Rolig og rasjonell eller katastrofetenker?

[påskelilje]

Hvordan reagerer du når du opplever noe fælt eller når det er en risiko for at noe fælt skal hende deg eller en av dine nærmeste?

Jeg har en personlighet som tilsier at jeg i det store og det hele tenker godt om folk, og er som regel optimistisk. Regner ikke med at en katastrofe skal ramme meg og mine. Bekymrer meg lite. Og som regel er det veldig fint å ha det sånn, slippe uro og tunge tanker for det som kan komme. Jeg sier ikke at livet mitt er en dans på roser, jeg har absolutt hatt mine tunge perioder og hatt vanskelig for å se lysning i mørket. Men da har det vært vektige grunner til den tilstanden, uten at jeg vil gå mer inn på det nå.

Jeg pleier altså å være rasjonell,  tenke risiko og risikominimering rundt handlinger jeg foretar meg. Altså med beina ganske godt plassert på bakken.

Men, så opplevde jeg nå i desember en voldsom bekymring og frykr, og det var ulikt meg. Årsaken var en klump i brystet som ikke hadde vært der før. Jeg dro til fastlegen og ble henvist videre. De knappe to ukene som jeg ikke visste, var preget av en voldsom redsel, - for kreft og for død. Jeg så for meg dette året som kreftsyk, og kanskje som dødssyk. Jeg snakket litt med mannen min om det, men ikke så mye. Ingen andre. Utad var jeg som normal, mens det stormet inni meg.

Heldigvis viste undersøkelsen på sykehuset at dette ikke var noe farlig,  og jeg ble utrolig lettet. Strammingen i magen forsvant, selv om jeg kjenner på det igjen nå når jeg skriver om det.

Jeg ble overrasket over min egen kropp og min egen psyke, som vanligvis er kald og rolig, at jeg de to ukene ikke klarte å fokusere på at risikoen for sykdom var liten. I situasjoner med ulykker har jeg vært klartenkt og rasjonell,  men dette var noe helt annet.

Hvordan reagerer dere andre?

[Nicklusheletida]

Jeg bekymrer meg ikke mye, men det hender. Mest på vegne av mine nærmeste hvis det er noe. 

Når det gjelder meg selv bekymrer jeg meg ikke ofte.

Den største bekymringen var da jeg brakk leggen for mange år siden. Det var et sjokk å se leggen som slang over på ene siden, men smertene overskygget kstastofetankene akkurat da.  Katastrofetankene kom etterpå og noen husker kanskje hvor aktiv/masete jeg var på dol i den tiden jeg bare kunne ligge rolig å google. Jeg var livredd for å bli varig invalid og på google fant jeg mye farlig gitt og når jeg tenker etter må jeg ha virket fryktelig selvsentrert. Tror det er lettere å bli det når man er alene, har for mye tid og overlatt til seg selv. ( mannen jobbet utenlands ) Men jeg hadde bare brukket leggen liksom. Jeg skulle ikke dø  Nå hjalp det ikke særlig på at jeg hadde ekteskapsproblemer heller da. 

Jeg vil si det er en helt naturlig reaksjon at du ble bekymret da du oppdaget en kul i brystet. Hvem ville ikke blitt det ? Godt det gikk bra

Endret 5. januar 2023 av Nicklusheletida
.

[Lillemus]

påskelilje skrev (8 timer siden):

Jeg ble overrasket over min egen kropp og min egen psyke, som vanligvis er kald og rolig, at jeg de to ukene ikke klarte å fokusere på at risikoen for sykdom var liten. I situasjoner med ulykker har jeg vært klartenkt og rasjonell,  men dette var noe helt annet.

Hvordan reagerer dere andre?

Jeg er nok vanligvis rolig og sindig, men om jeg hadde funnet en kul i brystet hadde jeg blitt vettskremt, har hatt såpass mange krefttilfeller rundt meg, både i nær familie og ellers, i voksen alder at jeg vet hvordan det kan arte seg. Synes ikke reaksjonen din er det minste rar. 

[påskelilje]

Lillemus skrev (3 timer siden):

Jeg er nok vanligvis rolig og sindig, men om jeg hadde funnet en kul i brystet hadde jeg blitt vettskremt, har hatt såpass mange krefttilfeller rundt meg, både i nær familie og ellers, i voksen alder at jeg vet hvordan det kan arte seg. Synes ikke reaksjonen din er det minste rar. 

Vettskremt er ordet ja! Jeg var vettskremt. Tenkte gjennom hvordan jeg skulle fortelle til familie, venner, kollegaer, ja til og med her på DOL, om at jeg var alvorlig syk..... Så for meg at denne jula kunne være den siste.... Uff, det var fælt 😞 

[påskelilje]

Nicklusheletida skrev (11 timer siden):

Jeg bekymrer meg ikke mye, men det hender. Mest på vegne av mine nærmeste hvis det er noe. 

