Hvordan håndterer dere å være sosialt utilpasset?

[Kashmir-]

psykedeliker skrev (1 minutt siden):

Å følge manus er en av flere måter å håndtere situasjoner på. Jeg har aldri sagt at det er den eneste måten, og heller ikke at det er riktig i ethvert tilfelle.

Hva vet du om jeg har lyktes eller ikke?

Du følger manus. Du er ikke akkurat dum. Så du så ditt beste ved det. Det gir deg ikke rett til å konfrontere andre 🙂

[Janvl]

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Hva så? Ingen er pliktig til å leve opp til andres forventninger, og blir det noen spørsmål sier man bare det.

Det handler vel innerst inne om en egen overbevisning om at andre tenker slik, det stemmer med det forvridde  selvbilde som jo er årsaken til at man har det slik . Hva de andre på jobben egentlig tenker vet jeg jo ikke, og kommer heller aldri til å vite. 

[psykedeliker]

Janvl skrev (4 minutter siden):

Hva de andre på jobben egentlig tenker vet jeg jo ikke, og kommer heller aldri til å vite. 

Det er bare å spørre, så får du svar.

[Janvl]

psykedeliker skrev (11 minutter siden):

Det er bare å spørre, så får du svar.

Sosiale normer på jobben gjør at man velger bort et slikt alternativ. Generelt er vel psykiske lidelser noe man bør holde for seg selv på jobb, folk flest forstår ikke hva man sliter med, og ønsker nok heller ikke å ha en samtale om et slikt  tema 

[AnonymBruker]

12 minutes ago, Janvl said:

Sosiale normer på jobben gjør at man velger bort et slikt alternativ. Generelt er vel psykiske lidelser noe man bør holde for seg selv på jobb, folk flest forstår ikke hva man sliter med, og ønsker nok heller ikke å ha en samtale om et slikt  tema 

Har stort sett hatt det slik jeg og, men i jobben jeg har nå er det faktisk såpass tolerant arbeidsmiljø at det er litt åpenhet rundt psykiske plager og lidelser. Jeg er ikke særlig åpen, men har snakket litt om det et et par anledninger med to kollegaer. Siden jeg med de opplever en genuin interesse og omtanke. Ikke spesielt dyptgående åpenhet, men nok til at de forstår  hvorfor jeg noen dager er ekstra stille, tilbaketrukket og "klein". Det gjør også at hvis jeg har vært borte fra jobb et par dager pga psyken og ikke snakker om årsak til fraværet, så får jeg ingen spørsmål, fordi det er en stille forståelse der som er fin å ha. Sier ikke dette for å oppfordre noen til å gå åpenhetens vei på jobb fordi mitt naturlige instinkt er å holde det for meg selv. Sier bare at det finnes hederlige, om enn sjeldne unntak. 

Anonymkode: 6940e...284

[psykedeliker]

Janvl skrev (15 minutter siden):

Sosiale normer på jobben gjør at man velger bort et slikt alternativ. Generelt er vel psykiske lidelser noe man bør holde for seg selv på jobb, folk flest forstår ikke hva man sliter med, og ønsker nok heller ikke å ha en samtale om et slikt  tema

Du har et poeng, men at noe er irrelevant ift. en jobbsituasjon har ikke noe med "sosiale normer" å gjøre. Men det bør gå an å få en medarbeidersamtale hvis det er noe man trenger å få avklart ift. arbeidsmiljø og inkludering.

[Janvl]

psykedeliker skrev (48 minutter siden):

Du har et poeng, men at noe er irrelevant ift. en jobbsituasjon har ikke noe med "sosiale normer" å gjøre. Men det bør gå an å få en medarbeidersamtale hvis det er noe man trenger å få avklart ift. arbeidsmiljø og inkludering.

Jeg jobber et sted med relativt høyt prestasjonsnivå, min leder er mer opptatt av hva jeg levere enn hvordan jeg har det, selv om arbeidsplassen utad er evig tolerante overfor psykiske lidelser. 

