Tatt denne testen om asperger/autisme? Ikke den som før har vært postet

[Glitter]

90tallsbarn skrev (7 minutter siden):

At min såkalte autisme kanskje er noe annet enn medfødt. Kanskje unnvikende pf (kan forveksles med asd), kanskje det var depresjonen som forsterket de autistiske trekkene, kanskje det er asd, men at dette er mulig å trene bort med å ha noe å gå til hver dag. 
Jeg tenker også at det ikke er alt forskerne vet enda. Kanskje det finnes autisme man kan bli kvitt. 
 

Jeg tenker også at det er mye såkalte vanlige folk gjør som vil komme inn under autisme. Hvor skal grensen gå?

Hmm ja. Det er ikke godt å si. Ble du utredet av nevropsykolog? Psykologer kan visst også utrede, men jeg tror det er mer hold i nevropsykologer. Min tidligere psykolog henviste meg til nevropsykolog framfor å utrede meg selv. 

Angående at jeg ikke framstår autistisk her så har det sine grunner. Blant annet har jeg vært på forum siden 2004 og har lært meg delvis de sosiale kodene på et forum. Selv om jeg fortsatt kan snuble. Så er også mye av det jeg skriver mekanisk. Jeg opplever ikke så ofte å bli følelsesmessig trigget dessverre. Men jeg vet likevel hva jeg kan si for å trøste, støtte eller gi råd. Det er slikt en ikke merker på et forum nødvendigvis. Men årsaken til at jeg skriver ting jeg tror er passende i situasjonen er jo fordi jeg bryr meg og finner verdi i å være til hjelp. Jeg er absolutt ikke hardt rammet, men rammet nok i det daglige livet. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Hva tror du jeg har da?

Jeg kjenner alle autismetrekkene som barn da. Særinteresser, få interesser, ingen int for andre, skjønte ikke sosiale koder.

Vet ikke, men rart du scorer så lavt?

Anonymkode: e58e4...5c1

[Hausakljuv]

Glitter skrev (3 timer siden):

Glitter skrev (3 timer siden):

Ikke mye autistisk! Hehe. 

Har du diagnosen?

 

Nei. Jeg har prøvd å få utredning flere ganger. Skal snakke med fastlegen igjen til høsten, siden det er kommet nye regler angående henvisninger. Har ikke store forhåpninger om å komme til, men vi får se.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke, men rart du scorer så lavt?

