Kan stemningsstabiliserende medisiner regulere motivasjon?

[Sokk]

Jeg har slitt over lengre tid med svingninger og depressive episoder. Tentativ diagnose er bipolar 2, så da er vel tanken å behandle dette med stemningsstabiliserende medisiner. Har begynt å trappe opp Lamictal. 

En av de store utfordringene mine er motivasjon. Jeg sliter virkelig med å regulere motivasjon. Det er enten null eller hundre. Jeg sliter ofte med å motivere meg til å igangsette helt enkle oppgaver (dusjer 1-2 ganger i uka om jeg ikke trener. Gidder ikke lage ordentlig mat (spiser brødskiver, frossenpizza, Fjordland til middag). Tar meg sammen når det gjelder omsorg for barn og gjør det jeg MÅ av mat, stell, rutiner etc. Har ikke lyst til å være sosial, gidder ikke se på tv, alt er bare litt sånn «meh». Men så: blir jeg hypermotivert og hyperfokusert på et eller annet. Igjen er det ikke interessant å dusje mer enn 1-2 ganger i uka for det tar jo vekk potensiell tid til å bruke på besettelsen. Med mindre besettelsen er å være pen og være sosial og ha sex med folk, da dusjer jeg selvsagt og tar veldig vare på kropp og utseendet, men da forsømmer jeg kanskje andre gjøremål. Det kan også være i litt mindre skala ved at jeg sliter med å begynne på et eller annet, men når jeg har begynt så klarer jeg ikke å løsrive meg. Det er altså alt eller ingenting, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til å strukturere dagen og holde på rutiner og få kontroll over hva jeg skal fokusere på eller bruke tiden min på. 

Spørsmålet mitt er derfor om stemningsstabiliserende (som f.eks Lamictal) kan hjelpe på dette (motivasjon), eller om de først og fremst bare regulerer «humøret»/forebygger/demper ordentlige episoder.

Jeg vet ikke om problemer med motivasjon er typisk en del av bipolar, eller om det er litt på siden. Det føles som et nokså kronisk problem (selv om det er enklere i perioder), men jeg føler også at jeg ikke har blitt helt stabil/symptomfri over tid de siste 2 årene, selv om jeg ikke alltid kvalifiserer til en full «episode». Jeg har ikke helt funnet ut av hvordan jeg skal tenke rundt dette og hva som kan forklares av evt bipolar-diagnose eller ikke. 

Evt hva er trikset for å få kontroll over motivasjonen/få passe mengder motivasjon så man kan velge selv hva man vil fokusere på?

[Glitter]

Min erfaring er at SS ikke hjelper nevneverdig på motivasjon, bortsett fra at det kan hjelpe mot depresjon som igjen ofte har lav motivasjon som symptom. 

Jeg har også mye lav motivasjon på ting. Også når jeg ikke er deprimert. Men skal utredes for psykoseproblematikk så hvis det er noe der kan jo manglende motivasjon komme av det og ikke bipolar. 

[Drømmeautomat]

Jeg tror som Glitter at SS kan hjelpe hvis lav motivasjon kommer av depresjon, men neppe ellers. Men nå trapper du jo opp på Lamictal, så da vil du jo få svar på spørsmålet ditt etter hvert.

[Sokk]

Drømmeautomat skrev (37 minutter siden):

Jeg tror som Glitter at SS kan hjelpe hvis lav motivasjon kommer av depresjon, men neppe ellers. Men nå trapper du jo opp på Lamictal, så da vil du jo få svar på spørsmålet ditt etter hvert.

Dette gjelder også utenom «full-blown» depresjon. Ja, jeg får vel bare vente å se. Skulle selvsagt ønske jeg kunne finne en «magisk løsning» på problemet. Jeg kan selvsagt «ta meg sammen» innimellom, men det endrer jo ikke det at det føles veldig vanskelig/meningløst å «ta meg sammen». 

[AnonymBruker]

Enig med de to andre. Motivasjinsvanskene du nærmer høres mer ut som personlighetsbetingede faktorer enn bipolar lidelse

Anonymkode: 481cc...448

[Sokk]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Enig med de to andre. Motivasjinsvanskene du nærmer høres mer ut som personlighetsbetingede faktorer enn bipolar lidelse

Anonymkode: 481cc...448

Det er jeg rimelig sikker på at det ikke er. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (10 minutter siden):

Det er jeg rimelig sikker på at det ikke er. 