En annen ting er at feks engstelig og unnvikende pf er vanskelig å forklare for andre, det gir rett og slett ikke mening for andre. Jeg har enda tilgode å møte en psykolog som fullt ut forstår lidelsen og hvordan den utspiller seg for den som har det. 

[Janvl]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Har stort sett hatt det slik jeg og, men i jobben jeg har nå er det faktisk såpass tolerant arbeidsmiljø at det er litt åpenhet rundt psykiske plager og lidelser. Jeg er ikke særlig åpen, men har snakket litt om det et et par anledninger med to kollegaer. Siden jeg med de opplever en genuin interesse og omtanke. Ikke spesielt dyptgående åpenhet, men nok til at de forstår  hvorfor jeg noen dager er ekstra stille, tilbaketrukket og "klein". Det gjør også at hvis jeg har vært borte fra jobb et par dager pga psyken og ikke snakker om årsak til fraværet, så får jeg ingen spørsmål, fordi det er en stille forståelse der som er fin å ha. Sier ikke dette for å oppfordre noen til å gå åpenhetens vei på jobb fordi mitt naturlige instinkt er å holde det for meg selv. Sier bare at det finnes hederlige, om enn sjeldne unntak. 

Anonymkode: 6940e...284

Det høres veldig befriende ut å kunne føle på en forståelse fra kollegaer. Ja, det finnes hederlig unntak🙂

[Emoji]

Janvl skrev (19 minutter siden):

Det høres veldig befriende ut å kunne føle på en forståelse fra kollegaer. Ja, det finnes hederlig unntak🙂

 

Janvl skrev (21 minutter siden):

Jeg jobber et sted med relativt høyt prestasjonsnivå, min leder er mer opptatt av hva jeg levere enn hvordan jeg har det, selv om arbeidsplassen utad er evig tolerante overfor psykiske lidelser. 

En annen ting er at feks engstelig og unnvikende pf er vanskelig å forklare for andre, det gir rett og slett ikke mening for andre. Jeg har enda tilgode å møte en psykolog som fullt ut forstår lidelsen og hvordan den utspiller seg for den som har det. 

Jeg vet mye om hvordan det er å ha denne lidelsen, og det gjør meg trist å lese at du plages så mye som du gjør også i godt voksen alder. Skulle ønske du fikk den hjelpen som førte deg ut av denne lidelsen. 

Ps. Jeg jobber på en psykiatrisk klinikk. Sender avgårde noen gode tanker til deg ❤️

[AnonymBruker]

26 minutes ago, Janvl said:

Det høres veldig befriende ut å kunne føle på en forståelse fra kollegaer. Ja, det finnes hederlig unntak🙂

Takk, ja det er ganske befriende, men også skummelt siden det skal lite til før jeg føler folk kommer for tett innpå. Vanskelig balansegang. 

Av ren nysgjerrighet siden jeg innimellom mistenker at jeg har unnvikende pf. Hva vil du si er den mest åpenbare forskjellen mellom sosial angst og unnvikende pf? Sett med din erfaring, hvis du orker. Har fremdeles til gode å møte en psykolog som kan forklare meg dette på en forståelig måte. 

Anonymkode: 6940e...284

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (9 timer siden):

Hvilke reaksjoner får du da? 

Jeg var hos en rådgiver som sa at jeg burde jobbe selvstendig. Jeg har ikke sosial angst, men folk stiller personlige spørsmål og det misliker jeg. Dessuten overanalyserer jeg alt, og det blir utmattende.

Kan du bytte jobb? Noen ting ved oss selv må vi etter mitt syn bare akseptere. 

Angst så jeg mister evnen til å tenke klart i timesvis etterpå, stress i hele kroppen som gir vondt i magen og impulsadferd, fysisk ikke i stand til å ha øyekontakt, energitapping som gjør at jeg mister all energi. Alt uten å kontrollere noe av det. Eneste som virker er å holde seg mest mulig for seg selv

Anonymkode: 3096c...fe6

[Emoji]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk, ja det er ganske befriende, men også skummelt siden det skal lite til før jeg føler folk kommer for tett innpå. Vanskelig balansegang. 

