Noen her som vet hva som kan feile broren min?

[AnonymBruker]

Vet ikke engang helt hvor jeg skal starte, så dere får stille spørsmål om noe er uklart. Men her er saken;

Etter han var ferdig som lærling på vdg så ble han arbeidsledig og havnet på nav. Han syntes det var helt greit, for han ville bare sitte inne og game. Mamma godtok ikke dette og fikk maset han i gang med noe, og nav presset også på. Da tok han tak og tok kurs. Han har siden vært i jobb. Han er nå 27 år.
Nå er vi nesten naboer. Men vi ser hverandre omtrent aldri fordi han aldri vil på noe og tar aldri kontakt selv. Mamma er den eneste han tar kontakt med av seg selv. Eneste han gjør i livet er å gå på jobb og sitte inne og game. Om han ikke er på jobb eller gamer så sover han. Han har også noen ganger 70.000 i lønn på 1 mnd men er likevel hele tiden blakk. Han kjøper ting på nett hele tiden. Han dro på besøk for å feire mammas bursdag forrige uke og måtte da låne penger av mamma til reiseutgifter. Han betaler alltid tilbake. Men dette med å låne gjentar seg hele tiden. Jeg låner han penger en del slik at han skal ha råd til mat. Til tross for å ha bodd i byen her nå i 4 år så har kun gått i noen få gater og kjenner ikke byen i det hele tatt. Nå har han nylig fått påvist kreft, men han fikk det operert ut og ifølge blodprøven så har kreftcellene «sunket»/ blitt svakere så det er ikke sikkert det blir nødvendig med behandling. Dette vet vi ikke før svar på neste prøve. Han er ikke redd og helt lik seg. Mamma lider veldig pga alt dette. Nå som han har vært hjemme så har han ikke gjort annet enn å sitte i stua med pcn. Han vil nesten aldri være med på kjøretur, kafe, ut eller treffe andre. Han velger også hele tiden å sove i samme stol som han gamer/sitter i hele dagen. Dette gjør han både hjemme og hos mamma. Han kan også gå uten å dusje når han ikke skal noe. Da mener jeg å bruke de samme klærne, sove i samme klærne og bruke de samme når han våkner. 
Han fikk også en ekstrem regning på tannbehandling for 2 år siden fordi han ikke hadde pusset tenne på lenge eller vært hos tannlege. 
Han er altså aldri sosial, har ikke interesse for andre og tar heller taxi enn kollektivtrafikk dersom han må et sted det ikke er gangasvstand. Fordi han orker ikke alle folka på kollektiven. 
Jeg har egentlig gitt opp. For jeg føler ikke selskapet hans gir meg særlig mye. Eneste er at jeg har en liten sorg over at jeg har en bror som ikke er tilstede. Og det er noe som følger slekten til pappa. Kjenner nesten ingen på den siden og ikke min egen far heller. Mamma ser mye av pappa i både han og meg, men jeg er mye mer sosial og bryr meg om hvordan det ser ut rundt meg, hygiene, jeg forsørger meg selv og sparer. 
 

Både jeg og han ble mobbet på skolen. Vi hadde også til felles at vi fikk yngre venner ettersom vi vokste opp. Men jeg tok meg fort inn igjen, har jobbet mye med meg selv, prøvd mye nytt og sliter ikke lenger sosialt slik jeg gjorde før. Jeg merker at jeg ikke har så mye kjærligjetsfølese for familien min og særlig ikke farslekten. Jeg skal aldri ha barn, og en av grunnene er at jeg er nesten helt sikker på at det barnet kan arve gemyttet fra farslekten min. Jeg vil også ble knust om barnet mitt blir som broren min. 
 

Pappa har fått vite om kreften til broren min. Det eneste han svarte (var mamma som sendte han mld om det) var: aldri sett jobb foran helsa. God helg. 
 

I ettertid har han ikke spurt om det går bra med broren min. Kan også nevne at hverken jeg eller broren min fikk en eneste krone etter vi ble 18. Mamma tjener mye mindre enn pappa, likevel ble hun sittende alene med oss. Pappa har ikke bidratt med noen ting. Han har ikke bodd i Norge på over 20 år. 
 

Dette ble nok et langt innlegg, men håper noen tar seg tid til å lese og kanskje har litt peiling på hva dette er. Setter pris på svar og råd.