Anonymkode: e58e4...5c1

Man skal vel ikke være veldig deprimert når man testes (ei heller i aktiv rus). Så må man også se på om hjemmemiljøet en hadde som barn var tilfredsstillende. Har en det ikke bra hjemme eller ikke bra på skolen så kan en utvikle autistiske trekk (feks tryggere å trekke seg tilbake og leke alene enn å være med de en er utrygg på, eller en opplever det som utrygt å møte blikket til andre, samt at tilbaketrekkingen fra sine jevnaldrende kan gå ut over den sosiale utviklingen, slik at en ikke lærer mange av de sosiale kodene som trengs for å fungere i et sosialt samspill som voksen) som senere ved voksende alder kan bli mindre framtredende fordi en kommer seg bort fra det som førte til den sosiale tilbaketrekkingen og i et sosialt miljø hvor en får mulighet til å ta igjen lærdommen om et sunt sosialt samspill. Evt at terapi har hjulpet og man finner at det er mer traumeutløst enn en utviklingsforstyrrelse. Hvis det er pga traumer så kan en muligens i større grad få hjelp til å endre på egne mønster og sosial fungering. Akkurat det vet ikke jeg så mye om. Jeg hadde autistiske trekk allerede som spedbarn før jeg fikk traumer. Men jeg er ikke enig I at det er umulig å bli bedre fra autisme. Jeg anerkjenner at det er lettere for meg enn for noen som er hardere rammet, men er diagnosen asperger så har en normal IQ og kan _forsøke_ å studere de en har rundt seg. Og deretter innarbeide den type adferd selv. Feks selvironi. Før når jeg tråkket litt i salaten ble jeg bare svært flau og skamfull. Feks som 14 åring. Jeg observerte med tiden hvordan andre snudde om situasjonen til at det ble humor og latter av det. Jeg lærte så at sa jeg noe skikkelig blondt Feks eller ikke skjønte et poeng, så forklarte de meg hva som var riktig og da sa jeg "åjaaaa, hahahaha er det mulig!" også gikk det fra kleint til latter. Dette er noe jeg har lært meg, og alle som kjenner meg vet å spille på humoren min og på min bekostning. Jeg glemmer aldri når min behandler imiterte meg som liksom skulle vise fingeren til politiet (jeg bruker ikke vise noen finger til de, det var hypotetisk da jeg sa jeg har dårlig bevegelse i fingrene) med den handicapede fingeren min (seneskade) samtidig som hun lagde en sånn "skada" lyd. Da lo jeg godt. Før tok jeg meg selv så mye mer alvorlig og selvhøytidelig. Det har jeg lært meg å ikke gjøre som ledd i sosialt samspill. Og når jeg ikke skjønner et ordtak, en frase, ordspill eller What not, så sier jeg "er det sant?!" Også ler de av meg og synes det er sjarmerende for at jeg ikke skjønner også ler jeg også når jeg skjønner det var sarkasme. Mens andre ganger trengs en forklaring og da svarer jeg bare på forklaringen med eller uten latter. Det er sånt som JEG har lært meg til. Som jeg ikke klarte før. Man kommer veldig langt med selvironi og å la andre komme med humoristiske utspill på bekostning av en selv og også så klart "ta igjen" når det passer seg. Så er det å lære seg hva som er sosiale normer iforhold til hva man kan forvente og akseptere. Jeg Feks har måttet lære meg at de færreste er enten tidlig ute eller presis. Jeg har klagd på slikt tidligere til Feks pappa, men det skaper bare dårlig stemning. Så jeg har tilpasset meg han ved å ta tiden på han. Jeg vet at når han kjører fra x så bruker han 6 min på å komme til y. Så da går jeg ikke ut før da og slipper å bli kald i snøstormen og få sponk av at han bruker 3 min lenger. Min venninne er skikkelig treig så hun regner jeg med at er en halvtime senere enn vi har avtalt. Så da forventer jeg ikke at hun kommer som avtalt og jeg slipper irritasjon. Stefaren min er uforutsigbar om er presis eller ikke så der blir jeg gående og kikke ut av vinduet, men jeg har blitt moden nok til at jeg ikke blir sint. Men kan bli irritert inni meg. Likevel jeg lærer "algoritmene" til venner og familie så istedenfor å få melt down fordi de er så seine eller uforutsigbar, så har jeg lært hvem av de som er hvordan og tilpasser meg da hver enkelt. Det krever jo at en kjenner de godt da. Jeg hater hvis noen sier "kommer ca kl 17". For jeg vet hva jeg mener det betyr, men mener de det samme? 

Snakket forresten generelt og ikke rettet til noen nå. Bare ulike teorier om hvorfor noen kan bli "frisk" fra autisme hvis de egentlig ikke hadde det i utgangspunktet og hvordan man kan øke sin sosiale kompetanse selv med autisme. Og at en som meg da som var dypere preget som barn, kan lære å tilpasse seg en del og utvikle seg i positiv retning mtp sosialt samspill. Det kan ikke alle klare, men alle innenfor det en kaller asperger og dermed med normal IQ kan nok lære seg de sosiale spillereglene selv om de ikke skjønner poenget med de. Det er ikke dermed sagt at en klarer å bruke de naturlig i sosiale sammenhenger. Jeg er rimelig klossete selv når det er store grupper eller noen jeg ikke kjenner. Men jeg har jo reglene i hodet mitt likevel Som at en skal si god morgen. Hvorfor? Kanskje det er en kjip morgen. Selv om sperrene kommer opp i hodet mitt, ordene stokker seg om og hver gang jeg åpner munnen min så er det en sosial blindvei hvor en ikke har noe å kjøre videre på så begge bare "ja, så....jadda", også er det å komme med nødspørsmål som "eh, så liker du dyr?" Men hvor mange nødspørsmål har man? 

