Å se alt i sammenheng med diagnose.

[stjernestøv]

Kashmir skrev (13 timer siden):

Du må ikke ta det personlig. Du er ærlig og klok på et nivå ikke mange er. Jeg tror ikke mange mistenkte deg for å gå i offerrolle her 🙂

Jo takk for det  Nei har heller sett det på som karma, og jeg er ikke ett offer for omstendighetene. Og jeg vet det er bare jeg som kan gjøre noe med det, det er bare vanskelig. 

[Admin]

Tråden er ryddet for persondebatt.

Admin

[Babette]

Kashmir skrev (14 timer siden):

Hva handler det om? 😎

Tema for Debatten:

Snakker vi oss syke?

https://www.nrk.no/norge/psykiatriprofessor_-vi-er-i-ferd-med-a-snakke-oss-syke-1.16786405

[Kashmir-]

Babette skrev (7 minutter siden):

Tema for Debatten:

Snakker vi oss syke?

https://www.nrk.no/norge/psykiatriprofessor_-vi-er-i-ferd-med-a-snakke-oss-syke-1.16786405

Takk. Syns det var et bra innlegg. Jeg er bare litt usikker på om det er riktig å rette kritikken mot unge? Det er mulig jeg misforstår, men det er jo voksne som tilrettelegger? 

Og et viktig poeng der : de som ikke er psyke får hjelp, mens de som er reelt psyke ikke får det. Det har jo også vært tema her på forumet iblant: at de som skriker høyst får hjelp mens det er flere som ikke blir sett og hørt... De har muligens et godt poeng? ( og jeg har ikke alltid trodd det selv. Det skal sies. Så mulig jeg har vært naiv )

[Babette]

Kashmir skrev (8 minutter siden):

Takk. Syns det var et bra innlegg. Jeg er bare litt usikker på om det er riktig å rette kritikken mot unge? Det er mulig jeg misforstår, men det er jo voksne som tilrettelegger? 

Og et viktig poeng der : de som ikke er psyke får hjelp, mens de som er reelt psyke ikke får det. Det har jo også vært tema her på forumet iblant: at de som skriker høyst får hjelp mens det er flere som ikke blir sett og hørt... De har muligens et godt poeng? ( og jeg har ikke alltid trodd det selv. Det skal sies. Så mulig jeg har vært naiv )

Det er ikke tvil om at barn og unge sliter mer psykisk enn før. Dette kan ha mange og sammensatte årsaker. Det som er viktig, er å skille mellom naturlige dumper i veien (som alle opplever i varierende grad, men med varierende robusthet til å takle dumpene), og reell sykdom. Debatten pekte også på at åpenhet kan ha både positive og negative sider.

 

[Kashmir-]

Babette skrev (Akkurat nå):

Det er ikke tvil om at barn og unge sliter mer psykisk enn før. Dette kan ha mange og sammensatte årsaker. Det som er viktig, er å skille mellom naturlige dumper i veien (som alle opplever i varierende grad, men med varierende robusthet til å takle dumpene), og reell sykdom. Debatten pekte også på at åpenhet kan ha både positive og negative sider.

 

Ja, det er jo akkurat det å skille mellom psykelig og mer normalt jeg peker på. 

[AnonymBruker]

Babette skrev (2 timer siden):

Det er ikke tvil om at barn og unge sliter mer psykisk enn før. Dette kan ha mange og sammensatte årsaker. Det som er viktig, er å skille mellom naturlige dumper i veien (som alle opplever i varierende grad, men med varierende robusthet til å takle dumpene), og reell sykdom. Debatten pekte også på at åpenhet kan ha både positive og negative sider.