 

Anonymkode: cec87...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vet ikke engang helt hvor jeg skal starte, så dere får stille spørsmål om noe er uklart. Men her er saken;

Etter han var ferdig som lærling på vdg så ble han arbeidsledig og havnet på nav. Han syntes det var helt greit, for han ville bare sitte inne og game. Mamma godtok ikke dette og fikk maset han i gang med noe, og nav presset også på. Da tok han tak og tok kurs. Han har siden vært i jobb. Han er nå 27 år.
Nå er vi nesten naboer. Men vi ser hverandre omtrent aldri fordi han aldri vil på noe og tar aldri kontakt selv. Mamma er den eneste han tar kontakt med av seg selv. Eneste han gjør i livet er å gå på jobb og sitte inne og game. Om han ikke er på jobb eller gamer så sover han. Han har også noen ganger 70.000 i lønn på 1 mnd men er likevel hele tiden blakk. Han kjøper ting på nett hele tiden. Han dro på besøk for å feire mammas bursdag forrige uke og måtte da låne penger av mamma til reiseutgifter. Han betaler alltid tilbake. Men dette med å låne gjentar seg hele tiden. Jeg låner han penger en del slik at han skal ha råd til mat. Til tross for å ha bodd i byen her nå i 4 år så har kun gått i noen få gater og kjenner ikke byen i det hele tatt. Nå har han nylig fått påvist kreft, men han fikk det operert ut og ifølge blodprøven så har kreftcellene «sunket»/ blitt svakere så det er ikke sikkert det blir nødvendig med behandling. Dette vet vi ikke før svar på neste prøve. Han er ikke redd og helt lik seg. Mamma lider veldig pga alt dette. Nå som han har vært hjemme så har han ikke gjort annet enn å sitte i stua med pcn. Han vil nesten aldri være med på kjøretur, kafe, ut eller treffe andre. Han velger også hele tiden å sove i samme stol som han gamer/sitter i hele dagen. Dette gjør han både hjemme og hos mamma. Han kan også gå uten å dusje når han ikke skal noe. Da mener jeg å bruke de samme klærne, sove i samme klærne og bruke de samme når han våkner. 
Han fikk også en ekstrem regning på tannbehandling for 2 år siden fordi han ikke hadde pusset tenne på lenge eller vært hos tannlege. 
Han er altså aldri sosial, har ikke interesse for andre og tar heller taxi enn kollektivtrafikk dersom han må et sted det ikke er gangasvstand. Fordi han orker ikke alle folka på kollektiven. 
Jeg har egentlig gitt opp. For jeg føler ikke selskapet hans gir meg særlig mye. Eneste er at jeg har en liten sorg over at jeg har en bror som ikke er tilstede. Og det er noe som følger slekten til pappa. Kjenner nesten ingen på den siden og ikke min egen far heller. Mamma ser mye av pappa i både han og meg, men jeg er mye mer sosial og bryr meg om hvordan det ser ut rundt meg, hygiene, jeg forsørger meg selv og sparer. 
 

Både jeg og han ble mobbet på skolen. Vi hadde også til felles at vi fikk yngre venner ettersom vi vokste opp. Men jeg tok meg fort inn igjen, har jobbet mye med meg selv, prøvd mye nytt og sliter ikke lenger sosialt slik jeg gjorde før. Jeg merker at jeg ikke har så mye kjærligjetsfølese for familien min og særlig ikke farslekten. Jeg skal aldri ha barn, og en av grunnene er at jeg er nesten helt sikker på at det barnet kan arve gemyttet fra farslekten min. Jeg vil også ble knust om barnet mitt blir som broren min. 
 

Pappa har fått vite om kreften til broren min. Det eneste han svarte (var mamma som sendte han mld om det) var: aldri sett jobb foran helsa. God helg. 
 

I ettertid har han ikke spurt om det går bra med broren min. Kan også nevne at hverken jeg eller broren min fikk en eneste krone etter vi ble 18. Mamma tjener mye mindre enn pappa, likevel ble hun sittende alene med oss. Pappa har ikke bidratt med noen ting. Han har ikke bodd i Norge på over 20 år. 
 

Dette ble nok et langt innlegg, men håper noen tar seg tid til å lese og kanskje har litt peiling på hva dette er. Setter pris på svar og råd.

 

Anonymkode: cec87...26e

Hva jobber han med?

Anonymkode: 1dfb7...5e2

[AnonymBruker]

Schizoid personlighetsforstyrrelse?

Asberger?

Schizotyp?

