En sikkert merkelig problemstilling fra meg igjen.

[Kashmir-]

For det første : jeg liker de fleste mennesker. Eller kanskje mer ærlig  ( 🙃 ) : jeg aksepterer de fleste. Folk forårsaker lite problemer for meg lilsom. De er ållreite dyr. Og jeg kan lett beundre og se opp til andre også, selv om jeg tror jeg har høye idealer.

Men det som er så SYKT typisk er at jeg alltid krangler eller misliker sterkt de jeg ENDER med å like best! Så typisk at jeg tenker : ok. Denne personen vil du "elske" om en stund. Selv om jeg blir aggresiv mot vedkommende?!

Og ja, jeg vet om.projisering og alt, men det handler ikke alltid om det på langt nær. 

Er det flere som er sånn, og har dere reflektert over det? 

Det er nesten så jeg må krangle med noen for å stole på dem? At jeg må mislike før jeg ser hvor bra eller viktige personer de er? 

Er det gjenkjennelse her? 

Endret 24. august 2023 av Kashmir

[Glitter]

Jeg er svært komfliktsky så for meg er det litt fremmed å ha et behov(?) for å krangle med de på grunn av slik jeg oppfatter det at ved å krangle så får du se litt hvem de er som person og om det er en som kan stoles på? Eller misforstår jeg? Hvis det er sånn gir det litt mening på en litt rar måte. Eller ikke rar, men uvanlig?