Cipralex

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg kan ikke ha formening om hva som bør være riktig etter min tid.  Generelt så har jeg opplevd enorme forandringer fra jeg var lite barn og til nå.  Om hundre år lever kanskje mine oldebarn og jeg er sikker på at de kommer til å smile av det i gamle dager, akkurat som jeg har smilt av tankene i gamle dager.  Det er noen veldig få i dag som tror at psykiske lidelser kommer fra djevelen f.eks.

Anonymkode: bf4ab...bff

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg antar også at denne kjemiske behandlingen av følelseslivet blir "out of date" om ikke så lenge.

Jeg tror ikke forståelsen av hva som forårsaker sykdom, eller hva som hjelper mot det vil bli særlig endret i den nærmeste  fremtiden, men mest sannsynlig vil man ha utviklet bedre medisiner tilpasset individet. Og det kan skje innen ikke altfor lenge. Jeg tror altså ikke at "kjemikalier" blir ut med det første, men at de mer blir tilpasset den enkelte for optimal virkning.

https://www.farmatid.no/artikler/meninger/skreddersydd-medisin

Men joda, om 100 år er det kanskje annen forståelse og annen behandling som gjelder. Synd vi ikke får oppleve det

Endret 19. desember 2021 av Liviane

[AnonymBruker]

Liviane skrev (1 minutt siden):

 

Jeg tror ikke forståelsen av hva som forårsaker sykdom, eller hva som hjelper mot det vil bli særlig endret i fremtiden, men mest sannsynlig vil man ha utviklet bedre medisiner tilpasset individet. Og det kan skje innen ikke altfor lenge. Jeg tror altså ikke at "kjemikalier" blir ut, men at de mer blir tilpasset den enkelte for optimal virkning.

https://www.farmatid.no/artikler/meninger/skreddersydd-medisin

Men ja, om 100 år er det kanskje annen forståelse og annen behandling som gjelder. Synd vi ikke får oppleve det

Dette kommer helt anpå hvor langt perspektiv vi har.  Jeg vet om ungdommer som fikk Trilafon og Stesolid for femti år siden.  Ingen forhåpentligvis gir ungdommer slikt i dag.  "Lykkepillen" har tatt helt av.  Hva kommer det av?  Er ikke det mulig å tåle smerte?  Om femti år blir det noe annet.

Autisme fantes ikke i vokabularet for de fleste for 30 år siden.  Se hvor det er nå.  For 50 år siden fikk homofile fremdeles "behandling" for sin legning.  Elektriske støt ble gitt i psykiatrien og ødela mer enn de hjalp.  Som ungdom jobbet jeg på en institusjon hvor en voksen utviklingshemmet mann ble satt inn i dusjen og sprøytet kaldt vann på han.  Så ble han forlatt alene.  Jeg var ung, umoden og redd, men jeg gikk inn og hentet han etter en liten stund, tørket han og kledde på han.  Jeg var så ung og dum at jeg hadde ikke vett til å bli redd.  Dette var på 70-tallet.  Jeg har aldri glemt skrikene.

Anonymkode: bf4ab...bff

[ISW]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har snakket med flere leger som snakker om forskjell på reaktive depresjoner som kommer av ytre omstendigheter, og depresjoner som kommer innenfra.  Arbeidsledighet, skilsmisse, død og sorg er vanlige faktorer som utløser depresjon.  En del yngre leger mener at det er feil å gi antidepressiva i slike situasjoner.

Da jeg lå på sykehus i USA så tok de vekk alle medisiner og gjorde meg vettskremt.  Så kom det en psykiater som er noe av det verste som jeg har vært borti.  Han beskrev i rapporten at jeg var kronisk depressiv og det eneste han hadde var at jeg fortalte om cipralex.  Han spurte om jeg hadde vært depressiv og ja svarte jeg "jeg har vært depressiv derfor tar jeg medisinene..  Da het det i journalene at jeg innrømmet å ha vært depressiv.  Dette er barnemat i forhold til journalene i psykiatrien i Norge.

Om kjemikalier er feil ord å bruke så tror jeg at du forstår hva jeg mener.  Svaret ditt oser av psykiaters arroganse som ikke hører på pasienten.  Nils Håvard Dahl mente at man måtte bare akseptere problemer med sexuelle følelser og sexual liv.  Noen bivirkninger måtte man regne med.

Fastlegen min har helt andre meninger enn deg, og det gjelder flere unge leger.  Det er generasjonsskifte når det kommer til å proppe mennesker fulle av medisiner.  Jeg er av eldre generasjonen selv, men jeg er ikke lege.

Anonymkode: bf4ab...bff

Hei,

Jeg bruker både SSRI og AP selv, i relativt voksne doser mot en angstlidelse. 

Jeg må si at jeg ikke helt forstår denne angivelige følelsesløsheten dere snakker om. Jeg er glad når jeg skal være glad, jeg kan ta vanskelige beslutninger på jobb, jeg er situasjonsbestemt trist når omstendighetene tilsier det. Det eneste jeg ikke er, er å være nedstemt uten grunn. 