Sosiale antenner har man kanskje ikke naturlig med asperger, men man kan i mange tilfeller utvikle seg. Blir nok ikke som nevrotypiske meget sosial kompetente personer, men en kan kanskje oppleve å fungere litt bedre med litt mindre stress. 

Sosiale egenskaper er dessuten ferskvare. Jeg var bedre sosialt for 7 år siden enn nå med så mye isolasjon. 

[Glitter]

Hausakljuv skrev (21 minutter siden):

Nei. Jeg har prøvd å få utredning flere ganger. Skal snakke med fastlegen igjen til høsten, siden det er kommet nye regler angående henvisninger. Har ikke store forhåpninger om å komme til, men vi får se.

Håper virkelig du får utredning da! Har man ikke rett til å bli henvist? Har du prøvd å klage? Og skrive i klagen med egne ord hva du sliter med? 

Dette fikk jeg selv medhold på nylig. Ett a4-ark med argimentasjon og nærmest trygling også ble jeg tatt inn. 

[AnonymBruker]

Prøvde for nysgjerrighetens skyld. Jeg har ikke diagnosen. Jeg fikk 13. 

Anonymkode: 0730a...9cd

[AnonymBruker]

Prøvde også for gøy, har ikke autisme og fikk 31

Anonymkode: c4d42...445

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (6 timer siden):

Man skal vel ikke være veldig deprimert når man testes (ei heller i aktiv rus). Så må man også se på om hjemmemiljøet en hadde som barn var tilfredsstillende. Har en det ikke bra hjemme eller ikke bra på skolen så kan en utvikle autistiske trekk (feks tryggere å trekke seg tilbake og leke alene enn å være med de en er utrygg på, eller en opplever det som utrygt å møte blikket til andre, samt at tilbaketrekkingen fra sine jevnaldrende kan gå ut over den sosiale utviklingen, slik at en ikke lærer mange av de sosiale kodene som trengs for å fungere i et sosialt samspill som voksen) som senere ved voksende alder kan bli mindre framtredende fordi en kommer seg bort fra det som førte til den sosiale tilbaketrekkingen og i et sosialt miljø hvor en får mulighet til å ta igjen lærdommen om et sunt sosialt samspill. Evt at terapi har hjulpet og man finner at det er mer traumeutløst enn en utviklingsforstyrrelse. Hvis det er pga traumer så kan en muligens i større grad få hjelp til å endre på egne mønster og sosial fungering. Akkurat det vet ikke jeg så mye om. Jeg hadde autistiske trekk allerede som spedbarn før jeg fikk traumer. Men jeg er ikke enig I at det er umulig å bli bedre fra autisme. Jeg anerkjenner at det er lettere for meg enn for noen som er hardere rammet, men er diagnosen asperger så har en normal IQ og kan _forsøke_ å studere de en har rundt seg. Og deretter innarbeide den type adferd selv. Feks selvironi. Før når jeg tråkket litt i salaten ble jeg bare svært flau og skamfull. Feks som 14 åring. Jeg observerte med tiden hvordan andre snudde om situasjonen til at det ble humor og latter av det. Jeg lærte så at sa jeg noe skikkelig blondt Feks eller ikke skjønte et poeng, så forklarte de meg hva som var riktig og da sa jeg "åjaaaa, hahahaha er det mulig!" også gikk det fra kleint til latter. Dette er noe jeg har lært meg, og alle som kjenner meg vet å spille på humoren min og på min bekostning. Jeg glemmer aldri når min behandler imiterte meg som liksom skulle vise fingeren til politiet (jeg bruker ikke vise noen finger til de, det var hypotetisk da jeg sa jeg har dårlig bevegelse i fingrene) med den handicapede fingeren min (seneskade) samtidig som hun lagde en sånn "skada" lyd. Da lo jeg godt. Før tok jeg meg selv så mye mer alvorlig og selvhøytidelig. Det har jeg lært meg å ikke gjøre som ledd i sosialt samspill. Og når jeg ikke skjønner et ordtak, en frase, ordspill eller What not, så sier jeg "er det sant?!" Også ler de av meg og synes det er sjarmerende for at jeg ikke skjønner også ler jeg også når jeg skjønner det var sarkasme. Mens andre ganger trengs en forklaring og da svarer jeg bare på forklaringen med eller uten latter. Det er sånt som JEG har lært meg til. Som jeg ikke klarte før. Man kommer veldig langt med selvironi og å la andre komme med humoristiske utspill på bekostning av en selv og også så klart "ta igjen" når det passer seg. Så er det å lære seg hva som er sosiale normer iforhold til hva man kan forvente og akseptere. Jeg Feks har måttet lære meg at de færreste er enten tidlig ute eller presis. Jeg har klagd på slikt tidligere til Feks pappa, men det skaper bare dårlig stemning. Så jeg har tilpasset meg han ved å ta tiden på han. Jeg vet at når han kjører fra x så bruker han 6 min på å komme til y. Så da går jeg ikke ut før da og slipper å bli kald i snøstormen og få sponk av at han bruker 3 min lenger. Min venninne er skikkelig treig så hun regner jeg med at er en halvtime senere enn vi har avtalt. Så da forventer jeg ikke at hun kommer som avtalt og jeg slipper irritasjon. Stefaren min er uforutsigbar om er presis eller ikke så der blir jeg gående og kikke ut av vinduet, men jeg har blitt moden nok til at jeg ikke blir sint. Men kan bli irritert inni meg. Likevel jeg lærer "algoritmene" til venner og familie så istedenfor å få melt down fordi de er så seine eller uforutsigbar, så har jeg lært hvem av de som er hvordan og tilpasser meg da hver enkelt. Det krever jo at en kjenner de godt da. Jeg hater hvis noen sier "kommer ca kl 17". For jeg vet hva jeg mener det betyr, men mener de det samme? 