Ok. Det har iallfall ikke noe med bipolar lidelse å gjøre. Unntaksvis mht at motivasjon daler i depresjon, men dette vil gi utslag i vedvarende lav motivasjon i uker eller måneder, ikke sånn svinging som du viser til

Anonymkode: 481cc...448

[AnonymBruker]

Milde blandede episoder?

Anonymkode: a03a6...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Milde blandede episoder?

Anonymkode: a03a6...658

Beskrivelsen passer langt bedre til adhd, konsentrasjonsvansker eller impulsivitet som ved eupf

Anonymkode: 481cc...448

[Sokk]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Milde blandede episoder?

Anonymkode: a03a6...658

Det er mulig. Hadde det litt sånn i det jeg (hvis man legger til grunn bipolar som diagnose) tror var en blandet episode (som startet som depresjon, og etter et par mnd ble til en «ren» opptur) pluss da jeg gikk på Zoloft (store svingninger 1-2 dager av gangen, og endte opp mer deprimert).

Jeg trenger virkelig mer motivasjon, fordelt jevnt utover. Har vært ekstremt motivert tidligere i livet, nå føles det som jeg bare får små dråper av det, mens jeg blir mer og mer håpløs store deler av tiden. Klarer ikke opprettholde fokus eller interesse for noe over tid. Det blir bare små drypp her og der. Har livet og husarbeid og trening på stell i korte perioder av gangen, så sklir det ut igjen. Vet ikke om det går an å ha sub-terskel svingninger hvor man har noen av symptomene. Eller om det kan svinge 1-2 dager eller 1 uke av gangen. Det er liksom lange trender på et par mnd, men så kommer disse små svingningene oppå det, så det blir ikke et helt rent bilde. 

Ved nærmere ettertanke kan det hende jeg er på vei nedover. Det er bare vanskelig å si fordi plutselig er det 1-2 dager med fullt fres igjen. 

Kanskje jeg blir altfor utleverende her. Jeg blir bare irritert på at jeg ikke får til hverdagen og tilværelsen. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (4 minutter siden):

Det er mulig. Hadde det litt sånn i det jeg (hvis man legger til grunn bipolar som diagnose) tror var en blandet episode (som startet som depresjon, og etter et par mnd ble til en «ren» opptur) pluss da jeg gikk på Zoloft (store svingninger 1-2 dager av gangen, og endte opp mer deprimert).

Jeg trenger virkelig mer motivasjon, fordelt jevnt utover. Har vært ekstremt motivert tidligere i livet, nå føles det som jeg bare får små dråper av det, mens jeg blir mer og mer håpløs store deler av tiden. Klarer ikke opprettholde fokus eller interesse for noe over tid. Det blir bare små drypp her og der. Har livet og husarbeid og trening på stell i korte perioder av gangen, så sklir det ut igjen. Vet ikke om det går an å ha sub-terskel svingninger hvor man har noen av symptomene. Eller om det kan svinge 1-2 dager eller 1 uke av gangen. Det er liksom lange trender på et par mnd, men så kommer disse små svingningene oppå det, så det blir ikke et helt rent bilde. 

Ved nærmere ettertanke kan det hende jeg er på vei nedover. Det er bare vanskelig å si fordi plutselig er det 1-2 dager med fullt fres igjen. 

Kanskje jeg blir altfor utleverende her. Jeg blir bare irritert på at jeg ikke får til hverdagen og tilværelsen. 

Syns mye av dette ikke ligner på bipolar lidelse. Håper du for en solid utredning 

Anonymkode: 481cc...448

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Syns mye av dette ikke ligner på bipolar lidelse. Håper du for en solid utredning 

Anonymkode: 481cc...448

*får

Anonymkode: 481cc...448

[Sokk]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Beskrivelsen passer langt bedre til adhd, konsentrasjonsvansker eller impulsivitet som ved eupf

Anonymkode: 481cc...448

Ja, jeg sliter virkelig med å få tak på om dette egentlig er kronisk eller episodisk. Jeg tror folk som har kjent meg over lang tid vil karakterisere meg som svært målorientert, pliktoppfyllende og høyt presterende. Men så ligger det et visst kaos og lurer under dette og det har det gjort hele tiden, men jeg tror bare jeg stort sett (tidligere) har hatt ting altfor mye på stell til å kvalifisere til disse diagnosene. Men jeg har reist spørsmålet i forbindelse med utredning, så jeg vet ikke fasiten ennå. Jeg har også vært inne på tanken om at jeg egentlig er så kaotisk og håpløs i bunn, men at det har vært maskert av at jeg har vært hypoman, eller i hvert fall ligget over baseline, store deler av tiden. 