Av ren nysgjerrighet siden jeg innimellom mistenker at jeg har unnvikende pf. Hva vil du si er den mest åpenbare forskjellen mellom sosial angst og unnvikende pf? Sett med din erfaring, hvis du orker. Har fremdeles til gode å møte en psykolog som kan forklare meg dette på en forståelig måte. 

Anonymkode: 6940e...284

Jeg er ikke den du spør men.. jeg har begge diagnosene, og det jeg har erfart og lest om forskjellen er at den med soslal har angst for grupper, mens den med pf har angst for det motsatte/feks tomannshånd. I tillegg er pf mer gjennomgripende. 

Ps. Jeg prøver å lime inn en nettside som forklarer dette, men jeg får det ikke til. Den er fra Oslo universitetssykehus, om du vil Google. 

Endret 20. februar av Emoji

[AnonymBruker]

8 minutes ago, Emoji said:

Jeg er ikke den du spør men.. jeg har begge diagnosene, og det jeg har erfart og lest om forskjellen er at den med soslal har angst for grupper, mens den med pf har angst for det motsatte/feks tomannshånd. I tillegg er pf mer gjennomgripende. 

Ps. Jeg prøver å lime inn en nettside som forklarer dette, men jeg får det ikke til. Den er fra Oslo universitetssykehus, om du vil Google. 

Takk, det høres kjent ut. Jeg kan kjenne angst i begge settinger, men om det er nok til å få en diagnose er opp til fagfolk å vurdere. 

Hat du mulighet til å gi meg overskriften på nettsiden, så jeg kan google den? 

Anonymkode: 6940e...284

[Emoji]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk, det høres kjent ut. Jeg kan kjenne angst i begge settinger, men om det er nok til å få en diagnose er opp til fagfolk å vurdere. 

Hat du mulighet til å gi meg overskriften på nettsiden, så jeg kan google den? 

Anonymkode: 6940e...284

Av en eller annen grunn får jeg dessverre ikke til å lime inn. 
Men Google «hva er forskjellen på på unnvikende personlighetsforstyrrelse» så kommer du til en artikkel som handler om at dette er en bortglemt pasientgruppe.

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Angst så jeg mister evnen til å tenke klart i timesvis etterpå, stress i hele kroppen som gir vondt i magen og impulsadferd, fysisk ikke i stand til å ha øyekontakt, energitapping som gjør at jeg mister all energi. Alt uten å kontrollere noe av det. Eneste som virker er å holde seg mest mulig for seg selv

Anonymkode: 3096c...fe6

Det ser uholdbart ut. 

[Gjest Vendi]

Emoji skrev (12 minutter siden):

Av en eller annen grunn får jeg dessverre ikke til å lime inn. 
Men Google «hva er forskjellen på på unnvikende personlighetsforstyrrelse» så kommer du til en artikkel som handler om at dette er en bortglemt pasientgruppe.

Ja, og likevel er det den mest vanlige personlighetsforstyrrelsen blant befolkningen. Så forstå det den som kan.. 

[Gjest Krøll47]

Vanskelig å svare på! Akkurat nå takler jeg det slik at jeg gir f. Folk får bare synes at jeg er litt rar i kommunikasjonen om de synes det. Men har ikke sosial angst for tiden, så svaret gir seg på en måte selv. 

Til vanlig og under depresjoner har jeg lav selvtillit, noe sosial angst (eventuelt mye og paranoia) og mye behov for å være alene. Da løser jeg det ved å ha så lite kontakt som mulig. Sitter for meg selv, svarer når jeg må på jobb. Tar ikke initiativ til samtale men forsøker svare noenlunde adekvat når andre gjør det. Det fungerer jo, men problemet med løsningen er ensomhet og utenforskap. 

Er du redd for å gjøre feil? Ønsker du være mer sosial enn det du er eller synes du uansett sett det er best å være alene? En får nå uansett jobbe mot det resultatet man vil mest. 