 

Reagerte litt på han som sa at kjendiser forteller om knekken «etter» Det er få som er i stand til å åpne seg og offentliggjøre vansker når man står i det. Men lettere å si noe om det i ettertid når man har stablet seg på beina igjen. 
Synes også det var feil å si at mange henvisninger til bup burde blitt behandlet hos helsesykepleier. 
Man vet ikke hva som ligger i bunn før en kommer inn på bup. 
så finnes det heller ikke nok tilbud i kommunene og god nok kompetanse. 
de må øke mengden psykologer og behandlere i bup systemet. 
jeg jobber i barnehage, og vi er altfor lite ansatte. Skolen sliter med det samme. 
få inn mer ressurser fra barnehagen av, og tettere voksentetthet kan bidra til at barn får bedre oppfølging, som igjen minsker køene på bup 

 

Anonymkode: 9c8b2...032

[psykedeliker]

Babette skrev (5 timer siden):

Det er ikke tvil om at barn og unge sliter mer psykisk enn før.

Det vet vi faktisk ikke, for statistikkene viser ikke hele bildet.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (16 minutter siden):

Det vet vi faktisk ikke, for statistikkene viser ikke hele bildet.

Før var man vel heller ikke så opptatt av barn og ungdoms psykiske helse.

Anonymkode: 1948a...dac

[Kashmir-]

psykedeliker skrev (23 minutter siden):

Det vet vi faktisk ikke, for statistikkene viser ikke hele bildet.

Akkurat dette er jo sant. Statistikker er ingen fakta. Det kan derimot være en pekepinne. 

[Babette]

psykedeliker skrev (51 minutter siden):

Det vet vi faktisk ikke, for statistikkene viser ikke hele bildet.

Det ble sagt av en av professorene under Debatten i går. Og her er en artikkel fra 2022:

https://www.nrk.no/trondelag/hunt_-44-prosent-av-tenaringsjenter-i-norge-plages-av-stress_-angst-og-tunge-tanker-1.15993034

Når det gjelder dette at jenter sliter mer enn gutter, var jeg en gang på en konferanse der mange ungdommer deltok. Også der ble det hevdet av en foreleser at dette særlig gjelder jenter.  Da var det en gutt som tok ordet og sa at det er mer drama med jentene, derfor får vi det inntrykket.

[Glitter]

Kashmir skrev (På 20.3.2024 den 11.54):

Og et viktig poeng der : de som ikke er psyke får hjelp, mens de som er reelt psyke ikke får det. Det har jo også vært tema her på forumet iblant: at de som skriker høyst får hjelp mens det er flere som ikke blir sett og hørt... De har muligens et godt poeng? ( og jeg har ikke alltid trodd det selv. Det skal sies. Så mulig jeg har vært naiv )

Jeg tror ikke det er slik. Jeg har fått hjelp uansett hvilken forfatning jeg har vært i. Da jeg kom inn i psykiatrien så verken skadet jeg meg, ruset meg eller gjorde noe annet ut av meg. Og i årenes løp har jeg fått samme mengde og type hjelp (dvs type hjelp har endret seg med endret sykdomsbilde) uavhengig av om jeg har vært i en stille og rolig fase eller en høylytt og utagerende. I tillegg så har jeg aldri blitt skrevet ut samme dag når jeg rolig har gått til legevakten og forklart at jeg er dårlig. Derimot har jeg mange ganger blitt skrevet ut samme dag/morgenen etter hvis jeg har blitt innlagt av politi og legevakt i ruset tilstand. 

Jeg tror ikke psykiatrien lar seg lure så lett. Det var ei dame innlagt samtidig som meg som skulle skrives ut dagen etter. Så hun gikk seg en tur på togskinnene for å liksom bli påkjørt av toget. Hun ble tatt tilbake til psykiatrien av politiet og utskrivelse ble opprettholdt. Det var hennes desperate og høylytte måte å vise at hun ikke følte seg klar for utskrivelse. 

Men det kan jo være regionale forskjeller. Kan jo være at andre steder i landet er det de som roper høyest som får mer hjelp enn de som er mer stille. Det er ikke et inntrykk jeg har her. 