Når det gjelder meg selv bekymrer jeg meg ikke ofte.

Den største bekymringen var da jeg brakk leggen for mange år siden. Det var et sjokk å se leggen som slang over på ene siden, men smertene overskygget kstastofetankene akkurat da.  Katastrofetankene kom etterpå og noen husker kanskje hvor aktiv/masete jeg var på dol i den tiden jeg bare kunne ligge rolig å google. Jeg var livredd for å bli varig invalid og på google fant jeg mye farlig gitt og når jeg tenker etter må jeg ha virket fryktelig selvsentrert. Tror det er lettere å bli det når man er alene, har for mye tid og overlatt til seg selv. ( mannen jobbet utenlands ) Men jeg hadde bare brukket leggen liksom. Jeg skulle ikke dø  Nå hjalp det ikke særlig på at jeg hadde ekteskapsproblemer heller da. 

Jeg vil si det er en helt naturlig reaksjon at du ble bekymret da du oppdaget en kul i brystet. Hvem ville ikke blitt det ? Godt det gikk bra

Jeg husker godt da du brakk leggen. Det var jo dramatisk da det skjedde, og et alvorlig brudd. Du skrev nok mye, men jeg oppfattet det aldri negativt. Tenk at beinet ble helt bra igjen og at du kan bruke kroppen som du gjorde før ❤️ 

Ja, det var nok en naturlig reaksjon at jeg ble fryktelig redd. Det er ikke så mange gangene jeg har blitt det. Jeg var jo til stede ved en drukningsulykke en gang. Da var jeg veldig rasjonell, men det var en fæl opplevelse. Jeg har jo vært bekymret i perioder, spesielt for barna, men også andre familiemedlemmer, men det har vært annerledes. Dette var så konsentrert og intenst.

[Bøtteknotten]

Jeg tror man kun vet hvordan man reagerer i situasjoner man har vært i, i akkurat den tilstanden en var akkurat da 🤔 for all del så lærer man seg selv å kjenne, slik at en kan se at man reagerer på et visst sett i en viss type situasjoner - og dermed med en viss grad av sikkerhet forutsi reaksjoner. Men bare til en viss grad. 
 

Synes reaksjonen din høres helt forståelig ut! Hadde nesten syntes det hadde vært litt merkelig om noen hadde takla den situasjonen med fullstendig ro og rasjonalitet 🤔 det tror jeg er mindre vanlig, selv om graden av katastrofetanker varierer.

Har selv vært med på at jeg blir helt satt ut over egen reaksjon, så forstår følelsen.

[Nicklusheletida]

påskelilje skrev (13 minutter siden):

Jeg husker godt da du brakk leggen. Det var jo dramatisk da det skjedde, og et alvorlig brudd. Du skrev nok mye, men jeg oppfattet det aldri negativt. Tenk at beinet ble helt bra igjen og at du kan bruke kroppen som du gjorde før ❤️ 

Ja, det var nok en naturlig reaksjon at jeg ble fryktelig redd. Det er ikke så mange gangene jeg har blitt det. Jeg var jo til stede ved en drukningsulykke en gang. Da var jeg veldig rasjonell, men det var en fæl opplevelse. Jeg har jo vært bekymret i perioder, spesielt for barna, men også andre familiemedlemmer, men det har vært annerledes. Dette var så konsentrert og intenst.

Ja, det føltes dramatisk. Og den perioden jeg lå der på sofaen, trodde jeg at jeg hadde fått hjerteinnfarkt også. Jeg fikk fryktelig vondt i brystet, fikk ikke puste og ble hentet med sykebil. Jeg trodde jeg skulle dø da.  I ettertid har jeg tenkt at det var et panikkanfall. De fant jo ikke noe feil med meg. Jeg fikk en klump i halsen også, som jeg ikke klarte å få opp eller ned. Øre/ nese/ hals fant ikke klumpen. Bare jeg som kjente den. Så ble jeg skilt og raste jeg ned i vekt og ble 49 kilo med mine 172 cm. Det var en slitsom periode i mitt liv. Har aldri kjent på slike angstsymptomer senere heldigvis

Jeg er glad du er frisk. Du må ha hatt en ganske tung førjulstid ❤️

[laban]

Jeg synes egentlig reaksjonen din var ganske naturlig. Selv om man ikke går rundt med irrasjonelle bekymringer til vanlig, er det ikke rart at man reagerer med realistiske tanker når noe faktisk inntreffer. Det er forskjell på å tenke at en kul kan bety sykdom, behandling og død (for det er jo en reell risiko) og på å falle helt sammen og tro at man "garantert kommer til å dø i morgen".

Går man konstant rundt og tror det verste, får man det jo på en måte bekreftet når det eventuelt dukker opp noe - og man har vært gjennom katastrofetankene X ganger allerede. 

