Gå til innhold

Redd for å være frisk


Fru2020

Anbefalte innlegg

Fru2020

Jeg kjenner at jeg har en redsel for å gi slipp på hjelperen mine. Nå har det vært normalen i fem år at jeg har hatt et stort lag med helsearbeidere stående rundt meg. Nå tror jeg det går mot slutten. Og det føles litt skremmende egentlig. Jeg skal redusere kommunen til en gang i uken fra neste uke av. Det blir rart. Og så tenker jeg jo at dette neste året blir det siste med spesialisthelsetjenesten.  Jeg vet hvem jeg er som syk, men jeg vet ikke hvordan være den friske meg som har vært syk. Hva kommer nå liksom?

En vernepleier på DPS sa engang til meg at det kommer til å være et før og et etter sykdommen. Du kommer til å være endret for alltid.

Men jeg føler ikke at jeg har endret meg. Jeg føler jeg er på vei tilbake til den jeg var. Men om jeg ikke har lært noe, hvordan skal jeg unngå å kræsje igjen. 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg har det også sånn. Jeg er blitt avhengig av å ha trygge hjelpere rundt meg, og er livredd for å bli avsluttet i spesialisthelsetjenesten. Min identitet er liksom som syk, ikke frisk. Aner ikke hvordan det vil gå med meg når jeg blir avsluttet. 

Anonymkode: ef9eb...0c1

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter

Tror det er veldig normalt å føle på det du gjør. Og at kanskje er det først når du er i gang med en hverdag uten så mye oppfølging at det gradvis vil føles ok? Tror ikke du kan bli hundre% klar i forkant i hvert fall. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg kjenner at jeg har en redsel for å gi slipp på hjelperen mine. Nå har det vært normalen i fem år at jeg har hatt et stort lag med helsearbeidere stående rundt meg. Nå tror jeg det går mot slutten. Og det føles litt skremmende egentlig. Jeg skal redusere kommunen til en gang i uken fra neste uke av. Det blir rart. Og så tenker jeg jo at dette neste året blir det siste med spesialisthelsetjenesten.  Jeg vet hvem jeg er som syk, men jeg vet ikke hvordan være den friske meg som har vært syk. Hva kommer nå liksom?

En vernepleier på DPS sa engang til meg at det kommer til å være et før og et etter sykdommen. Du kommer til å være endret for alltid.

Men jeg føler ikke at jeg har endret meg. Jeg føler jeg er på vei tilbake til den jeg var. Men om jeg ikke har lært noe, hvordan skal jeg unngå å kræsje igjen. 

 

Du har både mann og barn så du er definitivt ikke alene uten "hjelperne dine". 

Og du begynte vel først å bli syk i voksen alder iogmed at du har barn regner jeg med så du vet vel hvordan det er å være frisk? 

Sorry men dette var neppe svaret du var ute etter. Men noen ganger er en wakeup call bedre enn dulling og hjerter. 

Anonymkode: 53960...1ed

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru2020
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har det også sånn. Jeg er blitt avhengig av å ha trygge hjelpere rundt meg, og er livredd for å bli avsluttet i spesialisthelsetjenesten. Min identitet er liksom som syk, ikke frisk. Aner ikke hvordan det vil gå med meg når jeg blir avsluttet. 

Anonymkode: ef9eb...0c1

Ja, det er sånn det er blitt. Identiteten er forflyttet seg til å være en syk person og ikke en frisk.

Glitter skrev (1 time siden):

Tror det er veldig normalt å føle på det du gjør. Og at kanskje er det først når du er i gang med en hverdag uten så mye oppfølging at det gradvis vil føles ok? Tror ikke du kan bli hundre% klar i forkant i hvert fall. 

Nei, det kan en nok ikke. Men jeg føler meg ikke klar. Kanskje jeg venter på en stor aha opplevelse. At ja der forstår jeg meg selv og livet mitt bedre. Dit har jeg ikke kommet.

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Du har både mann og barn så du er definitivt ikke alene uten "hjelperne dine". 

Og du begynte vel først å bli syk i voksen alder iogmed at du har barn regner jeg med så du vet vel hvordan det er å være frisk? 

Sorry men dette var neppe svaret du var ute etter. Men noen ganger er en wakeup call bedre enn dulling og hjerter. 

Anonymkode: 53960...1ed

Jeg har ikke mann så jeg står som alene voksen. Jeg har et godt nettverk rundt meg, så alene er jeg ikke. Men man kan ikke bruke venner på samme måte som man bruker helsevesenet. Kanskje en kan det med en partner, men det vet jeg ingenting om.