Men nå er det ikke slik man kan få inntrykk av innlegget ditt at de som roper høyest er mindre syk enn de som er mer stille og rolig. Jeg er både stille og rolig og jeg kan gjøre mye ut av meg hvis jeg ruser meg. Jeg er ikke mindre syk når jeg signaliserer tydelig at jeg trenger hjelp, mens når jeg holder meg for meg selv så er jeg mer syk. Det jeg mener er at en person som signaliserer tydelig at den trenger hjelp kan være mye sykere enn den som bare er stille. Og omvendt. Man kan ikke bruke en persons måte å reagere på smerte og symptomer som en fasit på hvor syk den er. Folk er ulike og reagere ulikt. Hvor syke de er og hvor mye hjelp de burde få er jo opp til psykiatrien og ikke folk som står og ser på avstand. 

Jeg har en fordel med at jeg er ganske ressurssterk når det gjelder å forklare hvordan jeg har det. Det klarte jeg til og med da jeg var i psykosen nå nylig. En mild psykose riktig nok. Men jeg ble beskrevet som fjern og treg i kontakten da. Noen, kanskje nettopp de som er så stille og har nedsatt evne til å sette ord på ting og "kreve" hjelp, vil nok oppleve det slik at de ikke får hjelp imens de mer høylytte får mer hjelp. Men isåfall må de finne fram styrken i seg til å si det akkurat som det er uten å bagatellisere det de sliter med. Der jeg bruker å være innlagt er det alt fra høylytte med psykose, urolige med borderline som skader seg, deprimerte som bare klarer å hviske. Det er ingen overvekt av høylytte og dramatiske pasienter der. 

At det er de som er stille som er de som er mest syk er en feiloppfatning. Det kan være den som lager mer lyd som er sykest. Eller de kan være ca like syk. Ingen fasit. 

Akkurat som at jeg som ellers er stille av meg skreik høyt da jeg fødte. Noen blir helt stille eller klynker litt bare. Hvem av oss som hadde mest smertefull fødsel basert på reaksjonen på smerten kan man faktisk ikke vite. For det handler om hvordan man håndterer smerten ikke hvor ille smerten er i seg selv. 

Fikk en like på et innlegg i denne tråden og da så jeg at jeg ikke har lest hele. Så derfor jeg dro den opp igjen. Ligger i sengen og får ikke sove.

[Kashmir-]

Glitter skrev (46 minutter siden):

Jeg tror ikke det er slik. Jeg har fått hjelp uansett hvilken forfatning jeg har vært i. Da jeg kom inn i psykiatrien så verken skadet jeg meg, ruset meg eller gjorde noe annet ut av meg. Og i årenes løp har jeg fått samme mengde og type hjelp (dvs type hjelp har endret seg med endret sykdomsbilde) uavhengig av om jeg har vært i en stille og rolig fase eller en høylytt og utagerende. I tillegg så har jeg aldri blitt skrevet ut samme dag når jeg rolig har gått til legevakten og forklart at jeg er dårlig. Derimot har jeg mange ganger blitt skrevet ut samme dag/morgenen etter hvis jeg har blitt innlagt av politi og legevakt i ruset tilstand. 

Jeg tror ikke psykiatrien lar seg lure så lett. Det var ei dame innlagt samtidig som meg som skulle skrives ut dagen etter. Så hun gikk seg en tur på togskinnene for å liksom bli påkjørt av toget. Hun ble tatt tilbake til psykiatrien av politiet og utskrivelse ble opprettholdt. Det var hennes desperate og høylytte måte å vise at hun ikke følte seg klar for utskrivelse. 

Men det kan jo være regionale forskjeller. Kan jo være at andre steder i landet er det de som roper høyest som får mer hjelp enn de som er mer stille. Det er ikke et inntrykk jeg har her. 