Snakket forresten generelt og ikke rettet til noen nå. Bare ulike teorier om hvorfor noen kan bli "frisk" fra autisme hvis de egentlig ikke hadde det i utgangspunktet og hvordan man kan øke sin sosiale kompetanse selv med autisme. Og at en som meg da som var dypere preget som barn, kan lære å tilpasse seg en del og utvikle seg i positiv retning mtp sosialt samspill. Det kan ikke alle klare, men alle innenfor det en kaller asperger og dermed med normal IQ kan nok lære seg de sosiale spillereglene selv om de ikke skjønner poenget med de. Det er ikke dermed sagt at en klarer å bruke de naturlig i sosiale sammenhenger. Jeg er rimelig klossete selv når det er store grupper eller noen jeg ikke kjenner. Men jeg har jo reglene i hodet mitt likevel Som at en skal si god morgen. Hvorfor? Kanskje det er en kjip morgen. Selv om sperrene kommer opp i hodet mitt, ordene stokker seg om og hver gang jeg åpner munnen min så er det en sosial blindvei hvor en ikke har noe å kjøre videre på så begge bare "ja, så....jadda", også er det å komme med nødspørsmål som "eh, så liker du dyr?" Men hvor mange nødspørsmål har man? 

Sosiale antenner har man kanskje ikke naturlig med asperger, men man kan i mange tilfeller utvikle seg. Blir nok ikke som nevrotypiske meget sosial kompetente personer, men en kan kanskje oppleve å fungere litt bedre med litt mindre stress. 

Sosiale egenskaper er dessuten ferskvare. Jeg var bedre sosialt for 7 år siden enn nå med så mye isolasjon. 

