Å snakke om vesentlige ting i terapien

[AnonymBruker]

Har man snakket om noe vesentlig i terapien  om man sitter igjen med mere skamfølelser enn man hadde i utgangspunktet før man fortalte? Hvis man blir kvalm over ord man brukte og over å fortelle detaljert om ting man skammer seg over? Når man sitter igjen med en følelse av at det var ekkelt og skamfullt å fortelle, ikke godt. Eller er reaksjonen en følge av personlighet, for jeg burde takle det siden jeg har snakket om det før.

Jeg husker NHD en gang skrev at man hadde snakket om noe vesentlig om man ble dårlig av det, så jeg lurer på om det kan være noe sånt?

Anonymkode: 8c20c...fad

[Eva Sofie]

Tja, det å gå i terapi tenker jeg er jo ikke enkelt. Om det er enkelt, berører du kanskje i for liten grad det som er vondt og vanskelig for deg. Det er naturlig å møte på motstand inni seg. Kanskje gruble i etterkant over hva som ble sagt - og det er en del av den terapeutiske prosessen. Om du stenger døren i det du går ut av terapeutens kontor, tviler jeg på at du får et like godt utbytte. Jeg tror du har et godt utbytte av terapien, selv om det er ubehagelig å føle på den skammen. Men husk, vi har det som kalles for "god/nødvendig skam" for å regulere sosial interraksjon mellom mennesker og "dårlig skam" som kun er nedbrytende og ødeleggende for enkeltmenneske. Kanskje du bør ta det opp med psykologen din og høre om du egentlig trenger å føle på all den skammen du bærer på? Mulig mye av den er helt ufortjent og unødvendig...

Det er naturlig å få reaksjoner når man snakker om vanskelige ting man kanskje aldri har snakket med andre mennesker om. Det er sunt å kjenne på mange av de følelsene vi får i etterkant - og følelser er ikke farlige. Det er bare noe du føler på inni deg. Det kan være vondt og ubehagelig, men det går etter hvert over om du lar det passere. Første gang min terapeut sa dette til meg, tenkte jeg at han var bestyrtende gal, men har innsett ettersom tiden går at han har mer og mer rett. Det er ev. jeg selv som velger hva jeg gjør med følelsene. Jeg kan velge å reagere/utaggere på følelsene - eller la de passere og se de forsvinne. Jeg forestiller meg en sky på himmelen med følelser som gradvis passerer og roer seg, enten den er lys og fin, tordensky eller full av tårer.

Nå i siste time fikk jeg spørsmålet: Hvorfor vender du deg bort fra meg hver gang vi snakker om noe vanskelig? Svaret ble at jeg ikke orket at han skulle se at jeg hadde følelser. Jeg fikk da konfrontert om jeg trengte det lengre. Om det nå ikke var på tide og endre gamle vaner... Og det møter jeg nå mer og mer i terapien. Å endre på det som var, som ikke lenger fungerer. Det er tøft, for jeg har ingen gode og rasjonelle argumenter å komme med og min terapeut godtar ingen usaklige argumenter som at "det har alltid fungert best slik". Men jeg trives med en tøff terapi, for jeg ønsker fremgang. Og jeg har fått en enorm fremgang siste år. Men det innebærer også å jobbe med seg selv mellom terapitimene. Men en må erkjenne at vi er ulike. Vi må alle ta vårt i ulikt tempo.