Men nå er det ikke slik man kan få inntrykk av innlegget ditt at de som roper høyest er mindre syk enn de som er mer stille og rolig. Jeg er både stille og rolig og jeg kan gjøre mye ut av meg hvis jeg ruser meg. Jeg er ikke mindre syk når jeg signaliserer tydelig at jeg trenger hjelp, mens når jeg holder meg for meg selv så er jeg mer syk. Det jeg mener er at en person som signaliserer tydelig at den trenger hjelp kan være mye sykere enn den som bare er stille. Og omvendt. Man kan ikke bruke en persons måte å reagere på smerte og symptomer som en fasit på hvor syk den er. Folk er ulike og reagere ulikt. Hvor syke de er og hvor mye hjelp de burde få er jo opp til psykiatrien og ikke folk som står og ser på avstand. 

Jeg har en fordel med at jeg er ganske ressurssterk når det gjelder å forklare hvordan jeg har det. Det klarte jeg til og med da jeg var i psykosen nå nylig. En mild psykose riktig nok. Men jeg ble beskrevet som fjern og treg i kontakten da. Noen, kanskje nettopp de som er så stille og har nedsatt evne til å sette ord på ting og "kreve" hjelp, vil nok oppleve det slik at de ikke får hjelp imens de mer høylytte får mer hjelp. Men isåfall må de finne fram styrken i seg til å si det akkurat som det er uten å bagatellisere det de sliter med. Der jeg bruker å være innlagt er det alt fra høylytte med psykose, urolige med borderline som skader seg, deprimerte som bare klarer å hviske. Det er ingen overvekt av høylytte og dramatiske pasienter der. 

At det er de som er stille som er de som er mest syk er en feiloppfatning. Det kan være den som lager mer lyd som er sykest. Eller de kan være ca like syk. Ingen fasit. 

Akkurat som at jeg som ellers er stille av meg skreik høyt da jeg fødte. Noen blir helt stille eller klynker litt bare. Hvem av oss som hadde mest smertefull fødsel basert på reaksjonen på smerten kan man faktisk ikke vite. For det handler om hvordan man håndterer smerten ikke hvor ille smerten er i seg selv. 

Fikk en like på et innlegg i denne tråden og da så jeg at jeg ikke har lest hele. Så derfor jeg dro den opp igjen. Ligger i sengen og får ikke sove.

Jeg tror det er mange dyktige som jobber i psykiatrien, men jeg har også blitt skuffet og overrasket. Ikke minst det siste.

De jeg tror vet bedre, vet ikke akkurat alltid det, og all usikkerhet angående diagnoser osv som jeg har lest mye av både her og andre steder  gjør meg noe...ambilavent, det må jeg si.

Det er mulig jeg fiorventer for mye. Det mener jeg oppriktig, for jeg kjenner jeg også blir usikker og skuffet. Og jeg er ofte veldig glad for at jeg slapp å komme inn og forbli i dette systemet.

SAMTIDIG ser jeg også at flere får god hjelp!  Jeg ser ikke kun én side. 

Jeg vet ikke, men iallefall så går alt for mange under radaren. Det kan provosere meg ganske mye. Det er for mange usynlige i hele samfunnet egentlig- psyke eller ikke. 

Endret 25. mars av Kashmir

[Glitter]

Kashmir skrev (10 minutter siden):

Jeg tror det er mange dyktige som jobber i psykiatrien, men jeg har også blitt skuffet og overrasket. Ikke minst det siste.

De jeg tror vet bedre, vet ikke akkurat alltid det, og all usikkerhet angående diagnoser osv som jeg har lest mye av både her og andre steder  gjør meg noe...ambilavent, det må jeg si.

Det er mulig jeg fiorventer for mye. Det mener jeg oppriktig, for jeg kjenner jeg også blir usikker og skuffet. Og jeg er ofte veldig glad for at jeg slapp å komme inn og forbli i dette systemet.

SAMTIDIG ser jeg også at flere får god hjelp!  Jeg ser ikke kun én side. 

Jeg vet ikke, men iallefall så går alt for mange under radaren. Det kan provosere meg ganske mye. Det er for mange usynlige i hele samfunnet egentlig- psyke eller ikke. 