Jeg vet hvordan jeg levde før jeg falt helt sammen. Men det var jo den måten å leve på som kjørte meg til bunns. 

Jeg føler nok på at jeg ikke har lært noe nytt om hvordan å leve uten å bruke seg selv opp. Gjennom prosessen har jeg blitt klar over mange av mine feil, men jeg har ikke lært hvordan å leve annerledes.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Du har både mann og barn så du er definitivt ikke alene uten "hjelperne dine". 

Og du begynte vel først å bli syk i voksen alder iogmed at du har barn regner jeg med så du vet vel hvordan det er å være frisk? 

Sorry men dette var neppe svaret du var ute etter. Men noen ganger er en wakeup call bedre enn dulling og hjerter. 

Anonymkode: 53960...1ed

Sånn bortsett fra at noe du sier der ikke stemmer om hva hun har, så synes jeg ellers dette var et dumt innlegg. Man kan virkelig slite selv om man har diverse ting. Og man kan gå et helt liv og fortrenge problemer man egentlig har hatt lenge. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Du har både mann og barn så du er definitivt ikke alene uten "hjelperne dine". 

Og du begynte vel først å bli syk i voksen alder iogmed at du har barn regner jeg med så du vet vel hvordan det er å være frisk? 

Sorry men dette var neppe svaret du var ute etter. Men noen ganger er en wakeup call bedre enn dulling og hjerter. 

Anonymkode: 53960...1ed

Du kan ikke sammenligne mann og barn med de som ansatt i helsevesenet for å hjelpe. Jeg skjønner du er en av de bitre her inne, men ta deg sammen.

Anonymkode: b8dd4...76f

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg kjenner at jeg har en redsel for å gi slipp på hjelperen mine. Nå har det vært normalen i fem år at jeg har hatt et stort lag med helsearbeidere stående rundt meg. Nå tror jeg det går mot slutten. Og det føles litt skremmende egentlig. Jeg skal redusere kommunen til en gang i uken fra neste uke av. Det blir rart. Og så tenker jeg jo at dette neste året blir det siste med spesialisthelsetjenesten.  Jeg vet hvem jeg er som syk, men jeg vet ikke hvordan være den friske meg som har vært syk. Hva kommer nå liksom?

En vernepleier på DPS sa engang til meg at det kommer til å være et før og et etter sykdommen. Du kommer til å være endret for alltid.

Men jeg føler ikke at jeg har endret meg. Jeg føler jeg er på vei tilbake til den jeg var. Men om jeg ikke har lært noe, hvordan skal jeg unngå å kræsje igjen. 

 

Men gradvis går det seg kanskje til. Vet ikke hvor mange hjelpere du har, men håper du ikke mister flere samtidig liksom. 

Jeg har vært redd for å komme dit  at det blir veldig vanskelig når jeg skal avslutte. Plutselig føler jeg meg klar. Har jo alltids fastlegen. Har ikke hatt fra kommunen da, men om de forsvinner en etter en,  en om gangen, så er det kanskje mulig å føle seg klar til slutt

 For noen måneder siden trodde jeg at jeg aldri skulle føle meg klar. Men jeg gjør det nå.

Livet som frisk... Du fyller sikkert dagene med mer enn det som har med sykdom å gjøre? Kanskje det er mer enn du tror 

Finn noe fint å fylle den ekstra tiden med!

I perioder har jeg hatt daglige avtaler. Da trenger jeg det  men så når det avsluttes, så er det også befriende fordi jeg får frigjort tid til å gjøre andre ting. Som være sosial  hobbyer, husarbeid..

Anonymkode: de13b...c0e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru2020
AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Men gradvis går det seg kanskje til. Vet ikke hvor mange hjelpere du har, men håper du ikke mister flere samtidig liksom. 

Jeg har vært redd for å komme dit  at det blir veldig vanskelig når jeg skal avslutte. Plutselig føler jeg meg klar. Har jo alltids fastlegen. Har ikke hatt fra kommunen da, men om de forsvinner en etter en,  en om gangen, så er det kanskje mulig å føle seg klar til slutt

 For noen måneder siden trodde jeg at jeg aldri skulle føle meg klar. Men jeg gjør det nå.

Livet som frisk... Du fyller sikkert dagene med mer enn det som har med sykdom å gjøre? Kanskje det er mer enn du tror 

Finn noe fint å fylle den ekstra tiden med!

I perioder har jeg hatt daglige avtaler. Da trenger jeg det  men så når det avsluttes, så er det også befriende fordi jeg får frigjort tid til å gjøre andre ting. Som være sosial  hobbyer, husarbeid..