Leste ikke nøyaktig hele innlegget. Men til det første; jeg var jo deprimert når jeg ble testet. Men spørsmålet er vel hvorfor er jeg det ikke nå? Jeg var jo i jobb lenge før diagnosen og. Men den jobben hadde en arbeidstid som var mindre sunn, og jobben jeg hadde før der var enda verre. I tillegg slet jeg teoretisk og måtte ta opp igjen matte eksamen. Jeg var utslitt. Dette var i 2012 tror jeg. Så jobbet jeg med det jeg gjorde. Så flyttet jeg. Så var jeg ledig en stund, men fikk jobb. Så fikk jeg et annet tilbud jeg tok. Så ble jeg forelsket, dette husker du nok. Så ble det dårlig stemning pga mine livsvalg, så ble jeg preget av mer depresjoner igjen, så gikk det seg utover jobben min, så ble jeg misfornøyd med livssituasjonen, så kom Covid, så begynte jeg å ødelegge ting i sinne, så oppsøkte jeg hjelp. Ikke alt var til hjelp. Mye bortkastet tid. Så flyttet jeg igjen, så klarte jeg å få meg jobb igjen gangske kjapt. Depresjonen forsvant mer og mer. Nå er ting mer greit. 
Så, jeg aner ikke hva som er Asperger og hva som er depresjon. 
Man kan jo spørre seg hvor det startet. Hvorfor ble jeg deprimert hvis jeg ikke hadde noe ekstra utfordringer? Og så finnes det folk som sliter med andre ting, og ting mange kunne blitt deprimerte av, men likevel holder humøret.

[Glitter]

90tallsbarn skrev (15 minutter siden):

Leste ikke nøyaktig hele innlegget. Men til det første; jeg var jo deprimert når jeg ble testet. Men spørsmålet er vel hvorfor er jeg det ikke nå? Jeg var jo i jobb lenge før diagnosen og. Men den jobben hadde en arbeidstid som var mindre sunn, og jobben jeg hadde før der var enda verre. I tillegg slet jeg teoretisk og måtte ta opp igjen matte eksamen. Jeg var utslitt. Dette var i 2012 tror jeg. Så jobbet jeg med det jeg gjorde. Så flyttet jeg. Så var jeg ledig en stund, men fikk jobb. Så fikk jeg et annet tilbud jeg tok. Så ble jeg forelsket, dette husker du nok. Så ble det dårlig stemning pga mine livsvalg, så ble jeg preget av mer depresjoner igjen, så gikk det seg utover jobben min, så ble jeg misfornøyd med livssituasjonen, så kom Covid, så begynte jeg å ødelegge ting i sinne, så oppsøkte jeg hjelp. Ikke alt var til hjelp. Mye bortkastet tid. Så flyttet jeg igjen, så klarte jeg å få meg jobb igjen gangske kjapt. Depresjonen forsvant mer og mer. Nå er ting mer greit. 
Så, jeg aner ikke hva som er Asperger og hva som er depresjon. 
Man kan jo spørre seg hvor det startet. Hvorfor ble jeg deprimert hvis jeg ikke hadde noe ekstra utfordringer? Og så finnes det folk som sliter med andre ting, og ting mange kunne blitt deprimerte av, men likevel holder humøret.

Ja det er jo umulig å si. Hvis du er i tvil om du har diagnosen så kan du jo be om en second opinion, men det har vel ingen konsekvenser for deg å ha diagnosen på papiret? 

Og det er jo et spekter og noen av oss er mer høytfungerende enn andre med diagnosen. Jeg vil tro det er lettere å lære seg de sosiale kodene for en med høytfungerende autisme enn det er for de som er hardere rammet. 

[påskelilje]

Jeg fikk 24 poeng totalt.

Skjønte ikke helt de andre tallene under, men regner med at det har med hhv språkforståelse, relasjoner, sensitivitet (?) og det siste vet jeg ikke 😄 

Language subtotal: 5

Social relatedness subtotal: 10

Sensory/motor subtotal: 6

Curcumscribed interests subtotal: 3

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (1 time siden):

Ja det er jo umulig å si. Hvis du er i tvil om du har diagnosen så kan du jo be om en second opinion, men det har vel ingen konsekvenser for deg å ha diagnosen på papiret? 

Og det er jo et spekter og noen av oss er mer høytfungerende enn andre med diagnosen. Jeg vil tro det er lettere å lære seg de sosiale kodene for en med høytfungerende autisme enn det er for de som er hardere rammet. 

Nei den har ikke det. Jeg orker ikke oppsøke det der igjen.  