Anonymkode: 1dfb7...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva jobber han med?

Anonymkode: 1dfb7...5e2

Hvorfor er det relevant om jeg kan spørre? Er redd for gjenkjennelse selv om jeg ikke tror det skjer.

Anonymkode: cec87...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Schizoid personlighetsforstyrrelse?

Asberger?

Schizotyp?

Anonymkode: 1dfb7...5e2

Han har ikke noen diagnose fordi han ikke har giddet og ser ikke vitsen med disgnoser så lenge han har det bra. Men kan være noe slik ja.

Hva forårsaker schizoid ?

Anonymkode: cec87...26e

[AnonymBruker]

Han høres ganske lik ut som meg bortsett fra at jeg ikke har problemer med hygiene og tannstell selv om jeg ikke skal noe, ei sover jeg andre steder en i senga mi.

Jeg orker svært sjeldent å henge med egen familie eller finne på noe sosialt, særlig på steder med støy, lyder og inntrykk som kafeer, kino, restauranter o.l fordi jeg i utgangspunktet alltid har hatt lite sosialt behov, og etter jeg fikk meg jobb så går all energi til å holde ut og prestere der, og da er det kun soving og et par ting jeg interesserer meg for som jeg har ork til å gjøre etterpå. Sosialisering (selv om det er familie) er ikke en av de.

Det er litt vanskelig å si noe mer, for jeg vet ikke hvordan broren din var som barn og ungdom, og heller ikke hvordan han har hatt det på skolen og med familie ellers.

Kvinne 30 med asperger.

Anonymkode: 5bb64...529

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvorfor er det relevant om jeg kan spørre? Er redd for gjenkjennelse selv om jeg ikke tror det skjer.

Anonymkode: cec87...26e

Fordi det kan si noe om hvilke situasjoner/hvordan han fungerer utover der du har beskrevet. Noen områder må han jo mestre, og regner med han mestrer arbeidsppgavene sine siden han fortsatt er i jobb. Forstår om du ikke ønsker svare på det.

Anonymkode: 1dfb7...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Han høres ganske lik ut som meg bortsett fra at jeg ikke har problemer med hygiene og tannstell selv om jeg ikke skal noe, ei sover jeg andre steder en i senga mi.

Jeg orker svært sjeldent å henge med egen familie eller finne på noe sosialt, særlig på steder med støy, lyder og inntrykk som kafeer, kino, restauranter o.l fordi jeg i utgangspunktet alltid har hatt lite sosialt behov, og etter jeg fikk meg jobb så går all energi til å holde ut og prestere der, og da er det kun soving og et par ting jeg interesserer meg for som jeg har ork til å gjøre etterpå. Sosialisering (selv om det er familie) er ikke en av de.

Det er litt vanskelig å si noe mer, for jeg vet ikke hvordan broren din var som barn og ungdom, og heller ikke hvordan han har hatt det på skolen og med familie ellers.

Kvinne 30 med asperger.

Anonymkode: 5bb64...529

Han hadde ekstremt lett for å få venner når vi var på ferie. Jeg klarte det liksom aldri, noen få ganger, men jeg følte meg stort sett alene. Broren min ble veldig lett kjent med andre barn, men da var vi veldig små. På skolen og ungdomsskolen fikk han yngre og yngre venner siden de på hans alder fikk voksnere interesser. Han hadde mye ticks. Vi var like som barn, men vi er helt forskjellige nå. 
Jeg ble diagnostisert med Asperger i voksen alder. Men jeg har valgt å trene meg, jeg fikk meg jobb uten hjelp fra nav, har reist, liker å oppleve nytt, bryr meg om hvordan jeg ser ut, hygiene osv. 
 

Han er fullstendig likegyldig. Han gjør bare 1 ting og det er å sitte i stolen med pcn. Kostholdet hans er snevert. Livet hans er snevert generelt. Føler ofte jeg må se etter han og ta ansvar når vi gjør noe nytt. Nå gjør vi jo aldri noe nytt da han aldri vil, men skulle vi feks reist så hadde jeg måttet passe på at han hadde med pass, billetten sin osv.

Anonymkode: cec87...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fordi det kan si noe om hvilke situasjoner/hvordan han fungerer utover der du har beskrevet. Noen områder må han jo mestre, og regner med han mestrer arbeidsppgavene sine siden han fortsatt er i jobb. Forstår om du ikke ønsker svare på det.

