Savner moren min mer og mer

[Gjest Hurja]

Hun var syk de siste årene. Hadde bla lite tale, men hun var klar i hodet og greide å kommunisere. Hun var alltid blid og ved godt mot. Jeg og mine søsken har alltid sagt at hun var verdens snilleste, for vi så henne aldri sur og sint, og hun fant seg i ekstremt mye fra en tyrann til ektemann/far. 

Jeg bodde langt unna de siste årene, så jeg så henne lite. Det siste året så jeg henne på våren der jeg tilbringte noen dager med henne. Jeg skulle besøke henne samme sommer, men det ble ikke noe av. Jeg prioriterte det ikke pga økonomien, det var langt å dra. 

På høsten ble hun akutt syk og svevde mellom liv og død. Jeg dro umiddelbart. Så henne samme dag på intensiven. Neste dag hadde hun kommet seg litt og ble flyttet til vanlig sengepost. Besøkte henne da også, og da var hun litt irritert på meg fordi jeg var stresset og ville ordne for henne så hun bl a skulle ligge godt. Jeg skjønner godt at hun ble irritert også. Hun var jo syk. Og kanskje hun savnet at jeg viste følelser og ikke var overfladisk? Kanskje hun visste at hun ville dø?

Jeg taklet dårllg å se henne sånn, så jeg skjulte følelsene ved å være for positiv og oppmuntrende. Jeg merket at hun ble irritert, så jeg spurte henne om hun ble det, og hun svarte «ja». Jeg ble veldlig lei meg og satte meg i en stol mens de andre snakket med henne. Jeg ville ikke være til bry og trakk meg unna. Jeg sa ikke mer før vi dro - da ga jeg henne en klem og sa ha det og at vi skulle komme tilbake dagen etter. Og klemmen var gjensidig.

Dagen etter var jeg og datteren min borte, vi skulle besøke henne på kvelden. Men da sa et søsken at hun var sliten og at det var best å ikke dra, så vi dro ikke. Vi hørte derimot at det gikk fremover og at hun skulle skrives ut om noen dager, og pga jobben måtte jeg begynne å tenke på å dra hjem. Jeg skulle bare dusje før vi skulle dra dagen etter, og før jeg rakk det fikk vi telefon fra sykehuset om at hjertet sviktet. Hun døde brått og uventet. 

Jeg har skjøvet det unna i to år, men sorgen og alle følelsene om alt jeg skulle gjort for henne har kommet snikende. Jeg har fortsatt å skyve det vekk, men det har blitt bare stadig verre. Jeg savner henne mer og mer og tenker på alt jeg skulle gjort annerledes. Jeg skulle brukt mye mer tid på henne, og jeg skulle gitt henne mye mer omsorg og snakket mye mer med henne. Men jeg greide ikke å vise følelser. Jeg sllter generelt med det, og jeg trener på å vise følelser i RL. 

Hva skal jeg gjøre for at dette ikke skal bli verre? Hvordan jobbe med det? 

Jeg bor på et sted hvor jeg ikke har famile og venner. Jeg har jobb og kolleger, og de jeg jobber for er kjempefornøyd med meg, jeg får masse hyggellge tilbakemeldinger. Men likevel er jeg ensom, og jeg savner moren min mer og mer..  

Jeg er ikke ute etter trøst, selv om jeg skriver om følelsene mine som kan tolkes dit hen. Jeg er ute etter råd, fordi jeg over lang tid ser at dette ikke blir bedre men verre. 

Ps. Jeg så henne bare 1-2 ganger i året.. vi snakket aldri i telefonen. Og jeg våkner stadig mer av drømmer om henne. 

Endret 22. mars 2022 av Hurja

[Fionys]

Jeg tror det er helt vanlig at man tenker på hva man skulle gjort. Det tenker jeg ennå selv om det er 5 år siden min mor døde. For min del så prøvde/prøver jeg å tenke på de gode minnene og alle gode stunder, men noen ganger kommer tankene på hva jeg skulle gjort.

[Gjest Liviane]

Du slipper ikke unna litt medfølelse fra meg i alle fall! Og om rådene mine kan oppfattes som trøst, så håper jeg du bærer over med meg 😉

Først av alt er det veldig forståelig at du har det sånn nå, og at du tenker og føler som du gjør. Enhver familie har sin dynamikk og det er naturlig å ha ulike erfaringer og forhold med ulike medlemmer innad i en familie. Du og din mor hadde deres unike forhold, og jeg tror dere begge visste at dere var glad i hverandre. Det er naturlig at du savner henne og tenker mye på henne, det er jo ikke så lenge siden hun gikk bort. Som Fionys sier så er det ikke uvanlig å tenke på hva man kunne ha gjort bedre og annerledes når en kjær person har gått bort. Vet det er mange som kan jule seg selv opp med selvbebreidende tanker og følelser, men egentlig er det bare bortkastet energi. Vedkommende er borte og det hjelper ikke henne om du er sint på deg selv. Det er bra om du heller fokuserer på det som var i stedet for hva som kunne ha vært. Du gjorde ditt beste utifra den situasjonen du var i på det tidspunktet, og bedre kunne du jo da ikke ha gjort det! Ta vare på de gode minnene, tillat deg selv å i alle fall få ut følelser når du er aleine. Snakk med behandleren din om du føler behov for det, så kan hen kanskje hjelpe deg til å justere både tanker og følelser.

Som du vet mistet jeg moren min for bare noen måneder siden, og jeg drømmer stadig om henne. Seinest i natt. Tror det er helt naturlig. Ta vare på deg selv så godt du kan, og tillat deg selv å kjenne på vonde og triste følelser i blant. Tenk at du er helt normal (for hvem skal definere hva som er normalt/unormalt -fikk jeg høre selv her om dagen på forumet), men ikke bebreide deg selv for noe, for det fører sjeldent noe godt med seg! ❤️

Endret 22. mars 2022 av Liviane

[Gjest Hurja]

Tusen takk ❤️