker over det. Jeg gleder meg ikke til den tiden kommer hvor en slutter å tenke fremover, men kun bakover på det som har vært.

[påskelilje]

Ekstra skrev (18 timer siden):

Ja, det er krevende med gamle foreldre av flere grunner, også den at det krever en del tid med oppfølging av ymse slag. Har selv hatt det slik i snart 10 år, først var det ene og nå den andre, og jeg stiller opp minst et par ganger i uka i tillegg til diverse telefoner. 

 

Nå høres dette litt klagende ut, men nå fokuserte jeg på "belastningen", alt i alt er jeg glad jeg fortsatt har en forelder i live 

 

(PST kan evt. utveksle mer info på PM, legger ikke ut flere detaljer her)

Ja, jeg er også veldig glad for at jeg har mine i live, og at de bor nærme. Vi har svigermor også, men hun bor langt unna. Foreløpig klarer hun seg greit, men det blir jo enda vanskeligere når hun blir skralere. Mannen min hadde også ansvar (var nærmeste pårørende) for 3 andre slektninger i flere år da de trengte hjemmehjelp, hjemmesjukepleier og etterhvert sykehjemsplass, men de er døde nå. Det var veldig krevende å bo så langt unna da.

Jeg drømte forresten om deg i natt 🙂 DOL vikler seg inn i livet både i våken og sovende tilstand 😄

[påskelilje]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg finn ansvar for gamle og syke foreldre tidlig. Jeg var i begynnelsen av tyveårene og søsteren min var i slutten av tenårene. Vi måtte sjonglere skolegang, jobb, nyetablerte samboerskap, nyfødte/småbarn sammen med at foreldrene våre trengte mer hjelp gjerne flere ganger i uka,

Jeg skal være brutalt ærlig og si at det er knalltøft. Nå er jeg 30 og mistet nylig faren min og ser min mor blir mer skrøpelig også. Eldstebarnet mitt er 8, og min lillesøster fikk nylig sitt første barn så dette kommer til å bli tøft, men jeg pleier å si at man klarer det man må. Det er ikke noe alternativ å ikke hjelpe, men jeg skal innrømme at jeg er misunnelig på venner som hadde yngre foreldre sånn at de fikk nyte studie og småbarnstiden  

Anonymkode: 53e23...0ae

Det forstår jeg. Må ha vært beintøft! Og også slik situasjonen din er nå. Håper du klarer å finne balansen mellom alt det livet krever av deg og ro til å opparbeide energi og hvile ❤️ 

[påskelilje]

Nicklusheletida skrev (10 timer siden):

Jeg har blitt så vant til at livet går opp og ned, så jeg synes jeg har blitt ganske flink til å takle det. Jeg tror man blir psykisk sterkere / mer herdet med årene.

Ja, sånn tenker jeg også. Jeg er mye sterkere rustet psykisk nå enn for 15 år siden, for det som livet måtte finne på å være for både meg og mine nærmeste. Det i går var jo bare en liten bagatell, men det satte i gang noen tanker.

[laban]

Det er snart fire år siden den siste av foreldrene mine døde. Han ble nesten 97 og hadde egentlig ganske bra livskvalitet, bortsett fra det siste halvåret. Han hadde da vært enkemann i fire år.

Det var en stor fordel at de var to så lenge. Faren min var fortsatt både nokså sprek og ganske klar i toppen da moren min ble svekket den siste tiden. Så de klarte seg brukbart. 

En annen fordel var at både søsteren min og jeg bodde i grei avstand til dem, et kvarters tid med bil utenom rushtiden, og dessuten enkel kollektivtransport mellom deres og våre bosteder. Så det var ikke så vanskelig å dra innom hvis vi følte at vi burde.

Vi hadde etter hvert et ganske fast opplegg. Jeg lagde middag til dem (og spiste den sammen med dem) en fast hverdag i uka. Søsteren min hjalp til med helgehandel etc. på lørdager, og jeg tok dem / ham (spesielt de årene det bare var faren min, han var glad i å komme seg ut) med på et eller annet på søndager. Når de skulle følges til lege el.l., delte vi det avhengig av hvor i byen det var. Vi to søstrene jobbet på ganske forskjellige kanter av byen. 

Faren min hadde evnen til å glede seg over det han fortsatt kunne gjøre / være med på, selv da livet gikk mot slutten og han fikk enkelte fysiske begrensninger. F.eks. likte han godt å bli tatt med på bilturer. Dermed ble det ikke så belastende for oss - det var ikke så vanskelig å finne en søndagsutflukt som kunne være OK for mannen min og meg, og som han kunne være med på. Det hadde vært langt mer slitsomt om han hadde blitt en bitter grinebiter. 

Det var bare minstemann som fortsatt bodde hos oss i denne perioden. Egentlig tror jeg han syntes det var greit at jeg hadde noen andre enn ham å følge opp...

Endret 21. september 2021 av laban

[Ekstra]

påskelilje skrev (1 time siden):

....