Ja dessverre ender endel med å gå under radaren, men det er ikke egentlig psykiatrien sin feil eller de syke som er mer høylytte eller tydelig i språket sitt og tørr å gi uttrykk for behovene sine. Det er på en måte ikke den stille syke sin feil heller for den er jo syk. Samtidig er det jo den sitt ansvar å be om hjelp. Hvis vedkommende er psykotisk og ikke i stand til å be om hjelp, men samtidig bare går stille rundt i egen verden så blir det vanskelig/umulig å gi vedkommende hjelp. For personen sier ikke noe selv og blir heller ikke fanger opp noe sted.  

Når det gjelder å få diagnoser så er det jo noen som får en diagnose eller fler trødd over hodet etter 2-3 timer hos psykolog. Denne gruppen tror jeg det kan være en andel som er feildiagnostisert. Hos meg har all utredning vært gjort over tid og under observasjon på sengepost. Da får man større kvslitetssikring på at det er riktig å sette diagnose. Men er jo ikke kapasitet til å legge inn alle som skal utredes. 

Endret 25. mars av Glitter

[Kashmir-]

Glitter skrev (1 time siden):

Ja dessverre ender endel med å gå under radaren, men det er ikke egentlig psykiatrien sin feil eller de syke som er mer høylytte eller tydelig i språket sitt og tørr å gi uttrykk for behovene sine. Det er på en måte ikke den stille syke sin feil heller for den er jo syk. Samtidig er det jo den sitt ansvar å be om hjelp. Hvis vedkommende er psykotisk og ikke i stand til å be om hjelp, men samtidig bare går stille rundt i egen verden så blir det vanskelig/umulig å gi vedkommende hjelp. For personen sier ikke noe selv og blir heller ikke fanger opp noe sted.  

Når det gjelder å få diagnoser så er det jo noen som får en diagnose eller fler trødd over hodet etter 2-3 timer hos psykolog. Denne gruppen tror jeg det kan være en andel som er feildiagnostisert. Hos meg har all utredning vært gjort over tid og under observasjon på sengepost. Da får man større kvslitetssikring på at det er riktig å sette diagnose. Men er jo ikke kapasitet til å legge inn alle som skal utredes. 

Nå tenker jeg at det er mange som sier fra også, men som likevel ikke blir tatt på alvor eller hørt. Tydelig nok altså.

Det er også mange som ikke har resurser til å kjempe sin egen sak, for du vet..når man sliter med det ene og det andre, så tar det enornt med krefter å...bare holde ut. Så omgivelsene bør være litt mer obs og litt mer interessert noen ganger. Det er litt med det også- at når ting virker bra, så tenker vi ofte at det vi kun ser er sant. Uansett om noe skulle skurre eller det er noe vi både hører og fornemmer. Derfor sier jeg ofte at fasade er beskyttelse, for det er jo åpembarr at det er den vi ofte tror på.

En annen ting er jo at når noen mer tilsynelatende "vellykkede" eller "normale" sier fra, så blir de møtt med alt de kan være takknemlige for. Ikke klag liksom.

Se på tråder her inne hvor noen tror at de ikke har rett til å ha det vondt. De er neppe de eneste som tenker det, og det er enda verre jo mer du har og jo bedre fasaden virker. 

Så ja, man bør selvsagt si fra og innse at det er eget ansvar. Men det er andres ansvar å bry seg mer om, høre etter og se igjen. 

Endret 25. mars av Kashmir

[Glitter]

Kashmir skrev (2 timer siden):

Nå tenker jeg at det er mange som sier fra også, men som likevel ikke blir tatt på alvor eller hørt. Tydelig nok altså.

Det er også mange som ikke har resurser til å kjempe sin egen sak, for du vet..når man sliter med det ene og det andre, så tar det enornt med krefter å...bare holde ut. Så omgivelsene bør være litt mer obs og litt mer interessert noen ganger. Det er litt med det også- at når ting virker bra, så tenker vi ofte at det vi kun ser er sant. Uansett om noe skulle skurre eller det er noe vi både hører og fornemmer. Derfor sier jeg ofte at fasade er beskyttelse, for det er jo åpembarr at det er den vi ofte tror på.