Lang tid i uvisshet er jo veldig ubehagelig i slike situasjoner. Jeg husker (uten sammenlikning for øvrig, sykdom er noe helt annet) da jeg skulle føde for første gang. De var i tvil om det skulle foregå vanlig eller ved keisersnitt fordi jeg har litt selvmotsigende bekkenmål (noe med trang inngang og normal utgang eller omvendt). Jeg bestemte meg for å vente med å grue meg til jeg visste om jeg skulle grue meg til det ene eller det andre. Men så ventet de så lenge med beslutningen at jeg nesten ikke rakk det 🙃 Jeg forsto jo grunnen til at de ville ta avgjørelsen tett innpå, men jeg var ikke så glad for den ventetiden og rådvillheten de formidlet. 

Jeg er også realistisk med bakkekontakt til vanlig. Jeg har skrevet her mange ganger at jeg tror ting helst vil gå bra, men da handler det først og fremst om alt som skjer veldig sjelden, som barnekidnapping, selvantenning av bil, flystyrt o.l. Dessuten er jeg nok forsynt med en god del av den veldig vanlige "det skjer ikke meg (nå)"-innstillingen. De gangene jeg har vært ute for noe skremmende, har jeg klart å være roligere på utsiden enn jeg har følt meg innvendig. Jeg vet ikke om det er en slags fornektelse eller hva - jeg viser nok mer følelser i forbindelse med bagateller (typen irritasjon over småting) enn når det virkelig skjer noe. 

I likhet med de andre er jeg glad det gikk bra med deg 😉

[Ekstra]

påskelilje skrev (15 timer siden):

Hvordan reagerer du når du opplever noe fælt eller når det er en risiko for at noe fælt skal hende deg eller en av dine nærmeste?

Jeg har en personlighet som tilsier at jeg i det store og det hele tenker godt om folk, og er som regel optimistisk. Regner ikke med at en katastrofe skal ramme meg og mine. Bekymrer meg lite. Og som regel er det veldig fint å ha det sånn, slippe uro og tunge tanker for det som kan komme. Jeg sier ikke at livet mitt er en dans på roser, jeg har absolutt hatt mine tunge perioder og hatt vanskelig for å se lysning i mørket. Men da har det vært vektige grunner til den tilstanden, uten at jeg vil gå mer inn på det nå.

Jeg pleier altså å være rasjonell,  tenke risiko og risikominimering rundt handlinger jeg foretar meg. Altså med beina ganske godt plassert på bakken.

Men, så opplevde jeg nå i desember en voldsom bekymring og frykr, og det var ulikt meg. Årsaken var en klump i brystet som ikke hadde vært der før. Jeg dro til fastlegen og ble henvist videre. De knappe to ukene som jeg ikke visste, var preget av en voldsom redsel, - for kreft og for død. Jeg så for meg dette året som kreftsyk, og kanskje som dødssyk. Jeg snakket litt med mannen min om det, men ikke så mye. Ingen andre. Utad var jeg som normal, mens det stormet inni meg.

Heldigvis viste undersøkelsen på sykehuset at dette ikke var noe farlig,  og jeg ble utrolig lettet. Strammingen i magen forsvant, selv om jeg kjenner på det igjen nå når jeg skriver om det.

Jeg ble overrasket over min egen kropp og min egen psyke, som vanligvis er kald og rolig, at jeg de to ukene ikke klarte å fokusere på at risikoen for sykdom var liten. I situasjoner med ulykker har jeg vært klartenkt og rasjonell,  men dette var noe helt annet.

Hvordan reagerer dere andre?

Skremmende, og så bra det hadde godt utfall!

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i reaksjonene dine, har vært gjennom noe lignende.

[frosken]

Nicklusheletida skrev (17 timer siden):

Jeg bekymrer meg ikke mye, men det hender. Mest på vegne av mine nærmeste hvis det er noe. 

Når det gjelder meg selv bekymrer jeg meg ikke ofte.

Den største bekymringen var da jeg brakk leggen for mange år siden. Det var et sjokk å se leggen som slang over på ene siden, men smertene overskygget kstastofetankene akkurat da.  Katastrofetankene kom etterpå og noen husker kanskje hvor aktiv/masete jeg var på dol i den tiden jeg bare kunne ligge rolig å google. Jeg var livredd for å bli varig invalid og på google fant jeg mye farlig gitt og når jeg tenker etter må jeg ha virket fryktelig selvsentrert. Tror det er lettere å bli det når man er alene, har for mye tid og overlatt til seg selv. ( mannen jobbet utenlands ) Men jeg hadde bare brukket leggen liksom. Jeg skulle ikke dø  Nå hjalp det ikke særlig på at jeg hadde ekteskapsproblemer heller da. 

