Er det galt å gjøre forskjell på søsken når en trenger mer hjelp enn de andre pga psykisk lidekse?

[AnonymBruker]

Her er jeg svar skyldig. Jeg har fått veldig mye mer enn mine søsken. 
 

Jeg har tilbudt meg å ta det som forskudd på arv. Men søsknene har sagt det er greit å ikke gjøre det. 

Anonymkode: cdc1b...3ce

[Trine]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kunne godt trengt meg hjelp som mine søsken har fått og de er ikke engang psykisk syke. Mine foreldre forskjellsbehandler oss veldig. 

Anonymkode: dd248...35d

Det er jo trist hvis alle trenger hjelp, men bare noen av dem får. Jeg svarte på innlegget til ts og der var det snakk om at et av barna hadde spesielle behov.

[cilie]

Jeg mener man skal vokte seg vel for å gjøre stor forskjell på søsken totalt sett. 

[Trine]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du skrevet at barna til søstera di vil arve etter deg ellers går det automatisk til  søstera di eller broren din  

Anonymkode: dd248...35d

Hm, nei, jeg er så enkel at jeg tenker at hun er eldst og dør først, men det er jo slettes ikke sikkert 😂 Men hvis søsteren min lever, går jo arven til henne, så da får hun tilbake for det jeg har fått av foreldrene mine. Men nå må jeg nesten sette meg ned og tenke på det der. Det er jo lite sannsynlig at søsteren min trenger penger den dagen jeg dør, hvis jeg blir normalt gammel ihvertfall. Hadde jeg dødd nå, kunne de betalt ned på boliglånet eller noe sånt. Men det er jo Oslo-barn, som på et tidspunkt sikkert ønsker å etablere seg i Oslo. Da trenger de penger. Jeg tror det er best om arva går rett til barna hennes. Men jeg tror jeg skal spørre henne om det. En annen ting er at hvis jeg dør før foreldrene mine, tror jeg pengene går til dem siden de er i rett slektslinje (tror jeg det heter) mens søsteren min er ved siden av meg. De trenger jo ihvertfall ikke arve penger av meg.

[AnonymBruker]

Trine skrev (12 minutter siden):

Hm, nei, jeg er så enkel at jeg tenker at hun er eldst og dør først, men det er jo slettes ikke sikkert 😂 Men hvis søsteren min lever, går jo arven til henne, så da får hun tilbake for det jeg har fått av foreldrene mine. Men nå må jeg nesten sette meg ned og tenke på det der. Det er jo lite sannsynlig at søsteren min trenger penger den dagen jeg dør, hvis jeg blir normalt gammel ihvertfall. Hadde jeg dødd nå, kunne de betalt ned på boliglånet eller noe sånt. Men det er jo Oslo-barn, som på et tidspunkt sikkert ønsker å etablere seg i Oslo. Da trenger de penger. Jeg tror det er best om arva går rett til barna hennes. Men jeg tror jeg skal spørre henne om det. En annen ting er at hvis jeg dør før foreldrene mine, tror jeg pengene går til dem siden de er i rett slektslinje (tror jeg det heter) mens søsteren min er ved siden av meg. De trenger jo ihvertfall ikke arve penger av meg.

Ja det er lurt å spørre henne om  det. Mine foreldre forskjellsbehandler meg ved at de har  betalt for søskene mine for leiligheter dyre men ikkke for meg. Hva synes du om det? 

Anonymkode: dd248...35d

[Glitter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja det er lurt å spørre henne om  det. Mine foreldre forskjellsbehandler meg ved at de har  betalt for søskene mine for leiligheter dyre men ikkke for meg. Hva synes du om det? 

Anonymkode: dd248...35d

Har ikke diskusjonen om at de ikke vil kausjonere for deg blitt ganske så nøye diskutert inn til sømmene? 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har to voksne barn som klarer seg greit både sosialt og økonomisk i livet. Så har jeg et voksent barn som sliter psykisk og har en diagnose. Hun bor hjemme og vi hjelper henne mye og støtter henne økonomisk. Dette skaper store konflikter da de to andre søsknene mener det er urettferdig at vi hjelper og støtter henne mer enn dem. At det bør være likt mellom søsken. Hva mener dere? 