En annen ting er jo at når noen mer tilsynelatende "vellykkede" eller "normale" sier fra, så blir de møtt med alt de kan være takknemlige for. Ikke klag liksom.

Se på tråder her inne hvor noen tror at de ikke har rett til å ha det vondt. De er neppe de eneste som tenker det, og det er enda verre jo mer du har og jo bedre fasaden virker. 

Så ja, man bør selvsagt si fra og innse at det er eget ansvar. Men det er andres ansvar å bry seg mer om, høre etter og se igjen. 

Ja enig i det. Det er jo et slags felles ansvar, men det feiler jo rett som det er. Og dessverre er kapasiteten på DPS så sprengt at de prioriterer ikke alltid de som klarer å opprettholde funksjonsnivået sitt selv om de har det vondt. For det er så mange som ikke klarer å opprettholde det. Men hadde vært bedre om folk fikk hjelp før det faktisk smalt. Jeg var i den gruppen som led i stillhet og klarte å opprettholde funksjonsnivå, og jeg fikk avslag på første forsøk med henvisning. Noen måneder senere smalt det jo helt. 

[Kashmir-]

Glitter skrev (7 minutter siden):

Ja enig i det. Det er jo et slags felles ansvar, men det feiler jo rett som det er. Og dessverre er kapasiteten på DPS så sprengt at de prioriterer ikke alltid de som klarer å opprettholde funksjonsnivået sitt selv om de har det vondt. For det er så mange som ikke klarer å opprettholde det. Men hadde vært bedre om folk fikk hjelp før det faktisk smalt. Jeg var i den gruppen som led i stillhet og klarte å opprettholde funksjonsnivå, og jeg fikk avslag på første forsøk med henvisning. Noen måneder senere smalt det jo helt. 

Ja, jeg tror ikke at du er den som roper høyst.. sånn til vanlig nei. 

[Gjest Krøll47]

Kashmir skrev (På 19.3.2024 den 18.25):

Jeg forstår at mennesker med diagnoser har mer å både vurdere og slite med. Jeg vil ikke bli misforstått sånn at noen tror at jeg ikke forstår det og respekterer det.

Men. La meg påpeke noe som er vanlig med å leve et helt normalt liv : 

- Iblant er vi tynget av omstendighetene. Det skjer ting vi ikke har kontroll over ( og det kan være er helt jævli ) 

- Iblant er vi uten energi. Vi kan være uten både energi og inspirasjon 

- noen ganger er vi sykt triste uten en åpenbar grunn

- vi kan ha sorgfølelse uten en åpenbar grunn der og da

- vi kan bli tynget av sorg når noe vondt skjer. Vi har ulik toleransegrense. Det er helt normalt. Vi er ulike.

' vi kan slite med både søvn og matinntak i kortere perioder av ynse grunner. 

- vi kan være impulsive, tankeløse og gå rett i salatåkeren kun fordi. Og få kvaler. 

- vi kan ha mareritt.

- vi kan føle oss dumme, maktesløse og forvirret noen ganger.

- vi kan bli utsatt for urettferdighet, kritikk og kjeft også.

- vi kan begynne å gråte av helt banale ting noen ganger, og det kan ha helt forståelige årsaker.

- vi kan synes at livet er et helvete (!) iblant.

- vi kan også bli helt euforiske av bagateller og føle Lykke uten noen åpenbar grunn.

Alle følelser og opplevelser kan være så nornalt som at det blir lyst om morgenen og mørkt om natten. 

Jeg tror noen er så inne i diagnoser at de ikke ser hva som er helt nornalt i livet noen ganger?  

Du ER ikke diagnosen din. Du er har faktisk helt normale reaksjoner på mye. Hvorfor all denne grublingen og krisemaksimeringen? 

Er det lite kunnskap om hva et helt nornalt liv innebærer? Og hvorfor? 

