Ufattelig redd for døden

[lyseblå]

Jeg har i det siste blitt ufattelig redd for døden. Har tenkt og reflektert en del rundt: Hva skjer når vi dør? Jeg tror det bare er ett evig mørke uten bevisssthet. En bare forsvinner ut i ingenting. Det skremmer meg å ikke vite. Det skremmer meg å bli ingenting. Når det er over så er det over. 

[Glitter]

Ja, det er skremmende. Når jeg ikke er suicidal så er jeg ganske redd for døden. Rart hva sykdom kan gjøre. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (12 minutter siden):

Ja, det er skremmende. Når jeg ikke er suicidal så er jeg ganske redd for døden. Rart hva sykdom kan gjøre. 

Er du suicidal nå?

Anonymkode: d982d...b3a

[Osten]

lyseblå skrev (22 timer siden):

Jeg har i det siste blitt ufattelig redd for døden. Har tenkt og reflektert en del rundt: Hva skjer når vi dør? Jeg tror det bare er ett evig mørke uten bevisssthet. En bare forsvinner ut i ingenting. Det skremmer meg å ikke vite. Det skremmer meg å bli ingenting. Når det er over så er det over. 

Det er normalt og vanlig å være redd for det ukjente. Men jeg velger å tro at vi ikke forsvinner i ingenting. Jeg tror at det er noe annet. Jeg tror også at det er noe bra og fredelig. 

 

[hattifnattus]

Jeg klarer ikke å tro at det er noe annet enn at man bare opphører å eksistere. At det blir slik som før jeg var født, og det synes jeg er utrolig skremmende. Jeg finner ingen trøst i at jeg har opplevd det før jeg ble født, for før jeg ble til så hadde jeg jo heller ingen eksistens å miste. Ingen livsglede eller noen nærmeste å forlate.

Jeg liker ikke tanken på å ikke skulle få møte igjen de jeg har mistet, som pappa som døde for 2 år siden. Jeg har jo så mye  fortelle han, og enda mer kommer det til å bli da jeg bare er 30 år  og forhåpentligvis har en del år igjen! 

Da jeg var på syningen hans  så det ut som om noe hadde forlatt kroppen hans, som om sjela hadde reist videre og kroppen lå igjen som et slags skall/dukke. Allikevel så synes jeg det høres så fjernt ut med et slags evig liv i en annen verden eller himmel at jeg klarer ikke å tro. Han har bare blitt borte, en dag skal jeg også bli like borte. Jeg føler ikke noe nærvær når jeg er rundt graven hans eller noe som helst, det er bare fylt med tomhet.

Jeg er redd for å dø. Jeg er redd fordi jeg ikke vet hva som skjer. Jeg misunner de som virkelig klarer å tro på at det er noe mer på den andre siden, for det må være beroligende og en stor trøst å tenkte at det ikke bare er over. 

Endret 18. april 2022 av hattifnattus

[AnonymBruker]

lyseblå skrev (På 17.4.2022 den 0.53):

Jeg har i det siste blitt ufattelig redd for døden. Har tenkt og reflektert en del rundt: Hva skjer når vi dør? Jeg tror det bare er ett evig mørke uten bevisssthet. En bare forsvinner ut i ingenting. Det skremmer meg å ikke vite. Det skremmer meg å bli ingenting. Når det er over så er det over. 

Jeg er 45 år. Skulle tro at jeg var kommet over alt som het angst i min alder. Men nei. Jeg har fortsatt angst for døden. Jeg er blitt modigere med årene. Takler angst bedre. Men jeg er redd for å dø. Tenker på døden som å være evig bevisstløs. Tror ikke på noe mer etter døden. Kunne ønske at noen kunne overbevise meg til å tro. 

Anonymkode: feb83...97d

[nick]

Glitter skrev (13 timer siden):

Ja, det er skremmende. Når jeg ikke er suicidal så er jeg ganske redd for døden. Rart hva sykdom kan gjøre. 