Anonymkode: bf347...058

Jeg støtter det @frosken sier. At som voksen og utflyttet fra redet, skal man ikke se på det som en selvfølge at foreldre skal støtte opp - særlig ikke økonomisk om en der klarer seg selv. Foreldre har omsorg for sine barn livet ut, men det vises gjennom mye mer enn økonomisk støtte. Det viktigste er at foreldrene er der når det voksne barnet trenger hjelp til f.eks. praktiske ting og det voksne barnet vet at det kan regne med sin forelder. Jeg så nylig en mor som ble utrolig glad fordi hennes datter viste henne tillit med å spørre om råd på hva hun skulle velge å studere til neste år - jeg sa til moren at dét skulle hun ta som en tillitserklæring fra en 20-åring.

Jeg har en søster. Av oss to er det nok jeg som har minst inntekt, men min søster som har desidert mest utgifter og mest å stå i i hverdagen, med fire barn og tre av de med diagnoser innen nevroutviklingsforstyrrelser. Jeg er ikke interessert i noe tall, men jeg vet (og tenker at min søster fortjener) mer økonomisk hjelp fra mine foreldre fordi det gjør at hverdagen deres kan gå litt enklere. Men, om min mor sender over en tusenlapp til pizza en kveld en gang i halvåret, gjør hun også det til meg og samboer. Men vi får jo nesten to eller tre pizzaer for 1.000 kr.

frosken skrev (17 timer siden):

Folk trenger ulik grad av hjelp for å klare seg og jeg ville ha gjort som dere. Voksne barn har i utgangspunktet ikke noen grunn til å forvente økonomisk hjelp av sine foreldre, og når de klarer seg godt, bør de være i stand til å unne sitt søsken den hjelpen vedkommende trenger. 

Jeg synes du er inne på noe viktig her, av det jeg har uthevet. Det å unne andre noe man selv ikke får. Det innebærer også å ikke misunne noen den hjelpen noen får, som en gjerne skulle hatt selv. Unne andre den hjelpen man selv ikke får - det er raushet.

[aa-k-j]

Det kommer an på. For mye forskjellsbehandling er ikke bra. Foreldrene mine forskjellsbehandlet meg og min bror på feil måte. Jeg måtte lære meg husarbeid fra jeg var 12 år mens bror min slapp sånt noe jeg mener er feil. Han fikk mye hjelp med å betale husleier (ble ca 40 - 50 tusen) han ofte ikke klarte å betale selv om han var i fast jobb pluss han fikk hjelp til å få læreplass. Tror de hjalp han for mye for jeg klarer meg langt bedre enn han. Jeg eier både bil og bolig og er minste ufør mens han som er eldre enn meg leier fremdeles mens han er i fast jobb. Og så klager foreldrene mine på at han ikke er flink med økonomien. Som jeg sa til de at de ba om at det skulle bli slik for de satte for lite krav til han og hjalp for mye i ungdomstiden.  

[Vhanja]

Det er greit hvis en av søsknene trenger litt mer støtte og hjelp, men jeg synes ikke det er greit at man forfordeler noen økonomisk: Der bør det være likt.

[Trine]

AnonymBruker skrev (På 4.12.2022 den 23.41):

Ja det er lurt å spørre henne om  det. Mine foreldre forskjellsbehandler meg ved at de har  betalt for søskene mine for leiligheter dyre men ikkke for meg. Hva synes du om det? 

Anonymkode: dd248...35d

Det har jeg ingen formening om i og med at jeg ikke vet årsaken til at de hjelper søsknene dine, men ikke deg.

[Trine]

Vhanja skrev (14 timer siden):

Det er greit hvis en av søsknene trenger litt mer støtte og hjelp, men jeg synes ikke det er greit at man forfordeler noen økonomisk: Der bør det være likt.