Jeg har aldri vært et følelsesmenneske. Jeg foretrekker fakta framfor følelser. Her på forumet synes jeg at mange dyrker tristheten og ser noe positivt i den. Noe ala «I’d rather hurt than feel nothing at all». Det verken vil eller kan jeg forholde meg til. 

[Kalevaala]

AnonymBruker skrev (På 17.12.2021 den 19.29):

Så du mener at jeg skal fortsette livet ut og aldri kunne bli kvitt disse kjemikalene?

Det er min plan også. Livet mitt ble så mye bedre etter at jeg startet på Cipralex, og jeg vil aldri slutte.

Jeg er så glad for å leve i en tid hvor disse medikamentene finnes. At det er mulig å korrigere kroppens feil og mangler, slik at jeg slipper all den unødvendige lidelsen. 

 

[AnonymBruker]

ISW skrev (1 time siden):

Hei,

Jeg bruker både SSRI og AP selv, i relativt voksne doser mot en angstlidelse. 

Jeg må si at jeg ikke helt forstår denne angivelige følelsesløsheten dere snakker om.

Er det vanskelig å forstå at folk reagerer ulikt på slike medisiner? Jeg føler ingen ting etter bruk av Cipralex i 15 år. Helt flat, aldri glad, aldri trist, helt følelsesløs. Bruker det mot angst og uro. 

Anonymkode: 814cd...bbd

[Fionys]

ISW skrev (1 time siden):

Hei,

Jeg bruker både SSRI og AP selv, i relativt voksne doser mot en angstlidelse. 

Jeg må si at jeg ikke helt forstår denne angivelige følelsesløsheten dere snakker om. Jeg er glad når jeg skal være glad, jeg kan ta vanskelige beslutninger på jobb, jeg er situasjonsbestemt trist når omstendighetene tilsier det. Det eneste jeg ikke er, er å være nedstemt uten grunn. 

Jeg har aldri vært et følelsesmenneske. Jeg foretrekker fakta framfor følelser. Her på forumet synes jeg at mange dyrker tristheten og ser noe positivt i den. Noe ala «I’d rather hurt than feel nothing at all». Det verken vil eller kan jeg forholde meg til. 

Det er nok vanskelig å forstå noe du selv ikke har opplevd. Følelsesløshet er faktisk ganske forferdelig å oppleve. Det er ikke greit når du ikke engang kjenner på de små gledene i livet. Heldigvis etter mye prøving og feiling har jeg funnet noe som passer for meg, medisiner som gjør at jeg føler meg bedre samtidig som jeg er følelsesløs. 

Om noe funker for deg i små eller store doser er det ikke sikkert det funker på andre. 

[UtakknemligDiva]

Har ikke lest alle kommentarene her, men jeg ble 28 før jeg så mye som begynte på medisin. Eneste medisinene jeg hadde fått forskrevet før er antibiotika og smertestillende. Men aggressjonen ble verre og konstant depressive tanker. Søvnen min fikset seg over natten da jeg begynte på medisin. I fjor begynte jeg på Wellbutrin men det fant vi ut fort var helt feil medisin for meg. I år begynte jeg på SSRI og det er lettere for meg å slappe av i tankene. Jeg vet jo ikke om det er placebo eller faktisk har virket, men psykiateren mener det har virket så da skal jeg stå på de. 
Jeg har absolutt ingen bivirknger av de nå. Svettet ekstra mye og var litt kvalm i oppstarten, men ikke så kvalm at jeg ble hemmet i å gjøre ting. 
Og jeg er enig i det noen skriver over, at det finnes 2 typer depresjoner. Jeg er enig i at å medisinere for ting som er utløst av ytre faktorer kanskje ikke er riktig, men hvordan vet man egentlig helt om det starter med indre depresjon? Jeg har aldri sett på meg selv som en deprimert person. Men jeg slet jo ekstremt med det sosiale i tenårene og ble alltid støtt ut av "venner", og jeg har forståelse for dem i ettertid. Jeg kjedet meg ihjel sammen med dem, sikkert ikke særlig givende å snakke med ei som bare ser vekk, sier "ja, mhm" osv. Og jeg ble et lett mobbeoffer for de som hadde behov for å tråkke ned andre. Da blir man jo deprimert, men kanskje denne konstante utmattelsen av kjedsomhet kom av at jeg egentlig var deprimert. Når man likevel går i konstant dårlig humør så er det verdt å prøve, når man blir 28 og aldri har prøvd medisiner. Aggressjonen min har ikke vist seg igjen. Og jo, jeg har prøvd alt av kosthold og slik og, og kosthold kan alltid få deg til å føle deg bedre, særlig om det var rævva, men det er en oppskrytt kur altså.. og når man har tvangstanker i tillegg så blir det fort bare et nytt problem. Så jeg er glad jeg ga medisiner en sjanse. 

[AnonymBruker]

ISW skrev (6 timer siden):

Hei,

Jeg bruker både SSRI og AP selv, i relativt voksne doser mot en angstlidelse. 

