Uro, en følelse jeg må lære meg å ignorere - uansett årsak?

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var liten jente har jeg slitt veldig med at jeg blir sterkt urolig om jeg føler at noe er galt, om noen er sinte på meg eller lei av meg, om jeg føler at jeg har gjort noe galt osv. Jeg blir så sterkt påvirket av det at jeg får dager og netter «ødelagt» pga det. Jeg blir så redd, utrygg, urolig, nedtrykt, trist, lei meg, vil bare trekke meg unna osv. I tillegg føler jeg veldig på at jeg må ta konsekvensene av det i form av indre uro og smerte og at jeg fortjener «straff». Dette skjuler jeg for andre, og jeg «tar» den «straffen» fordi jeg føler jeg fortjener den. 

Er dette følelser jeg bare må lære meg å ignorere samt slutte å ta ansvar for andres handlinger og syn på meg? Også når jeg vet med sikkerhet at det er min skyld? Andre har jo helt klart lov til å være både sint på meg og lei av meg osv, de har jo selvsagt sine grunner til det, så det er kkke det jeg mener. Jeg kan heller ikke bli likt av alle. Og jeg forstår at jeg ikke kan styre andres valg eller deres humør og syn på meg. Poenget er at jeg alltid føler at det er min skyld, og forstår også at mine valg må få konsekvenser. Jeg stålsetter meg og skjuler denne smerten for andre, jeg lider i stillhet, og det har jeg gjort siden jeg var 5 år. Men til tross for dette så er det noe jeg må lære meg å både tåle og ignorere?

Jeg har det i meg fra masse utrygghet og alvorlig omsorgssvikt  hjemmefra. Jeg lærte meg tidlig å innrette meg etter andre så det ble roligere både rundt meg og inni meg. 

Anonymkode: 6976f...97f

[AnonymBruker]

Dette for å lære meg å bli roligere og mindre stresset innvendig så jeg fungerer som normalt. Jeg fungerer dessuten normalt utad men ikke innad. Jeg lå lære meg å leve uten forsikringer og tåle mln uro. Det er en måte å bli mere selvstendig på. Skjønner at det er en del av livet for meg og at det alltid vil være sånn. 
Takk for evt svar  

Anonymkode: 6976f...97f

[Everybody]

Hvis du har en konstant uro inni deg så burde du oppsøke hjelp. Dette høres litt ut som depresjon eller OCD? Hvis man er deprimert kan man bli en "people pleaser" og setter andres behov før sine egne. Er du i behandling?