Tror dere jeg er frisk?

[Fru2020]

Dere som har fulgt meg litt her vet jo at jeg har en historie med svært mange, nærmere femti, innleggelser på fem år.  Jeg har vært plaget med kronisk suicidalitet, PTSD og depresjon. Helsevesenet har også sagt at jeg har en alvorlig personlighetsforstyrrelse. 

Men nå er det er halvt år siden forrige innleggelse. Før det hadde det også gått et halvt år. Jeg har fått meg endel verv, noe som innebærer en til to dagers arbeid i uken. Jeg er i gang med en livsstilsendring i forhold til kosthold og trening. Jeg er i ferd med å avsluttes i psykiatrien.

Tror dere jeg er frisk? Fremstår jeg som frisk?

Eller tror dere at de sier at nå får vi deg ikke bedre så nå avslutter vi deg selv om du ikke er frisk.

Jeg føler meg frisk. Jeg føler meg nesten tilbake til å være meg selv igjen. Hadde jeg hatt råd til det hadde jeg søkt på jobb med en gang. 

Men jeg er tilbake til der jeg var. Jeg føler meg ikke annerledes. Har jeg da fremdeles en personlighetsforstyrrelse, siden de mente jeg hadde den før jeg ble syk ?

Dette ble rotete, men er det noen som har noen tanker? 

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 08628...ea7

[lavender]

Jeg vil si at du fremstår som frisk. Om du er frisk synes jeg er vanskelig å svare på, føler ikke jeg sitter på kompetansen til å svare på hva som faktisk kreves for å regnes som frisk. Men jeg tenker at det at du føler du er tilbake til å være deg selv igjen er vel kanskje det viktigste? 😊

Men hovedgrunnen til at jeg svarer i tråden er at jeg vil du skulle vite at den prosessen du har hatt er beundringsverdig og gir meg håp ❤️

[Kashmir-]

Du fremstår som både sterk og frisk sånn generelt. Ryddig, oppegående og fornuftig. Samtidig har jeg blitt overrasket over at du kan ha problemer som jeg ikke helt syns harmoniserer helt med sånn du vanligvis fremstår. Vanskelig å forstå seg på iblant,  men om dette er sykt vet jeg ikke, eller om det kan tilskrives noen diagnose. Vi kan jo være litt motstridende noen og hver. 

Vanskelig å mene noe om dette, men jeg har ihvertfall oppfattet deg som stort sett oppegående og rasjonell. Bare vær glad for at du er blitt så bra som du føler deg nå, og kanskje ikke tenke så mye på diagnoser osv riktig enda ihvertfall. Bare gå videre fremover. 

[AnonymBruker]

Du er sannsynlig ikke frisk. Men du har en god periode nå. Psyken går opp og ned. Noen stunder er vanskeligere enn andre. Og andre ganger har man det bedre

Anonymkode: 9a697...f33

[hattifnattus]

Jeg tenker at du er kanskje ikke helt der du var før du ble syk, men du er helt klart friskere og mer velfungerende enn du var da det stod på som verst. Det er en stor forbedring å gå fra å være så mye innlagt til å ha halvtårsintervaller, verv og en mulig avslutning i psykiatrien som har hatt vært en ganske stor del av livet ditt de siste årene.

Du har gjort en kjempejobb, og kanskje er dette det nye "friske" for deg? Det er jo ikke uvanlig å avslutte pasienter selv om de ikke er blitt 100% friske, men mer at man ser at dette er så bra som det får blitt ( og det virker jo i din situasjon til å være ganske bra? ) og akkurat nå er det ikke så mye mer å gjøre.

Jeg synes ihvertfall det har vært veldig fint å lese innleggene dine det siste året , og hvordan hverdagen din har blitt mindre sykehus og mer "normal"

 

[Fionys]

Nei. Hadde du vært frisk ville du blant annet fungert mye bedre i dagliglivet og vært i arbeid. Du er friskere, mer stabil og fungerer bedre det tror jeg på. Forstår veldig godt at du ønsker å være frisk og at det kan føles slik etter lengere perioder uten å ha fungert greit. 
Jeg har vært stabil og bedre i nærmere 2 år nå, men betegner meg ikke som friske siden jeg ikke fungere fullt ut. 