Jeg må si at jeg ikke helt forstår denne angivelige følelsesløsheten dere snakker om. Jeg er glad når jeg skal være glad, jeg kan ta vanskelige beslutninger på jobb, jeg er situasjonsbestemt trist når omstendighetene tilsier det. Det eneste jeg ikke er, er å være nedstemt uten grunn. 

Jeg har aldri vært et følelsesmenneske. Jeg foretrekker fakta framfor følelser. Her på forumet synes jeg at mange dyrker tristheten og ser noe positivt i den. Noe ala «I’d rather hurt than feel nothing at all». Det verken vil eller kan jeg forholde meg til. 

Så du verken kan eller vil forholde deg til en del mennesker her inne. Hvorfor er du her da?

Anonymkode: 2680d...f57

[ISW]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så du verken kan eller vil forholde deg til en del mennesker her inne. Hvorfor er du her da?

Anonymkode: 2680d...f57

Fordi du ikke skal få gleden over at jeg ikke er her!

[AnonymBruker]

Du kan velge, selv Ts. Du kan:

a) Slutte på Cipralex og ta den eventuelle kostnaden av depresjonssymptomer men være lykkelig kjemikaliefri 

b) Stå på Cipralex og tåle det du opplever som flathet og tenke at det er bedre enn å være deprimert 

c) Forsøke et annet antidepressiva og håpe at du både blir kvitt depresjoner og ikke kjenner deg flat. Da må du imidlertid tåle å stå på medikamenter/«kjemikalier»

 

Heier på alternativ C. Jeg gikk selv på Cipralex i en årrekke. Kjente meg ikke flat, de bare virket ikke og gjorde meg usjarmerende manisk da jeg gikk opp i dose fordi de ikke virka. Bytta til Lamictal og finnes ikke flat. Jeg er bare ikke sjuk så ofte lengre. Om Cipralex kjennes ugreit for deg finnes det kanskje noe som oppleves mere skreddersydd til den du er.

Anonymkode: 92efe...1c1

[emilie321]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du kan velge, selv Ts. Du kan:

a) Slutte på Cipralex og ta den eventuelle kostnaden av depresjonssymptomer men være lykkelig kjemikaliefri 

b) Stå på Cipralex og tåle det du opplever som flathet og tenke at det er bedre enn å være deprimert 

c) Forsøke et annet antidepressiva og håpe at du både blir kvitt depresjoner og ikke kjenner deg flat. Da må du imidlertid tåle å stå på medikamenter/«kjemikalier»

 

Heier på alternativ C. Jeg gikk selv på Cipralex i en årrekke. Kjente meg ikke flat, de bare virket ikke og gjorde meg usjarmerende manisk da jeg gikk opp i dose fordi de ikke virka. Bytta til Lamictal og finnes ikke flat. Jeg er bare ikke sjuk så ofte lengre. Om Cipralex kjennes ugreit for deg finnes det kanskje noe som oppleves mere skreddersydd til den du er.

Anonymkode: 92efe...1c1

Helt enig.

Selv måtte jeg prøve mange typer og kombinasjoner før jeg landet på noe som både virket og ikke hadde altfor mye bivirkninger. Tror ikke det er uvanlig at en må prøve ut flere medikamenter før en treffer på noe som er levelig å bruke.

[Kalevaala]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Du kan velge, selv Ts. Du kan:

a) Slutte på Cipralex og ta den eventuelle kostnaden av depresjonssymptomer men være lykkelig kjemikaliefri 

b) Stå på Cipralex og tåle det du opplever som flathet og tenke at det er bedre enn å være deprimert 

c) Forsøke et annet antidepressiva og håpe at du både blir kvitt depresjoner og ikke kjenner deg flat. Da må du imidlertid tåle å stå på medikamenter/«kjemikalier»

Strålende oppsummert.  

[Duken]

ISW skrev (På 19.12.2021 den 12.05):

Hei,

Jeg bruker både SSRI og AP selv, i relativt voksne doser mot en angstlidelse. 

Jeg må si at jeg ikke helt forstår denne angivelige følelsesløsheten dere snakker om. Jeg er glad når jeg skal være glad, jeg kan ta vanskelige beslutninger på jobb, jeg er situasjonsbestemt trist når omstendighetene tilsier det. Det eneste jeg ikke er, er å være nedstemt uten grunn. 

Jeg har aldri vært et følelsesmenneske. Jeg foretrekker fakta framfor følelser. Her på forumet synes jeg at mange dyrker tristheten og ser noe positivt i den. Noe ala «I’d rather hurt than feel nothing at all». Det verken vil eller kan jeg forholde meg til. 

Som eg skulle sagt det selv.

[Duken]

emilie321 skrev (19 timer siden):

Helt enig.

Selv måtte jeg prøve mange typer og kombinasjoner før jeg landet på noe som både virket og ikke hadde altfor mye bivirkninger. Tror ikke det er uvanlig at en må prøve ut flere medikamenter før en treffer på noe som er levelig å bruke.

Veldig godt sagt. Det gjelder også meg, eg brukte 4-5 mnd å finne min medisin samt dose. Først cipralex, funket ikke var helt jævlig. Så effexor, føltes som augene skulle proppe ut. Så til sist sertralin, som eg står på i dag.