Det bare føles som livet rakner i sømmene og at jeg ikke har skjønt det før det har gått altfor langt og det ikke er noen vei tilbake. 

[Sokk]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Syns mye av dette ikke ligner på bipolar lidelse. Håper du for en solid utredning 

Anonymkode: 481cc...448

Ja, skal passe på det. 

[Sokk]

…men da hører jeg egentlig at jeg ikke kan forvente å få noe hjelp av medisiner her da 😭 

[skogbrann]

Tvilsomt at stemningsstabiliserende vil hjelpe på dette med mindre det er relatert til depressive og hypomane episoder, og ikke et problem av mer kronisk art. Skal sies at jeg også har hatt store problemer med å regulere motivasjonen hele livet, og det absolutt eneste som har hjulpet er den høyeste dosen av en ADHD-medisin. 

[Sokk]

skogbrann skrev (8 minutter siden):

Tvilsomt at stemningsstabiliserende vil hjelpe på dette med mindre det er relatert til depressive og hypomane episoder, og ikke et problem av mer kronisk art. Skal sies at jeg også har hatt store problemer med å regulere motivasjonen hele livet, og det absolutt eneste som har hjulpet er den høyeste dosen av en ADHD-medisin. 

Huff. Er vanskelig å få orden på dette. Tviler på at jeg har noen som helst mulighet til å få noen ADHD-diagnose og medisin. Aldri i livet om foreldrene/lærerne mine sier at jeg hadde ADHD som barn. 

[Gjest Krøll47]

Sokk skrev (8 timer siden):

Jeg har slitt over lengre tid med svingninger og depressive episoder. Tentativ diagnose er bipolar 2, så da er vel tanken å behandle dette med stemningsstabiliserende medisiner. Har begynt å trappe opp Lamictal. 

En av de store utfordringene mine er motivasjon. Jeg sliter virkelig med å regulere motivasjon. Det er enten null eller hundre. Jeg sliter ofte med å motivere meg til å igangsette helt enkle oppgaver (dusjer 1-2 ganger i uka om jeg ikke trener. Gidder ikke lage ordentlig mat (spiser brødskiver, frossenpizza, Fjordland til middag). Tar meg sammen når det gjelder omsorg for barn og gjør det jeg MÅ av mat, stell, rutiner etc. Har ikke lyst til å være sosial, gidder ikke se på tv, alt er bare litt sånn «meh». Men så: blir jeg hypermotivert og hyperfokusert på et eller annet. Igjen er det ikke interessant å dusje mer enn 1-2 ganger i uka for det tar jo vekk potensiell tid til å bruke på besettelsen. Med mindre besettelsen er å være pen og være sosial og ha sex med folk, da dusjer jeg selvsagt og tar veldig vare på kropp og utseendet, men da forsømmer jeg kanskje andre gjøremål. Det kan også være i litt mindre skala ved at jeg sliter med å begynne på et eller annet, men når jeg har begynt så klarer jeg ikke å løsrive meg. Det er altså alt eller ingenting, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til å strukturere dagen og holde på rutiner og få kontroll over hva jeg skal fokusere på eller bruke tiden min på. 

Spørsmålet mitt er derfor om stemningsstabiliserende (som f.eks Lamictal) kan hjelpe på dette (motivasjon), eller om de først og fremst bare regulerer «humøret»/forebygger/demper ordentlige episoder.

Jeg vet ikke om problemer med motivasjon er typisk en del av bipolar, eller om det er litt på siden. Det føles som et nokså kronisk problem (selv om det er enklere i perioder), men jeg føler også at jeg ikke har blitt helt stabil/symptomfri over tid de siste 2 årene, selv om jeg ikke alltid kvalifiserer til en full «episode». Jeg har ikke helt funnet ut av hvordan jeg skal tenke rundt dette og hva som kan forklares av evt bipolar-diagnose eller ikke. 

Evt hva er trikset for å få kontroll over motivasjonen/få passe mengder motivasjon så man kan velge selv hva man vil fokusere på?

Har ikke svar på det egentlige spørsmålet ditt men måtte bare si at dette var som å lese om seg selv 🫢 MANGE detaljer. 