Anonymkode: de13b...c0e

Jeg mister ikke alt. Kanskje jeg krisemaksimerer. Akkurat nå er det bare kommunen som reduseres. Jeg har fremdeles musikkterapi, samtaleterapi og skal starte opp med gruppeterapi. Så jeg har fremdeles mye. Men jeg tror at det kommer til å avsluttes dette året. Nest høst har jeg tenkt å begynne å studere så da må jeg jo på en måte være klar. Jeg kommer til å studere på deltid tenker jeg, men det blir likevel mindre rom til å jobbe med meg selv. Jeg vet ikke helt hvorfor dette er skummelt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Fru2020 skrev (24 minutter siden):

Jeg mister ikke alt. Kanskje jeg krisemaksimerer. Akkurat nå er det bare kommunen som reduseres. Jeg har fremdeles musikkterapi, samtaleterapi og skal starte opp med gruppeterapi. Så jeg har fremdeles mye. Men jeg tror at det kommer til å avsluttes dette året. Nest høst har jeg tenkt å begynne å studere så da må jeg jo på en måte være klar. Jeg kommer til å studere på deltid tenker jeg, men det blir likevel mindre rom til å jobbe med meg selv. Jeg vet ikke helt hvorfor dette er skummelt.

Du tror det er sånn. Kanskje du kan spørre om det faktisk er sånn? Og ta opp at det bekymrer deg?

Hvordan opplever du dagene hvor du ikke har avtaler med hjelpeapparatet?

Noe du liker å gjøre, som du kan bruke mer tid på på den tiden du før hadde avtaler med kommunen?

 

Anonymkode: de13b...c0e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har det også sånn. Jeg er blitt avhengig av å ha trygge hjelpere rundt meg, og er livredd for å bli avsluttet i spesialisthelsetjenesten. Min identitet er liksom som syk, ikke frisk. Aner ikke hvordan det vil gå med meg når jeg blir avsluttet. 

Anonymkode: ef9eb...0c1

Identitet som syk.., du har sikkert andre roller også. Andre roller en pasientrollen

 

Anonymkode: de13b...c0e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
Fru2020 skrev (12 timer siden):

Jeg mister ikke alt. Kanskje jeg krisemaksimerer. Akkurat nå er det bare kommunen som reduseres. Jeg har fremdeles musikkterapi, samtaleterapi og skal starte opp med gruppeterapi. Så jeg har fremdeles mye. Men jeg tror at det kommer til å avsluttes dette året. Nest høst har jeg tenkt å begynne å studere så da må jeg jo på en måte være klar. Jeg kommer til å studere på deltid tenker jeg, men det blir likevel mindre rom til å jobbe med meg selv. Jeg vet ikke helt hvorfor dette er skummelt.

Dette oppleves nok som skummelt fordi du og helsevesenet sammen skapte en forestilling om at du ikke er i stand til å klare deg uten massiv hjelp. Denne forestillingen skal dere nå sammen endre til at du er en voksen kvinne som tidligere i livet har klart deg rimelig ok, men som har hatt noen år nå hvor det glapp for deg. Du er nå godt på vei til å gjenetablere deg som selvstendig voksen kvinne - tenker jeg. 

Forøvrig legger jeg merke til at du ganske ofte sier at din egen oppfatning av fortiden skiller seg vesentlig fra hva helsevesenet mener om din fortid. Det er ikke gitt at det er helsevesenet som har mest rett. Kanskje ligger sannheten et sted mellom din og helsevesenets oppfatning. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Fru2020
AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du tror det er sånn. Kanskje du kan spørre om det faktisk er sånn? Og ta opp at det bekymrer deg?

Hvordan opplever du dagene hvor du ikke har avtaler med hjelpeapparatet?

Noe du liker å gjøre, som du kan bruke mer tid på på den tiden du før hadde avtaler med kommunen?

 

Anonymkode: de13b...c0e

Jeg har begynt å drive med hobbyen min. Bruker flere timer hver dag. Har endelig fått hobbyrom etter tre år uten. Og så har jeg begynt å lese igjen. Så jeg står ikke helt på bar bakke. Men jeg vet ikke jeg. Hvordan skal jeg klare meg uten noen å tømme tankene mine ut på.

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Identitet som syk.., du har sikkert andre roller også. Andre roller en pasientrollen

 

Anonymkode: de13b...c0e

Jeg hatt jo det. Jeg er mamma, venn og datter. Og så er jeg jo blitt en person med flere verv i frivillig organisasjon.

