UtakknemligDiva Skrevet 25. september 2021 Del Skrevet 25. september 2021 Jeg gleder meg ikke engang til intervjuet neste uke. Fordi jeg ikke har noe som gleder meg ellers i livet. Skal livet kun handle om å jobbe, og så bare hjem og være ensom? Jeg har aldri planer. Jeg får liksom aldri den kjemien jeg savner. Jeg er redd folk helst ikke ønsker å høre fra meg, jeg er livredd for at de skal synes jeg er plagsom. Jeg føler ofte på at jeg er ønsket vekk, men det er jo ikke sant siden jeg ikke kan lese tanker. Jeg kunne vært mer imøtekommende til han fyren fra start, men der og da var jeg for redd for å oppfattes som ei som bare dukker opp så fort han vil. Men kanskje jeg bare må akseptere at jeg forblir litt sisteprio og tiltrekkes mest menn som bare vil 1 ting? Jeg sitter her alene igjen og jeg er så sint på meg selv. Jeg går rundt alene. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på. Jeg føler jeg har måttet gi opp absolutt alt fordi jeg er slik som jeg er. «Alene» er mitt hovedkort. Jeg blir liksom alene uansett. Jeg føler jeg gjemmer meg for absolutt alle. Jeg hater å få spørsmål hva jeg gjør osv! Jeg er ingen, ikke engang for meg selv. Jeg går jo glipp av alt som er fint. Og forelskelse føles som en ekstrem synd. Det er en synd fordi jeg ikke går for menn jeg ikke tiltrekkes av, det er en synd fordi jeg legger for mye i oppmerksomheten, det er en synd fordi det bare er hormoner som lurer deg, det er en synd fordi det barnslig. Jeg føler meg barnslig. Jeg tror kanskje at det er flaut å bli sett sammen med meg.. men hvordan slutter jeg å være ei som det er flaut å være med? Hvordan bli likt av menn jeg liker? 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/462892-jeg-trodde-det-var-p%C3%A5-tur-til-%C3%A5-g%C3%A5-over-men-nei-selvhatet-er-plantet-som-en-rot/ Del på andre sider Flere delingsvalg…
UtakknemligDiva Skrevet 26. september 2021 Forfatter Del Skrevet 26. september 2021 Så våkner jeg igjen! Jeg blir så irritert for at jeg våkner så lett om nettene! Så er jeg trett om morgenen. Jeg får de negative tankene igjen med en gang! Så blir det til at jeg tenker på han fyren og føler jeg må gå glipp av enda en jeg liker. Fordi jeg ikke klarer å kommunisere følelsene mine. Og fordi jeg tror at det negative stemmer nå også. Jeg hater faren min som overførte autismen i tillegg. Hvorfor må de genene være så jævla arvelige? 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/462892-jeg-trodde-det-var-p%C3%A5-tur-til-%C3%A5-g%C3%A5-over-men-nei-selvhatet-er-plantet-som-en-rot/#findComment-4059067 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.