Restsymptomer og varig helbredelse

[Gjest]

Mitt inntrykk er at det alltid vil være noe "igjen", til tross for god behandling. Jeg f.eks, får stadige "drypp" med både depresjon og (hypo)mani. Men det gode er jo at det har vanskeligere for å feste seg (antakeligvis pga god medisinering). Det opptrer bare anfallsvis uten å bli en full episode. Men saken er jo at jeg aldri kan vite med sikkerhet hva det er før det "går over". Tidsperspektivet er jo også noe jeg kan måle med. Er jeg oppstemt med enn 4 dager (eller var det 2?) er det hypomani, er jeg deprimert må det gå minst 14 dager før det kan kalles depresjon. Har ikke hatt en full episode på rundt ett år, og det er jo bra. Kanskje jeg bare må slå meg til ro med at fullstendig helbredelse er utopisk, og bare finne meg i at det blir sånn av og til? 

Kanskje gjelder det andre former for psykisk lidelse også? Kanskje må man bare leve med at man får slike drypp og at man aldri kan bli fullstendig frisk?

Lurer også på hvordan vite forskjell på gode og dårlige dager som alle opplever i blant og bipolare svingninger. Jeg har en lei tendens til å tro at normal oppstemthet og normal nedstemthet er begynnelsen på nye episoder, og kan lett bli engstelig når jeg merker slike endringer. Jeg er veldig var på den minste endring i stemningsleiet, men jeg ønsker å slutte med det, for det er irriterende slitsomt! Jeg tror jeg kan vite forskjellen, men blir noen ganger i tvil. F.eks tror jeg ikke at det er så normalt for vanlige folk å bare se mørke og tristhet, null håp og oppleve null motivasjon til å leve (ja til og med bli suicidal) på en normalt dårlig dag. Og ikke tror jeg det er normalt for vanlige folk å oppleve enormt sterk glede og livslyst, ha masse energi og føle at hjertet flyter over av kjærlighet til alt og alle på en god dag. Alt som regel ut av det blå, altså uten noen foranledning.  Det er når jeg opplever disse ekstremvariantene at jeg tenker at det er noe bipolart ved det. Når jeg ikke får så ekstreme følelser, men bare kjenner meg tung og sliten og lei (og vet årsaken til det) så tenker jeg at det er mer normalt og sånn alle har det i blant. Og likedan når jeg opplever dager med mer energi og livsglede. Det er jo sånn alle har det. 

Hva tenker dere? Beklager om det ble rotete og for at det ble litt mange spørsmål og undringer. For å prøve å oppsummere lurer jeg altså på:

1. Hvordan vite forskjell på normale døgnvariasjoner/periodevariasjoner og bipolare svingninger? Er det mest sannsynlig slik jeg beskriver over?

2. Må man bare slå seg til ro med at nesten uansett hvilken lidelse man har så vil det være restsymptomer og at fullstendig helbredelse er uvanlig? 

[Drømmeautomat]

Dette med å kjenne etter gjør jeg også og det var det mange andre på bipolarkurset jeg gikk på som snakka om også. Det tror jeg dels skyldes at behandlerne fokuserer sånn på at man skal kjenne igjen nye episoder raskt. Husk også at hvis du har hypomanier som er positive og der du bevarer kontrollen så er det lov å nyte dem og de må ikke behandles. Har du bipolar 1 eller hypomanier som grenser opp mot mani blir det selvsagt noe annet, da må tiltak settes inn fort.

Medisiner og livsstil kan dempe og forhindre symptomer og episoder, men ikke kurere. Bipolar er en kronisk lidelse. Jeg tror derfor det lureste er å prøve å slå seg til ro med at humøret vil svinge mer intenst enn hos andre, og at man har en lidelse som noen ganger gjør livet vanskeligere, men som også kan føre til opplevelser og en følelsesintentistet som andre ikke har. 

[Glitter]

Hei! 

Jeg kan nok ikke svare så godt på nr.1 selv, da jeg sliter med å se det samme med både bipolaritet og EUPF. Ikke at jeg har slike voldsomme svigninger mtp borderline, der passer jeg ikke inn i diagnosen, men ekstreme måter å reagere på, ja der er jeg klokkeklar. Men altså det andre kjenner jeg meg igjen i. 

Til nr. 2 så har jeg og min behandler snakket om akkurat det, og ja, det er nok slik at noen av oss må bare lære å leve med at å bli helt frisk ikke er realistisk. Du sier du har klart deg i ett år uten full episode, og det er jo skikkelig bra! Selv om jeg skjønner du skulle ønske det ble ennå mer stabilt. Men ved psykiske sykdommer så er det akkurat som ved fysiske i flere tilfeller, at å bli helt frisk eller helt symptomfri det er ikke realistisk, så et visst trykk av symptomer må en akseptere. 

