Gå til innhold

Jeg er redd for å bli utnyttet pga diagnosen


90tallsbarn

Anbefalte innlegg

90tallsbarn

Er redd for at folk må drive å pliktansette meg fordi jeg trenger aktivitet. Jeg er ikke redd for at arbeidsgiver jeg skal til nå vil utnytte meg, men jeg er redd for å få den rollen i samfunnet der jeg bare blir sett ned på og som en slik person som de liksom MÅ ha hos seg, men på nav sin regning. Jeg beundrer så de som er yngre enn meg og allerede har kler å være daglig leder. Jeg føler meg som en taper. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Sånn er det med mange som er under NAVs sine arbeidstiltak. Vi er bare bra nok så lenge vi jobber gratis for dem gjennom NAV.

Jeg har vært på tiltak i 10 år uten å få fast jobb. Får masse skryt av lederne og at jeg er en så fantastisk arbeidstaker so alltid er punktlig, nesten ikke fravær, pålitelig og har stå på vilje. Har også øye for detaljer og gjør alt nøye, men de vil bare ikke lønne meg. Når NAV pusher på om de ikke kan ha meg fast så sier de nei og jeg ender opp med å slutte og heller prøve meg andre steder.

Anonymkode: 2907b...4a4

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sånn er det med mange som er under NAVs sine arbeidstiltak. Vi er bare bra nok så lenge vi jobber gratis for dem gjennom NAV.

Jeg har vært på tiltak i 10 år uten å få fast jobb. Får masse skryt av lederne og at jeg er en så fantastisk arbeidstaker so alltid er punktlig, nesten ikke fravær, pålitelig og har stå på vilje. Har også øye for detaljer og gjør alt nøye, men de vil bare ikke lønne meg. Når NAV pusher på om de ikke kan ha meg fast så sier de nei og jeg ender opp med å slutte og heller prøve meg andre steder.

Anonymkode: 2907b...4a4

Ja jeg er redd for at arbeidsgivere lyver når de sier de er fornøyde. Hun som følger meg opp i NAV er kjempe hyggelig og sier jeg er interessant og ville også følge meg på instagram. Så hun føles nesten som en venninne, og sier hun kjenner sjefer hun vil introdusere meg for. Men jeg er likevel redd for at motivasjonen min skal forsvinne helt hvis jeg ikke får noe jobb. Leste for en stund siden en artikkel der det stod at hvor hyggelig du er å være med er viktigere enn hvor flink du er i jobben, og jeg er jo hyggelig, men jeg er ikke den som alltid snakker med folk. Jeg blir veldig fokusert på oppgavene mine og foretrekker å ha noe å gjøre foran at det ikke er noe å gjøre. Det virker jo håpløst om du skal være så ekstremt hyggelig da. Nesten så jeg blir sint på folk, hvor mye skal de ha av deg liksom? 
Men jeg må jo holde motet oppe. Men mange vil kanskje synes jeg har veldig lave ambisjoner sien jeg ikke har klart å starte på noe studie enda. Det er ikke det at jeg ikke vil studere, men jeg har så dårlige erfaringer at jeg direkte får en vond følelse av å tenke på skole igjen. Og så er det den kjedelige statistikken,  om at når du får slike type diagnoser som meg så havner du under nav en gang og blir bare en bunn i samfunnet. 
Verste er når folk kommenterer at de trodde jeg var mer oppegående på en indirekte måte, Det kan feks være fulle folk og da kan de jo miste litt hemninger ikke sant, så hvis når jeg har sagt hva jeg jobbet med en gang så bare "hva gjør ei jente som deg der?" "Hæ? Jeg trodde du var jusstudent eller noe jeg" Så jeg har tydeligvis en kleestil og utseende som altså ikke matcher helt "sykdommen" da.. og det er så helsikkes irriterende. 
Det positive er at hun som jeg skal jobbe med nå har jobbet med aspergere før, og hun sier at hun aldri kunne tro jeg har det om hun ikke visste det, for de hun har jobbet med før var skikkelig fraværende, viste aldri følelser, ingen blikkontakt osv, mens jeg gjør tydeligvis det. Men jeg føler meg liksom som en belast for samfunnet likevel, og at jeg må please andre for at de velger å ikke angripe meg eller være slemme. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Altså den følelsen kommer tilbake og den sitter nesten i kroppen. Jeg er uselvstendig taper. Jeg får veldig angstfølelse av at jeg kanskje bare må leve slik og please samfunnet for å holde meg i live. Som en feil som vandrer rundt på kloden og er en belast for samfunnet. Jeg føler meg så talentløs. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Åååh, man får jo angst for angsten. Jeg er så redd for å falle tilbake til den depresjonen der jeg er full av selvhat. Alt er liksom en bekreftelse på at det er noe galt med meg. Jeg klarte meg liksom en stund, men så falt det bare til bunnen igjen. Jeg blir liksom sint på hjernen min fordi den ikke fungerer normalt. Men jeg vet jo ikke, har ikke prøvd å være noen andre så jeg vet jo ikke hvordan det ville kjennes ut. Motivasjonen forsvinner jo helt når man liksom bare får bekreftet at det måtte gå slik til slutt fordi hjernen ble bygget feil. 

Og mobberne får liksom rett. Jeg så jo på broren min også da vi gikk på skolen og annerledesfølelsen ble forsterket da jeg så at også han ble en som slet på skolen og ble mobbet. Det måtte jo være noe galt med oss. Bare at han er mye enklere enn meg, tar mer til takke med et enkelt liv og driter fullstendig i hva andre synes. 
 

Endret av 90tallsbarn
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...