Den uttalelsen er gull!  Du kan forøvrig ikke hete Glitter og være suicidal. Det passer ikke sammen i det hele tatt.

Du er herved erklært frisk.

[AnonymBruker]

hattifnattus skrev (5 minutter siden):

Jeg klarer ikke å tro at det er noe annet enn at man bare opphører å eksistere. At det blir slik som før jeg var født, og det synes jeg er utrolig skremmende. Jeg finner ingen trøst i at jeg har opplevd det før jeg ble født, for før jeg ble til så hadde jeg jo heller ingen eksistens å miste. Ingen livsglede eller noen nærmeste å forlate.

Jeg liker ikke tanken på å ikke skulle få møte igjen de jeg har mistet, som pappa som døde for 2 år siden. Jeg har jo så mye  fortelle han, og enda mer kommer det til å bli da jeg bare er 30 år  og forhåpentligvis har en del år igjen! 

Da jeg var på syningen hans  så det ut som om noe hadde forlatt kroppen hans, som om sjela hadde reist videre og kroppen lå igjen som et slags skall/dukke. Allikevel så synes jeg det høres så fjernt ut med et slags evig liv i en annen verden eller himmel at jeg klarer ikke å tro. Han har bare blitt borte, en dag skal jeg også bli like borte. Jeg føler ikke noe nærvær når jeg er rundt graven hans eller noe som helst, det er bare fylt med tomhet.

Jeg er redd for å dø. Jeg er redd fordi jeg ikke vet hva som skjer. Jeg misunner de som virkelig klarer å tro på at det er noe mer på den andre siden, for det må være beroligende og en stor trøst å tenkte at det ikke bare er over. 

Har det på samme måte. Jeg er også veldig redd for å miste de jeg mest glad i til døden. 

Anonymkode: feb83...97d

[nick]

Jeg er ikke redd for døden, men måten jeg skal dø på er åpent for bekymring. Jeg har hatt noen nære som har dødd av riktig trasige sykdommer. Ikke noe jeg går og tenker på til vanlig. Jeg er udødelig. Enda.

[hattifnattus]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har det på samme måte. Jeg er også veldig redd for å miste de jeg mest glad i til døden. 

Anonymkode: feb83...97d

Samme. Jeg har allerede mistet alt av besteforeldre + min far, men har jo heldigvis samboer, en søster, et søskenbarn, mor og tante igjen som jeg er blitt skikkelig redd for å miste. Det er noe med å være den som blir sittende igjen. Særlig er jeg redd for samboeren min siden han er en del år eldre en meg, så jeg vet jo at jeg  med storsannsynlighet kommer til å bli enke i en yngre alder en vanlig.

Samboeren min har en bekjent i samme klubb som nå snart er 90. Alle hans nærmeste er døde. Venner, tidligere kolleger, kona, hans egne barn ( som døde da de kun var i begynnelsen av tredveårene og tyveårene) . Til og med kattene hans er døde nå og han er for syk til å få nye. I en slik situasjon skulle jeg nok heller ha ønsket å være død selv, en å bli sittende igjen alene.

[AnonymBruker]

nick skrev (9 minutter siden):

Den uttalelsen er gull!  Du kan forøvrig ikke hete Glitter og være suicidal. Det passer ikke sammen i det hele tatt.

Du er herved erklært frisk.

Man kan vel kalle seg Glitter selv om man er suicidal. 

Husker at jeg leste at Ari Behn fortalte at han var redd døden. Det er merkelig hvordan en suicidal kan bli redd døden. Men å være suicidal er nok en sykdom. 