Det er et poeng som blir mye diskutert i media for tiden, f.eks. diskusjonen grunnet det høye antallet ungdommer som søker profesjonell hjelp. Samfunnet har vært flinke med å fortelle og lære de yngre generasjoner om at de skal snakke med noen når de strever. Det er egentlig et bra tegn, så må vi jobbe litt med å finne igjen en balanse. Ikke godt for folk å vite hva som er hva og hvor som er rett å gå. Vi har alle tilgang på enormt mye kunnskap om ulike psykiske lidelser og historier om hvor galt det kan gå fordi man ikke fikk hjelp i tide, så det er temmelig komplisert og man kan kjenne seg igjen i mye man leser om man leser diagnosekriterier isolert og ikke har kompetanse til å sette i sammenheng og nyansere. 

Det gjelder selvfølgelig ikke bare yngre generasjoner, på ingen måte. Men akkurat at de søker så mye hjelp er jo et godt tegn. Så får vi deale med sorteringsproblematikken på et vis, frem til det oppstår mer balanserte forhold igjen. 

Når det gjelder folk generelt som allerede har en diagnostisert psykisk lidelse, så kan fokuset på nettopp psykdom og det evig selvgranskende blikket innover både være del av psykdommen men også være en del av dem tillærte kulturen de har. Hvis man har vært psyk. pasient I 20 år og har masse erfaring med å defineres som psykisk syk, så lærer man et visst språk og en måte å forklare verden på med sterk forbindelse til nettopp denne "sjargongen" og tenkemåten. Man får jo lang "utdannelse" og erfaring i "virket som pasient". Ikke sikkert man har hatt mulighet til å utforske mange andre arenaer og innganger til å tolke seg selv og verden annerledes på. 

Jeg tror noe av grunnen til hvorfor problemstillingen provoserer er fordi den av noen oppleves som et slags angrep på berørte, og for de som rister oppgitt på hodet over alle pessimistiske og psykdomsfokuserte medborgere, så har det kanskje med å gjøre at folk som er deprimerte og fanget i andre psykdommer faktisk kan oppfattes som ganske selvopptatte og trangsynte. De har jo også faktisk lite overskudd til å ta vare på relasjoner og vise omsorg for andre. Så de er også eventuelt ikke verdens beste kollegaer, venner og medmennesker. Kommer an på hvordan man er rammet sikkert. 

Jeg hørte på noen podcasts fra Sinnsyn i går kveld og jeg lærte litt om vennskapets (eller hvilket som helst mellommenneskelige forhold spør du meg) psykologi og noe om hvordan psykdom påvirker. Jeg hørte også på en episode om psykisk frakoblethet som jeg mener er ett eksempel på tilfeller der Kuptons sitat blir feil. 

Nicklusheletida skrev (På 19.3.2024 den 18.39):

Kupton pleide å gjenta at er man i jobb eller under utdanning, er i et likeverdig forhold, fungerer med venner og familie , så er man å anse som frisk. 

Man kan legge fra seg deler av personlige erfaringer hjemme og ha en uberørt persona på jobb eller skole, fungere fint der, og være ganske så dysfunksjonell på andre områder. Dette gjelder bare de som har brukt spalting av erfaring (disassosiasjon) som overlevelsesmekanisme, men det er nå i alle fall ETT eksempel på hvorfor det ikke går an å generalisere så enkelt. 

[Kashmir-]

Krøll47 skrev (17 minutter siden):

Det er et poeng som blir mye diskutert i media for tiden, f.eks. diskusjonen grunnet det høye antallet ungdommer som søker profesjonell hjelp. Samfunnet har vært flinke med å fortelle og lære de yngre generasjoner om at de skal snakke med noen når de strever. Det er egentlig et bra tegn, så må vi jobbe litt med å finne igjen en balanse. Ikke godt for folk å vite hva som er hva og hvor som er rett å gå. Vi har alle tilgang på enormt mye kunnskap om ulike psykiske lidelser og historier om hvor galt det kan gå fordi man ikke fikk hjelp i tide, så det er temmelig komplisert og man kan kjenne seg igjen i mye man leser om man leser diagnosekriterier isolert og ikke har kompetanse til å sette i sammenheng og nyansere. 