Så hvis det ene barnet tjener bra og ikke har noen økonomiske problemer, så skal ikke det andre barnet få hjelp selv om han/hun er ufør/har en veldig dårlig betalt jobb og sliter økonomisk, sett at foreldrene ikke hadde hatt råd til å hjelpe begge barna like mye? 

[Ekstra]

Vhanja skrev (20 timer siden):

Det er greit hvis en av søsknene trenger litt mer støtte og hjelp, men jeg synes ikke det er greit at man forfordeler noen økonomisk: Der bør det være likt.

Uenig med deg, foreldre bør fordele hjelp til barna etter behov, selvfølgelig innen rimelighetens grenser og forutsetninger.

[Vhanja]

Trine skrev (6 timer siden):

Så hvis det ene barnet tjener bra og ikke har noen økonomiske problemer, så skal ikke det andre barnet få hjelp selv om han/hun er ufør/har en veldig dårlig betalt jobb og sliter økonomisk, sett at foreldrene ikke hadde hatt råd til å hjelpe begge barna like mye? 

Jo, det barnet som trenger hjelp bør få hjelp. Og det andre barnet bør enten få like mye eller man må i det minste prate åpent om det og se om det andre barnet faktisk synes det er greit.

Ekstra skrev (29 minutter siden):

Uenig med deg, foreldre bør fordele hjelp til barna etter behov, selvfølgelig innen rimelighetens grenser og forutsetninger.

Jeg synes også foreldre bør hjelpe barna etter behov, men da også gi tilsvarende til de andre søsken. Hvis ikke så er det mange ganger oppskriften på dårlig stemning.

[Ekstra]

Vhanja skrev (1 time siden):

 

Jeg synes også foreldre bør hjelpe barna etter behov, men da også gi tilsvarende til de andre søsken. Hvis ikke så er det mange ganger oppskriften på dårlig stemning.

Ok, da enes vi om å være uenige  

[Trine]

Vhanja skrev (1 time siden):

Jo, det barnet som trenger hjelp bør få hjelp. Og det andre barnet bør enten få like mye eller man må i det minste prate åpent om det og se om det andre barnet faktisk synes det er greit.

Jeg er enig i at man bør prate åpent om det, men nå svarer du jo egentlig både ja og nei på spørsmålet mitt. Hvis et barn sårt trenger hjelp, det andre barnet klarer seg fint, og foreldrene ikke har råd til å gi like mye til begge, da skal kun det barnet som trenger penger for å overleve, få hjelp dersom vedkommende ikke har egoistiske søsken.

Foreldre må gjerne få de andre søsknene til å føle at de er med i avgjørelsen om å hjelpe det ene barnet, men for meg blir det veldig feil hvis et barn stiller med handicap og skal være avhengig av velvillige søsken for å få hjelp til å leve mest mulig normalt.

[Vhanja]

Trine skrev (1 time siden):

Jeg er enig i at man bør prate åpent om det, men nå svarer du jo egentlig både ja og nei på spørsmålet mitt. Hvis et barn sårt trenger hjelp, det andre barnet klarer seg fint, og foreldrene ikke har råd til å gi like mye til begge, da skal kun det barnet som trenger penger for å overleve, få hjelp dersom vedkommende ikke har egoistiske søsken.

Foreldre må gjerne få de andre søsknene til å føle at de er med i avgjørelsen om å hjelpe det ene barnet, men for meg blir det veldig feil hvis et barn stiller med handicap og skal være avhengig av velvillige søsken for å få hjelp til å leve mest mulig normalt.

Dette må jo ses an i hver situasjon, det finnes ingen fasit. Det er så mange faktorer som spiller inn. Er barnets problemer delvis eller helt selvforskyldt? Hvor hardt har de andre søsken jobbet for å få det de har fått til? Er de andre søsknene helt urimelige eller kan det ligge til grunn som kan gjøre deres reaksjon mer forståelig? Hva blir konsekvensen hvis barnet ikke får økonomisk hjelp? Er det andre ting som kan gjøres for å tilrettelegge/hjelpe osv.