Anonymkode: 1dfb7...5e2

Han har en jobb der han kan være mye alene. Ofte nattarbeid også. Han klarer seg fint blandt kollegaene, men så går han bare hjem fordi han blir utslitt av dette lille.

Anonymkode: cec87...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Han har ikke noen diagnose fordi han ikke har giddet og ser ikke vitsen med disgnoser så lenge han har det bra. Men kan være noe slik ja.

Hva forårsaker schizoid ?

Anonymkode: cec87...26e

Det er ikke sikkert  men kanskje miljøet en vokser opp i  om det er kaldt, om en har blitt mye avvist. Så er det sikkert noe arv inni bildet. Vet ikke om noen vet sikkert egentlig 

Anonymkode: 1dfb7...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ikke sikkert  men kanskje miljøet en vokser opp i  om det er kaldt, om en har blitt mye avvist. Så er det sikkert noe arv inni bildet. Vet ikke om noen vet sikkert egentlig 

Anonymkode: 1dfb7...5e2

Vi er jo oppvokst i samme miljø. Hjemmet vi vokste opp i var trygt, ihvertfall fra mor sin side. Hun ble sammen med en mann, som begynte å mishandle oss barna når mamma var på jobb. Jeg fikk ikke gjennomgå like mye fysisk som broren min. På meg var det mye psykisk, mens jeg lå under senga og gjente meg mye da jeg var barn, og hørte på at broren min ble slått. Men han sier at dette ikke betyr noe for han i dag.

Anonymkode: cec87...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Han hadde ekstremt lett for å få venner når vi var på ferie. Jeg klarte det liksom aldri, noen få ganger, men jeg følte meg stort sett alene. Broren min ble veldig lett kjent med andre barn, men da var vi veldig små. På skolen og ungdomsskolen fikk han yngre og yngre venner siden de på hans alder fikk voksnere interesser. Han hadde mye ticks. Vi var like som barn, men vi er helt forskjellige nå. 
Jeg ble diagnostisert med Asperger i voksen alder. Men jeg har valgt å trene meg, jeg fikk meg jobb uten hjelp fra nav, har reist, liker å oppleve nytt, bryr meg om hvordan jeg ser ut, hygiene osv. 
 

Han er fullstendig likegyldig. Han gjør bare 1 ting og det er å sitte i stolen med pcn. Kostholdet hans er snevert. Livet hans er snevert generelt. Føler ofte jeg må se etter han og ta ansvar når vi gjør noe nytt. Nå gjør vi jo aldri noe nytt da han aldri vil, men skulle vi feks reist så hadde jeg måttet passe på at han hadde med pass, billetten sin osv.

Anonymkode: cec87...26e

Ticks er vanligere hos personer med asberger enn i befolkningen forøvrig. Tror jeg.

Anonymkode: 1dfb7...5e2

[AnonymBruker]

Tipper asberger,  men sikkert svar får jo du bare om han blir undersøkt i helsevesenet 

Anonymkode: 1dfb7...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tipper asberger,  men sikkert svar får jo du bare om han blir undersøkt i helsevesenet 

Anonymkode: 1dfb7...5e2

Men jeg har det selv og finnes ikke lik han. Hvorfor skaffet jeg meg jobb av meg selv, dusjer hver dag, bruker penger forsvarlig og har ønsker for livet mens han driter i at han har fått kreft, sier til og med at det ville vært kult å prøve cellegift, ekstremt ensporet kost (drikker aldri vann, bare drikke med tilsatt smak og aspartam, burgere og brødskive). Har kun gått den gaten han går på vei til jobb, flyttet til og med da han ble flyttet på jobben for å bo nærmere jobben (samme by) slik at han skulle slippe å ta kollektivtransport.

Anonymkode: cec87...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Men jeg har det selv og finnes ikke lik han. Hvorfor skaffet jeg meg jobb av meg selv, dusjer hver dag, bruker penger forsvarlig og har ønsker for livet mens han driter i at han har fått kreft, sier til og med at det ville vært kult å prøve cellegift, ekstremt ensporet kost (drikker aldri vann, bare drikke med tilsatt smak og aspartam, burgere og brødskive). Har kun gått den gaten han går på vei til jobb, flyttet til og med da han ble flyttet på jobben for å bo nærmere jobben (samme by) slik at han skulle slippe å ta kollektivtransport.

Anonymkode: cec87...26e

Folk med asperger er like ulike som andre. Men det kan også være noe PF inne i bildet her som Schizoid.