Jeg har akseptert at jeg ikke blir helt frisk, men jeg har som du vet ikke lært meg å håndtere det og har ennå hyppige perioder med forverring. Likevel hjelper det å kunne sette målet litt lavere. For ja, å bli helt frisk er utopi for meg. Det blir et uoppnåelig mål og det tar vel pusten fra de fleste? 

Jeg håper du likevel kan komme dit at du er ordentlig stabil i stemningsleie, men kanskje det å akseptere det vil gjøre smerten litt mindre på veien? Jeg vet ikke, det er bare det jeg tenker når jeg leser det du skriver. 

Endret 22. september 2021 av Glitter

[Gjest]

Drømmeautomat skrev (3 timer siden):

Dette med å kjenne etter gjør jeg også og det var det mange andre på bipolarkurset jeg gikk på som snakka om også. Det tror jeg dels skyldes at behandlerne fokuserer sånn på at man skal kjenne igjen nye episoder raskt. Husk også at hvis du har hypomanier som er positive og der du bevarer kontrollen så er det lov å nyte dem og de må ikke behandles. Har du bipolar 1 eller hypomanier som grenser opp mot mani blir det selvsagt noe annet, da må tiltak settes inn fort.

Medisiner og livsstil kan dempe og forhindre symptomer og episoder, men ikke kurere. Bipolar er en kronisk lidelse. Jeg tror derfor det lureste er å prøve å slå seg til ro med at humøret vil svinge mer intenst enn hos andre, og at man har en lidelse som noen ganger gjør livet vanskeligere, men som også kan føre til opplevelser og en følelsesintentistet som andre ikke har. 

Tusen takk for veldig godt og fint svar! Ja, helt riktig som du sier at man som bipolar lærer å overvåke seg selv for å gjenkjenne begynnende episoder raskt. Det er nok bra og jeg forstår jo nytten, samtidig kan det bli fryktelig slitsomt (og angstfullt) hvis man blir for opptatt av det slik jeg har tendens til å bli. Og noen ganger kan det bli falsk alarm. Jeg savner mer kunnskap om hvordan skille normale stemningsvariasjoner fra det bipolare, og en bedre veiledning i når jeg må søke hjelp. Men som sagt tror jeg at jeg vet forskjellen. Kan jeg likevel spørre hvordan du skjønner når du må søke hjelp? Hvor dypt nede (eller hvor høyt oppe) må du være for å forstå at du trenger hjelp? Er det tidskriteriene du går ut ifra, eller er det intensiteten i følelsene som får deg til å vite forskjell på normale svingninger som alle har, og om det er bipolart?

Ja, jeg må nok som du sier bare godta og innfinne meg med at jeg har en sykdom som ikke kan kureres helt. Og at humøret vil svinge mer intenst enn det gjør hos andre når det først svinger. Pga sykdommen får jeg sterkere følelser rett og slett. Bipolar er jo, banalt sagt, en følelsessykdom når alt kommer til alt. 

 

Glitter skrev (2 timer siden):

Hei! 

Jeg kan nok ikke svare så godt på nr.1 selv, da jeg sliter med å se det samme med både bipolaritet og EUPF. Ikke at jeg har slike voldsomme svigninger mtp borderline, der passer jeg ikke inn i diagnosen, men ekstreme måter å reagere på, ja der er jeg klokkeklar. Men altså det andre kjenner jeg meg igjen i. 

Til nr. 2 så har jeg og min behandler snakket om akkurat det, og ja, det er nok slik at noen av oss må bare lære å leve med at å bli helt frisk ikke er realistisk. Du sier du har klart deg i ett år uten full episode, og det er jo skikkelig bra! Selv om jeg skjønner du skulle ønske det ble ennå mer stabilt. Men ved psykiske sykdommer så er det akkurat som ved fysiske i flere tilfeller, at å bli helt frisk eller helt symptomfri det er ikke realistisk, så et visst trykk av symptomer må en akseptere. 

Jeg har akseptert at jeg ikke blir helt frisk, men jeg har som du vet ikke lært meg å håndtere det og har ennå hyppige perioder med forverring. Likevel hjelper det å kunne sette målet litt lavere. For ja, å bli helt frisk er utopi for meg. Det blir et uoppnåelig mål og det tar vel pusten fra de fleste? 

Jeg håper du likevel kan komme dit at du er ordentlig stabil i stemningsleie, men kanskje det å akseptere det vil gjøre smerten litt mindre på veien? Jeg vet ikke, det er bare det jeg tenker når jeg leser det du skriver. 

Tusen takk for fint svar fra deg også! 