Antidepressiva har gitt meg motivasjon i noen grad tror jeg, men hopper veldig mellom 0 og 100. Så vet ikke om det er noe triks å anbefale. 

Sokk skrev (1 time siden):

Det er mulig. Hadde det litt sånn i det jeg (hvis man legger til grunn bipolar som diagnose) tror var en blandet episode (som startet som depresjon, og etter et par mnd ble til en «ren» opptur) pluss da jeg gikk på Zoloft (store svingninger 1-2 dager av gangen, og endte opp mer deprimert).

Jeg trenger virkelig mer motivasjon, fordelt jevnt utover. Har vært ekstremt motivert tidligere i livet, nå føles det som jeg bare får små dråper av det, mens jeg blir mer og mer håpløs store deler av tiden. Klarer ikke opprettholde fokus eller interesse for noe over tid. Det blir bare små drypp her og der. Har livet og husarbeid og trening på stell i korte perioder av gangen, så sklir det ut igjen. Vet ikke om det går an å ha sub-terskel svingninger hvor man har noen av symptomene. Eller om det kan svinge 1-2 dager eller 1 uke av gangen. Det er liksom lange trender på et par mnd, men så kommer disse små svingningene oppå det, så det blir ikke et helt rent bilde. 

Ved nærmere ettertanke kan det hende jeg er på vei nedover. Det er bare vanskelig å si fordi plutselig er det 1-2 dager med fullt fres igjen. 

Kanskje jeg blir altfor utleverende her. Jeg blir bare irritert på at jeg ikke får til hverdagen og tilværelsen. 

Du har ikke fortalt noe her som ikke kan treffe på veldig mange. Så er nok ikke for utleverende. Har du prøvd å føre stemningsdagbok for å sjekke om trenden er opp eller ned f.eks? Jeg har gjort det noen måneder. Det endrer ikke på tilstanden men håper å lære noe om mønster og prøve å se sammenhenger over tid. 

 

Sokk skrev (1 time siden):

Ja, jeg sliter virkelig med å få tak på om dette egentlig er kronisk eller episodisk. Jeg tror folk som har kjent meg over lang tid vil karakterisere meg som svært målorientert, pliktoppfyllende og høyt presterende. Men så ligger det et visst kaos og lurer under dette og det har det gjort hele tiden, men jeg tror bare jeg stort sett (tidligere) har hatt ting altfor mye på stell til å kvalifisere til disse diagnosene. Men jeg har reist spørsmålet i forbindelse med utredning, så jeg vet ikke fasiten ennå. Jeg har også vært inne på tanken om at jeg egentlig er så kaotisk og håpløs i bunn, men at det har vært maskert av at jeg har vært hypoman, eller i hvert fall ligget over baseline, store deler av tiden. 

Det bare føles som livet rakner i sømmene og at jeg ikke har skjønt det før det har gått altfor langt og det ikke er noen vei tilbake. 

Som regel er det en vei tilbake igjen også, men kjennes ofte ikke sånn ut. 

[skogbrann]

Sokk skrev (28 minutter siden):

Huff. Er vanskelig å få orden på dette. Tviler på at jeg har noen som helst mulighet til å få noen ADHD-diagnose og medisin. Aldri i livet om foreldrene/lærerne mine sier at jeg hadde ADHD som barn. 

Mine foreldre nektet for at jeg kunne ha ADHD til psykiateren som utredet meg. Han stilte dem likevel spørsmål om meg som barn, og på det viset fikk han bekreftet at symptomene også var tilstede i barndommen. En annen jeg kjenner fikk faktisk utredning og diagnose uten at foreldre eller lærere ble involvert, men jeg tror de fleste krever opplysninger fra foreldre, lærere eller lignende. 

[Sokk]

Krøll47 skrev (30 minutter siden):

Har ikke svar på det egentlige spørsmålet ditt men måtte bare si at dette var som å lese om seg selv 🫢 MANGE detaljer. 

Det er litt godt å høre at det ikke bare er meg. Jeg er nemlig ganske ofte redd for at dette bare er noe jeg har funnet på og gjør mot meg selv fordi jeg er fullstendig skrudd i hodet. At jeg har munchausen så heftig at jeg lever i det 24/7 og nesten lurer meg selv. At jeg bare ikke gidder livet lenger og at dette var den absurde løsningen jeg kom på.