Det gjelder selvfølgelig ikke bare yngre generasjoner, på ingen måte. Men akkurat at de søker så mye hjelp er jo et godt tegn. Så får vi deale med sorteringsproblematikken på et vis, frem til det oppstår mer balanserte forhold igjen. 

Når det gjelder folk generelt som allerede har en diagnostisert psykisk lidelse, så kan fokuset på nettopp psykdom og det evig selvgranskende blikket innover både være del av psykdommen men også være en del av dem tillærte kulturen de har. Hvis man har vært psyk. pasient I 20 år og har masse erfaring med å defineres som psykisk syk, så lærer man et visst språk og en måte å forklare verden på med sterk forbindelse til nettopp denne "sjargongen" og tenkemåten. Man får jo lang "utdannelse" og erfaring i "virket som pasient". Ikke sikkert man har hatt mulighet til å utforske mange andre arenaer og innganger til å tolke seg selv og verden annerledes på. 

Jeg tror noe av grunnen til hvorfor problemstillingen provoserer er fordi den av noen oppleves som et slags angrep på berørte, og for de som rister oppgitt på hodet over alle pessimistiske og psykdomsfokuserte medborgere, så har det kanskje med å gjøre at folk som er deprimerte og fanget i andre psykdommer faktisk kan oppfattes som ganske selvopptatte og trangsynte. De har jo også faktisk lite overskudd til å ta vare på relasjoner og vise omsorg for andre. Så de er også eventuelt ikke verdens beste kollegaer, venner og medmennesker. Kommer an på hvordan man er rammet sikkert. 

Jeg hørte på noen podcasts fra Sinnsyn i går kveld og jeg lærte litt om vennskapets (eller hvilket som helst mellommenneskelige forhold spør du meg) psykologi og noe om hvordan psykdom påvirker. Jeg hørte også på en episode om psykisk frakoblethet som jeg mener er ett eksempel på tilfeller der Kuptons sitat blir feil. 

Man kan legge fra seg deler av personlige erfaringer hjemme og ha en uberørt persona på jobb eller skole, fungere fint der, og være ganske så dysfunksjonell på andre områder. Dette gjelder bare de som har brukt spalting av erfaring (disassosiasjon) som overlevelsesmekanisme, men det er nå i alle fall ETT eksempel på hvorfor det ikke går an å generalisere så enkelt. 

Det var et tankeveķkende innlegg. Særlig tredje avsnitt er nok noe jeg bør tenke mer over antageligvis. 

[Glitter]

Kashmir skrev (42 minutter siden):

Ja, jeg tror ikke at du er den som roper høyst.. sånn til vanlig nei. 

Nei så lenge jeg ikke ruser meg så er jeg blant de stille og rolige. Før var jeg også blant de som ikke ba om hjelp uansett hva. Men akkurat det har jeg lært etter snart 8 år med sykdom og psykiatri. Samt at jeg er god på å formidle hva jeg sliter med og hva jeg evt ønsker. Forutsatt at jeg holder meg unna rus. 

Noen klarer jo ikke dra til fastlegen engang for å fortelle at de har det vondt. Og de skjuler det kanskje godt for venner og familie også, men egentlig lider de stort. Så forsøker de tilslutt å ta sitt eget liv også står alle der som et spørsmålstegn. Gjelder jo mest menn dette da kvinner er flinkere til å åpne seg opp til en god venn. 

Det er bare fryktelig vanskelig å følge disse opp. Kanskje hvert tredje år skulle man fått tilsendt en spørreundersøkelse på helsenorge.no som gikk på psykisk starus presens. Og at dersom noen scorte over et visst tall så ville de automatisk få en telefonsamtale fra "forebygging av psykisk uhelse" som kunne tilbudt en prat og anbefalt personen om å oppsøke hjelp og evt sende bekymring til fastlegen til personen. Det hadde nok kostet enorme summer, men det kunne kanskje reddet liv?