Anonymkode: feb83...97d

[hipohopp2022]

hattifnattus skrev (4 minutter siden):

Samme. Jeg har allerede mistet alt av besteforeldre + min far, men har jo heldigvis samboer, en søster, et søskenbarn, mor og tante igjen som jeg er blitt skikkelig redd for å miste. Det er noe med å være den som blir sittende igjen. Særlig er jeg redd for samboeren min siden han er en del år eldre en meg, så jeg vet jo at jeg  med storsannsynlighet kommer til å bli enke i en yngre alder en vanlig.

Samboeren min har en bekjent i samme klubb som nå snart er 90. Alle hans nærmeste er døde. Venner, tidligere kolleger, kona, hans egne barn ( som døde da de kun var i begynnelsen av tredveårene og tyveårene) . Til og med kattene hans er døde nå og han er for syk til å få nye. I en slik situasjon skulle jeg nok heller ha ønsket å være død selv, en å bli sittende igjen alene.

En får bare prøve å gjøre det beste utav dagene som er og kommer.. ❤️ Være glad og takknemlig for dem man har..! 

[AnonymBruker]

hipohopp2022 skrev (På 18.4.2022 den 11.21):

En får bare prøve å gjøre det beste utav dagene som er og kommer.. ❤️ Være glad og takknemlig for dem man har..! 

Det er sant 🥰❤

Anonymkode: feb83...97d

[Othea]

Her er det helt motsatt. Jeg gleder meg til å dø jeg.

 

Tror døden er sånn som det var før jeg ble født. Eller sånn som når man sover og aldri våkner.

[AnonymBruker]

Othea skrev (32 minutter siden):

Her er det helt motsatt. Jeg gleder meg til å dø jeg.

 

Tror døden er sånn som det var før jeg ble født. Eller sånn som når man sover og aldri våkner.

Er det du som også har en bruker som heter Novalie? 

Anonymkode: d982d...b3a

[Belter]

Du stilte spørsmålet hva skjer når vi dør.Har grunnet mye på det.Har lest forskning om Bibelen og om vitenskap om det som er på jorden og universet.Det som er på jorden er veldig komplisert.Har lest om oppbygningen av mennesket,Kan noe så komplekst oppstå ved en tilfeldighet.Planter og dyr er også komplisert oppbygd.Det er et utrolig samspill.Her er noe av det.Vind sprer pollen.Kan det være tilfeldig at vind har oppstått.Det er et utrolig samspill.Jorden snurrer rundt seg selv på 24 timer og bruker ett år på å gå rundt Solen en gang..Månen går i bane rundt jorden.Tyngde kraften er så komplisert at fysikerene ikke vet hvordan den fungerer.Evangeliene i Det nye testamentet er avanserte.Langt foran visdommen for mange hundre år siden.Når man leser og grunner over dem blir man fascinert over kompleksiteten.Det er profetier om Jesu komme,lenge før han kom.Flere av dem er bevist ved Carbon datering å være før han kom..En kan undersøke selv,jeg har holdt på med det over store deler avlivet.Det er mye mer en det jeg har skrevet som jeg mener beviser at det må være noen bak.Et annet sterkt bevis er tungetale..Det er en form for ubevisst tale på et ukjent eller ikke eksisterende språk.Det er vel at vedkommende ikke prøver selv å tale,det kommer «automatisk».Det er mange høyt oppegående mennesker som sier at de har talt i tunger.Jeg kjenner en som taler i tunger.Han er ikke psykisk syk,men høyt oppegående. En legende er Ludvig Karlsen.Han talte i tunger.Han hadde et vanskelig liv,men ble frelst og grunnla Evangeliesenteret.Har lest en bok om livet hans,den er veldig inntresant.Summen av alle relevante faktorer er et bevis for meg.

[Worriesome Plenty 2]

Vil nok ikke kalle tungetale bevis. Jeg er ganske sikker på at drt er bare jibberish. Hvis ikke noen jukset og snakket et språk de egentlig kan, så ville opptak av tungetale ikke blitt forstått av noen som fikk det avspilt. Det er bare å være rusa på suggesjon og jesus. @Belter.