[AnonymBruker]

47 minutes ago, Krøll47 said:

Vanskelig å svare på! Akkurat nå takler jeg det slik at jeg gir f. Folk får bare synes at jeg er litt rar i kommunikasjonen om de synes det. Men har ikke sosial angst for tiden, så svaret gir seg på en måte selv. 

Til vanlig og under depresjoner har jeg lav selvtillit, noe sosial angst (eventuelt mye og paranoia) og mye behov for å være alene. Da løser jeg det ved å ha så lite kontakt som mulig. Sitter for meg selv, svarer når jeg må på jobb. Tar ikke initiativ til samtale men forsøker svare noenlunde adekvat når andre gjør det. Det fungerer jo, men problemet med løsningen er ensomhet og utenforskap. 

Er du redd for å gjøre feil? Ønsker du være mer sosial enn det du er eller synes du uansett sett det er best å være alene? En får nå uansett jobbe mot det resultatet man vil mest. 

Kjenner meg igjen i det å være mest mulig for seg selv under depresjoner/mørke perioder. Da har jeg mer enn nok med meg og mitt. Selvfølelsen går også naturligvis ned i de periodene også.

Vanskelig å si hva jeg vil mest. Har vel et grunnleggende ønske om å være mer sosial, tror jeg. Men selv de mulighetene jeg får til å være sosial spolerer jeg, enten ved å takke nei til invitasjoner eller ved at jeg sklir ut av vennskap fordi jeg ikke klarer å legge ned den innsatsen som skal til for å bevare et vennskap. Har med tiden innsett at det ikke er ønsket om å være sosial som er det gjeldende, men ønsket om å mestre det sosiale, slippe meg mer løs og tørre å gripe de mulighetene jeg får. Enkelt sagt syns jeg det sosiale har båret med seg for mye vondt. Det har som oftest, med unntak av noen få barndomsvenner, føltes som en jobb, at jeg må legge ned en innsats i denne sosiale settingen slik at jeg kommer et skritt nærmere målet om å ja et godt sosialt liv. Så har jeg innsett at deg ikke er "et godt sosialt liv" jeg har jaget, men evnen og tryggheten til å nyte sosiale lag uten alle de vonde følelsene det ofte vekker i meg - og svaret på det ligger bare i meg selv.

Så med denne erfaringen er det tryggeste og fredeligere for meg å holde meg for meg selv. Men jeg vet at ønsket om å fikse det sosiale er der et sted fremdeles, fordi det var så sterkt frem til for et par år siden. Det er derfor jeg sier at jeg ikke vet hva jeg vil: Jeg vil være for meg selv fordi det er det fredelig og trygt, men så er jeg jo for meg selv fordi jeg ikke orker det vonde sosialt aktive liv fører med seg og ikke fordi det er slik jeg vil leve resten av livet. 

Langt svar, hehe, beklager det..

 

Anonymkode: 6940e...284

[Janvl]

Emoji skrev (9 timer siden):

Av en eller annen grunn får jeg dessverre ikke til å lime inn. 
Men Google «hva er forskjellen på på unnvikende personlighetsforstyrrelse» så kommer du til en artikkel som handler om at dette er en bortglemt pasientgruppe.

Der er skrevet en god bok om engstelig og unnvikende pf; https://www.norli.no/boker/fagboker/medisin-og-sykepleie/psykiatri/a-onske-men-ikke-vage-1?gad_source=1&gclid=EAIaIQobChMImIDntOO7hAMVep-DBx0ZbA1DEAAYAiAAEgLev_D_BwE

[AnonymBruker]

Krøll47 skrev (8 timer siden):

Er du redd for å gjøre feil? Ønsker du være mer sosial enn det du er eller synes du uansett sett det er best å være alene? En får nå uansett jobbe mot det resultatet man vil mest. 

Nei, og til det andre så vet jeg helt ærlig ikke. Har mistet troen på at det er mulig tror jeg. Det har blitt en slags "lært hjelpeløshet" hvor jeg ikke orker å prøve fordi erfaringene bare er dårlige.

Anonymkode: 3096c...fe6