[Ikkeanonymnok]

Glitter skrev (17 timer siden):

Ja det er nettopp det å få lov til å forstå. For meg falt mange brikker på plass da jeg fikk diagnosen og leste om den. Jeg var langt mer preget i oppveksten enn som voksen. 

Jeg tok det opp med psykologen i dag og vi skal faktisk fullføre utredningen for asperger nå. Det var litt fint så slipper jeg å lure.

[aa-k-j]

Dette ble min skår 🙈 og jeg skal levere RAADS til behandler om 3 uker. 

[Glitter]

Ikkeanonymnok skrev (2 minutter siden):

Jeg tok det opp med psykologen i dag og vi skal faktisk fullføre utredningen for asperger nå. Det var litt fint så slipper jeg å lure.

Å så godt å høre! Nå ble jeg glad for deg.

[Ikkeanonymnok]

Glitter skrev (Akkurat nå):

Å så godt å høre! Nå ble jeg glad for deg.

Takk! Tror denne tråden ga meg den dytten jeg trengte for å ta det opp igjen så takk til deg for det. 

[Ekstra]

Jeg er vel ikke i målgruppen, men fikk lyst til å prøve testen likevel (puh, den var lang).

Jeg fikk 6 poeng.

Synes spørsmålene ble vel svart/hvitt og alltid/aldri, og scoren ville nok blitt høyere om det var flere nyanser i svarene.

[Glitter]

Ikkeanonymnok skrev (28 minutter siden):

Takk! Tror denne tråden ga meg den dytten jeg trengte for å ta det opp igjen så takk til deg for det. 

Bare hyggelig. 😊

Ekstra skrev (6 minutter siden):

Jeg er vel ikke i målgruppen, men fikk lyst til å prøve testen likevel (puh, den var lang).

Jeg fikk 6 poeng.

Synes spørsmålene ble vel svart/hvitt og alltid/aldri, og scoren ville nok blitt høyere om det var flere nyanser i svarene.

Ja, det er sant. Men jeg tror det er sånn for å skape et mer tydelig skille på hvem som kan ha den og ikke, også er jo den testen bare en av flere komponenter i en utredning for autisme. 

[ISW]

Jeg fikk 4 poeng, hvilket overrasket meg. Jeg trodde at jeg hadde snev av autisme.

[Hausakljuv]

Glitter skrev (12 timer siden):

Håper virkelig du får utredning da! Har man ikke rett til å bli henvist? Har du prøvd å klage? Og skrive i klagen med egne ord hva du sliter med? 

Dette fikk jeg selv medhold på nylig. Ett a4-ark med argimentasjon og nærmest trygling også ble jeg tatt inn. 

Det er det jeg skal diskutere med fastlegen igjen. Han er forsåvidt på min side, men det er vanskelig å komme gjennom nåløyet. Jeg luftet tanken til en psykiater jeg gikk i psykodynamisk terapi hos, men jeg kjapt og effektivt avfeiet der. Hun ville helst vinkle det til at utfordringene jeg har i dag er pga traumer i barndommen. Og man skal selvfølgelig ikke kimse av det, men hun mistet all troverdighet da hun prøvde å vri menstruasjonssmertene mine til et uforløst traume i barndommen.

Og jeg er veldig redd for å treffe på en utreder med holdninger fra 90-tallet dersom jeg får utredning.Så på den ene siden ønsker jeg en utredning, for jeg har utfordringer som gjør livet vanskeligere. På den andre siden er jeg redd for å bli utsatt for utreder som ikke er faglig oppdatert, for det tar så lang tid å bygge seg opp igjen etter et sånt møte.

Jeg er absolutt åpen for at utfordringene mine kan komme av andre ting enn autisme. Kanskje jeg har en unnvikende personlighetsforstyrrelse, eller at utfordringene mine bare er en forlengelse av adhden, eller noe helt annet.

[Ikkeanonymnok]

Glitter skrev (På 4.8.2023 den 14.15):

Bare hyggelig. 😊

Måtte bare oppdatere deg. I dag fikk jeg aspergerdiagnosen. Merkelig følelse.