[Glitter]

Jeg vil vel ikke si du kan kalle deg for frisk helt enda. Selv om det føles lenge, så er det bare 6 mnd siden forrige innleggelse, og det arbeidet du har kan jo ikke sidestilles med en 100% jobb. Har du høyt nok funksjonsnivå til å stå i 100% jobb over tid? Vil det gå ut over fritiden i form av at alt du orker bortsett fra jobb er sofaen? Og hvordan vil du håndtere neste gang livet virkelig blir vanskelig? Vil du håndtere det på en sunn måte? 

Når det gjelder personlighetsforstyrrelse så har i hvert fall min behandler sagt at hun mener man må ha vært stabil i minst ett år før en slik diagnose kan tas vekk. Hun hadde en pasient som var stabil i over et halvt år og da hadde hun allerede tatt vekk diagnosen, men så fikk pasienten skikkelig tilbakefall. 

Men uansett så lover det veldig godt. Og hva er nå egentlig frisk? WHO har en definisjon på det som nesten er umulig å leve opp til. Det er fravær av omtrent alt av fysisk og psykisk ubehag. Men uansett hvorfor er målet å være helt frisk,? Det er ikke sikkert du kan forvente det, men du kan kanskje forvente å gradvis få et høyere funksjonsnivå enn du har nå og hvis det blir høyt nok til å stå i jobb samt ivareta deg selv og sønnen din på fritiden så er det vel å regne som "frisk nok"? 

Kanskje kan du bli helt frisk, men kanskje vik du måtte leve med noen av symptomene. Men hvis du lever greit med de så er det en god ting. 

[Anonyone]

Uansett om du bare er i en god periode er det nok lurt å smi mens jernet er varmt og komme seg i gang med ting igjen. Sånn som du gjør. En blir jo ikke bedre i psyken av å stå utenfor.

[Fru2020]

hattifnattus skrev (På 3.4.2023 den 0.26):

Jeg tenker at du er kanskje ikke helt der du var før du ble syk, men du er helt klart friskere og mer velfungerende enn du var da det stod på som verst. Det er en stor forbedring å gå fra å være så mye innlagt til å ha halvtårsintervaller, verv og en mulig avslutning i psykiatrien som har hatt vært en ganske stor del av livet ditt de siste årene.

Du har gjort en kjempejobb, og kanskje er dette det nye "friske" for deg? Det er jo ikke uvanlig å avslutte pasienter selv om de ikke er blitt 100% friske, men mer at man ser at dette er så bra som det får blitt ( og det virker jo i din situasjon til å være ganske bra? ) og akkurat nå er det ikke så mye mer å gjøre.

Jeg synes ihvertfall det har vært veldig fint å lese innleggene dine det siste året , og hvordan hverdagen din har blitt mindre sykehus og mer "normal"

 

Det som du skriver som jeg har hevet ut er det jeg er redd er sannheten. At jeg de ser at jeg fremdeles gjør de samme feilene, at jeg fremdeles har de samme sårbarhetene, kanskje flere, men at nå mener de at jeg ikke klarer å endre meg mer. Da er jeg redd for at jeg går i den samme grøfta om noen år.

Glitter skrev (På 3.4.2023 den 9.26):

Jeg vil vel ikke si du kan kalle deg for frisk helt enda. Selv om det føles lenge, så er det bare 6 mnd siden forrige innleggelse, og det arbeidet du har kan jo ikke sidestilles med en 100% jobb. Har du høyt nok funksjonsnivå til å stå i 100% jobb over tid? Vil det gå ut over fritiden i form av at alt du orker bortsett fra jobb er sofaen? Og hvordan vil du håndtere neste gang livet virkelig blir vanskelig? Vil du håndtere det på en sunn måte? 