Anonymkode: 07c4d...9cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er jo oppvokst i samme miljø. Hjemmet vi vokste opp i var trygt, ihvertfall fra mor sin side. Hun ble sammen med en mann, som begynte å mishandle oss barna når mamma var på jobb. Jeg fikk ikke gjennomgå like mye fysisk som broren min. På meg var det mye psykisk, mens jeg lå under senga og gjente meg mye da jeg var barn, og hørte på at broren min ble slått. 

Anonymkode: cec87...26e

Men i alle dager da, sa dere ikke i fra til deres mor?

Anonymkode: 07c4d...9cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men i alle dager da, sa dere ikke i fra til deres mor?

Anonymkode: 07c4d...9cc

Jo. Men hun var livredd og han hadde fått taket på henne. han hadde tilgang til vår og hennes bankkonto. Hele familien sin. Han var den som kjøpte alt, betalte regningene. Mamma visste aldri hva hun hadde for hun fikk alt av han. Det ble noen krangler men han sa etter hvert (husker de trodde jeg hadde lagt meg og jeg stod oppe og lyttet) så satt han og gråt og sa at han hadde selvmordstanker og ikke kom til å overleve om hun dumpet han. De hadde rukket å få et barn så hun var redd han skulle kjøre seg i hjel med oss.

Anonymkode: cec87...26e

[kupton]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Schizoid personlighetsforstyrrelse?

Asberger?

Enig i dette. Men med det som fremkommer videre nedover i tråden, er det sannsynlig med Asperger. Asperger er en svært genetisk arvelig sykdom. Søster har lidelsen, og mye taler for at far hadde/har det samme.

At det er ulikheter mellom han og søster, taler ikke mot lidelsen. Som med andre lidelser, kan personer med samme diagnose være svært ulike på mange felter.

[AnonymBruker]

kupton skrev (8 timer siden):

Enig i dette. Men med det som fremkommer videre nedover i tråden, er det sannsynlig med Asperger. Asperger er en svært genetisk arvelig sykdom. Søster har lidelsen, og mye taler for at far hadde/har det samme.

At det er ulikheter mellom han og søster, taler ikke mot lidelsen. Som med andre lidelser, kan personer med samme diagnose være svært ulike på mange felter.

Altså jeg blir fortvilet på en måte. Vi ønsker at han skal være annerledes og håper han blir det, fordi vi synes han lever et så trist liv, men jeg er redd han vil føle at det er noe alvorlig galt med seg og at han bare vil bli irritert og sint til slitt fordi han kommer til å føle at han må leve etter en manus han ikke passer inn i. Det følte jeg på hele barndommen og det er en veldig vond følelse. Jeg følte selv på at jeg ikke fikk være den jeg var når jeg var ung. Hadde vært i bursdagsselskap en gang og når vi kom hjem gikk mamma på badet og gråt. Det var fordi moren til hun jeg hadde vært hos hadde sagt at jeg ikke deltok særlig på aktivitetene til de andre og gjemte meg mye. Så jeg begynte å gjøre ting bare for at hun ikke skulle være lei seg og jeg hadde det mye vondt fordi jeg følte det var noe alvorlig galt når til og med moren min gråt fordi jeg var den jeg var.

Følelsene ble ikke noe bedre når broren min også begynte på skolen og jeg så at han fikk samme problemet (mobbing, utenfor, upopulær, senere utviklet). Til og med de som var yngre enn han begynte å gjøre narr av han ettersom de ble eldre. 
 

Og nå snakker mamma en del med meg på tlf og gråter en del (som vanlig, hun finner noe å gråte for veldig ofte synes jeg). Hun synes han lever et så trist liv og er bekymret for helsa hans. Jeg er enig med henne at han lever et trist liv. Men jeg kan ikke tvinge han til noe. Da gjør jeg det samme som mamma gjorde mot meg i barndommen. Jeg vet ikke hvorfor vi endte så forskjellig. 

Anonymkode: cec87...26e

[kupton]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hun synes han lever et så trist liv og er bekymret for helsa hans. Jeg er enig med henne at han lever et trist liv.

Nå svarer jeg generelt og ikke om broren din: Vi skal være litt forsiktige med å bruke oss selv eller "folk flest" som norm for hva som er et bra liv. Det finnes mange som trives best i sitt eget selskap og som ikke har noe ønske om å leve et liv med særlig mye sosialt fellesskap med andre.