Men det har vært pasientrollen som har vært den mest fremtredende rollen de siste fem årene. Det har vært det som hatt vært meg. Selv om jeg heller tiden hatt drømt om tiden hvor det ikke var meg.

Everybody skrev (12 timer siden):

Hva er egentlig musikkterapi? Hvordan foregår det?

Det foregår litt forskjellig. En periode sang jeg bare hele timen (jeg er sanger) så drev vi med endel improvisasjon. For tiden skriver jeg sang om hvordan jeg har det. Veldig kjekk terapiform som passer meg veldig godt.

frosken skrev (4 timer siden):

Dette oppleves nok som skummelt fordi du og helsevesenet sammen skapte en forestilling om at du ikke er i stand til å klare deg uten massiv hjelp. Denne forestillingen skal dere nå sammen endre til at du er en voksen kvinne som tidligere i livet har klart deg rimelig ok, men som har hatt noen år nå hvor det glapp for deg. Du er nå godt på vei til å gjenetablere deg som selvstendig voksen kvinne - tenker jeg. 

Forøvrig legger jeg merke til at du ganske ofte sier at din egen oppfatning av fortiden skiller seg vesentlig fra hva helsevesenet mener om din fortid. Det er ikke gitt at det er helsevesenet som har mest rett. Kanskje ligger sannheten et sted mellom din og helsevesenets oppfatning. 

Det ligger noe i det at helsevesenet ikke bare hatt sagt at jeg ikke klarer meg selv nå etter at alt raknet, men de sier også at jeg ikke klarte meg før. Da blir jeg sånn i tvil. Når jeg føler at jeg ikke har endret meg vesentlig. Da går jeg jo tilbake til et liv som helsevesenet sier ikke er bærekraftig.

Det er veldig skummelt å skulle klare meg mer selv. Samtidig så er det jo slik jeg var før. Jeg var alt for selvstendig. 

Jeg har ikke lyst til å gå tilbake til tiden hvor jeg stadig vart innlagt. Jeg har ikke vært innlagt siden februar og det egentlig ikke for meg at jeg skal være innlagt igjen. Men det er et stykke fra det til å klare meg helt selv.

Men nå skal jeg jo i gruppeterapi. I bestefall betyr det en endring hos meg som gjør meg bedre i stand til å håndtere det som kommer etterpå. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
Fru2020 skrev (1 time siden):

 

Det ligger noe i det at helsevesenet ikke bare hatt sagt at jeg ikke klarer meg selv nå etter at alt raknet, men de sier også at jeg ikke klarte meg før. Da blir jeg sånn i tvil. Når jeg føler at jeg ikke har endret meg vesentlig. Da går jeg jo tilbake til et liv som helsevesenet sier ikke er bærekraftig.

Det er veldig skummelt å skulle klare meg mer selv. Samtidig så er det jo slik jeg var før. Jeg var alt for selvstendig. 

Jeg har ikke lyst til å gå tilbake til tiden hvor jeg stadig vart innlagt. Jeg har ikke vært innlagt siden februar og det egentlig ikke for meg at jeg skal være innlagt igjen. Men det er et stykke fra det til å klare meg helt selv.

Men nå skal jeg jo i gruppeterapi. I bestefall betyr det en endring hos meg som gjør meg bedre i stand til å håndtere det som kommer etterpå. 

Foreløpig er du milevis unna å skulle klare deg helt selv, du har jo et mer omfattende behandlingstilbud enn de aller fleste. Men tematikken du skriver om i denne tråden, er egnet til å bli drøftet med dine behandlere i året som kommer. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
Fru2020 skrev (18 timer siden):

Jeg mister ikke alt. Kanskje jeg krisemaksimerer. Akkurat nå er det bare kommunen som reduseres. Jeg har fremdeles musikkterapi, samtaleterapi og skal starte opp med gruppeterapi. Så jeg har fremdeles mye. Men jeg tror at det kommer til å avsluttes dette året. Nest høst har jeg tenkt å begynne å studere så da må jeg jo på en måte være klar. Jeg kommer til å studere på deltid tenker jeg, men det blir likevel mindre rom til å jobbe med meg selv. Jeg vet ikke helt hvorfor dette er skummelt.

Da har du jo fortsatt veldig mye oppfølging, så mulig frykten din tar litt overhånd akkurat nå? Også vil vel tilbudet ditt reduseres gradvis slik at du blir vant til det? Da blir ikke overgangen så brå. 

Også skjønte jeg ikke helt det du skrev i et annet innlegg om at når du skal begynne å studere så blir det ikke lenger tid til å jobbe med deg selv. Man kan jo jobbe med seg selv i tillegg til å gjøre ting i hverdagen. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...