Ja, jeg tror mange bare må akseptere at man aldri kan bli helt symptomfri. Man må leve med at sykdommen lever sitt eget liv uavhengig av om en er medisinert eller ikke. Men med medisiner kan man bli mer stabil og de høye toppene og de dype bunnene kan avkortes sånn at de ikke blir fullt så høye eller fullt så lave. I tillegg kan den aktuelle tilstanden forkortes en del tidsmessig når den først blusser opp og hindre at det blir en episode ut av det. Men samtidig vet jeg (siden jeg har erfart det) at man kan få fulle episoder med medisiner også. Og da er jeg tilbake til start: Hvordan vet jeg om det jeg opplever er begynnelsen på en episode, og når må jeg søke hjelp? Jeg må nok bare finne meg i å ha det sånn. "Leve i spenninga" og se det an... hver gang. Ha is i magen og avvente 2-3 dager ved oppstemthet, og 14 dager ved nedstemthet. Grunnen til at jeg også må overvåke oppstemthet er fordi jeg har type 1. 

 

[Drømmeautomat]

Jeg søker hjelp hvis depresjonen går over i "direkte smerte" og ikke ser ut til å gi slipp. Når det gjelder hypomaniene er det stort sett nok å bruke noe som gjør at jeg får sove litt bedre. Med bipolar 1 skjønner jeg at du må være mye mer obs på hypomanier. Du kan lage en liste over ting som er typisk for deg tidlig i en hypomani og bruke det som et varsel, i tillegg til å be folk som kjenner deg si fra når du begynner å bli høy. Da slipper du kanskje å tenke så mye på det hele tida.

[Gjest]

En ting til jeg lurer på, og alle som tror de vet noe om det kan svare:

Er det gjerne sånn at også normale livsbelastninger kan oppleves større og vanskeligere for en med bipolar? At man lettere kan bli ustabil av helt vanlige livspåkjenninger? For tida er det en mental påkjenning fordi moren min er veldig syk. Alle ville vel blitt lei seg av det, men ikke deprimert kanskje? Men så er det det da, at jeg ikke vet om jeg er deprimert heller før det har gått 14 dager... Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! 😢 Er det noen som kan hjelpe meg? 

Det dumme er at jeg valgte å avslutte terapi for ikke så lenge siden fordi jeg mente tiden var inne for å klare meg selv. Men nå ser det ut til at jeg har glemt alt jeg har lært og ikke klarer meg selv likevel... Altså uten støtte, råd og påminnelser. 

Endret 22. september 2021 av Gjest

[Gjest]

Fastlegen har alltid telefontid fra klokka 14 og utover, og til morgenen i dag booket jeg meg inn for en liten samtale. Da vi snakket sa han at han ikke hadde mottatt noen avsluttende epikrise fra DPS ang meg, og ville undersøke saken og ringe meg opp igjen. Som sagt så gjort, og han kunne fortelle at jeg ikke er utskrevet! I begynnelsen av september sa jeg ifra på DPS at jeg ville avslutte, og følgelig ble det ikke satt opp ny time. Men enten har ting gått i glemmeboka der, eller så er jeg med vilje ikke avsluttet enda. Saken er i alle fall nå at jeg har fått ny time hos min faste behandler.

Må si jeg føler meg veldig lettet av dette, men jeg tror mye handler om angst her. Jeg vil bruke timene framover aktivt til å jobbe mot å ikke bli så engstelig når jeg kjenner symptomer, og lære meg bedre hvilke signaler jeg skal være obs på sånn at jeg lettere kan skille mellom "ekte" og "uekte" symptomer på blant annet depresjon. Og selvfølgelig jobbe videre mot selvstendighet. Jeg må nok bli tryggere i meg selv før jeg kan avslutte helt, og lære å stole bedre på egne vurderinger. Men er på god vei, tror jeg!

"Oppgavelista"/agendaen for videre terapi er dermed definert og laget fra min side, og jeg har tro på at behandleren vil følge opp. Han er en god psykiater. 😊

[Glitter]

Så fint å høre! Har troa på at det skal løse seg litt bedre for deg.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig urettferdig at noen bare får fortsette på DPS selv om de sier i fra om at de ikke vil, mens andre som vil ikke får lov. 

Anonymkode: b5e47...db2

[Glitter]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg synes det er veldig urettferdig at noen bare får fortsette på DPS selv om de sier i fra om at de ikke vil, mens andre som vil ikke får lov. 

Anonymkode: b5e47...db2

DPS gjør nå sine vurderinger. Bipolar type 1 er jo en alvorlig diagnose og kanskje de vurderte at det var lurt å ha åpen retur en periode. 

Det er selvsagt veldig dumt at ikke alle som ønsker får hjelp.