Noen her som vet hva som kan feile broren min?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Altså jeg blir fortvilet på en måte. Vi ønsker at han skal være annerledes og håper han blir det, fordi vi synes han lever et så trist liv, men jeg er redd han vil føle at det er noe alvorlig galt med seg og at han bare vil bli irritert og sint til slitt fordi han kommer til å føle at han må leve etter en manus han ikke passer inn i. Det følte jeg på hele barndommen og det er en veldig vond følelse. Jeg følte selv på at jeg ikke fikk være den jeg var når jeg var ung. Hadde vært i bursdagsselskap en gang og når vi kom hjem gikk mamma på badet og gråt. Det var fordi moren til hun jeg hadde vært hos hadde sagt at jeg ikke deltok særlig på aktivitetene til de andre og gjemte meg mye. Så jeg begynte å gjøre ting bare for at hun ikke skulle være lei seg og jeg hadde det mye vondt fordi jeg følte det var noe alvorlig galt når til og med moren min gråt fordi jeg var den jeg var.

Følelsene ble ikke noe bedre når broren min også begynte på skolen og jeg så at han fikk samme problemet (mobbing, utenfor, upopulær, senere utviklet). Til og med de som var yngre enn han begynte å gjøre narr av han ettersom de ble eldre. 
 

Og nå snakker mamma en del med meg på tlf og gråter en del (som vanlig, hun finner noe å gråte for veldig ofte synes jeg). Hun synes han lever et så trist liv og er bekymret for helsa hans. Jeg er enig med henne at han lever et trist liv. Men jeg kan ikke tvinge han til noe. Da gjør jeg det samme som mamma gjorde mot meg i barndommen. Jeg vet ikke hvorfor vi endte så forskjellig. 

Anonymkode: cec87...26e

Men selv om du synes at han lever et trist liv så er det ikke sikkert han synes det.

Moren min og søsteren min mener også jeg har et så forferdelig trist liv og gråter masse foran meg, men jeg blir bare irritert av det og skamfull fordi jeg synes livet slik jeg lever det er best og jeg føler ikke at jeg mangler noe selv om jeg ikke er "normal " slik som dere.

Anonymkode: 5bb64...529

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2022 den 19.26):

Vi er jo oppvokst i samme miljø. Hjemmet vi vokste opp i var trygt, ihvertfall fra mor sin side. Hun ble sammen med en mann, som begynte å mishandle oss barna når mamma var på jobb. Jeg fikk ikke gjennomgå like mye fysisk som broren min. På meg var det mye psykisk, mens jeg lå under senga og gjente meg mye da jeg var barn, og hørte på at broren min ble slått. Men han sier at dette ikke betyr noe for han i dag.

Anonymkode: cec87...26e

Jeg reagerer på at du sier dere vokste opp i et trygt hjem, - for meg ser det ut som dere har hatt grunn til å føle dere veldig utrygge. Det er vondt å lese hvordan dere hadde det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2022 den 19.34):

Men jeg har det selv og finnes ikke lik han. Hvorfor skaffet jeg meg jobb av meg selv, dusjer hver dag, bruker penger forsvarlig og har ønsker for livet mens han driter i at han har fått kreft, sier til og med at det ville vært kult å prøve cellegift, ekstremt ensporet kost (drikker aldri vann, bare drikke med tilsatt smak og aspartam, burgere og brødskive). Har kun gått den gaten han går på vei til jobb, flyttet til og med da han ble flyttet på jobben for å bo nærmere jobben (samme by) slik at han skulle slippe å ta kollektivtransport.

Anonymkode: cec87...26e

Mennesker med samme diagnose kan jo være veldig forskjellige. 

Anonymkode: 1dfb7...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2022 den 1.18):

Men selv om du synes at han lever et trist liv så er det ikke sikkert han synes det.

Moren min og søsteren min mener også jeg har et så forferdelig trist liv og gråter masse foran meg, men jeg blir bare irritert av det og skamfull fordi jeg synes livet slik jeg lever det er best og jeg føler ikke at jeg mangler noe selv om jeg ikke er "normal " slik som dere.

Anonymkode: 5bb64...529

Har du Asperger? Nei vi skal ikke egentlig si hvordan andre skal leve, men det ser jo stusselig ut for oss som er ute og opplever ting mens du bare sitter i samme stolen dag ut og dag inn. Lukker gardinene og isolerer deg helt. 
Aldri noen minner. Er nok like greit at hverken broren min eller jeg ønsker barn.

Anonymkode: cec87...26e

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Har du Asperger? Nei vi skal ikke egentlig si hvordan andre skal leve, men det ser jo stusselig ut for oss som er ute og opplever ting mens du bare sitter i samme stolen dag ut og dag inn. Lukker gardinene og isolerer deg helt. 
Aldri noen minner.

Anonymkode: cec87...26e

Jeg har også asperger og har det omtrent på samme måten. Ikke noe liv. Trist og ensomt. Vil ikke ha det slik, men har ingen anelse om hva jeg skal gjøre med det. Klarer ikke kommuniserer med andre.

Anonymkode: 63cd5...6b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Har du Asperger? Nei vi skal ikke egentlig si hvordan andre skal leve, men det ser jo stusselig ut for oss som er ute og opplever ting mens du bare sitter i samme stolen dag ut og dag inn. Lukker gardinene og isolerer deg helt. 
Aldri noen minner. Er nok like greit at hverken broren min eller jeg ønsker barn.

Anonymkode: cec87...26e

Ja jeg har asperger.

Jeg isolerer meg ikke helt, men takker nei til det meste av sosiale ting ( f.eks byen,fester, møte slekt og venner av andre osv ) fordi det bare blir overveldende og jeg får ikke til å fungere i dynamikken. Jeg blir bare sittende der mens de andre snakker over hodet på meg og telle timene til jeg får lov å dra hjem.

Jeg har masse gode minner fra ting jeg gjør og opplever alene eller sammen med noen nærme de få gangene jeg har overskudd til det  

Anonymkode: 5bb64...529