Jeg drømte forresten om deg i natt 🙂 DOL vikler seg inn i livet både i våken og sovende tilstand 😄

Ikke mareritt håper jeg  

[påskelilje]

Ekstra skrev (4 minutter siden):

Ikke mareritt håper jeg  

Neida, det var bare koselig! Møtte deg og familien din på et eller annet sted på Vestlandet, dere var på helgetur 😄

[Lillemus]

Nå er mine barn såpass store at de klarer seg selv, den ene har flyttet for seg selv og den andre bor hos faren, så de krever ikke så mye av meg. Min far har samboer, er over 80, men til tross for flere runder med kreft og greier er han i forbausende "god" form og er stort sett blid og grei.  De andre søstrene mine er nok hos dem mye mer enn jeg, men de bor da også adskillig nærmere.

Svigers er også over 80 år begge to og jeg ser jo at mannen min hjelper dem stadig mer ettersom svigerfar blir skralere og skralere. Mannen har søsken som også stiller godt opp og vi har jo ingen andre hjemme som krever oss heller så det går helt fint. De bor ca. halvannen km unna så det tar bare noen minutter å dra bort om det er noe. Synes det er fint at mannen stiller opp og hjelper sine foreldre. ❤️ 

[morsan]

Jeg slipper den ambivalensen det er å ha ansvar for barn (unge eller voksne) som trenger mye oppfølging samtidig som jeg må hjelpe til stadig mer for generasjonen over. Men jeg synes jo det er både trist og slitsomt at det kreves stadig mer hjelp i hjemmet, og det gjør det vanskelig å bo langt unna. Særlig vanskelig var det da jeg ikke kunne eller ikke fikk lov (av min mor) å komme på besøk fra "smittepølen", selv om jeg jo bare satt hjemme i eget hus med hjemmekontor. Da falt det mye på nærmest boende søsken, og det gjør det jo i hverdagen sånn ellers også. 

Men nå som jeg kan reise dit, har jeg vært der flere ganger. Jeg synes det er fint å kunne hjelpe til, men samtidig frustrerende at det er uendelige mengder med ting som bør gjøres, og at hvert besøk er litt "arbeidsleir". Fordelen ved å følge opp og hjelpe barn er jo både at man vet en god del om hva man kan forvente på de ulike alderstrinn/utviklingstrinn, og ikke minst at det der normalt er en forbedring i evner og innsikt. Her blir det jo motsatt.

Men selv om det har en åpenbar slitsom og også følelsesmessig trist side at man ser aldersmessige utfordringer og forfall, så er det veldig hyggelig å være ofte på besøk. Vi prater jo og koser oss med god mat, og det settes veldig pris på besøk. Skulle bare ønske det ikke var så langt å dra - at jeg kunne teleportere!

[Ekstra]

morsan skrev (32 minutter siden):

Jeg slipper den ambivalensen det er å ha ansvar for barn (unge eller voksne) som trenger mye oppfølging samtidig som jeg må hjelpe til stadig mer for generasjonen over. Men jeg synes jo det er både trist og slitsomt at det kreves stadig mer hjelp i hjemmet, og det gjør det vanskelig å bo langt unna. Særlig vanskelig var det da jeg ikke kunne eller ikke fikk lov (av min mor) å komme på besøk fra "smittepølen", selv om jeg jo bare satt hjemme i eget hus med hjemmekontor. Da falt det mye på nærmest boende søsken, og det gjør det jo i hverdagen sånn ellers også. 

Men nå som jeg kan reise dit, har jeg vært der flere ganger. Jeg synes det er fint å kunne hjelpe til, men samtidig frustrerende at det er uendelige mengder med ting som bør gjøres, og at hvert besøk er litt "arbeidsleir". Fordelen ved å følge opp og hjelpe barn er jo både at man vet en god del om hva man kan forvente på de ulike alderstrinn/utviklingstrinn, og ikke minst at det der normalt er en forbedring i evner og innsikt. Her blir det jo motsatt.

Men selv om det har en åpenbar slitsom og også følelsesmessig trist side at man ser aldersmessige utfordringer og forfall, så er det veldig hyggelig å være ofte på besøk. Vi prater jo og koser oss med god mat, og det settes veldig pris på besøk. Skulle bare ønske det ikke var så langt å dra - at jeg kunne teleportere!

Bare ikke gjør som min tante, som bodde veldig langt unna sine foreldre: Fortalte til stadighet min mor om alt hun/vi burde gjøre for de gamle foreldrene, som min mor allerede var hos nesten daglig. Hun følte vel på egen utilstrekkelighet. Nå tror jeg ikke du er slik, da 😆.

[morsan]

Ekstra skrev (16 timer siden):

Bare ikke gjør som min tante, som bodde veldig langt unna sine foreldre: Fortalte til stadighet min mor om alt hun/vi burde gjøre for de gamle foreldrene, som min mor allerede var hos nesten daglig. Hun følte vel på egen utilstrekkelighet. Nå tror jeg ikke du er slik, da 😆.

Hehe, nei, er ikke slik. Her er det full anerkjennelse av og kunnskap om hvor mye hjelp hun får av de som bor nære. Også fordi vi har en egen chat for søsknene med deling av info.

Men det  er heller ikke noen lett situasjon å være den som bor langt unna. Det er frustrerende å være langt unna der det skjer, frustrerende at jeg tross alt ikke kan komme så ofte, og også frustrerende at når jeg først kommer så går det med mye tid både til reise og opphold. Jeg skulle gjerne ha hatt muligheten til å hjelpe til oftere, men kortere, og kunnet sove i egen seng innimellom "slagene". 🙂