Jeg vil si det er en helt naturlig reaksjon at du ble bekymret da du oppdaget en kul i brystet. Hvem ville ikke blitt det ? Godt det gikk bra

Jieg husker veldig godt det brukne beinet ditt:-)

[Kayia]

påskelilje skrev (18 timer siden):

Hvordan reagerer du når du opplever noe fælt eller når det er en risiko for at noe fælt skal hende deg eller en av dine nærmeste?

Jeg har en personlighet som tilsier at jeg i det store og det hele tenker godt om folk, og er som regel optimistisk. Regner ikke med at en katastrofe skal ramme meg og mine. Bekymrer meg lite. Og som regel er det veldig fint å ha det sånn, slippe uro og tunge tanker for det som kan komme. Jeg sier ikke at livet mitt er en dans på roser, jeg har absolutt hatt mine tunge perioder og hatt vanskelig for å se lysning i mørket. Men da har det vært vektige grunner til den tilstanden, uten at jeg vil gå mer inn på det nå.

Jeg pleier altså å være rasjonell,  tenke risiko og risikominimering rundt handlinger jeg foretar meg. Altså med beina ganske godt plassert på bakken.

Men, så opplevde jeg nå i desember en voldsom bekymring og frykr, og det var ulikt meg. Årsaken var en klump i brystet som ikke hadde vært der før. Jeg dro til fastlegen og ble henvist videre. De knappe to ukene som jeg ikke visste, var preget av en voldsom redsel, - for kreft og for død. Jeg så for meg dette året som kreftsyk, og kanskje som dødssyk. Jeg snakket litt med mannen min om det, men ikke så mye. Ingen andre. Utad var jeg som normal, mens det stormet inni meg.

Heldigvis viste undersøkelsen på sykehuset at dette ikke var noe farlig,  og jeg ble utrolig lettet. Strammingen i magen forsvant, selv om jeg kjenner på det igjen nå når jeg skriver om det.

Jeg ble overrasket over min egen kropp og min egen psyke, som vanligvis er kald og rolig, at jeg de to ukene ikke klarte å fokusere på at risikoen for sykdom var liten. I situasjoner med ulykker har jeg vært klartenkt og rasjonell,  men dette var noe helt annet.

Hvordan reagerer dere andre?

Så godt at det gikk bra 🤗 Jeg syns også reaksjonen og tankene dine var i tråd med det alvoret situasjonen tilsa, hverken mer eller mindre. Nå gikk dette godt, men hadde det vært en ukul kul (hm) hadde du jo hadd behov for å være i fightermodus. En naturlig og sunn reaksjon syns jeg. 

[Kayia]

Nicklusheletida skrev (17 timer siden):

Jeg bekymrer meg ikke mye, men det hender. Mest på vegne av mine nærmeste hvis det er noe. 

Når det gjelder meg selv bekymrer jeg meg ikke ofte.

Den største bekymringen var da jeg brakk leggen for mange år siden. Det var et sjokk å se leggen som slang over på ene siden, men smertene overskygget kstastofetankene akkurat da.  Katastrofetankene kom etterpå og noen husker kanskje hvor aktiv/masete jeg var på dol i den tiden jeg bare kunne ligge rolig å google. Jeg var livredd for å bli varig invalid og på google fant jeg mye farlig gitt og når jeg tenker etter må jeg ha virket fryktelig selvsentrert. Tror det er lettere å bli det når man er alene, har for mye tid og overlatt til seg selv. ( mannen jobbet utenlands ) Men jeg hadde bare brukket leggen liksom. Jeg skulle ikke dø  Nå hjalp det ikke særlig på at jeg hadde ekteskapsproblemer heller da. 

Jeg vil si det er en helt naturlig reaksjon at du ble bekymret da du oppdaget en kul i brystet. Hvem ville ikke blitt det ? Godt det gikk bra

Jeg husker også beinbruddet ditt  

[Nicklusheletida]

frosken skrev (1 time siden):

Jieg husker veldig godt det brukne beinet ditt:-)

He he, ja det er vel ikke til å unngå 😂

[Nicklusheletida]

Kayia skrev (1 time siden):

Jeg husker også beinbruddet ditt  

😂

[Nicklusheletida]

påskelilje skrev (7 timer siden):

Vettskremt er ordet ja! Jeg var vettskremt. Tenkte gjennom hvordan jeg skulle fortelle til familie, venner, kollegaer, ja til og med her på DOL, om at jeg var alvorlig syk..... Så for meg at denne jula kunne være den siste.... Uff, det var fælt 😞 

Uff, det var godt det bare var noe ufarlig og at du skal være med oss lenge lenge enda ❤️

[påskelilje]

Nicklusheletida skrev (3 minutter siden):

Uff, det var godt det bare var noe ufarlig og at du skal være med oss lenge lenge enda ❤️

❤