Når det gjelder personlighetsforstyrrelse så har i hvert fall min behandler sagt at hun mener man må ha vært stabil i minst ett år før en slik diagnose kan tas vekk. Hun hadde en pasient som var stabil i over et halvt år og da hadde hun allerede tatt vekk diagnosen, men så fikk pasienten skikkelig tilbakefall. 

Men uansett så lover det veldig godt. Og hva er nå egentlig frisk? WHO har en definisjon på det som nesten er umulig å leve opp til. Det er fravær av omtrent alt av fysisk og psykisk ubehag. Men uansett hvorfor er målet å være helt frisk,? Det er ikke sikkert du kan forvente det, men du kan kanskje forvente å gradvis få et høyere funksjonsnivå enn du har nå og hvis det blir høyt nok til å stå i jobb samt ivareta deg selv og sønnen din på fritiden så er det vel å regne som "frisk nok"? 

Kanskje kan du bli helt frisk, men kanskje vik du måtte leve med noen av symptomene. Men hvis du lever greit med de så er det en god ting. 

Ett år ja. Hadde jeg ikke hatt den nedturen i september så hadde det jo vært mer enn et år. Jeg ser på september som en siste krampetrekning. Egentlig regner jeg fra februar i fjor. Jeg er spent på å diskutere dette med behandler. Jeg er litt redd for at hun ikke ser vitsen.

[Osten]

Ikke tenk så mye på om du er frisk eller psyk, jeg tenker at det som er viktig er hvordan du fungerer i dagliglivet. Og videre at du er der for barnet ditt, at dere har det greit. Blås i diagnosene!  Ønsker deg alt godt❤️

[Fru2020]

Osten skrev (7 minutter siden):

Ikke tenk så mye på om du er frisk eller psyk, jeg tenker at det som er viktig er hvordan du fungerer i dagliglivet. Og videre at du er der for barnet ditt, at dere har det greit. Blås i diagnosene!  Ønsker deg alt godt❤️

Takk❤️ Jeg skulle ønske jeg klarte å ikke bry meg om diagnosene mine. Men det er den personlighetsforstyrrelsen som plager meg. Jeg har vært uenig i den helt fra begynnelsen av. Men det kan jo hende at jeg må bare leve med den videre.

[Glitter]

Fru2020 skrev (1 time siden):

 

Ett år ja. Hadde jeg ikke hatt den nedturen i september så hadde det jo vært mer enn et år. Jeg ser på september som en siste krampetrekning. Egentlig regner jeg fra februar i fjor. Jeg er spent på å diskutere dette med behandler. Jeg er litt redd for at hun ikke ser vitsen.

Ja jeg tenker jo også at vendepunktet ditt startet i februar i fjor. Så hadde du en vanskelig periode og falt litt tilbake i samme mønster, men du kom deg jo fort. 

Og dersom du skulle havne i grøfta igjen om noen år så er det jo ikke gitt at du vil håndtere det på samme måte. Du har helt sikkert blitt mer robus og du har lært deg at det blir alltid bedre igjen. Men du må også ta hensyn til din kapasitet. Jeg er ikke sikker på om du kan forvente å oppnå samme kapasitet som tidligere, og hvis du likevel bare kjører på så vil nok knekken komme. Du har større sannsynlighet for tilbakefall etter gjennomgått langvarig sykdom enn en som aldri har vært så syk. Det håper jeg du vil klare å ta hensyn til. 

Akkurat som at jeg med bipolar må ta hensyn og leve med strenge rutiner og en riktig (og rusfri) livsstil. 

Jeg vil tro det er viktig når man har kompleks PTSD også for da er ofte nervesystemet overaktivert og det blir man sliten av så da må man legge seg på et nivå hvor man ikke brenner lyset i begge ender. Du er jo så glad i å jobbe og å ha ansvar så det kan bli vanskelig å regulere. Men det er jo en læringskurve det også. Å gradvis øke belastning i hverdagen, også lytte til kroppen når man har nådd grensen. 

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for avsporing.

Rhodiola, mod.